[Multi] GOATSE for 2019

Lodin

Der Waaaah
#1
Jeg liker ikke lister og gjør som før, her er de 12 spilla som betydde mest for meg etter at hver måned hadde gått. Om spilla er gamle driter jeg også i.

Jan. Hitman 2. Av en eller annen grunn kom jeg aldri inn i den forrige greia, men detta funka. Det er Hitman som faen. At all dritten fra det forrige spillet fulgte med i versjonen jeg kjøpte var en fin bonus. Da fikk jeg endelig spilt de greiene og.

Feb. Ace Combat 7. Denne storyen! Eller det er ikke no nyhet at Ace Combat har bananas story da. Uansett var det dette spillet som lærte meg at du kan godt spille litt flysim med gamepad. As a treat.

Mar. Yoshi's Crafted World. Det er Yoshi og han er laga av filt! Dette er et av de spilla som beviser at Nintendo ikke trenger å avansere lenger når det gjelder grafikken. Alt ser ut som det er laga med ting de fant i en barnehage og det er gloriøst.

Apr. Warhammer 40.000 Inquisitor Martyr. Litt juks for jeg har spilla dette en del før, men utviklerne har virkelig jobba på dette og gjort det grombra. Det er Diablo, bare at året er 40.000 og om du bare vil brøle For The Emperor mens du klikker på busefanter så er dette spillet for deg.

Mai. Lust for Darkness. Dette er ikke en bra vandresimulator. Den har dog mætti med nakne folk og demoner som voldtar dem. At et spill våger å gå så Clive Barker og ikke engang Nintendo sier nei. Det gir cudos.

Jun. Void Bastards. Vel dette er en FPS roguelike hvor du er en frysetørka fange som tvinges til å fise rundt på diverse skip for å finne dingser for å oppgradere seg og utstyret sitt. Også har det stilig grafikk. FPS Roguelike! Bare at det funker!

Jul. Dragon Quest Builders 2. Dette er mer av det samme. Det er Minecraft, bare med et poeng. Du har en story og en grunn til å bygge. Orginalen hadde en del fislete knot, men det meste er fiksa her. Altså, det er Minecraft for oss gamlinger.

Aug. Glemte å notere hva jeg likte i August så da får vi si det var Heaven's Vault og Outer Wilds. Begge fortjener pris og hadde havna på min top ti.

Sep. Rebel Galaxy Outlaw. Dette er det nærmeste du kommer til Freelancer i disse dager. Elite: Dangerous er kjedelig og Star Citizen er... vel. RGO eier og gir deg awesome frihetsfølelse når du bare vil utforske en harry galakse og male skipet ditt som en gris.

Okt. Underrail. Det er Fallout, bare satt under jorda. Det er til tider jævla vanskelig, men bare om man ikke skjønner spillets regler. Det ser ut som høgg og er ikke veldig bra skrivi, men det klødde den biten på ryggen min som ville ha mer postapokalypse.

Nov. Terminator Resistance. Nei, disse prisene går ikke nødvendigvis til bra spill. De går til spill jeg hadde det gøy med den måneden og jeg hadde det faen så gøy med dette. Et ekstremt middelmådig FPS som desperat vil være Fallout og alikevel funker det.

Des. Vampire The Masquerade - Coteries of New York. Dette er Vampire som faen. Da spiller det liten rolle at det er en glorifisert visual novel som man kunne fått fra Japan. Her har valgene man tar faktiske konsekvenser og det er rimlig godt skrivi.
 

Sheffield

Livet er for kort til å være edru
#2
Spillåret 2019 var bra. Jeg spiller spilla mine på PS4 og Switch, da PCen min bare er en jobbpc. Utgivelsesåret er heller ikke så viktig, og lista under tar for seg spilla jeg har spilt i år.

FFIX - FFVII - FFVIII (i den rekkefølgen):

Dette ble året da jeg for andre gang siden barndommen spilte gjennom Final Fantasy Sju til Ni.

FFIX var spillet jeg likte minst av de tre da jeg var liten, men det overrasket bare positivt. Det har virkelig tålt tidens tann og det var en ren nytelse å spille gjennom. FFVII Verdens objektivt beste spill noensinne har virkelig ikke tålt tidens tann, og føles ut som et clunky haug med ræv, og historien gjør absolutt ikke samme inntrykk som det gjorde i barndommen. Jeg fullførte det, men det var en lidelse. FFVIII Mitt første FF, og mitt favoritt FF har endelig kommet ut i remastered utgave, og det er fortsatt like herlig som før. Junction systemet gikk det ikke an å forstå noe av som liten, men som stor så er det ikke så verst. Takk gud for speed x3 og auto limit breaks. Hadde ikke hæla å grinde meg gjennom uten.

Super Smash Bros Ultimate
Dette spillet fikk meg gjennom mitt to måneders lange sjukeavbrekk etter å ha brukket skuldra. Jeg har ikke noe særlig erfaring med det fra før, men det viste seg å være grei button mashing og thats it. Det er litt overveldende og jeg vet ikke helt hvilken modus det er meninga man skal spille, men jeg spilte no greier på et kart og kom vel sikkert halvveis før jeg innså at dette ikke gir meg noe.

Crash Team Racing Nitro Fueled:
Internett og noen vage barndomsminner har lurt meg til å tro at dette er bedre enn Mario Kart. Det er det ikke. Det er en haug med ræv.

Untiteled Goose Game: Dette er et meme satt i spillform. Gøy en stund, og deretter bare frustrerende kjedelig drit. HONK HONK

Pokemon Shield: Det virker som hele verden forventet et Pokemon i Breath of the Wild stil, men det fikk de ikke og da var plutselig dette et drittspill. Det er det ikke. Det er et perfekt pokemonspill som føles som alle andre pokemonspill, men akkurat nok evolvert til at det føles nytt og bedre.

Luigi's Mansion 3: Aldri spilt noe av dette før, og det var en ørliten skuffelse. Har kommet meg halvveis opp i hotellet, og kommer nok ikke til å fullføre.

Super Mario World, Super Mario World 2: Yoshi's Island: SMW er fortsatt verdens best 2D plattform spill, mens grinemario fra SMW2 kan ta seg et tak.

Ace Combat 7: Skies Unknown: Jeg hadde Ace Combat 2 på playstation i barndommen og digga det. Ace Combat 7 levde ikke helt opp til de minnene, men det var jaggu bra likevel. Historien derimot? Jesus christ.

