Jeg ville ha et eksempel på at disse restriksjonene er så utrolig fantastiske som du hevder, som for eksempel ved at du trakk frem et sensasjonelt plottelement som ikke ville vært mulig med en friere struktur. Men greit.
Oblivion har ingen karakterbygging, og det veit du godt. Du spiller som deg selv. For et aldri så lite mer stilig eksempel på en godt realisert hovedperson, kan man teste - jepp - Planescape Torment.
Hvis du ikke har spilt Torment før, kan jeg jo fortelle at du spiller som "Den Navnløse", en kar som våkner opp i et likhus og ser ut som om han har vært på grøftefylla i ti sammenhengende år. Akkompagnert av en svevende hodeskalle er det din jobb å finne ut av hvem i helvete kisen din egentlig er, hvorfor han later til å være udødelig og et par andre småtterier. Noe av det stiligste med spillet er at dine handlinger og måten du behandler andre på (også i dialoger), er med på å forme personligheten, evnene og egenskapene til karen din. Det bør dog nevnes at de med lesevansker bør styre unna Torment.
For å komme med et eksempel på et J-RPG med mindre karakterbygging... hmm. Det beste eksempelet jeg kommer på (mest fordi det er det eneste J-RPG-et jeg har spilt nesten ferdig) er FFIX. Jeg spilte til CD3 før kåken til han som eide det brant ned, og jeg kan ikke si det var karakterene som drev meg videre der, gitt.
Husker han vesle Black Mage-kisen som lurte på hvor han kom fra, og så fant han ut at Black Mages ble laget i en fabrikk eller noe, og så ble han trist. Og så møtte han andre levende Black Mages i en landsby, og så ble han glad igjen. Og så var det Steiner, som var lojal mot kongeriket inntil han fant ut at dronninga var ond, og da ble han lojal mot fotballspilleren med hale isteden. Etter hva jeg husker var Zidane impulsiv og vilter, Dagger (husker ikke hva hun egentlig het) var dama han forelsket seg i og hadde dermed ingen personlighet overhodet og den digre, blå klumpen var den verdiløse, obskure karakteren som krever ti timers questing for å bli brukbar.
Oblivion har ingen karakterbygging, og det veit du godt. Du spiller som deg selv. For et aldri så lite mer stilig eksempel på en godt realisert hovedperson, kan man teste - jepp - Planescape Torment.
Hvis du ikke har spilt Torment før, kan jeg jo fortelle at du spiller som "Den Navnløse", en kar som våkner opp i et likhus og ser ut som om han har vært på grøftefylla i ti sammenhengende år. Akkompagnert av en svevende hodeskalle er det din jobb å finne ut av hvem i helvete kisen din egentlig er, hvorfor han later til å være udødelig og et par andre småtterier. Noe av det stiligste med spillet er at dine handlinger og måten du behandler andre på (også i dialoger), er med på å forme personligheten, evnene og egenskapene til karen din. Det bør dog nevnes at de med lesevansker bør styre unna Torment.
For å komme med et eksempel på et J-RPG med mindre karakterbygging... hmm. Det beste eksempelet jeg kommer på (mest fordi det er det eneste J-RPG-et jeg har spilt nesten ferdig) er FFIX. Jeg spilte til CD3 før kåken til han som eide det brant ned, og jeg kan ikke si det var karakterene som drev meg videre der, gitt.
Husker han vesle Black Mage-kisen som lurte på hvor han kom fra, og så fant han ut at Black Mages ble laget i en fabrikk eller noe, og så ble han trist. Og så møtte han andre levende Black Mages i en landsby, og så ble han glad igjen. Og så var det Steiner, som var lojal mot kongeriket inntil han fant ut at dronninga var ond, og da ble han lojal mot fotballspilleren med hale isteden. Etter hva jeg husker var Zidane impulsiv og vilter, Dagger (husker ikke hva hun egentlig het) var dama han forelsket seg i og hadde dermed ingen personlighet overhodet og den digre, blå klumpen var den verdiløse, obskure karakteren som krever ti timers questing for å bli brukbar.
Proto-FF Tactics kan man vel kalle det..? +++bra grafikk og musikk.
