Vel, jeg er kjent som han som ikke er spesielt fan av FFSJU, men jeg kjøpte dette da det kom på salg for jeg liker høybudsjetts Square-Enix. Og jeg vil si dette spillet er både bedre og verre enn originalen, meeen jeg tror nok at de tingene som er negative handler mer om hvordan spill lages nå for tiden, og ikke er spesifikt til akkurat dette.
Mitt aller største ankepunkt ved FF7 har alltid vært materia-systemet. Materiaen bestemte alle egenskapene til figuren din, så det har egentlig ikke noe særlig å si hvem du bruker. Eneste forskjellen på dem er utseende og limit break. Det har de virkelig tatt tak i her. Cloud og Tifa er nærkamp mens Barret og Aerith angriper fra avstand, og med weapon abilities og trekant-angrepene føles de fire spillbare figurene veldig annerledes. Stor oppgradering på dette feltet og jeg er spent på hvordan dette vil fungere framover. Men jeg hater fortsatt materia-systemet en god del. Når du fikler med det i menyen må du alltid markere materiaen for å se hva det er fordi du ikke kan se forskjell på en ismateria og en ildmateria. Begge er grønne, og de ti andre magiene er
også grønne. Det er et jævla styr som gjør at jeg ikke gidder å styre med å endre det mesteparten av tida. Dette er spesielt ille i et sent dungeon hvor du må bytte mellom to teams gjentatte ganger (inkludert midt i bosskampen!). Jeg hadde spesifikk materia jeg ville levle (Raise som krever 50K AP) så jeg måtte flytte over materia ved hver party switch. Brukte sikkert like mye tid på det som på å gjøre resten av dungeonet. Hva med en "Transfer all"-funksjon for faen herregud.
De har og lagt til et slags system for å oppgradere våpnene som er ganske døllt, spesielt når jeg hovedsaklig holder meg til våpenet med høyest ATK uansett. Du kan la spillet ta seg av det, men jeg vil jo sikre meg at jeg får materia slots og alt det viktige,
selv om jeg ikke kommer til å bruke våpenet. Jeg brukte hardedge-sverdet gjennom nesten hele spillet og bytta det bare ut for å grinde weapon abilities.
Så det siste systemet; kampsystemet. Å slå ting med firkant mens ATB-baren går opp sånn at du kan velge et sterkere angrep føltes kålete i begynnelsen, men man kommer inn i det og blir flink til å administrere gruppa sine angrep. Jeg liker det. Guard Scorpion er litt "trial by fire" så tidlig, for man kan fort føle at man blir overlesset med tall og angrep og blokk og dodge og cover hjælp. Min favorittkamp var antagelig den i nest-siste kapittel hvor Tifa og Barret slåss mot The Arsenal og du må bruke hele rommet, søyler som cover, den ene må baite fienden og så switcher du til den andre for å skyte han i ryggen. Veldig gøy. Tifa sine Unbridled Strength-angrep som knuser nesten alt av småfiender på ett slag er bare best og hun er min favorittfighter av de fire tilgjengelig.
Settingen er skikkelig oppgradert. Det at du hele tiden kan se platene over deg øker virkelig immersjonsfaktoren i Midgard. Det er kanskje tidenes skybox. Jeg vil si at slummen er hvordan Fallout-spillene
burde sett ut. Det er områder med like mye dritt og rot på bakken som i Fallout enkelte steder, men dette er steder hvor det ikke bor folk. I motsetning til i Washington eller Boston hvor folk har levd med hull i taket i 200 år. Det er lite stock assets og alt virker håndlaget. Detaljnivået er sykt imponerende og skjemmes bare over enkelte lavoppløste teksturer du kommer over innimellom, som dørene inn til motellrommene hvor Cloud og Tifa bor. Virker som dårlig prioritering.
Å trekke 5 timer ut til 50 timer hørtes umiddelbart ut som noe som ville bli veldig slitsomt, men historiemessig hjelper det mye at vi får mer tid med disse figurene. Jeg syntes Aerith var litt irriterende til å begynne med, men Cloud fortjener det fordi han er en pikk. Mer Barrett er ikke nødvendigvis positivt, for en Mr T-stereotyp i 2020 er ganske kringlete. Men så er det Tifa da. Hun hadde ikke så mye personlighet i originalspillet annet enn å være Cloud sin barndomsvenn med store pupps, men hun er 110 % waifu i dette og hvis jeg kjøper Final Fantasy VII Remake-2 på release så er det mye på grunn av henne. Det negative er at det er konstante cutscenes. Du vandrer ti meter og det er en ny cutscene. Det er det verste jeg vet, spesielt når de ofte er så meningsløse som her, og den eneste måten jeg overlevde var ved å gjøre også disse til et spill, hvor jeg prøvde å ta best mulige screenshots av diverse Tifa-poses. (Jeg har godt over 100 screenshots av Tifa på maskinen)
I tillegg til cutscenes blir du også konstant forsinket i områder hvor du tvinges til å saaakte skvise deg gjennom smug, saaakte balansere over en bjelke, saaakte gå med bøyde knær under en bygning eller bare generelt må gå sakte uten spesiell grunn. Er dette bare for å forlenge spilletida?? Jeg synes også at å ha en blå pil på bakken er klønete, da kan man heller designe området sånn at det er åpenbart at du kan gå inn der. Gjør stigene gule eller glødende så de er synlige, ikke ha et blått felt foran dem.
Sidequestene suger for det meste og den første du får er bokstavelig talt "finn kattene mine", og den andre du får er "kan du drepe disse store rottene for meg?". Er det meninga at det skal være en 90s throwback? Jeg ble ikke sjarmert iallfall.
Jeg tror forresten spoiler-perioden er over hvis du vil utdype slutten
@Alyosha. Personlig elsket jeg den. Jeg ble ganske irritert over de konstante spøkelsene i løpet av spillet, og det ble ganske parodisk etterhvert. F.eks når Hojo ser Cloud og starter "Hmm jeg kjenner deg, du er jo ikke en SOLD—" og spøkelsene suser inn fordi "HEI HEI det er for tidlig for den revealen allerede!" Så å avslutte det med at du dreper Skjebnen sånn at de neste spillene ikke må følge historien slavisk er både tilfredsstillende og veldig interessant. Det gir Squeenix mye større spillerom framover, spesielt med tanke på at de sannsynligvis dropper verdenskartet helt.
Eller vil jeg si at musikken i spillet sparker ræv! All min respekt til musikkteamet som har lagd haugevis av remixer og nye låter og også har klart å implementere en iMUSE-lignende teknologi hvor alt høres totalt sømløst ut. Herregud på slutten når du overvinner Sephiroth og det glir fra bosskampmusikken til One-Winged Angel som crescendoer akkurat perfekt for det avsluttende slaget. FRYSNINGER.
Alt i alt gir jeg spillet FF7/10. Jeg er der sikkert dag 1 for oppfølgeren.