JADDA!
Førsteinntrykkene er mange. Kort sagt:
1. Tastefølelsen er myyyye diggere enn MX blues / QFR Stealth. Tastehettene føles mer stabile, nedslaget mykere, og ikke minst lager klakkingen en god "thump"-lyd når man bunner ut. Det overrasket meg likevel en hel del hvor bråstopp det blir når tastene treffer bunnen—av en eller annen grunn hadde jeg fått det for meg at HHKB hadde mer «demping».
2. Selve tastehettene er ordentlig krem. De er passe ruglete og overraskende skarpe rundt kantene, men jeg merker at jeg helst vil være helt fett-fri på fingrene for å holde disse hettene like herlige som de er nå, så lenge som mulig.
3. Ingen innebygget Dvorak-støtte, men det visste jeg før jeg bestilte.
4. Layouten har noen særheter—Ctrl erstatter caps lock, og backspace er flyttet en rad nedover—men begge disse blir man kjapt vant til. Det som derimot er mer enn bare litt krøkk sånn til å begynne med er mangelen på piltaster. Det er ganske mange kombinasjoner/
håndkloer som må innlæres på nytt, men det skal nok gå.
5. I teorien kan man skifte ut venstre Cmd-tast og gjøre denne til en Fn-tast i stedet—men i dag var i hvert fall dét dråpen som fikk begeret til å renne over. Jeg har såpass mange kombinasjoner som bruker command, og jeg bruker den mer eller mindre HELE TIDA så jeg tror jeg skal la akkurat den tasten få lov til å forbli i muskelminnet litt til.
6. Fargen, utførelsen, størrelsen oser stil. Dette brettet er plast på stort sett alle kanter, men det føles solid og eksklusivt. Nei, jeg utelukker ikke at prisen kan ha påvirket min oppfatning.
7. Brettet har volum opp og ned, men ikke start/pause. Jeg tror dette kan legges til med en softwareoppdatering eller noe slikt, ikke helt sikker.
8. USB-kabelen som følger med er helt standard svart plastkabel. Med tanke på prisnivået virker det ganske lusent.
9. Ingen programmeringsstøtte—her må man evt. bruke OS X eller annen software for å utvide repertoaret.
10. Jeg har kommet til at jeg liker minimalismen. Det at det kun er Cmd, Option og space på bunnen virker i utgangspunktet som sløsing med plass, men resultatet er naturligvis at man må tenke mer over hvordan man kan få like mye slagkraft ut av standardtastene. Når det er sagt: Savnet etter piltast-klyngen er foreløpig ganske håndfast.
11. Tastaturet veier nesten ingenting. Jeg vurderer å ta det med fram og tilbake til jobb i veska, for å si det sånn.
12. Det er helt høl i huet at det skal koste 220 dollasjer pluss porto for dette, egentlig. PBT-tastehettene er absolutt en opplevelse, og Topre-bryterne er grom, men jeg tar det for gitt at det vil bli mer konkurranse innenfor dette segmentet snart.
Hvis vi skal prøve oss på en konklusjon etter en dag med klapring og knasting må det bli at dette er et brett for dem som:
a.) Liker å være annerledes
b.) Men ikke mer annerledes enn at man kjøper det samme klaveret som alle andre som liker å være annerledes
c.) Er innstilt på å tilpasse sine vaner til tastaturet, snarere enn vice versa
d.) Digger ideen om minimalistiske verktøy såpass at man kan godta noen upraktiskheter for å oppnå den rette følelsen
Selv er jeg fornøyd. Ingen tasteklaver er perfekte, men dette er i hvert fall det deiligste jeg har prøvd så langt. Lyden er viktig, men følelsen av tastene mot fingrene, og det myke sviktet tastene gir når trykket registreres, er rett og slett i en klasse for seg.
Noen som har lyst på et lett brukt QFR Stealth?