Walking Dead: The Final Season: Telltale. For en gigantisk fuck-up dere er, men de fikk til slutt stabla siste sesong på beina. Telltale har sikkert laga det samme spillet 100 ganger, og der var tilslutt det som tok knekken på de. The Final Season har en helt ny og forbedret spillmotor, og den fungerer veldig bra! Jeg skulle ønske de hadde baller til å gjøre noe drastisk med historien, men dessverre så ble det antiklimaks som de dølla ned til en kjip happy ubetydelig ending.

Resident Evil 2: Herregud for et bra spill! Det er dritskummelt, og jeg spilla det gjennom som både Clair og Leon. Det var helt fantastisk.
GOTY...? Nei, det må se seg slått av et spill lenger ned på lista her.

Nier Automata: Du må runne dette spillet veldig mange ganger for å egentlig runne det og mer kan jeg ikke si uten å spoile noe.
Det jeg derimot kan si er at dette er et av tiårets beste spill. Det er sjukt bra, liksom.

Fallout 4: Det tar tre-fire år mellom hver gang jeg hæler noe overveldende western RPG som dette. Sist gang var vel The Witcher 3 tilbake i 2015/16. Jeg fullførte alt og fikk platinum og nå er det tre-fire år til neste gang jeg hæler noe slikt igjen. Det er blant annet derfor jeg ikke har orka å begynne på The Outer Worlds. Dette er et Bethesda spill på godt og vondt. Mest vondt egentlig. Det er forferdelig, men av en eller annen grunn koste jeg meg med alt det grusomme dette spillet byr på.

Shadow of the Tomb Raider: Hadde lyst til å fullføre triologien. Jeg gadd ikke det likevel. Generisk drit.

Observation: 2001 A Space Odyssey funker ikke i spillform.

Wreckfest: Dette er spillet for alle som elsker bilspill, og alle som hater bilspill. Det er det beste bilspillet.

A Plauge Tale: Innocence: Innovativt lavproduksjons spill om svartedævven i Frankrike. Et bevis på at man kan lage gode "storproduksjoner" med begrensede ressurser. AAA-titler har noe å lære av dette. Det er årets tredje best spill.

Control: Jeg elsket Alan Wake, men hatet Quantum Break. Hadde ikke noe stor tro på dette, men jeg måtte plukke det opp da det havna på GOTY lista til samtlige publikasjoner. Jeg har spilt det noen timer, og jeg klarer ikke helt se det store enda, men det virker lovende.

Death Stranding: Årets GOTY...eller er det egentlig det? Ja, og nei. Det er beste, vakreste, mest stemningsfulle og herligste spillet jeg har spilt så lenge jeg kan huske. Alle premissene stemmer. Spillet er perfekt... helt til han som har laga det tar helt av og blir Kojima-san som Kojima-san aldri før har vært. Han herper hele jævla spillet totalt i de siste aktene med en totalt uinteressant historie som aldri blir ferdig. Det er cut-scene bonanza i timevis. TIMESVIS, og når du tror du er ferdig og har sett rulleteksten så er det faen meg et par timer til med lidelse du må gjennom.


Edit: noen leifer, dårlig formuleringer og fail @ romertall
 
Sist redigert:

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#3
Tenker jeg skriver litt om de spillene jeg faktisk husker at jeg spilte i 2019, og litt om hvorfor jeg husker dem.

Baba Is You

Årets pusler. Baba er Deg og Deg er Baba og du må dytte klosser og klare brettet men reglene er også klosser og de kan også dyttes og dermed må du endre på reglene for spillet for å klare brettet og dermed blir det en sånn fraktalspiral med muligheter og tankesprang du må klare. Puh. Ekstremt moro når det sitter, men så klart også ekstremt frustrerende når du bare ikke klarer å se hva som må gjøres. Mot slutten ble det bare slitsomt.

Pikuniku

Egentlig ikke en spesielt bemerkelsesverdig indieplattformer; du rasler rundt og har fysikk og det er sånn deadpan absurdhumoristisk skrevet og det er jo artig, men det blir aldri spesielt mye vann på mølla i løpet av spillet.

Men! Spillet har også en coop-modus hvor du styrer hver din løk og en av knappene er bare å sparke til ting. Inkludert partneren din. Dette er hysterisk morsomt å spille sammen med ungene sine, spesielt brettene hvor du får kjøre bil. Mip-mip. Brettet hvor du er knytt sammen med strikk kan dog reise dit habanero'n gror.

Untitled Goose Game

Et meme i spillform, som han over her skrev. Jeg syntes aldri det ble kjedelig, da. Eneste jeg mangler er speedrun-oppgavene og de gidder jeg vel aldri å ta heller. Uansett har Utitulert Gåseforlystelsesprogramvare mer sjarm klemt inn i den erkebritiske småbyen sin enn tjue andre spill.

Prisen for årets interaksjon går forøvrig til "Press Y to honk".

Boneworks
Et Half-Life-aktig (veldig til tider) spill med sånn der gåtefull historie og crazygærne ting som skjer og masse fysikk og greier. Igjen, ikke spesielt bemerkelsesverdig - men det er i VR og sandbox-potensialet er stort. Alt av puslerier er fysikkbasert, og det er nesten ingen grenser for hvor ødelagt du kan få ting til å bli bare du er oppfinnsom nok. Og så er det i VR. Kontrollsystemet hever hele opplevelsen og gir uante muligheter. For deg som vil ha en forsmak på hvordan Half-Life Alyx kan bli.

Pistol Whip
John Wick/skytinga fra The Matrix i spillform dekker vel det meste. Bare at det også er årets rytmeactionspill med god margin. Få brett og... skal vi si snevert musikkutvalg, men hvert brett har masse å by på og uante muligheter for kreativ rytmeskyting. Det VR-spillet jeg har spilt mest etter Beat Saber.

Dicey Dungeons
Årets dungeoncrawler. Altså du spiller som en terning, og får nye terninger hver runde, og må bruke de særegne egenskapene terningfiguren din har for å knæse fiender. Krigeren er rett-fram og har ingen overraskelser, men så har du Inventor som kaster ett av korta sine etter hver kamp og lager et nytt bare fordi. Eller Witch som må bruke terninger for å fylle opp trylleboka si og er drita dønn horevanskelig å spille med og minst en hemmelig figur og enormt mange variasjoner og du blir faen aldri ferdig med dette spillet. Men fortsatt superartig, pluss for at du rekker en runde gjennom de terningete fangekjellerne på en halvtime.

Disco Elysium
disco.jpg

Har ikke fått spilt så langt ennå, men jeg elsker det. Hvis du også elsker sære rollespill hvor du må lese mer enn en roman så kommer du også til å gjøre det.

Destiny 2: New Light

Gratisutgaven kom ut i 2019 så det så.

