I
FrP-poden
Dette er spilling for folket!
Da Nintendo først hevdet at man stod vet et veiskille var det nok av dem som trakk på smilebåndet eller ristet oppgitt på hodet. Noen år senere smilte man fortsatt da Shigeru Miyamoto entret podiet med sitt ”konemeter” , men om noen fortsatt ristet på hodet var det så definitivt ikke i arrogant overbærenhet. Nintendos viktigste merkevarer heter ikke lenger Mario Bros, The Legend of Zelda eller Metroid, men Nintendogs, Brain Training og Pokémon. Soverom har blitt til stue, aktivitet har blitt til rekreasjon og flopp har blitt til suksess. Etter noen år med falming i mørket har Nintendo igjen befestet sin posisjon som markedets fremste innovatør. Og de har ikke bare funnet tilbake til sine husmødrene, men henvender seg nå også til forretningsmenn så vel som tenåringsjenter og – hold deg fast – pensjonister.
Vekkelsen som skal hjemsøke vårt land er pertentlig orkestrert med en stadig stigende tilgang på konsoller som akkumulerer i det mange vil hevde er tidenes spillhøst fra Nintendos side. Er det mulig at vi få se både Metroid Prime 3: Corruption, Smash Bros. Brawl og Super Mario Galaxy på denne siden av jul? Det er tydelig at Nintendo er villig til å satse tungt for å trekke også kjernemarkedet over på Wii.
Men det er ikke bare Nintendo som satser tungt. Vi har allerede sett noen av de obligatoriske kapitulasjonene, og flere vil det helt sikkert bli. Å konkurrere med de allerede posisjonerte sluggerne GTA 4 og Halo 3 er nemlig en risikosport de færreste villig lar seg involvere i. Plassene bak er allerede fylt opp av potensielle stortitler som Assassin’s Creed, Bioshock og Heavenly Sword.
At Nintendo likevel velger å by opp til dans er interessant. Vi har alle hørt hvordan den Kyoto-baserte utvikleren hevder at den ikke lenger konkurrerer direkte med Sony og Microsoft, men er dette sannheten? Nei, jeg tror ikke det. Gjennom å delvis blottlegge seg for den anskuelige framtid kommer dette mest sannsynlig til å bli det siste vi ser av Nintendo som vi kjenner dem idag. Dette kan være en siste invitasjon til å forlate ærverdige jaktmarker med dem, og ta steget ned til allmenheten.
Av de tre stortitlene som venter oss er det bare Super Smash Bros. Brawl som virker som en sikker suksess. Super Mario Sunshine var kanskje et hvileskjær i rekken av Mariospill, men i mine øyne gjorde spillet også det klart hvorfor Mario i 3D hittil ikke har fungert optimalt. Metroid Prime 2: Echoes så en relativt klar nedgang i salgstall så vel som kritisk aktelse, og jeg stiller meg tvilende til om det i det hele tatt er mulig - eller ønskelig fra Nintendos side - å puste nytt liv i Prime-serien.
I korridorene hviskes det at Twilight Princess er det siste Zelda-spillet som vil benytte seg av den strukturen som trollbandt oss alle da Ocarina of Time banet vei for eventyr i tre dimensjoner slik vi kjenner det idag. Super Mario Galaxy virker innstilt på å forene gammelt med nytt i god Nintendotradisjon, og navnevalget (som automatisk sender tankene tilbake til SNES-dagene) betyr sannsynligvis at vi også her kan forvente oss en nyoppfinnelse av en sjanger der dimensjonene må gi etter for tilgjengelighet og umiddelbar spilleglede.
Og da er det kanskje litt merkelig at alt Nintendo foretar seg for tiden er innhyllet i et solid lag med optimisme, fra bransjefolk såvel som journalister. Villig lar vi oss lure opp i stry av vakre visjoner og store ord, som snart vil vise seg å være kamuflerte floskler. Gjennom sitt forsøk på å effektivt forene fortid og framtid ved å ta oss like til helvetes porter vil alle andre enn kapitalistene lide. Den typen innovasjon Nintendo snakker så varmt om handler nemlig ikke om videreutvikling av etablerte former. Det det derimot handler om er dekonstruksjon av verste slag. De alltid like ydmyke japanerne har ettersigende bestemt seg for at om ikke elva vil komme til dem, ja da skal de jammen komme til elva. Og du kan ta deg faen på at de ikke har tenkt å la noe være igjen når de først selv har dratt.
