Fet tråd!
En ting som slår meg når jeg går tilbake og ser på det jeg vokste opp med av PC-spill er hvor utrolig motstrøms, satirebasert og sært mye av dette er. MDK, Toonstruck, 7th Guest, Under a Killing Moon, Thief – kreativt var det utrolig varierte tider den gang da. Selv Half-Life og Deus Ex er åpenbart bare fjas, og akkurat det setter jeg stor pris på.
Den andre fellesnevneren jeg ser er hvor mange av de spillene som har satt størst inntrykk på meg som har hatt introer med TJUKT med smør på flesk på kompe av det vi kan kalle ... UGNE forventninger og intense følelser av ubehag.
Det sier kanskje mer om meg enn om de siste tiårene med spillhistorie, men det virker som det er få ting jeg liker bedre enn en fast, seig, ubønnhørlig følelse av at snart. Snart skal alt gå ETTERTRYKKELIG til hælvete.(Ja, jeg liker skrekkfilm.)
Så, min toppliste, med naturlig forbehold om at halvparten sannsynligvis mangler, og i noenlunde riktig rekkefølge:
Riven: The Sequel to Myst (1997)
For-friggin-boding! “For reasons you will discover, I can't send you to Riven with a way out.”
System Shock 2 (1999)
En av mine favoritt-linjer fra spillhistorien her: «Look at you, hacker. A pathetic creature of meat and bones, panting and sweating as you run through my corridors. How can you challenge a perfect, immortal machine?» Mye av virkemidlene er lånt fra Alien/s, med flimrete overvåkningskameraer og en eksposisjon som lar mange av detaljene bli til fantasien. Dessuten gode porsjoner Matrix-aktig estetikk, noe som er litt interessant, siden Shock 2 kom ut noen måneder før The Matrix.
The Beast Within: A Gabriel Knight Mystery (1995)
Jeg elsker Gabriel Knight i alle tre inkarnasjoner, men dette gav meg fullstendig bakoversveis da jeg spilte det den gangen jeg var ung og naiv og ikke i stand til å poengtere billige produksjonsverdier. Men det funker fortsatt. Hovedtemaet, basslinjen (på horn!), og den deilige karikerte tyske dialogen. “The wolf looked at me. Its eyes … were human. It knew what it was doing. IT KNEW!”
“We do not know you, herr Knight. But we have known the Schattenjägers for many centuries. It is to them we turn in trouble like this. Will you come?”
Morsom factoid: Kay Kuter, som spiller Werner Huber i klippet her, ga stemmen til Dockmaster Velasco (han under måneskinnet i Rubacava) i Grim Fandango. Så da vet man det.
Thief: The Dark Project (1998)
Fortsatt mitt favorittspill gjennom tidene – og introen + filmen til første oppdrag er latterlig velgjort. Her setter man premissene for alt det spillet skal gjøre videre – fantasireligionene, kulturen, historien, snikingen, og det deilige, deilige beksvarte mørket.
TLOZ: Phantom Hourglass (2007)
Pur Wind Waker-fan service dette her, men herrefred så bra og sjarmerende kan det gjøres. DS-synthen var bedre enn mange kanskje husker.
Ico (2002)
Husker fremdeles hvor mye hakeslepp jeg fikk da jeg så denne snurre på en PS2 for 12-13 år siden. Kunstregien var rett og slett i en annen klasse enn alt jeg hadde sett på konsoll tidligere.
Black & White (2001)
Hvis Timothy Leary hadde laget videospill hadde man kanskje endt opp i nærheten av Black & White og dets fantastiske tankeeksperiment av en intro.
Half-Life (1998)
Fy faaaaabian, for en sublimt uggen følese av at ting kommer til å gå langsomt men sikkert rakt til helvete. Den vakre ambienten i bakgrunnen, og ingen verdens ting skjer i fem minutter. Ingenting annet enn at klaustrofobien klyper langsomt hardere, hardere, hardere. I dag er det tydelig at dette har minst et bein i satiren, men da jeg spilte dette i 1998 var det blodig alvor, og det mest engasjerende, skremmende spillet jeg noen gang hadde prøvd (så langt).