Det første MMO-et jeg har blitt hekta på siden World of Warcraft. Fantastisk skyting, bra variasjon med aktiviteter og ting å gjøre, ooog bra meta. Jeg liker det og alle burde teste det siden det nå er gratis.

Har mer jeg ikke husker i farta, skal se om jeg husker flere når jeg får huska litt mer.
 

Thinaran

Den mannlige sexbomba
Medlem av ledelsen
#4
Min vanlige liste over runda spill. 2019-spill er uthevede.

Januar
Resident Evil 2 Remake

Februar
Farpoint (PSVR)
Astro Bot Rescue Mission (PSVR)

Mars
Dragon Quest XI (PS4)
Glass Masquerade
The Messenger


April
Devil May Cry 3
Devil May Cry 2
The Evil Within 2

Mai
Dragon Quest Heroes II
Marvel's Spider-Man DLC 1: The Heist
Marvel's Spider-Man DLC 2: Turf Wars
Marvel's Spider-Man DLC 3: Silver Lining

Juni
Bloodstained: Ritual of the Night
Devil May Cry 5
PixelPuzzle
(Android)
Donut County

Juli
Dragon Quest Builders 2

August
Judge Eyes
Phoenix Wright: Dual Destinies

September
Monster Boy and the Cursed Kingdom

Oktober
Bulletstorm: Full Clip Edition
Darksiders III

November
Outer Wilds
A Plague Tale: Innocence

2046: Read Only Memories

Desember
-

Var ikke like flink til å fokusere på spill ifjor. Backloggery sier jeg anskaffet 24 spill ifjor, mot 35 i 2018. Jeg runda derimot 28, og gikk i pluss i backloggen. :) Klarte endelig å sette meg ned og fullføre det første Phoenix Wright-spillet på 3DS, og var god nok i hofta igjen til å kunne runde to PSVR-spill som krever litt bevegelse. De eneste spillene jeg anskaffet ifjor og ikke runda var Ni no Kuni 2 (så rulleteksten i går og er i postgame nå) og Blood & Truth på PSVR, som jeg måtte gi opp på fordi kontrollene var for ræva/PSVR er for upresis.

Kun ti nye spill da. Det er en dropp på 50 % fra fjoråret. Og bare halvparten av disse er "store" spill: REmake 2, Judge Eyes, DMC5, DQBuilders 2 og Bloodstained, hvis Bloodstained teller. Har helt droppet Ubisoft og EA ser jeg.


2019's ene store spillopplevelse og GEIT: Resident Evil 2 Remake

jpg.jpg


Vet ikke om noen forventet at denne remaken ville være så bra. De som trodde at dette ville være enklere enn originalen når du bare kan headshotte alle zombies fikk skammelig feil. Hver eneste fiende er en trussel, og alle det er masse endringer som holder gamle fans på tå hev. Da Skumle-Pål dukket opp allerede i scenario A fikk jeg panikk, og å høre den jævelen trampe rundt i surrounden er et konstant mareritt. Spillet er laget med stor kjærlighet til originalen, men legger til en masse ting som ikke hadde vært mulige i 1998. Den beste remaken noensinne?

Det eneste er at Mr X kanskje er for slitsom, og jeg likte ikke RE3 så godt back in the day pga hvor jævla slitsom Nemesis er. Hvis han skal være mer slitsom enn Mr X i RE2make så vet jeg ikke om jeg vil takle det.


Årets indie: Outer Wilds

outer-wilds-image.jpg


Tenk at det lages slike spill fortsatt. Outer Wilds kaster deg ut i et åpent og ugjestmildt univers hvor du ikke helt vet hva du skal gjøre annet enn å utforske og dør igjen og igjen mens hver nye ting du finner ut tar deg ett hakk nærmere målet. Det som gjør spillet så spesielt er at du ikke er blokkert fra noe som helst, når du først vet løsningen så kan du peise rett til slutten (det er tilogmed en trophy for starte et New Game og gjøre akkurat det). Derfor er det viktig at du ikke slår opp guider, ikke lar noen spoile deg, og bare tar deg god tid og koser deg med dette briljante spillet.

Mer av det samme-prisene: Bloodstained: Ritual of the Night, Judge Eyes og Dragon Quest Builders 2

Bloodstained er tradisjonelt Symphony of the Night-vania og Judge Eyes er årets Yakuza. Begge er gode spill men ikke akkurat nyskapende. Skrev om begge i Siste spill du fullførte. Venter fortsatt på den nye spillbare figuren i Bloodstained! Og neste Yakuza vil ha en helt ny setting, hovedperson og være turbasert! Så det blir spennende.

643826026_73.jpg


Har ikke skrevet noe om det på forumet, men jeg brukte en måned på Dragon Quest Builders 2. På en måte er det mye bedre enn det første, fordi du har så mye mer du kan bygge og det at du blir "tvunget" til å gå til en sandkasse mellom kapitlene og det er megakos. Det som dog demper entusiasmen er … skrivinga. Story-kapitlene holder deg i hånda gjennom hele faens spillet, det føles som du følger en eviglang tutorial. Da jeg fikk rulleteksten sa jeg meg ferdig og fortsatte ikke noe særlig på sandkassa.

Beste ikke-2019-spill: The Evil Within 2

image.jpg


På grunn av hvor vrient og janky det første var så planla jeg ikke å spille dette, men jeg fikk det i gave og … det er overraskende bra! Du merker at dette ikke er et Mikami-spill, for det er litt for strømlinjeformet og uoriginalt. Her har de tatt settingen til TEW, dvs den kreative "foregår i en verden sammensatt av sinnene til sammenkoblete mennesker hvor alt kan skje" og gjort det mer semi-open world ala Tomb Raider. Du kan gå tilbake til begynnelsen av spillet hvis du vil, og det er gøy å samle resurser i de forskjellige nabolagene. Er du flink å utforske vil du være mye bedre utrustet enn du var i hele førstespillet og det er masse scares og sidegreier. I enjoyed!

2020-spill jeg skal spille: Last of Us 2, Doom Eternal, Cyberpunk 2077, RE3make, Yakuza: Like a Dragon, Persona 5 Scramble
 

Terje

mostly harmless
#5
I år har jeg ikke spilt så fryktelig mye har jeg inntrykk av. Men så har jeg kanskje det likevel. Mesteparten av prokrastineringen min i år har gått på film og tv-serier føler jeg, jeg gjorde et kjempeinnhogg i filmbackloggen i år. Men det har jo blitt noe spill også. Backloggery gir meg minus 24 for 2019, hvilket vil si at jeg kjøpte 24 fler spill enn jeg fullførte i år. Et dårlig tall, men mesteparten av skylden er at jeg kjøpte et lass med gamle RPG-spill fra GOG under et salg i høst. Tror det var rundt 15 titler der alene. Det var omtrent bare gamle dungeon crawlere som Pools of Radiance-serien, Eye of the Beholder-serien og så videre. Jeg kommer såklart aldri til å fullføre alle de spilla men tror jeg brukte totalt førti kroner eller noe sånt, så whatever.

