Final Fantasy XV er en ting som skjer enten du vil eller ei

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#61
Velskrevet nei, koherent ja.
Utelukker ikke den første påstanden den andre?

Det jeg for min del virkelig ikke hæler med Final Fantasy er at absolutt alt skal være faens melodrama, og siden det aleine ikke er nok til å bære femti pluss timer med spilling må man peise inn twists med jevne mellomrom sånn at stadig mer står på spill; dermed blir historien mindre og mindre troverdig siden premissene endres hele tida. Siden ingenting du gjør en gang har potensial til å endre historien selv det aller minste, blir alt historierelatert per def adskilt fra spillopplevelsen og dermed er det - for meg, iallfall - ikke mulig å mønstre ork til å investere noe mer enn lett irritasjon siden en meningsløs del av opplevelsen blir viet så mye tid.

Flipsiden er at jeg ofte er veldig svak for Final Fantasy-estetikken, og jeg synes oppriktig at Ivalice (FFXII og Tactics Advance) er en av de fineste spillverdenene som er laget. Merk at denne regelen ikke gjelder for FFVII, som fortsatt er støgt.
 

Lodin

Der Waaaah
#62
Brukeranmeldelsene av Bone-utgaven på amazon.jp ligger i dass. Hovedgrunnen er at PS4-utgaven var utsolgt og de trodde den andre versjonen var samleutgave eller no og coppa. :v

E: Spillet har et tullete langt navn på japansk så folk ser ikke at det står Bone på slutten når de bestiller fra mobilen. Lul.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#63
Utelukker ikke den første påstanden den andre?
FFVIII har et dårlig manus, men historien er greit oppsummert som en kjærlighetshistorie, og alle tingene som skjer i spillet er ting som står i veien for Squall og Rinoa. Og så er det en heks som prøver å gjøre Rinoa til sin etterkommer. Men hvis man skal snakke om Final Fantasy XIII så kommer man ikke unna at alle heltene er l'Cie og vil unngå å bli til Ci'eth men for å unngå å bli Ci'eth må de fullføre sitt Focus bare at de ikke vet hva sitt Focus men når de fullfører det blir de til krystall isteden æææ

edit: Den linken til Buggz var forresten skikkelig bra og forklarer godt hvordan Final Fantasy-spill alltid har fungert. De foregår rett og slett i verdener som drives av følelser, ikke logikk. Manusforfatterne prøver å få deg over på sin gode side med interessante verdener og likendes figurer (som er hvorfor VIII og X ikke funker så bra; hovedpersonene er drittunger), sånn at du etterhvert skal godta alt tøvet som en del av sjarmen.
 
Sist redigert:

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#65
FFVIII har et dårlig manus, men historien er greit oppsummert som en kjærlighetshistorie, og alle tingene som skjer i spillet er ting som står i veien for Squall og Rinoa. Og så er det en heks som prøver å gjøre Rinoa til sin etterkommer. Men hvis man skal snakke om Final Fantasy XIII så kommer man ikke unna at alle heltene er l'Cie og vil unngå å bli til Ci'eth men for å unngå å bli Ci'eth må de fullføre sitt Focus bare at de ikke vet hva sitt Focus men når de fullfører det blir de til krystall isteden æææ
Det er dette som er melodrama. Eksterne faktorer driver handlingen framover, istedenfor at det brukes tid på karakterutvikling og indre handling. Om det er ting som står i veien for de unge elskende eller det særdeles feilslåtte krystalljåsset i XIII utgjør ingen praktisk forskjell, historiemessig sett. Min mistanke er at XIII tryna ikke fordi det var spesielt mye dårligere enn andre FF-spill, men rett og slett fordi Square var mye ærligere med tanke på at FF-formelen var så tydelig og lett synlig i XIII sammenlignet med f.eks. VII.
 

