Jeg er positivt overrasket over så mange gode svar, men vi unngår selvfølgelig ikke de korte, irriterende innleggene. *kaster en hjørnesofa på Crizpy og Mandark* Jeg håper den satt
Fenrir får slippe siden han allerede hadde skrevet et godt svar.
Ja, så var det min tur til å legge ut. Jeg kan vel begynne med å si at jeg er enig med mange her, både når det gjelder positive og negative ting, men det kan jeg komme tilbake til litt senere i innlegget. La meg først si mitt om historien, karakterene, systemet og alt det andre. La meg også understreke at jeg enda ikke har spilt X-2.
Storyen er på mange måter ganske tynn på overflaten, men når man går den etter i sømmene, oppdager man kanskje at det ikke er så ille allikevel. Spira har en veldig god historie, men dette kommer ikke så godt frem i spillet. Jeg forstår det meste av historien, men jeg har enda ikke helt skjønt hvorfor Sin ble til. Joda, jeg vet han ble til fordi folk på Tidus sin opprinnelige tid brukte for mye Machina og lot det gå litt over stokk og stein, men jeg skjønner ikke helt hva som var så galt med det. Uansett, Tidus blir tatt med 1000 år frem i tid, der ting har forandret seg stort, og folk lever i konstant frykt for Sin. Jeg synes dette med Sin er et ganske fint konsept. Sin herjer planeten, og det er veldig lite de kan gjøre med det siden han er av så store dimensjoner at det ikke bare er å stille opp en kanon og plaffe ham ned med kuler. Spiras eneste håp er i bunn og grunn summonerene (dårlig ord), og de må legge ut på en pilgrimferd gjennom store deler av verden for å komme til veis ende, hvor de får sin Final Aeon og kan bekjempe Sin. Dette er det bare fire som har klart tidligere, og vi får være med på ferden til datteren av en av disse, Braska, som bekjempet Sin for 10 år siden.
En ting som står sterkt i denne verdenen er Yevon og hans lærdom. Det er deres religion, og de fleste lever fullt og helt for denne. Blant annet Yuna, Wakka, Lulu og Kimahri. Wakka er nok den mest troende av dem, og dette gjør han på en måte ganske trangsynt. Han mistet broren sin fordi han trosset religionen og kjempet med et ulovilg våpen istedetfor. Dette gjør bare sitt for å sterke Wakkas forhold til religionen, og han nekter å finne seg i noe som helst annet. Jeg synes dette gjør Wakka til en veldig god karakter. Lulu og Kimahri er ganske vanlige biroller, mens jeg skal være enig med flere her om at Yuna forsåvidt er ganske kjedelig. Tidus er på mange måter plagsom og irriterende, men jeg synes allikevel han er en god karakter i spillet. Han blir brått revet vekk fra sin verden og plassert i Spira hvor ting er meget så annerledes, og dette må han forholde seg til på sin måte. Hans stahet og dumdristighet synes jeg er bra, og spesielt i forhold til de trofaste tilhengerne av Yevon. Auron er i en klasse for seg selv, og går uten tvil høyt inn på listen over den beste FF-karakterene noensinne. Han er tøff og barsk på sin måte, og tenker mer logisk enn de trofaste Yevon-tilhengerne som bare vil høre på det som står i lærdomen.
Jeg synes det er koselig å være med på denne pilgrimsferden. I starten er det en ganske fin stemning, og alt går etter Yevon og lærdomen. Vi får også innblikk i hvordan det går når folk prøver seg på andre måter for å bekjempe Sin, og når dette slår feil, blir de som tror på Yevon bare mer sikre i sin sak. Det blir også mer interresant når de får med seg en Al Bhed på laget. Al Bhed er som kjent en gruppe som ikke tror på Yevon og hans lærdom, og de benytter seg av "forbidden machina". Wakka hater disse svært mye siden de fikk broren hans til å slåss med et slikt våpen istedetfor sverdet han selv gav til han. Det blir selvfølgelig ikke enkelt når han omsider finner ut at Rikku er Al Bhed. Rikku er egentlig ikke en så veldig spennende karakter, men hun er med på å styrke de andre og da spesielt Wakka.
Hadde alt vært en dans på roser og gått etter Yevon hele veien, ville historien vært gørr kjedelig. Men heldigvis skjer det ting etter hvert. De oppdager at Maester Seymour (det er sånn det skrives) er korrupt, og de blir stemplet som svikere etter at de bekjemper han. Ingen vil selvfølgelig tro på at han er korrupt, så de blir uskyldig dømt. Dette er selvfølgelig ikke lett for Wakka, som alltid har "walked the path of Yevon". Videre fremover i spillet oppdager de at hele gjengen som sitter i styret er korrupt, og den eneste som ikke er det (Kelk Ronso), trekker seg. Deretter gir de opp Yevon, og slåss kun for seg selv og planeten. Til slutt bryter de alle tradisjoner ved å bekjmpe Yunalesca og de bekjemper Sin ved å samarbeide med Al Bhed. Det er mulig dette ble rotetet forklart, men jeg synes uansett dette er en fin historie, som bygger seg opp og forandrer seg på en bra måte. Jeg har nevnt Wakka flere ganger her, og jeg synes nok han er en av de beste karakterene i spillet. Dette på grunn av forandringen han går igjennon i løpet av spillet.
