Skal vi se, da føler jeg at jeg har spilt nok Knekkned til å komme med en slags omtale. *Kremt*
Det tok meg en god stund før jeg skjønte hvorfor jeg likte Crackdown så godt. Til å begynne med føles byen du herjer rundt i veldig død; det finnes ingen ting av det - ja, riktig - Rockstar gjør for å levendegjøre byene sine her. Man har ingen radiostasjoner (bare rikholdige CD-spillere i alle bilene), man har ingen figurer som gjør noe som helst i hele byen bortsett fra deg, og siden Pacific City er en oppfunnet scifi-by, finnes det heller ingen paralleller til virkelige steder. Tror jeg; jeg er ikke så veldig bereist. I det hele tatt tar det en god stund med masse løping, hopping og skyting før du innser det: Det som gjør byen levende, er at den ikke trenger annet vissvass å støtte seg på. Siden du utforsker byen til fots, lærer du deg å kjenne hver enkelt bygning og installasjon. Ingen av dem er helt identiske (okay, med et par hederlige unntak som tanker og antenner), og sånn sett lærer du deg hvor det går an å ta seg fram på den måten du ønsker, og hvordan. Dette er med på å understreke det som igrunn sies eksplisitt i reklamen og bakpå esken: Dette er en lekeplass. Den lille strukturen som finnes (gjengene du må nedkjempe) inngår etter hvert som en naturlig del av dette, ved at det er dine handlinger og dine evner som teller når det gjelder å likvidere dem, ikke hvor god du er til å følge skiltene utviklerne setter opp (som i GTA). Der hvor GTA fungerer på tross av sine individuelle komponenter (får jeg høre; hvor mange synes det er stas å gjøre oppdrag i GTA-spillene?), blir Crackdown først knallmoro når du mestrer alle mekanikkene. Det velfungerende skill-systemet; våpenspillet som riktignok er langt fra perfekt, men som fungerer milevis bedre enn i GTA; akrobatikken som er tilfredsstillende i seg selv, og dobbelt tilfredsstillende når du bruker den til å overvinne fiendene; kjøringa som ikke står tilbake for noen andre sandkasse-spill jeg har spilt; og alle de små detaljene, utfyller hverandre glimrende. Eksempelvis merker jeg faktisk et snev av høydeskrekk når jeg klatrer riktig høyt i Pacific City, og jeg kjenner faktisk et ekte sug i magen når jeg hopper ned fra store høyder. Følelsen av at Pacific City er et ekte sted springer ut fra byen selv, ikke fra staffasje.
Så er vi kommet fram til det som mangler: Historien. Det høres banalt ut, men jeg klarer ikke å gi slipp på følelsen av at Real Time Worlds har gitt en stor mulighet på båten når de ikke spinner videre på settingen de har skapt. Jeg sier ikke at utviklerne er helt tapt bak en vogn, noe sluttfilmen i aller høyeste grad viser (jeg skal ikke spoile, men la meg si det slik at noen fornemmelser jeg fikk tidlig i spillet ikke ble gjort til skamme); likevel sitter man igjen og tenker "var det alt?" når alle oppdrag er unnagjort. Dette til tross for at det slett ikke var alt; med mindre man tok seg ekstremt god tid under gjennomspilling av oppdragene, er det fortsatt hemmeligheter å finne (som fungerer som belønning for utforskning og mestring), kappløp å vinne (som også fungerer som belønning) og prestasjonspoeng å kapre; disse spesielt fungerer som pådrivere for å utforske, og for å lære deg noen av finessene i spillet.
Konklusjonen må bli at selv om Real Time Worlds har fokusert på andre ting enn Rockstar, så har sistnevnte veldig mye å lære av Crackdown. Når en annen utvikler helt tydelig har skjønt denne måten å lage et spill på så mye bedre enn de som definerte den, er det all grunn til å øke forventningene til GTA4. Hadde vi fått en verden som maktet å engasjere med historier og ikke bare opplevelser, kunne vi hatt med en bauta å gjøre; slik er det ikke, og derfor får Crackdown sitt behørige klapp på skulderen og anerkjennende nikk, men også et puff i ryggen med karakteren 7/10.
Edit: Jeg har hørt rykter om at utviklerne har massevis av nedlastbart innhold under oppseiling, noe som høres ekstremt lovende ut. Men nå er det slik at ting som ikke eksisterer ennå ikke kan omtales, og dermed blir ikke karakteren noe høyere.