Trench_Rat

Sommerbildene våre
#66
Hører på en ukens kjempebombekaster og det høres ut som dette er det beste og vprste FF spillet noensinne
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#67
I FFXIII blir du kastet rett inn i hendelsene i en ukjent verden og uttrykk du ikke skjønner blir kastet rundt konstant. All verdensbygging var relegert til en gigantisk codex aka gå inn hit for å lese lore, for vi gidder ikke introdusere deg til verdenen gjennom historiefortellinga. Det gjorde spillet inkoherent for alle unntatt de mest dedikerte (calling @Alyosha). Når kampene var såpass hands-off pga Paradigm-systemet og level designen bare var korridorer så var fadesen komplett.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#68
FFVII starter også in medias res og gadd ikke å forklare noe som helst i løpet av de timene jeg har kasta bort på det, iallfall. Det har også lineær progresjon og et mindre dynamisk kampsystem enn FFXIII. Så, eh: Square klarte å lure deg med græffiksa og det snasne kampsystemet sitt da du testa FFVII, for da var du for ung til å vite bedre. Da de prøvde seg på samme lureriet igjen med FFXIII, gjennomskuet du dem. Er vi ved kjernen her? Jeg tror det.
 

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
#69
#70
Nå synes jeg Final Fantasy er det viktigste i hele verden og kunne snakket i tusen år om hvert spill, men jeg ville ikke generalisert så mye. Noe av magien er jo at man aldri vet hva man får. Avhengig av hvem som har skrevet historien i de forskjellige spillene og ikke minst hvem som har ledet forfatterne i hvert enkelt spill får man helt forskjellige styrker og svakheter. Jeg vil for eksempel påstå at det ikke er så mye galt med historiefortellingen i FFX, rent formelt, så lenge man er villig til å akseptere tonen og at historien er helt adskilt fra spillet. Figurene og utviklingen av dem er strålende, detaljene rundt den fremmede verdenen formidles veldig naturlig og effektivt, de viktige scenene treffer og twistene er godt bygget opp. På den andre siden får FFXIII hovedsaklig bare til figurene og utviklingen av dem mens FFXII kun har world-buildingen på plass. Mange elementer er gjengangere i serien da, så klart. Blant annet sinnsykt friske og visuelt slående science fantasy-verdener, rare figurer og stort fokus på deres personlige utvikling, at alt er veldig stort og overdramatisk og superemosjonelt, twister og -- litt knyttet til dette -- at det du tror er viktig sikkert bare er en liten brikke i noe større som bare er en liten brikke i noe enda større igjen. Får alltid uncanny følelse når folk forklarer hvorfor de misliker FF! Jeg er egentlig helt enig med beskrivelsene, bare at jeg elsker alle de greiene der.

Fikk ellers FFXV først på tirsdag. Elkjøp har tilsynelatende blitt backstabbers og sender spillene fra Sverige nå og så må man sitte og følge pakken på Posten.no og knurre over at det kanskje ikke engang kommer på lanseringsdatoen. Deretter kommer den på postkontoret ditt istedenfor i postkassen. Da jeg var ung fikk man bare en konvolutt med det 2-3 dager før. Og nå når jeg faktisk har en grunn til å begynne å kjøpe fra smale, dyrere spesialistforretninger har de alle sammen gått konkurs. Mafian??

Anyway, jeg er derfor bare 18 timer inne først nå så Thinaran er sikkert langt foran igjen by now. Skal inn i en hule for å finne mythril i kapittel 7. Er selvfølgelig absurd overlevlet. Som de fleste andres er førsteinntrykket mitt veldig positivt med visse reservasjoner. Det går jo igjen at det er et ganske gammeldags open world-RPG, samtidig som folk ikke klarer å slutte å spille. Dette er også min opplevelse. Jeg tror magien rett og slett er at det er lagt til en stor dæsj, hold dere fast, Shenmue av alle ting. Selv om det bare er verdens dummeste fetch quest man skal gjøre er alt pakket inn i alle slags små detaljer som at man må ha spist godt nok, eller hvor utrolig langt det ofte tar å kjøre dit man skal mens man passerer alle slags rare syner som figurene dine helt naturlig, som om de var levende mennesker, reagerer på. Man glemmer liksom quest-strukturen under og føler seg stadig som om man faktisk er på en lang reise.