Det var ekstremt få spill faktisk fra 2019 jeg spilte i 2019. Vi får ta det som det kommer. Januar starter med Mortal Kombat XL. Det vil si at jeg spilte gjennom story mode, prøvde et par andre moduser og så ikke spilte det mer. Det var hverken mer eller mindre enn jeg forventa av Mortal Kombat. Man går fort lei. Jeg tror jeg nettopp hadde kjøpt det under julesalget på steam for veldig lite. Neste var Hellblade: Senua's Sacrifice. Det var kort og godt, for å si det sånn. Alle lovordene som er gitt tidligere er bare å repetere. Jeg likte og at det ikke var noe lengre enn det behøvde være. Tror det og var et tilbudskjøp i samme salget. Så kommer Lego City Undercover. Jeg tar frem et lego-spill i ny og ne for jeg synes det er artig av og til. Og jeg tar dem frem i rekkefølgen de er gitt ut, og nå var turen kommet til denne. Originalt innhold denne gangen, ikke basert på noe annet. Dermed er halve grunnen til at man spiller disse vekk, det å se hvordan de legofiserer kjente ting. Men denne var artig nok likevel, mange fine referanser og stikk til typiske klisjeer. Som når helten faller gjennom en sjakt og må dodge store vifteblader og skriker "HVORFOR ER DISSE HER I DET HELE TATT?". Pluss i boka. Helt på tampen av januar fullførte jeg Black Crypt på Amiga, dels fordi jeg ville spille det skikkelig fordi det er en gammel klassiker og dels fordi jeg samtidig ville skrive om opplevelsen her. En opplevelse jeg vil beskrive som god om man tar høyde for at man er i 1992. For spesielt interesserte nå i dag med andre ord, men det er jo meg.

I februar har jeg huka av Wreckfest som 100% ferdig. Det vil si at jeg endelig fokuserte på karriere-greia lenge nok til å vinne alle løp med alle bonusmål fullført. Før den store oppdateringen som kom senere på året var dette mye vanskeligere enn det er nå. For å få til dette måtte man nemlig gjøre begge bonusmåla og vinne løpet i ett og samme forsøk. Det må man ikke lenger. I noen var det relativt plankekjøring, i andre helt sykt tilnærmet umulig. Kjør en ovalbane, forårsak 1000 poeng i skade (mye) og vrak to motstandere og vinn løpet var den som fremkalte mest raeg av de alle husker jeg. For selv om man satte ned vanskelighetsgraden til det letteste så var det fortsatt et løp i den raskeste klassen på en oval, som gjorde det krevende å hente inn førstemann selv på det letteste. Og forårsake 1000 skade og vrake to andre biler samtidig som man likevel vinner? Fy faen. Da kjempeoppdateringen kom i sommer på PC samtidig som konsoll-lanseringen så ble det lagt til achievements, noen av dem var ikke tilbakevirkende så spillet mitt er teknisk sett ikke 100% lenger. Men jeg vet jeg likevel har gjort de tinga som de cheevosa krever, så jeg ser på det som ferdig sånn sett likevel. Det sagt så spiller jeg det fortsatt av og til. Det er fortsatt nok av fulle online-servere hver kveld, særlig i helgene og det er drita gøy å kjøre dette. Når nye baner slippes så er de alltid gratis, kun nye biler koster penger. Og ingen av disse er pay to win, så mange pluss i boka her og. Det er lett å avskrive Wreckfest som et par timer med billig underholdning og ikke noe mer, a la Flatout spilla. Det er tross alt samme studio. Men fysikkmotoren her er altså jæskla bra og mye mer realistisk enn Flatout noensinne var, og da tenker jeg ikke bare på kollisjonsfysikken. Det er grupper der ute som bruker dette spillet for å kjøre seriøse løp for det er tross alt dette som emulerer såkalt banger racing desidert best. Det er en type rallycross-løp med billige, nær vrak-biler der bulking og dytting underveis er mer enn innafor. Dette er bare en sabla gøy spill, plukk det opp i et salg om ikke annet.

Jesus, jeg er bare i februar og skriver allerede alt for mye. Ellers i februar fullførte jeg God of War på PS4. Og jeg tok platinumen i det. Det er vel bare den femte platinumen jeg har totalt, så det sier vel alt. Jeg likte denne. Til sist i februar ble Uncharted: The Lost Legacy fullført. Det var greit nok. Det er laga av et annet studio og er bare en liten sidehistorie med karakteren til Claudia Black i hovedrollen. Ikke bortkasta tid om man liker Uncharted, men kjøp det billig.

I mars er det første jeg fullførte Song of the Deep. Det er et 2D metroidvania, bare man kjører en hjemmelaga undervannsbåt istedet for å plattforme. Ellers er det typisk, man utforsker et relativt åpent kart etter mcguffins og åpner nye områder med nye skills etterhvert. Jeg syntes dette var kos, verd å prøve. Jeg starta og på Tomb Raider. Det aller første, fra nittitallet. Jeg brukte Fortune Cookie funksjonen på backloggery for å velge neste spill, og den traff et av de klassiske Tomb Raiderne. Jeg har de alle etter å ha kjøpt pakka på billigsalg, men har ikke spilt noen før nå. Så da ble det det første. Jeg spilte det aldri utover en demo på PS1 en gang i tiden. Dermed har jeg ikke noe forhold til det, og det er bare faen ikke spillbart i dag. Sorry ass. Jeg holdt ut en stund, møtte og kom forbi T-Rexen blant annet. Men så kom en bane satt til grekenland med plattforming fra helvete, og seriøst føkk det her. Ikke fullført. Glass Masquerade 2 derimot er 100% zen og knusedeilig å spille, og jeg kommer stadig tilbake til dette hver gang de slipper noe dlc til det. Et av de fineste puslespilla sammen med originalen, spill begge.

En eneste tittel i april: LEGO Batman 3: Beyond Gotham. Enda en lego ganske raskt etter det forrige. Legospill etter kjent oppskrift, enten liker man eller så liker man ikke.

