Disgaea er tilbake, og det er knalle saker. For de som ikke har spilt de tidligere spillene i serien, snakker vi om megagrindy japansk taktisk rollespill, i samme gate som Final Fantasy Tactics og Fire Emblem. Regelsettet er betraktelig mer komplisert i Disgaea enn i de fleste TRPG-er, og spillet byr på endeløse mengder sidequests ettersom du kan spille randomly generated dungeons inne i alle våpen og figurer for å oppgradere statistikkene deres og flytte bonusgjenstander mellom dem.
Trailer
Intro (Forteller deg nesten alt du trenger å vite om spillet)
Disgaea 3 utspiller seg i underverdenens universitet, der demoner lærer å bli egoistiske, opportunistiske og hensynsløse. Vår helt, Mao, er skolens mest lovende elev og sønn av underverdenens hersker. Han har bestemt seg for å bli den mest lumpne demonen noensinne ved å bryte absolutt alle regler, og inspirert av tegneserier og videospill har han kommet frem til at heltedåder vil være det fremste regelbrudd for en demon. Og den største heltedåden? Å drepe far sin.
Det er lite vits i å fortelle mer av historien, for den bør virkelig oppleves. Den er lett og vittig, og knytter spillverdenen og det søkte regelsettet sammen på en forbausende helhetlig måte. Den handler om ondskap, kjærlighet, heltemot, grinding og pakker hele stasen inn internvitser for animuer og tilhengere av grindy JRPG-er. All den selvrefererende humoren og den løse integriteten i fortellingen er nødvendig: Spillet består nesten bare av mer eller mindre klønete brukergrensesnitt, som tar den tradisjonelle menylapskausen fra JRPG-er et skritt videre.
Systemniggeri
I likhet med Final Fantasy Tactics-serien, er alle personer og steder metaforer for en abstrakt organisasjon spillet handler om å sette i sammenheng med kampmekanikkene. Disgaeas etos dreier seg om å stable oddsene i din favør så godt det lar seg gjøre, og generelt spille så feigt og konservativt som man klarer. Dette høres kanskje litt døvt ut, men det er så mange muligheter til å omgå begrensninger og gjøre det beste ut av hver eneste situasjoner at spillet aldri blir kjedelig. Man belønnes rikelig for å kjenne alle subsystemene, som inkluderer klubbmedlemskaper som gir forskjellige statuser og muligheten til å kaste figurer rundt på kartet, samt flere rikholdige kombosystemer.
I tillegg til selve kampmekanikkene har mange kart fargede rutenett og blokker som tildeler feltene statuseffekter, men som også kan brukes til å sette igang blokkomboer som skader fiender og samtidig gir deg fete belønninger så snart kampen er over. Disse puslespillene kan være både riktig intrikat satt opp og ha kompliserte effekter man kan sjonglere for å svekke fienden og styrke seg selv. Det er nesten alltid flere måter å løse et problem i Disgaea 3, og det er spillets aller største styrke. Blokkene brukes også til å bygge lag av kompleksitet og risiko/belønning i Class World og Item World, hvor man kan kjempe mot innbyggerne i våpnene sine og underlegge seg enkelte av dem for å styrke gjenstander. Nesten alle disse brettene er blokkpuslespill i tillegg til å være slag, og gir spilleren anledning til å balansere sin egen deltakelse. Man kan synke en halvtime ned i hvert av brettene, og dermed måtte sitte i rundt fem timer for å levelle opp ett våpen litt, men samtidig tjene massevis av penger, gjenstander og erfaringspoeng til figurene dine.
Det er også ganske lett å grinde opp figurer, og det gjør det brede galleriet av klasser og monstre mye mer tilgjengelig og inviterer til videre eksperimentering med hundrevis av forskjellige evner og egenskaper. I tillegg til våpen- og magievner, finnes det evner som tas i bruk i gruppeangrep når en figur bærer en annen, mengder av ulike statuser kalt "Evilities" som lar deg velge hvilke attributter som vektlegges når figuren rykker opp og muligheten til å forvandle monstre til våpen som kan forandre evnene til en figur i kamp.
Jeg er dårlig til å forklare
Det er ganske vanskelig å forklare Disgaea uten pekestokk og PowerPoint. Det er et spill som ikke serverer deg noe annet enn statistikker og svært synlige utfall av deres vekst. Kampene ser ikke nevneverdig bedre ut enn de tidligere PS2-spillene, men INIS har pøst på med animasjoner til de små figurene, og spektakulære, veltimede spesialangrep som tar igjen det de mangler i visuell ekstravaganse med oppfinnsomhet og evnen til å fatte seg i korthet. Portrettene som brukes i fortellingen er alle veltegnede og uttrykksfulle, og tillater et bredt persongalleri uten å måtte skorte på karakteriseringen for å klemme fortellingen inn i et animasjonsbudsjett.
Kort sagt har INIS fokusert på det tilhengerskaren deres ønsker seg mest: Disgaeas kampsystem, og så mange muligheter til å grave seg ned i det og gjøre det til sitt som overhodet mulig. Det mangler ikke på ting å gjøre i Disgaea 3, og hvis det tiltaler deg, er det bortimot perfekt. Det er ikke engang spesielt vanskelig å komme seg inn i, på grunn av de gode tutorialene, men krever litt mer oppmerksomhet og tålmodighet enn mange er villige til å gi.
Konklusjon
Kjøp det. Beste price-to-gameplay-raten du noengang kommer til å se.