Så var det dette med stemmer. Jeg synes de fleste i spillet har passende stemmer, bortsett fra Yuna. Tidus er helt OK, og nå i dag kunne jeg nok ikke sett han for meg med en annen stemme. Jeg synes det hele fungerer ganske bra. Gjespingen og veivingen med armene er selvfølgelig meget irriterende, men jeg kan leve med det.
Når det gjelder systemet så synes jeg først og fremst at Sphere Grid er ganske genialt. Det er nok det systemet som er morsomst å bruke. Jeg var veldig negativt innstilt til at de skulle fjerne dette med levels, men etter at jeg fikk prøvd det, har jeg aldri ønsket at det skulle vært annerledes. Våpensystemet er greit, men det er veldig kjedelig gjennom selve spillet. Jeg savner litt slik det er i tidligere spill, hvor man kommer til en ny by og får kjøpt et bedre våpen enn man har fra før, eller at man finner eller vinner et. Joda, det er slikt i dette spillet også, med litt bedre våpen per by, men det går kun opp fra Strength +3 til +5 og så +10. Ikke så veldig interresant gjennom selve spillet, men det er veldig moro når man får tilgang til mange items og kan bygge dem opp som man selv vil. Overdrive-systemet er veldig bra, og en fin ny vri er dette med overdrive-modes. Det er moro at man ikke bare går opp i overdrive av å bli skadet av en fiende. At man kan styre Aeons selv er genialt. Mer kan jeg ikke si om det. Alt i alt har spillet et veldig solid system som jeg synes fungerer ganske godt, og jeg kunne ikke tenkt meg at det var noe særlig annerledes.
Spillet er veldig lineært, og det er egentlig en skandale å fjerne verdenskartet, men allikevel så har jeg virkelig ikke savnet det så mye. Jeg fikk sjokk da jeg hørte at det ikke skulle være noe kart som i de forrige spillene, men jeg har virkelig ikke tenkt så mye over det. Man har en veldig rett linje å gå, og man kan som sagt ikke spore av så mye, men jeg synes ikke det er noe problem. En ting jeg kan si jeg er litt skuffet over er utvalget av fiender. Det er utrolig mye likt opp gjennom spillet, med et lite dyr Tidus kan ta, en sværing for Auron, en flyver, et element, en Flan og en stor fiende man må samarbeide for å ta. Det er veldig likt gjennom hele spillet, og det blir ganske ensformig. Sidequests er det nok av i spillet, og det er positivt med mange og vanskelige bosser man kan ta. Som jeg har sagt tidligere, har jeg enda ikke tatt Penance, men jeg synes det er greit å ha noe foran meg. Noen sidequests er veldig kjedelige, som å fange 10 av hvert monster, men det er absolutt ikke noe man må gjøre om man ikke skal ha en veldig god universalfil. Det holder med å fange et av hvert bare for å gjøre det. Blitzball kan være utrolig moro når man først kommer inn i det, og det er nok et av de beste minispillene i hele serien. Riktignok litt usannsynlig til tider, men det viktigste er at det er moro å spille.
Til slutt må jeg si litt om selve førstegangsopplevelsen. Det var som sagt ikke så moro den første gangen. Jeg ville bare komme meg gjennom spillet, og det var ingen problem å legge det fra meg. Dette ødelegger litt, men det var mye bedre den andre gangen. Som sagt bør man alltid gi et spill minst to sjanser. Spillet var også passe vanskelig den første gangen. Jeg slet litt med noen bosser, og slik liker jeg det. Spectral Keeper var helt forjævlig vanskelig. Sistebossen var også passe vanskelig, og da mener jeg selvfølgelig Braska's Final Aeon. Det er dette som er den rette sistebossen i spillet. Dine egne Aeons og Yu Yevon må man slåss mot på grunn av historien, og på grunn av the fayth, kan man ikke tape, men det er også på grunn av historien. Det må være slik.
Alt i alt kan jeg oppsummere med at jeg synes spillet er veldig bra. Ja, det har sine negative sider og det skiller seg ut på mange måter, men det gjør det også til et ganske unikt spill. Akkurat som FFVIII. Flere radikale forandringer, men det fungerer.
Det var min mening. Beklager om det ble rotete.