Musikk og det kunstneriske er som vanlig top-notch. Jeg er ikke helt overbevist om at kampsystemet er så dypt eller finslipt ennå da. Det er ofte litt kaotisk og noen ganger føler jeg spillet ikke henger med på knappetrykkingen min. Samtidig har det gjort jobben sin så langt ved å lage passelig spenning og utfordring akkurat der det skal, og være tilfredsstillende og skape mestringsfølelse. Der spillet så langt, synes jeg, svikter er historieformidlingen. Jeg er ikke engang sikker på at jeg ville klart å beskrive personlighetene til figurene uten Brotherhood-animen. Jeg er heller ikke sikker på jeg ville brydd meg det grann om kongeriket hovedpersonen har tapt uten Kingsglaive. Det plager meg også at figurene, som er på en ganske munter road trip, ikke reagerer noe særlig på hvor alvorlig situasjonen er. Og jeg kommer sannelig meg ikke til også å lese manuset til enda flere scener de ikke inkluderte som de nå har publisert som en slags kortroman. (Okay, jeg kommer sikkert til å gjøre det.) Problemet er visst at det originale Versus XIII var et ganske annerledes spill. Det var blant annet mørkere, blodigere og moralrelativistisk. Historien skulle dessuten fortelles over flere spill, som Mass Effect-serien. Etter at det ble gjort til en lysere mainline-tittel og slackeren og drømmeren (og en av spillbransjens mest kreative sjeler) Tetsuya Nomura etter hvert også ble erstattet av den mer praktiske anlagte Hajime Tabata begynte man basically fra scratch. Min teori er da at man har hatt MASSE world-building, figurutvikling og historiefortelling ferdig man ikke helt har visst hvordan man skulle disponere. Resultatet er et spill som jeg etter nesten 20 timer ikke føler har kommet skikkelig igang på historiefronten og hvor jeg fortsatt har en litt ekkel ettersmak fra alt materialet utenom jeg må forholde meg til. Uten at min foreløpige kjærlighet for spillet avhenger av det er håpet mitt at Nomura-maskineriet snart skal våkne til live.
 
Sist redigert:

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
#71
Sånn ellers så kan det jo nevnes at det forklares ganske godt hva som er greia når du blir kasta inn i det første oppdraget i FFSju, men har man bestemt seg på forhånd for å hate et spill så skjønner jeg jo at det kan være vanskelig å få det med seg.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#73
Problematisk?
 
#74
Ferdig etter 33 timer! Dette viste seg å være motsatt FFXIII ... For andre halvdel er pretty much helt lineær. (Riktignok kan man nesten når som helst gå tilbake til det store kartet med alle sideoppdragene.) Jeg synes også Shenmue-sammenligningen har enda mer for seg nå. Den lengste hulen i spillet hiver stort sett kampsystemet ut av vinduet for en helt annen sjanger (trykk for spoiler). Jeg tror også det sier mye at jeg ikke vet hvordan Game Over-skjermen ser ut da jeg ikke døde en eneste gang. Dette er litt morsomt fordi FFXIIIs senere deler var blant de vanskeligste i serien.

Likevel likte jeg dette spillet veldig godt. Som jeg nevnte i den forrige posten gjør alle detaljene det veldig oppslukende. Verdenen, mye takket være grafikk og musikk, har også noe av den samme spesielle mystikken og magien jeg synes kun et fåtall av de mest spesielle spill har, som Ocarina of Time og Final Fantasy VII. Spillet er dessuten svært variert og, i hvert fall for meg, genuint morsomt fra begynnelse til slutt. Ikke minst er slutten utrolig emosjonelt tilfredsstillende og fin.