No More Heroes (2007)
Taffel-musikk. “Sylvia Cristel, an agent with the Watchemacallit Association.” “Fuckhead!” “It's Game Time!”
TLOZ: Link's Awakening (1993)
Så enkelt kan det gjøres. Kjapp setup, men jeg glemmer aldri første gang jeg så dette på den opprinnelige GameBoy-en. Og idet spilleren spør seg selv «Hva i all verden gjør det *egget* på toppen av fjellet?» er interessen vekket.
Syberia (2002)
Introen er langt bedre enn spillet, men introen (og filmsekvensene gjennom hele spillet for den del) er til gjengjeld veldig bra.
Hitman: Contracts (2004)
På samme tid en pornografisk fremstilling av pistolvåpenet og en (for min del) sjokkerende ærlighet rundt dets grusomhet. Oppsettet er klassisk in medias res, Jesper Kyds musikk er sublim, og spillet er igang. Massiv spoiler her, forresten, for deg som ikke har spilt gjennom Hitman: Codename 47.
Outcast (1999)
Dette er pur kiosklektyre, men jeg elsket det da det kom, og jeg elsker det nå. Jeg hører at Appeal i hovedsak bare lånte det meste av konsepter her fra Stargate, men resultatet er uansett herlig engasjerende. Spillet er langt bedre enn introsekvensen, men introsekvensen er deilig overdrevet vissvass uansett.
TLOZ: Twilght Princess (2006)
Denne "introen" er stappfull av spoilere men den musikken er så sjukt gåsehud. Jeg sitter fortsatt jevnlig og ser gjennom dette av nytelseshensyn.
Grim Fandango (1998)
Fantastisk etablering av verdenen, stemningen, og dine tidlige oppgaver i spillet. Så innmari velskrevet. “Sorry for the wait, mister Flores … I am ready to take you now.”
Zork - Grand Inquisitor (1997)
“Shun magic! And shun the appearance of magic! Shun everything … and then shun shunning!”
Dark Fall: The Journal (2002)
Det er mulig dette er hokey for andre, men det gav meg totalt gåsehud da jeg fyrte opp dette spillet da det kom.
Broken Sword: Shadow of the Templars (1996)
“The city holds many memories for me … of cafes, of music, of love … and of death.” Herlig økonomisk skriving. Kunsthåndverket og musikken er minst like bra.
Bioshock (2007)
Skrivingen i dette spillet er ikke fullt så smart som den tror, men regien her er sublim, kunstregien er sublim, og pacingen er sublim. Klassisk intro/start.
Super Mario Sunshine (2002)
Prinsesse Peach og opptil flere Toads har snakkeroller. Det blir nødvendigvis absurd, og festlig.
MEN DET ER ENDA MER BRA INTROER VIL DET NOEN GANG TA SLUTT NEI ALDRI.
Under a Killing Moon (1994)
“Just like me, the Ritz used to be something.”
Wing Commander III: Heart of the Tiger (1995)
Dette er så fjernt. John Rhys-Davies, Malcolm McDowell og Mark Hamill i et videospill som ser ut som Jim Hensons versjon av Star Wars. I 1995. Hvordan kan man annet enn å elske dette?
King's Quest VII (1994)
Sierra går full Disney.
Toonstruck (1996)
“Ah. Must focus on bunnies. MUST FOCUS ON BUNNIES.”
The Dig (1995)
7th Guest (1993)
Outlaws (1997)
The Last Express (1997)
Eye of the Beholder II (1991)
Dette var *rå* grafikk i 1993 da vi spilte det.
Trespasser (1998)
Elsker alt som nailer Jurassic Park slik Trespasser gjorde i introen.