Men det er først når du drar inn den fatale mangelen på ettervekst i den japanske industrien at du virkelig kjenner alvoret sige på. Revolusjonen følges ikke opp av unge menn med katanaer og eksplosiver, men av storkapitalister som har vært ute mer enn en vinterdag før. Det vi har i vente er en en konsolidering også på produktutviklingssiden hvor visjonene blir så strømlinjeformet at – ja - selv mor kan klare det. Dette er hva vi så villig lar oss begeistre av.
For hvordan kan noen med vettet i behold påstå at dette er noe annet enn ren populisme? Vi snakker om en ren reduksjon av de kreftene som så langt har drevet mediet forover, og på bekostning av hva? Tilgjengelighet. Denne tankegangen står i fare for å spontanabortere de kunstneriske elementene Jade Raymond for bare noen dager siden snakket så varmt om på Ubidays, og som de nyttige idiotene vi er lar vi det skje uten å mukke. De mest frisinnede av oss tyr til og med kanskje til stående ovasjoner.
Den samme regressive ideologien som har ført Norge (og en rekke andre land) inn i et politisk ingenmannsland der populistiske xenofober er arbeiderklassens dagsorden, truer nå også med å sluke et av det moderne samfunns siste kreative fristeder. Vi har allerede sett dommedagstegnene i form av hvordan Nintendo DS effektivt har overskygget PSP, på tross av at sistnevnte har levert vel så mange kvalitetsspill som det toskjermete monster fra Kyoto.
Hva er så unnskyldningen denne gangen? Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør? La oss gi dem en sjanse, så får vi se hva de er gode for? Hvor mye kan egentlig gå galt i verdens største underholdningsindustri? Effektivt blir vi slik kvitt samvittighetskvalene som de hjerteløse postmodernistene vi er.
Si ikke at du ikke har blitt advart.
Travis Touchdown og No More Heroes. Eller Suda 51 som sier "the joke is on me" på gebrokkent engelsk?
Se så søt. Hva du enn gjør, så ikke gi Nintendo vann på mølla.
Ikke på Nintendo Wii. Enda et eksempel på at Nintendo er bakstreverske og innerst inne hater deg.
Dette er spilling for folket!
Da Nintendo først hevdet at man stod vet et veiskille var det nok av dem som trakk på smilebåndet eller ristet oppgitt på hodet. Noen år senere smilte man fortsatt da Shigeru Miyamoto entret podiet med sitt ”konemeter” , men om noen fortsatt ristet på hodet var det så definitivt ikke i arrogant overbærenhet. Nintendos viktigste merkevarer heter ikke lenger Mario Bros, The Legend of Zelda eller Metroid, men Nintendogs, Brain Training og Pokémon. Soverom har blitt til stue, aktivitet har blitt til rekreasjon og flopp har blitt til suksess. Etter noen år med falming i mørket har Nintendo igjen befestet sin posisjon som markedets fremste innovatør. Og de har ikke bare funnet tilbake til sine husmødrene, men henvender seg nå også til forretningsmenn så vel som tenåringsjenter og – hold deg fast – pensjonister.
Vekkelsen som skal hjemsøke vårt land er pertentlig orkestrert med en stadig stigende tilgang på konsoller som akkumulerer i det mange vil hevde er tidenes spillhøst fra Nintendos side. Er det mulig at vi få se både Metroid Prime 3: Corruption, Smash Bros. Brawl og Super Mario Galaxy på denne siden av jul? Det er tydelig at Nintendo er villig til å satse tungt for å trekke også kjernemarkedet over på Wii.
Men det er ikke bare Nintendo som satser tungt. Vi har allerede sett noen av de obligatoriske kapitulasjonene, og flere vil det helt sikkert bli. Å konkurrere med de allerede posisjonerte sluggerne GTA 4 og Halo 3 er nemlig en risikosport de færreste villig lar seg involvere i. Plassene bak er allerede fylt opp av potensielle stortitler som Assassin’s Creed, Bioshock og Heavenly Sword.
At Nintendo likevel velger å by opp til dans er interessant. Vi har alle hørt hvordan den Kyoto-baserte utvikleren hevder at den ikke lenger konkurrerer direkte med Sony og Microsoft, men er dette sannheten? Nei, jeg tror ikke det. Gjennom å delvis blottlegge seg for den anskuelige framtid kommer dette mest sannsynlig til å bli det siste vi ser av Nintendo som vi kjenner dem idag. Dette kan være en siste invitasjon til å forlate ærverdige jaktmarker med dem, og ta steget ned til allmenheten.