Men selv om det slutter bra og spillet blir mer lineært er historieformidlingen konsekvent elendig. Jeg er ganske, ganske tålmodig hva gjelder ekstremt innviklede, dårlige formidlede fortellinger fra japansk pop-kultur, men FFXV nærmer seg andre og tredje del av Xenosaga i inkoherens. Det var noen ganger så dårlig regissert at jeg først forstod hva som hadde skjedd når loading-skjermen oppsummerte det i en kortfattet tekst eller jeg snakket med en NPC som uelegant kunne forklare og oppsummere. Ofte kan man nærmest se hvordan de sparer penger for harde livet. For eksempel manglende establishing shots hvor det ville vært naturlig eller at viktige ting dekkes på veldig klumsete, billige måter som om det var en studentfilm, om engang overhodet. Jeg tror dette både har å gjøre med at man prøver å cramme historien til hele trilogien Nomura egentlig ville lage i ett spill, og at det faktisk ble ganske trangt om penger mot slutten. En del forsøk på å formidle deler av historien gjennom miljøet virker også desperate og lite gjennomtenkt. Heller ikke spillets spektakulære setpieces er helt vellykket. Disse lykkes mer eller mindre med å mane frem den samme undringen og følelsen av at man aldri har sett noe lignende som FF-spillene var mer kjent for før, men har både store spillmekaniske og tekniske problemer.

Med andre ord er nok dette også spillet de mest pessimistiske mente det var. Altså et forsøk på å hive sammen noe salgbart fra et gammelt kjempevrak. Spillet de ville lage er imidlertid så spennende at selv bare disse vrakrestene blir et av de mest interessante og beste spillopplevelsene jeg har hatt i nyere tid da. For min del kan egentlig bare Metal Gear Solid V (9/10) og Life is Strange (8/10) måles med det fra denne generasjonen av større spill. The Witcher 3 er for eksempel langt stødigere, men også mye kjedeligere og mindre kreativt mens Bloodborne og sånt ærlig talt ikke er helt min greie. Nå tror jeg at jeg skal plukke opp Royal Arms jeg mangler og masse sånt! Virker som om spillet har en ganske grei Platinum.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#76
Vel etter å ha forlatt open world-kontinentet så er spillet totalt lineært fram til slutten. Noe som ikke er et problem i seg selv, de fleste spill er det, det bare føles veldig merkelig å ha all friheten i begynnelsen av spillet, og så blokkere det av så totalt mot slutten, når alle de andre spillene i serien er motsatt. Joda, du kan reise tilbake i tid til den åpne verdenen, men å gjøre det i spillet andre halvdel føles feil pga alle tingene som skjer med verden. Dessuten vil du se hva slags crazy set-piece som blir det neste. Story i spoilertagg:

Hvorfor i all verden gikk Hillary Clinton i Altissia med på å gjennomføre Leviathan-ritualet hvis det innebærer at hele byen blir ødelagt når en enorm sjøorm dukker opp for å temmes av orakelet og kongen? :psyduck:

Plotet i FFXV er i første omgang ganske enkelt. Noctis er prinsen av kongedømmet Luci som er under angrep fra Imperiet og må samle sammen våpnene til de tidligere kongene og få velsignelsen fra de seks gudene sånn at han kan kontrollere Krystallen og beskytte sitt folk. Men så viser det seg at Ardyn, som er en udødelig tidligere konge, har manipulert Imperiet til å angripe Luci og drepe kong Regis sånn at Noctis skal måtte gå gjennom disse tingene. Ardyn reddet kongeriket sitt ved å ta all ondskapen fra demonene inn i seg selv, men ved å gjøre det slapp han ikke inn i dødsriket. Hans eneste mulighet for å bli kvitt sin udødelighet er å vente til Krystallen valgte en ny person. For å gi den unge Noctis insentiv så får Ardyn Imperiet til å ødelegge hjembyen hans og drepe faren hans, dreper forloveden hans, kidnapper vennene hans, og ødelegger verden på toppen av det hele.

Det eneste som kan redde verden igjen er for Noctis å drepe Ardyn, som er hva han vil uansett, og vekke krystallen ved å ofre sitt liv. På grunn av den personlige tilknytningen Noctis og Ardyn har føles denne badguyen som en av de kjipeste i hele serien.