I mai fikk jeg Tilesweeper kasta etter meg fra et eller annet sted. Det er minesveiper, med fin grafikk. Det er og mange forskjellige brett i underlige fasonger, så om man kan minesveiper så er det et par nye måter å måtte tenke på her når man må minesveipe seg ned trange korridorer og rundt hjørner og slikt. Om man liker å minesveipe så er dette en grei ting å slå ihjel noe tid med. Grensesnittet viser at det er tenkt å legge ut pakker med flere nivåer med andre design, men enn så lenge så er det kun den ene inkludert som ligner klassiske templer. Et futuristisk design skulle komme, men jeg vet nå ikke om det skjer noe mer med det. Draugen ble sluppet på tampen av mai og jeg spilte gjennom. Vandresimulator i norsk bygd på tjue-tredvetallet eller hva det var. Pent, men historien var ikke så mye å slenge gamla i veggen for etter min mening, og historien er jo hele poenget i sånne spill.

I juni spilte jeg Grim Dawn. Det er en Diablo-lignende sak og det er en god en. Jeg spilte gjennom det en gang og starta på et nytt spill for å levle videre, men droppa det etterhvert. Det var ikke dårlig, men jeg bestemte meg bare for å ikke bruke himla masse tid på å fortsette med å grinde karakterer i dette. Fortsatt anbefalt om man ser etter noe sånt. Jeg starta og på Pang Adventures, min halvpart av premien jeg og @Alexander vant på retrospillmessen. Det er en ny versjon av klassiske Pang, skyt ballonger som deler seg og skyt dem igjen og så videre. Introduserer nye elementer som ballonger som oppfører seg annerledes, flere våpenvarianter, bosser og mer til. Jeg gikk dessverre lei lenge før det var ferdig, men jeg tror det var mer min skyld enn spillets egentlig. Fant liksom ikke tonen.

Juli, fullførte Borderlands: The Pre-Sequel. Jeg klødde litt etter Borderlands og hadde det her i backloggen. Litt meh, men hvis jeg fullførte så gjorde det ihvertfall noe riktig. Jeg klødde visst litt mer etter FPS, for det neste ble Bioshock Remastered. Jeg har spilt originalen og Infinite fra før, men aldri nummer to. Og heller ikke Burial at Sea dlc'en til Infinite. Remastered utgavene av begge de to første ble plukka opp på billigsalg for en liten evighet siden så dermed ble det et prosjekt å pløye gjennom hele serien, det er jo ikke veldig lange spill dette her. Bioshock er Bioshock, det er solide greier. Det er for lenge siden jeg spilte originalen til å kunne si om de endra på noe annet enn grafikken.

Så i august så spilte jeg og fullførte Bioshock 2 Remastered. Og det var alt i august. Den hadde vel noe dlc også som jeg og spilte men jeg merker nå at det flyter litt sammen og jeg greier ikke skille spillet og dlc'en helt. Tyder på at opplevelsen var mye den samme med andre ord. Nummer 2 har rykte på seg å være dårligere, men den hadde jo litt å leve opp til. Det var vel helst det at den hadde ingen nevneverdig kul plot twist som den første hadde, gameplay-messig syntes jeg det fungerte like bra.

September. Bioshock: Infinite pluss Burial at Sea. Jeg har egentlig ikke logga når jeg spilte det, men vi sier september ellers har jeg ikke en dritt i denne måneden. Det her er jo heller ikke dårlige greier, men det er en kjent sak så jeg går bare videre.

Oktober, helt blank. Ikke umulig at det egentlig var denne måneden jeg fullførte Infinite. Eventuelt Burial at Sea. Jeg kan bare sjekke Steam for å finne ut av når jeg slutta å spille det men gidder ikke.

I november spilte jeg Diablo. Det aller første ja. Fordi jeg fikk lyst. En gjennomspilling, tok ikke mange kveldene. Og det var alt i november visst.

Men jeg spilte andre ting de månedene også, i desember har jeg merka Beat Hazard 2 som fullført. Det er et rytmespill som tar utgangspunkt i musikksamlingen din. Jeg har en liten forkjærlighet for sånne spill, men så er jeg og gammeldags og har fortsatt en solid lokal musikksamling fremfor å bruke Spotify og slikt. Jeg ser mer på disse spilla som interaktiv visualisering mer enn faktiske spill, og de er mye en unnskyldning for å sitte å høre på musikk mens man drodler med noe. For de som har spilt det første Beat Hazard så er det her mye den samme greia med litt nytt. Beat Hazard tar musikken din og justerer tempoet i gameplayet ut fra intensiteten i sangen, men det er ellers ikke noe i spillet som er timet til musikken annet enn noe blinking og annen visualisering. Noe som er litt skuffende. Det er ellers en ganske generisk to-stikke skyter. Samme sang genererer det samme spillet for alle. Nytt her er at det har en open-mic funksjon, som gjør at man kan spille musikk fra Spotify eller Youtube eller hva som helst og så bruker spillet et gjenkjenningsprogram til å identifisere låta du spiller. Dette er litt hit and miss ifølge de som bruker den, jeg har som sagt min egen musikk. En ren tidtrøyte-greie, men jeg har lagt nok tid i det til å "fullføre 100%". Det vil si at det er en del greier å låse opp etterhvert som man tjener penger som jeg har gjort, og jeg har fått alle cheevos. Det vil ta altfor mange timer å "runde" musikksamlinga mi, så det skjer nok ikke.

Sony hadde julesalg og mange knalltilbud, og et tilbud jeg har venta på er Kingdom Hearts: All-in-One Edition. Som er alle Kingdom Hearts spilla, unntatt noen sær-japanske mobilspill tror jeg. Jeg har hatt lyst til å kjøpe denne og starte på Kingdom Hearts siden denne pakka kom, men den koster opprinnelig 1049,- så det har utgått noe jævlig. I julesalget kosta den drøye 300,- så da ble det kjøp. Jeg spilte det opprinnelige Kingdom Hearts på PS2, men fullførte det ikke da. Ikke fordi det var dårlig egentlig, men jeg var ikke helt i humør til det eller noe og gadd ikke grindinga som er nødvending i sånne spill. Og da jeg til slutt møtte veggen pga for lav level så gadd jeg ikke mer. Jeg har i alle år tenkt å spille igjen, men når serien går på kryss og tvers av plattformer der det er flere jeg ikke har... All-in-One Edition var midt i blinken. Så i romjula ble Kingdom Hearts 1.5 Final Mix fullført. Det er et koselig spill og historien som jeg har forstått at etterhvert blir helt bananas går fint å henge med på her ihvertfall. Det er ikke spesielt lett derimot. Ikke drit vanskelig heller om man grinder seg opp der det trengs, jeg mener bare at inntrykket man kan ha om at Disney=for de minste barna blir nok ganske feil her.