Av de tre stortitlene som venter oss er det bare Super Smash Bros. Brawl som virker som en sikker suksess. Super Mario Sunshine var kanskje et hvileskjær i rekken av Mariospill, men i mine øyne gjorde spillet også det klart hvorfor Mario i 3D hittil ikke har fungert optimalt. Metroid Prime 2: Echoes så en relativt klar nedgang i salgstall så vel som kritisk aktelse, og jeg stiller meg tvilende til om det i det hele tatt er mulig - eller ønskelig fra Nintendos side - å puste nytt liv i Prime-serien.
I korridorene hviskes det at Twilight Princess er det siste Zelda-spillet som vil benytte seg av den strukturen som trollbandt oss alle da Ocarina of Time banet vei for eventyr i tre dimensjoner slik vi kjenner det idag. Super Mario Galaxy virker innstilt på å forene gammelt med nytt i god Nintendotradisjon, og navnevalget (som automatisk sender tankene tilbake til SNES-dagene) betyr sannsynligvis at vi også her kan forvente oss en nyoppfinnelse av en sjanger der dimensjonene må gi etter for tilgjengelighet og umiddelbar spilleglede.
Og da er det kanskje litt merkelig at alt Nintendo foretar seg for tiden er innhyllet i et solid lag med optimisme, fra bransjefolk såvel som journalister. Villig lar vi oss lure opp i stry av vakre visjoner og store ord, som snart vil vise seg å være kamuflerte floskler. Gjennom sitt forsøk på å effektivt forene fortid og framtid ved å ta oss like til helvetes porter vil alle andre enn kapitalistene lide. Den typen innovasjon Nintendo snakker så varmt om handler nemlig ikke om videreutvikling av etablerte former. Det det derimot handler om er dekonstruksjon av verste slag. De alltid like ydmyke japanerne har ettersigende bestemt seg for at om ikke elva vil komme til dem, ja da skal de jammen komme til elva. Og du kan ta deg faen på at de ikke har tenkt å la noe være igjen når de først selv har dratt.
Men det er først når du drar inn den fatale mangelen på ettervekst i den japanske industrien at du virkelig kjenner alvoret sige på. Revolusjonen følges ikke opp av unge menn med katanaer og eksplosiver, men av storkapitalister som har vært ute mer enn en vinterdag før. Det vi har i vente er en en konsolidering også på produktutviklingssiden hvor visjonene blir så strømlinjeformet at – ja - selv mor kan klare det. Dette er hva vi så villig lar oss begeistre av.
For hvordan kan noen med vettet i behold påstå at dette er noe annet enn ren populisme? Vi snakker om en ren reduksjon av de kreftene som så langt har drevet mediet forover, og på bekostning av hva? Tilgjengelighet. Denne tankegangen står i fare for å spontanabortere de kunstneriske elementene Jade Raymond for bare noen dager siden snakket så varmt om på Ubidays, og som de nyttige idiotene vi er lar vi det skje uten å mukke. De mest frisinnede av oss tyr til og med kanskje til stående ovasjoner.
Den samme regressive ideologien som har ført Norge (og en rekke andre land) inn i et politisk ingenmannsland der populistiske xenofober er arbeiderklassens dagsorden, truer nå også med å sluke et av det moderne samfunns siste kreative fristeder. Vi har allerede sett dommedagstegnene i form av hvordan Nintendo DS effektivt har overskygget PSP, på tross av at sistnevnte har levert vel så mange kvalitetsspill som det toskjermete monster fra Kyoto.
Hva er så unnskyldningen denne gangen? Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør? La oss gi dem en sjanse, så får vi se hva de er gode for? Hvor mye kan egentlig gå galt i verdens største underholdningsindustri? Effektivt blir vi slik kvitt samvittighetskvalene som de hjerteløse postmodernistene vi er.
Si ikke at du ikke har blitt advart.

Travis Touchdown og No More Heroes. Eller Suda 51 som sier "the joke is on me" på gebrokkent engelsk?

Se så søt. Hva du enn gjør, så ikke gi Nintendo vann på mølla.

Ikke på Nintendo Wii. Enda et eksempel på at Nintendo er bakstreverske og innerst inne hater deg.