Det du går gjennom i bakre halvdel av spillet er at ting blir progressivt jævligere og jævligere for Noctis og verden. Og i kapittel 13, for spilleren og. Her blir spillet til en slags Resident Evil laget av en tilfeldig unge på Steam Greenlight, og det er over en time med repetitive korridorer, du har mistet alle våpnene dine, alle vennene dine, og kan kun bruke noen kjipe magiske angrep som du må vente til MP-en teller tilbake opp igjen før du kan bruke igjen. Spredd gjennom rommene er diverse dokumenter med vag backstory til hvor demonene kommer fra og så kommer det en slags shocking revelation om at Prompto er en magitek-soldat? men hvordan påvirker det noe som helst? hvordan fungerer det? jeg så han jo som en feit ti-åring i animeepisoden som handlet om han? hvorfor puttet de det inn annet enn at hehe jeg kan åpne denne døra fordi jeg har en kode i meg? kunne han ikke bare ha funnet et nøkkelkort på veien istedet? Og så er Ravus, broren til prinsessa, der inne av en eller annen grunn men han er dau og halvt demon??

Hele kapittel 13 er så ugudelig ræva at Square-Enix har sagt at de skal patche det for å gjøre det enklere, kortere samt putte inn noe cutscenes som forklarer ting bedre.

Så blir Noctis sugd inn i krystallen og vi får et uforklarlig ti års tidshopp til verdenen fra spillets første halvdel, bare at den er dekt av konstant natt og det er mektige demoner overalt. Noctis teamer opp med vennene sine igjen og drar til Crown City i Luci for å redde verden, selv om det innebærer at Noctis må dø.

Men selv om den "aktive" historiefortellingen feiler på flere punkter (å kreve at spillerne skal se en film for å skjønne hva som har skjedd er ikke akseptabelt), så fungerer den passive veldig godt. Dvs den du plukker opp fra verdenen rundt deg. Når spillet starter vet du ikke så mye om prins Noctis, og infoen du får kommer filtrert gjennom vennene dine. Mesteparten av tida er du en av gutta, men innimellom blir du minnet på den store og tragiske skjebnen du har.

Når Noctis på slutten av spillet ber hoffnarren å pelle seg av trona hans, så har du gjennomført en reise fra ungdom til badass konge, og det føles fortjent. Og fordi så mye av spillet har blitt brukt på bromancen, vel spesielt hvis du har tilbrakt 70 timer med disse karene, så er det umulig å ikke bli rørt når Noctis, med Ardyn på andre siden av den siste døra, ber om å få se på Prompto sine bilder en siste gang. Og når den Stand by Me-coveren, framført av Florence + the Machine(!), spilles igjen i rulleteksten akkompagnert av bilder av dine eventyr, så er det enda et enormt emosjonelt øyeblikk. Siden den åpne verdenen føles i så stor grad som landlige USA, med figurer som Cindy, Dave og Monica, så føles ikke låta malplassert, og teksten i låta som vi alle kjenner til passer godt til hendelsene i spillet. "When the night has come" indeed. Det er rett og slett et fantastisk låtvalg.

Sammenlignet med tidligere spill så savner jeg mye av det som gjør FF til FF. Dungeons i XV er generelt ganske kjipe, bortsett fra det hemmelige post-game-dungeonet er de kjedelige, lite kreativt designet og er mørke og triste. Jeg liker den standard kampmusikken men omtrent ingenting av den andre, som er for det meste kjempegenerisk muzak i byer og outposts. Heldigvis har du MP3-spilleren din og kan høre på musikk fra de gamle spilla. Kampsystemet er nærmere Dragon Age 3 enn tidligere FF-spill, for alt du trenger å gjøre er å holde nede angrepsknappen, reagere på QTEs iblant, og bruke spesialangrep når de er klare. Eller, du kan gjøre det bra ved å observere fienden og dodge når du ser de skal angripe, men noen ganger må du slåss blant busker og trær som havner i veien for kameraet og da er det ut av vinduet. Jeg brukte omtrent ikke magisystemet.

Men FFXV er utrolig koselig å spille fordi det er en road trip med bros. På det emosjonelle planet er dette blant de beste FF-spilla, hvis det er det du er ute etter. Den siste replikken i spillet forklarer hvorfor.
You guys are ... the best.





 
#77
Generelt enig, tror jeg! Nesten mot alle odds ganske oppslukende. Historien er riktignok et spesielt stort rot, men alt med figurene og det emosjonelle fungerer såpass godt at den delen kommer sånn passe i mål også.