Trailer
Intro (Forteller deg nesten alt du trenger å vite om spillet)
Disgaea 3 utspiller seg i underverdenens universitet, der demoner lærer å bli egoistiske, opportunistiske og hensynsløse. Vår helt, Mao, er skolens mest lovende elev og sønn av underverdenens hersker. Han har bestemt seg for å bli den mest lumpne demonen noensinne ved å bryte absolutt alle regler, og inspirert av tegneserier og videospill har han kommet frem til at heltedåder vil være det fremste regelbrudd for en demon. Og den største heltedåden? Å drepe far sin.
Det er lite vits i å fortelle mer av historien, for den bør virkelig oppleves. Den er lett og vittig, og knytter spillverdenen og det søkte regelsettet sammen på en forbausende helhetlig måte. Den handler om ondskap, kjærlighet, heltemot, grinding og pakker hele stasen inn internvitser for animuer og tilhengere av grindy JRPG-er. All den selvrefererende humoren og den løse integriteten i fortellingen er nødvendig: Spillet består nesten bare av mer eller mindre klønete brukergrensesnitt, som tar den tradisjonelle menylapskausen fra JRPG-er et skritt videre.
Systemniggeri
I likhet med Final Fantasy Tactics-serien, er alle personer og steder metaforer for en abstrakt organisasjon spillet handler om å sette i sammenheng med kampmekanikkene. Disgaeas etos dreier seg om å stable oddsene i din favør så godt det lar seg gjøre, og generelt spille så feigt og konservativt som man klarer. Dette høres kanskje litt døvt ut, men det er så mange muligheter til å omgå begrensninger og gjøre det beste ut av hver eneste situasjoner at spillet aldri blir kjedelig. Man belønnes rikelig for å kjenne alle subsystemene, som inkluderer klubbmedlemskaper som gir forskjellige statuser og muligheten til å kaste figurer rundt på kartet, samt flere rikholdige kombosystemer.
I tillegg til selve kampmekanikkene har mange kart fargede rutenett og blokker som tildeler feltene statuseffekter, men som også kan brukes til å sette igang blokkomboer som skader fiender og samtidig gir deg fete belønninger så snart kampen er over. Disse puslespillene kan være både riktig intrikat satt opp og ha kompliserte effekter man kan sjonglere for å svekke fienden og styrke seg selv. Det er nesten alltid flere måter å løse et problem i Disgaea 3, og det er spillets aller største styrke. Blokkene brukes også til å bygge lag av kompleksitet og risiko/belønning i Class World og Item World, hvor man kan kjempe mot innbyggerne i våpnene sine og underlegge seg enkelte av dem for å styrke gjenstander. Nesten alle disse brettene er blokkpuslespill i tillegg til å være slag, og gir spilleren anledning til å balansere sin egen deltakelse. Man kan synke en halvtime ned i hvert av brettene, og dermed måtte sitte i rundt fem timer for å levelle opp ett våpen litt, men samtidig tjene massevis av penger, gjenstander og erfaringspoeng til figurene dine.
Det er også ganske lett å grinde opp figurer, og det gjør det brede galleriet av klasser og monstre mye mer tilgjengelig og inviterer til videre eksperimentering med hundrevis av forskjellige evner og egenskaper. I tillegg til våpen- og magievner, finnes det evner som tas i bruk i gruppeangrep når en figur bærer en annen, mengder av ulike statuser kalt "Evilities" som lar deg velge hvilke attributter som vektlegges når figuren rykker opp og muligheten til å forvandle monstre til våpen som kan forandre evnene til en figur i kamp.
Jeg er dårlig til å forklare
Det er ganske vanskelig å forklare Disgaea uten pekestokk og PowerPoint. Det er et spill som ikke serverer deg noe annet enn statistikker og svært synlige utfall av deres vekst. Kampene ser ikke nevneverdig bedre ut enn de tidligere PS2-spillene, men INIS har pøst på med animasjoner til de små figurene, og spektakulære, veltimede spesialangrep som tar igjen det de mangler i visuell ekstravaganse med oppfinnsomhet og evnen til å fatte seg i korthet. Portrettene som brukes i fortellingen er alle veltegnede og uttrykksfulle, og tillater et bredt persongalleri uten å måtte skorte på karakteriseringen for å klemme fortellingen inn i et animasjonsbudsjett.
Kort sagt har INIS fokusert på det tilhengerskaren deres ønsker seg mest: Disgaeas kampsystem, og så mange muligheter til å grave seg ned i det og gjøre det til sitt som overhodet mulig. Det mangler ikke på ting å gjøre i Disgaea 3, og hvis det tiltaler deg, er det bortimot perfekt. Det er ikke engang spesielt vanskelig å komme seg inn i, på grunn av de gode tutorialene, men krever litt mer oppmerksomhet og tålmodighet enn mange er villige til å gi.
Konklusjon
Kjøp det. Beste price-to-gameplay-raten du noengang kommer til å se.
) men nok til å synes det virka spennende. Har bare... ikke orka å sette meg inn i sakene. Har dog gått til innkjøp av dette og har så langt brukt et par timer på det (nok til å bli ferdig med tutorials, med andre ord). Det virker artig, men så langt ruller øynene bakover i skallen når jeg ser stats-skjermene. Men så hører jeg på bakgrunnsmusikken (DÆH DÆH DÆH-DÆDÆDÆ-DÆH) og så går det over. Og ja, historien er riktig så fornøyelig, selv om den er skrevet for tenåringer. Det som redder det hele er at skuespillerne hadde det jævlig artig da de leste inn manus, og det høres godt. Litt skuffa over at INIS har gjort en såpass slett jobb med oversettelsen dog, det er skrivefeil opp og i mente og minst en replikk har vært på House of the Dead-nivå. Men skuespillerne redder det, som sagt. Cholo Bros var en fornøyelig start, får en si. 