Jeg gikk rett videre på Kingdom Hearts Re: Chain of Memories. Vi er teknisk sett i 2020 nå, men jeg tar det her som en oppfølging. Dette ble jeg nemlig kjapt å hoppe og drite i å spille. Opprinnelig et Gameboy Advance spill som var en bro mellom spill nummer en og to, denne versjonen er kraftig oppgradert fra 2D til 3D blant annet. Problemet her er kampsystemet som er kort-basert nå. Man springer rundt og angriper på samme måten som før, men man spiller egentlig kort når man gjør noe. Man må bla i dem med skulderknappene samtidig som man slåss, og følge med på hvilket kort fienden er iferd med å spille og kjapt bla til et bedre og fytti HELSIKE dette her kan dra til helvete. Om dette hadde vært et rundebasert system så hadde det vært mye mer interessant, men du skal altså både slåss og dodge og parere i sanntid som før og samtidig bla i og ha riktige kort for hånden. Vanlige kamper er ille nok, og når du vet det kommer bosser og drit. Bare glem det. Jeg ga det faktisk noen timer for å se om det ble bedre når man fikk flere og bedre kort, men nei. Frustrasjon City, føkk off. Jeg er fortsatt interessert i å spille serien videre og forsøke å henge med på storyen, så jeg kikka på den tre timer lange youtuben med alle kuttescenene istedet. Og... til å være en typisk Square jrpg så var historien helt fin den. Introduserer en skurkeorganisasjon som vil være ganske sentral i resten av serien, mye skjulte agendaer og backstabbing. Gøy nok.

Så jeg har og starta på Kingdom Hearts 2.5 Final Mix som er det neste, men det blir definitivt et 2020-spill.

Jeg starta på The Elder Scrolls III: Morrowind i november tror jeg, og sist jeg spilte var i desember. Om jeg ikke spiller det mer nå så blir det et 2019 spill, men jeg har ikke bestemt meg for å stoppe enda selv om ting tyder mer og mer på at jeg har gjort det. Morrowind er et Elder Scrolls på godt og vondt. Moderne mods fikser og fjerner en del ting som gjør det mer spillbart, jeg kjøpte GOTY-versjonen fysisk fra en tilbudsbinge for lenge, lenge siden men greide ikke mange timene den gangen. Nå er jeg godt i gang og har utforska halve verdenen omtrent. Så vi får se da om det blir et 2020 spill eller ikke dette her også.
 
Sist redigert:

Drauden

SGs kollektive lillebror
#6
Herregud, WoW Classic kom ut i august. Det er nok det eneste spillet jeg har spilt i år. Alt annet var ikke ekte fra min side, jeg lover. Jeg knuller alle de andre spillene, WoW Classic. Jeg elsker med deg.

nå har jeg gått litt lei da
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#7
Kom på en til.

Dragon Quest Builders 2

Det Thinaran skrev, men jeg vil føye til litt.

Jeg både likte og likte ikke måten spillet har endra fokus nå; akkurat som i det første må du løse oppdrag ved å bygge ting sånn at folka du skal hjelpe får tilbake livsgnisten, bare over (som regel) mye større områder og med mer valgfrihet (veldig bra). Men så må du også fullføre et digert praktbygg for å gjøre ferdig hvert brett, noe som gjerne tar en time eller to. Ikke fordi du bruker så lang tid på å bygge det, men fordi du må ut på kvest for å finne sjeldne materialer for å gjøre byggverkene ferdige. 99% av hvert bygg er det landsbyboerne som klasker sammen. Og, vel, det passer til historien (hjelp folk å finne bygge-gnisten igjen), men jeg er litt sånn... øh, dere designet spillet bevisst sånn at finalen på hvert brett skulle være et antiklimaks, ok.

Men! Sett bort fra at historien holder tømmene altfor stramt og altfor ofte (det laveste punktet er når du må flykte fra en fangeøy, det står ikke i fare for å bli artig et eneste sekund en gang), er det forbedringer over hele fjøla her. Istedenfor det elendige systemet fra DQB1 hvor du måtte passe på å mekke nok slegger og sverd og alt og bytte mellom dem avhengig av om du skulle slåss eller gruve, har du her separert tinga dine inn i byggeverktøy og våpen. Og det er helt briljant. I tillegg til slegga har du løftehansker som lett brukes for å plukke opp og omplassere ting og en murerskje som lar deg enkelt fylle ut store klossefelt med samme materiale med ett enkelt trykk - verktøy som gjerne kunne blitt med i Minecraft også uten at jeg hadde klagd. Nytt av året er også mindre, tilfeldig genererte øyer du kan dra til og samle materialer - og hvis du samler nok, låser du opp uendelige lagre av flere vanlige materialer, noe som helt fjerner mye av grindinga i spillet. Alt i alt en fin oppfølger, selv om ikke alt er helt på topp ennå. Kommer til PC snart!
 

NichoIas

breach boy
#8
Bra tråd Lodde! Titter gjennom på hva jeg har spilt det siste året, orker nok ikke rangere men kan jo skrive et par setninger om de spilla som har festa seg litt.

Death Stranding

Gromspill, og alle cucksa som ikke klarer å sette pris på gjør bare at jeg liker det enda mer. Greit nok, plottet er ganske jalla og cutscenemengden når faretruende nivåer sent i spillet, men gameplayet er knall, verdenen er artig å utforske og pacinga er mesterlig.

Apex Legends

Litt heldig med timinga ettersom jeg hadde gått litt lei alle andre skytespill da det droppa, men det er utvilsomt det beste BR-spillet som eksisterer i dag. Bra våpenbalanse og solid gunplay, morsomme helter å fise rundt med, masse smarte QoL-features slik at du slipper å bruke voice chat med pubbies, generelt sett veldig lite å utsette (utover at BR er kjedelig i lengden). Payshoppen er naturligvis aids, men det gjelder omtrent alle multiplayerspill i denne forjævlige drittvirkeligheten vi lever i, så pyttsann.

Slay the Spire

Hadde jeg vært et par hakk mindre tjukk i huet hadde jeg sikkert putta inn hundrevis av timer i denne spillen, for det er utvilsomt veldesigna og har noen helt bananas builds som kan snøballe til at du knuser bosser i én turn og sånn, men enn så lenge er det sånn jeg fyrer opp en gang i blant og angrer på alle kortvalga jeg tar.

Outer Wilds

Sannsynligvis min GOTY, herregud for et oppfinnsomt og perfekt lite spill. Bare spill det ok.

Ace Combat 7

Skrev om det i "hva spiller du"-tråden, føles som et PS2-spill, på godt og vondt (mest godt).