Min teori med Hilary Clinton er at Noctis i det mørkere Versus XIII skulle love henne få skader før alt gikk til helvete, noe som ledet til masse angst og at han fikk seg en ny, mektig fiende. Men for å spare tid/plass fant de på et eller annet om at vennene hans hjelper evakuere byen mens han holder på. Det blir ganske WHAT at hun kjøper det da og til og med hjelper Noctis videre senere. Jeg synes det er et såpass kult konsept for en scene da at jeg håper noen kannibaliserer det på en sånn Quentin Tarantino-måte og gjør det skikkelig: En konge som faktisk har en sjanse til å få tilbake kongeriket sitt alene fordi han som medlem av den rette blodlinjen kan tilkalle atombombe-tier summonings og som i sin naivitet herper en hel by og dreper tusener når han vekker en gud fra bunnen av en.

Ellers likte jeg faktisk Ardyn. Han er veldig smug og fjollete på en egenartet måte samtidig som han faktisk er veldig kompetetent. Final Fantasy har hatt noen ganske fantastiske skurker da, så sånn sett er han ikke så imponerende. Ærlig talt føler jeg han ville vært midt i blinken som en sånn Rufus Shinra/Seymour-type.

Syntes ellers faktisk "survival horror"-sekvensen fungerte, selv om jeg helt klart er i et mindretall her. Det var ikke første gang jeg følte spillet lekte med sjangere, så det passet inn. Jeg likte også det emosjonelle aspektet av det hvor man etter at bilen har blitt ødelagt blir helt isolert og må gjøre alt fra bunnen igjen. Ellers enig i at historien akkurat der er spesielt nonsens. Jeg likte kampen med Lunafreyas bror da. Jeg tror jeg var i akkurat samme level som ham, og det var det eneste punktet i spillet hvor jeg faktisk ble litt stressa. Mange items gikk med der.
 

Jæveltango

Pepperoni Playboy
#78
Er på Chapter 3, og storkoser meg. Genuint overrasket at vi snart kan skrive 2017, og at jeg sitter her og koser meg med et Final Fantasy. Skal skrive mer senere, men det føles mer ut som en Road Trip der du jazzer med gutta enn et rollespill.

Men: Jeg er ikke så jævlig militant når det kommer til kvinnesyn i spill, men Cindy er rett og slett provoserende dårlig designet. Hva er dette for noe? Går jo Dead or Alive Beach Volley en høy gang. Mulig jeg bare ikke er eksponert nok for JRPGer lenger. Siste spillet i sjangeren jeg spilte var Ni No Kuni...





 
Sist redigert:

Jæveltango

Pepperoni Playboy
#79
Gud bedre, så irriterende. Jeg er på sisteboss og har slaktet min vei frem til slutten. Nå er plutselig bom stopp. Bossen har et angrep i sin andre form som er en one-hit-kill. Jeg er manko på Phoenix Down, så da sitter jeg her da. Jeg er, såvidt meg bekjent, forbi punktet der jeg kan tilkalle Umbra for å dra tilbake til det öpna landskap.

Må si at den siste halvdelen har vært virkelig noe for seg selv. Både positivt og negativt. Første halvdelen, med open world, var tilnærmet spillmagi.
 

Lodin

Der Waaaah
#80
Jeg er 36 år og hva er dette her? :psyduck:
Kjøpte det spontant etter at Laura Dale, Jim Sterling og Gav, den drita iren fant på porrnavn til alle folka og stedene i ca. 15 minutter på podcasten sin.
Uansett er jeg et stykke inni og skjønner ikke så jævla mye. Det eneste jeg vet er at gutta i det homofile boybandet er utrolig sjarmerende (det er forøvrig mange av de andre folka også) og at verdenen er fantastisk vakkert realisert. Sliter med kampsystemet så nå skal jeg sette på wait sånn som Thin anbefalte. Noen av de andre tipsa hans vil også hjelpe. Sånn ellers er det også veldig mange andre systemer jeg ikke helt skjønner men det virker ikke så veldig avgjørende ennå.
Forøvrig er jeg nå level femten og sightseer en by med søstera til Gladiolus.
Også er såklart Prompto det beste medlemmet av bandet mitt. Han er Baby Spice og hu var også den beste.