Jeg er død. Mobben har talt, eller rettere sagt bjeffet og glefset til seg pundet med kjøtt de de så trengte. Jeg sitter i
en liten celle og hører de diskutere høylytt hvordan de skal kvitte seg med meg. Jeg hever et øyenbryn over noen av
forslagene. Eivind vil mate mate meg til bikkjene, Klaymen vil se meg henge, og Agradula vil la meg gå ut med et smell
fra en kanon. De enes om henging. Ikke av humane årsaker, men logistikk. Ingen gidder å dra kanonen til Agradula til
sentrum, og ingen har tro på at yorkshire terrierene til Eivind kan klare oppgaven.
Døren går opp og jeg blir ført ut i dagslyset og igjennom folkemassen. Jeg blir blendet, men får raskt tilbake synet. Jeg kaster et blikk mot kirkeklokken og ser at de har satt henrettelsen til lunsj. Så omtenksomt for publikum. Jeg ser omrisset av en lutende Shinra der oppe. Han møter blikket mitt og rygger tilbake til skyggene, jeg ser han bevege leppene, men får det ikke til å stemme. Var det beklager? Eller bedrager?
Jeg ankommer galgen. Jeg ser på trappetrinnene som fører til evigheten. De virker for få. Jeg starter klatringen, et steg for hver person som vil se meg dø. Thenormalgeek, Nilo, Eivind, Oblivione, Klaymen, Drauden, Justincase, Agradula, demake, Javi, Sheriffen, Neocon, Libresse, Maximum, Shinra85, og judas selv, min barndomsvenn, Buggz.
Jeg kjenner igjen bøddelen. Det er få personer på størrelsen til Erketor. Jeg gir han et skjevt smil og et annerkjennende nikk. Jeg har ikke noe uteforstående med han og noen må gjøre jobben. Det eneste jeg ser nå er løkken som pendler sakte fremfor meg. Jeg står nå på fallemmen og kikker over folkemassen og sentrum hvor jeg vokste opp. Interressant, jeg legger merke til at ingen gråter. Jeg ser Terje i inngangen til restauranten. Han står der med forkleet og en slapp pizzadeig mellom hendene. Han løfter skuldrene og senker blikket. Jeg vet han prøvde, men det er mitt ansvar. Erketor spør om jeg har noen siste ord. Jeg takker, væter munnen med tungen, og snur meg for siste gang mot gamle bekjente. « Det er nå dere ønsker at jeg skal forstå handlingene deres, og tilgi dere for dårskapen som er i ferd å skje. Det gjør jeg ikke. Dere står her for å se rettferdighet og en slutt på saken som har rystet innvollene i samfunnet vårt. Det vil dere ikke. Dere står her for rettferdigjøre umoralske tanker og rense samvittigheten deres for blod og hat. Det skjer ikke. For jeg står foran dere nå med ingenting å tape og jeg sier til dere, jeg er uskyldig! Så dra hjem til familiene deres, og vis hverandre den omtanken som dere ikke kunne vise meg. Det er fortsatt håp. Dere kan klare det hvis dere letter på sløret som holder dere nede og ikke lar gamle bånd stå i veien for hva bevisene forteller dere. Farvel, og må gud tilgi dere, for jeg gjør det ikke.»
Erketor sier tiden er inne, og senker hetten over ansiktet mitt. Alt er mørkt, kun et skimmer øverst i synsfeltet minner meg om det er dag. Løkken blir tredd ned og strammet, og jeg puster tungt. Jeg får ikke puste ordentlig, og tar meg selv i å le høyt når jeg innser at det muligens er noe av poenget med denne farsen. Jeg er klar. Jeg hører en knakende lyd og lurer på når de skal