Disco Elysium

Spilte det i en times tid, tapte da jeg gikk inn i en eksistensiell krise som følge av mislykkede sjekkeforsøk på alle kvinner jeg hadde møtt hittil i spillet. 10/10, slående realistisk og relaterbart.
 
Sist redigert:

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
#9
Skal lese gjennom denne tråden og til og med poste mitt eget bidrag senere siden jeg faktisk spilte noen nye spill i fjor, men inntil videre vil jeg bare dele ut en massiv fist til @Terje for hans slakt av kampsystemet i Kingdom Hearts: Chain of Memories, for det var virkelig en haug med ræv.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#10
Noen flere da.

Super Mario Maker 2

Dette er egentlig litt sånn "hm." for meg. Øh, siden Super Mario Maker var en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse, og så klart kan du ikke fange akkurat den følelsen en gang til, men altså det er jo bedre. Nintendo hørte til og med på meg da jeg skrev at de burde bakt inn historiemodusen fra Super Mario Maker 3DS og gi det ut på Switch. Jeg har nesten ikke orka å lage noen brett i SMM2, men altså ungene mine elsker det. Etter at den nyeste patchen droppa fikk jeg faktisk et nytt once-in-a-lifetime-øyeblikk også, da sønnen min og jeg lagde et brett hvor du må bekjempe en diger Bowser i helikopter ved å forvandle deg til Link og skyte piler på ham mens du dasker unna Bob-Ombs med sverdet. Takk til Nintendo som oppfyller drømmer jeg ikke en gang visste at jeg hadde.

Astral Chain

Og jaggu kom det et nytt PlatinumGames-actionspill i år også. Astral Chain er akkurat så cheesy og polert som du vil ha det fra den kanten, og twisten denne gang er at du må fange noen pokemon og lassoe dem rundt mens du slåss. Bare Platinum kan få et så komplett fjernt opplegg til å synge på denne måten.

Prisen for årets maskot går forøvrig til Astral Chains helt egne sieg-heilende narkobikkje, Lappy.


Anodyne 2: Return to Dust
chrome_421x7cFE3R.png

Anodyne var et sånt spill som jeg ikke nødvendigvis syntes var veldig bra skrudd sammen, men en såpass unik opplevelse at jeg var glad for å ha gått gjennom lell. Anodyne 2 kom ut maaange år etter og utviklerne (fortsatt bare to) har oppgradert grafikken fra SNES til PlayStation 1. Hvis du lurer på om spillet kjører så lav oppløsning som på bildet hele tida så er svaret ja.

Men uansett, Anodyne 2 er... langt fra like spesielt som eneren. Det faller heldigvis ikke for fristelsen til å bare rehashe ting, selv om du etter veldig kort tid i den gloriøse PS1-verdenen er tilbake i SNES-æraen når du skal spille det egentlige spillet. Ting er mye mer strukturert denne gangen, og dermed mye mindre interessant; Anodyne var strukturert som en drøm, og selv om konseptet tas videre i oppfølgeren blir det også forklart i hjel, så alt mysteriet er borte. Plottet i Anodyne lurte meg til å tro at det handlet om noe helt annet enn det egentlig gjorde så jeg ble ordentlig tatt på senga av det emosjonelle klimakset; men akkurat som i det andre spillet disse utviklerne har laget sammen (Even the Ocean), er plottet her så bokstavelig at det nesten gjør litt vondt. Meeeen... det har sine øyeblikk. Og disse øyeblikkene er noe du ikke får noe annet sted. Og, så klart, nok en gang har spillet bonus-samlerier som går så meta at det går helt rundt. For å samle alle Metacoins (jepp) du trenger for å få achievement må du
saumfare hele spillet etter steder hvor du kan glitche ut av brettet, Super Mario 64 speedrun-style
. Og det er vel verdt å gjøre, for payoffen er masse designdocs, notater, rablerier og test-brett du kan utforske til krampa tar deg. Bare for den digre desserten synes jeg Anodyne 2 er verdt å sjekke ut for dem som liker sine arty-farty spill.

Rage 2
Veit dere, jeg gleda meg skikkelig til dette. Forhåndsbestilte og greier. Jeg var han fyren. Rage var for meg id Software som prøvde seg på noe nytt, ikke lyktes helt, men likevel lagde noe av den mest chunky skytinga jeg har vært borti (helt til Doom 2016). Gjett hvordan det ble da Avalanche skulle lage Rage 2, 'a. Joda, samme midt-på-treet ragdoll-skytinga du får overalt. Men med grisende gode våpen. Og det har en postapokalyptisk verden (som virker diger når du starter og mikroskopisk når du er ferdig) du kan frese gjennom i super-humveen din, på motorsykkel hvis du synes det er viktigere at du dør på vei til målet enn at du kommer fram, eller svevesykkel hvis du både vil forte deg men ikke forte deg så mye at du tar fast travel, og dø mens du kræsjer i et tre. Det sjukeste er kanskje at jeg hele tiden var skuffa over hvor "eh, det er bra nok" det var, men likevel spilte gjennom hele og fikk tilnærmet 100% (mangler ett sett med samledrit men siden det er de dronene som drar til et tilfeldig sted på kartet hvis du ikke finner dem første gang kommer det aldri til å skje). Men altså det har en hagle som oppgraderes til å bli presis og kraftig nok til å skyte av lemmer med. Det har en revolver som skyter små piler som fester seg overalt og detonerer i eksplosjoner når du knipser. Og det har ei rifle som skyter gravitasjonspiler så du kan pepre et helt kobbel med fiender, sikte opp i himmelen, trekke av alt-fire og så kose deg mens du hører skrikene idet femti banditter styrter i bakken over alt rundt deg.

Har et par til. Tar dem når jeg orker.
 
Sist redigert:
#11
Årets "must have" på spillfronten var Oculus Quest for min del. Nå har jeg akkurat fullført Red Matter, og når brillene har ladet seg har jeg tenkt til å hoppe rett tilbake til den virtuelle verdenen og fortsette The climb eller Excoristen, eller kanskje bare noen leke John Wick i Pistol Whip. Jeg regnet hele tiden med at jeg kom til å like VR, men jeg har nesten ikke rørt en konsoll eller spilt noe særlig på PC etter at jeg fikk brillene. Jeg har allerede skrevet om mesteparten av spillene jeg vil anbefale i VR tråden, så her er hva annet som har gjort et inntrykk i året som har gått:

Blasphemous



Jeg skrev om dette når det var på Kickstarter, men glemte det bort og kom først på det igjen når jeg så at Shinra85 spilte det når jeg var på besøk. Det lever virkelig opp til hypen, og selv om jeg har litt igjen så kan dette trygt anbefales til enhver som vil ha et stykk solid Metroidvania.

