SITAT(Mongis @ 11.05.07, 00.51) 65482
Aldri prøvd noen Katamari-spill, men har lyst. Men det blir vel ikke et full-pris spill antar jeg? Som Psylopat var inne på, så virker det en smule repetivt i lengden. Regner med det blir online-muligheter?
[/b]
Det finnes ikke kjedelig. Leveldesignen er dritbra, og selve spillmekanikken er evig mye mer fengende enn "trill opp dritt til du blir stor" synes å antyde. Det som gjør spillet så ufattelig kult er at det presterer å gjøre utforskning om til en faktisk spillmekanikk. Mens du titter rundt i omgivelsene og utforsker og lærer stedet å kjenne, soper du med deg stadig flere ting. Du begynner med viskelær, går over til poteter, rasker med deg noen rotter og før du vet ordet av det har du støvesugd en hel småby for skrot.
Cluet er at du egentlig aldri "spiller", du foretar bare bitte små valg hele tiden, og tenker "hah, nå er jeg vel større enn den lurvebikkja som sperret veien for meg. På tide å ta'n." Istedet for at progresjon er et resultat av mål som blir pålagt deg som spiller, blir progresjon et spørsmål om å finne egne mål og delta i spillet. På en helt annen måte enn i for eksempel Oblivion, vel å merke. I Oblivion setter du deg et mål og brekker fem timer på å nå det. I Katamari Damacy setter du deg små mål hele tiden, og bruker tredve sekunder på å nå dem.
Det opprinnelige Katamari kan du spille gjennom på én kveld. Tar deg kanskje fem timer, toppen. Jeg kjøpte det i 2004, og jeg spiller det enda. Helvetes godt spill. Ikke at jeg sitter og hardcore-spiller det slik som enkelte klarer å slå ihjel fritida si med for eksempel World of WarCraft eller Halo 2, men jeg spiller det regelmessig når jeg har lyst til å slappe av litt, har røyka meg en aldri så liten bønne eller bare har lyst til å høre soundtracket i sine rette omgivelser. Det er som en film som du ser omigjen i ny og ne fordi den er så knall. Verdt mye penger.
Det er ikke et spill som egner seg til multiplayer, forresten. Det er et rolig, sedat og koselig spill man spiller for å hygge seg. Å måtte konkurrere med noen eller være avhengig av at en eller annen jøde skulle klare seg bra i spillet ville ødelagt mye av moroa. Det er heller ikke akkurat mye rammer i grunndesignet for samarbeid. "Døh, jeg er ikke stor nok til å plukke opp den bilen der. Kan du plukke den opp slik at jeg kan hente jordbæra under?"
Okay, det hørtes faktisk kulere ut enn ventet. Men jeg tror ikke det hadde funket spesielt godt. Som sagt, Katamari er ikke et konkurransespill, og det handler ikke om utfordring. Det handler om å kose seg.