Danmaku Unlimited 3


Et fantastisk bullet hell som passer for nybegynnere såvel som erfarne. Vanskelighetsgraden kan tveakes mye, og det skal mye til for å skru av spillet når man først har kommet inn i sonen.

Shikhondo: Soul eater


Et litt mer snevert Bullet hell, men underholdende så det holder. Ganske kort, men høy vanskelighetsgrad og Body horror bosser gir det replay verdi.

Jump King


Dette vinner prisen for årets RAEG! Jeg fikk dette i bursdagsgave av en som ville se meg miste fatningen i et spill, men det er ganske så koselig så lenge man treffer alle hopp. Men det gjør du ikke. Det du gjør er å klare to hopp for så å falle ned et stup eller to og må gjøre 20 hopp på nytt. Men det klarer du ikke, for på veien opp igjen glemmer du at du kommer til å dunke hodet i taket på nest siste hoppet hvis du tar for mye i, noe du også gjør. Og så må du begynne forfra igjen.
Som sagt, veldig koselig. Det går dog rykter om at det venter ei pen kjerring i toppen av fjellet og at det er verdt det. Time vil shåv.

Pokemon let`s go Pikachu


Dette trenger man vel ikke å si så mye om. Det kom ut på et perfekt tidspunkt for meg. Guttungen er bitt av Pokemon basillen sammen med resten av de yngre trinnene på skolen, så dette passet han midt i blinken. Det var også et hyggelig gjensyn for meg som spilte Pokemon Rød for veldig lenge siden.

Links Awakening

Dette derimot spilte jeg aldri når var yngre, og det var utrolig festlig å spille igjennom et Zelda sammen med guttungen. Han fikk gjøre mesteparten, og han ble dyktig i å lage dungeons når hovedspillet var ferdig. Absolutt noe for fedrene på bruket!
Kona tekstet meg tidligere i dag at han har gått over til Breath of the wild og holdt på å selge unna all inventoryen min fordi han trengte penger til et eller annet visstnok. Er spent på hva det er :p

Fortnite/Apex Legends

Jeg prøvde meg litt på Battle Royale sjangeren i fjor, men må si at det ikke ga noe særlig mersmak. Fortnite var for masete, og Apex fant jeg ikke underholdende. Jeg ble nylig frelst av tarkov og tror at det kommer til å være årets skytespill frem til DOOM slippes for min del.

Metal Slug 5 ( ACA versjon Switch)

Jeg og guttungen spilte igjennom dette også etter at vi bladde i Metal Slug boken jeg fikk av fruen til jul og han ble nysgjerrig på sistebossen som man bare fikk se en skygge av. Det tok oss 80 credits, men vi klarte det til slutt! guttungen skal ha for props for å ikke gi opp.

NAM 1975



Kanskje favorittspillet mitt for øyeblikket på Neo Geo (utenom Metal Slugene). Det er et galleriskytespill som Point Blank, og en sjanger jeg sjeldent er bort i.

Destiny 2/Rise of the tomb raider +Stadia

Jeg har ikke spilt noe særlig, men Stadia på PC fungerer smertefritt. Det var bare å plugge Xbox kontrollen i PCen og sette i gang. Jeg har ikke lagt merke til noe merkbar input lag selv om jeg spiller på trådløst nettverk og må si meg imponert. Jeg tror ikke at jeg kommer til å forlenge Pro abonnementet eller hva det heter når det går ut, men hadde jeg ikke hatt mye annet å spille på ville jeg definitivt gitt det en sjanse.

Årets spillkontroller: Hori Real Arcade Pro V Hayabusa

Hori RAP.jpg


Denne er rett og slett vel verdt pengene hvis man er inne i en arkadespill periode som jeg var i fjor. Knappene og stikka tåler juling, og den fungerer både på Switch og PC.

Årets kuriositet: Vectrex

DSC_0989.JPG


Jeg kjøpte meg en Vectrex sammen med noen spill i fjor da jeg har vært nysgjerrig på den siden jeg lagde julequissen tilbake i 2018. Jeg er nå med i en Vectrex gruppe på face og holder meg oppdatert på et heller snevert indie miljø som fortsatt eksisterer. Det førte til at jeg skaffet meg Vector Patrol som er avbildet her.

DSC_0982.JPG


Vector Patrol er et nytt spill til Vectrex ( en e-cookie til de som vet hva originalspillet heter) laget av Krist Tuts, som også har laget to andre arkade homages til Vectrex. Jeg var så småfrekk at jeg spurte om jeg kunne få en autgraf på spillkassetten, og han signerte manualen også <3
Spillet er helt kanon, men Vectrexen min fikk et illebefinnende etter bare et par spillomganger så jeg får skrive mer om den senere i år.

Over til noe mer moderne!

Årets kringlekasse går til Peachball


Jeg kjøpte dette litt på impuls da jeg følte for litt flippings, men det eneste pinballspillet jeg fant i kjelleren var Pinball Action på arkademaskinen min, og som ikke er så bra må jeg si. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til her. Jeg tror det tok i underkant av en halvtime med cutscenes hvor jeg ville gjemme meg før jeg i det hele tatt fikk spille pinball. Det må sies at selve Pinball mekanikken virker helt OK, og det ene brettet jeg har spilt to ganger er veldig interaktivt, men om det kan anbefales er jeg på gjerdet om. Jeg har styrt unna andre flipperspill da de gjerne har låst mesteparten av bordene igjennom DLC, som jo er et dickmove og instant no buy for min del. I Peachball virker det som om det bare er to bord, men med forskjellige konfigurasjoner så jeg får vel bare se om det er nok til rettferdiggjøre den heller stive prisen.

Årets spill uansett form eller farge går til:

monster.png


Dette er bare så helsikes bra! Det har gitt meg en ny hobby i miniatyrmaling, hundrevis av timer med underholdning, og jeg har bare såvidt spilt igjennom grunnspillet en gang. Dette kommer jeg til å kose meg med resten av livet.
 
#13
Jeg spillte ikke allverdens playstation i fjor. Eller, jeg prøvde en del forskjellig (sikkert mye PS+-ræl), men de eneste spillene jeg spillte gjennom var Spyro 1 (årets eneste Platinum), Red Dead 2 og What Remains of Edith Finch. Alle de eide.
Screenshot 2020-01-25 at 17.03.30.png


Nintendo sitt "Year in Review" har man ikke tilgang til med norsk konto, men når jeg myser gjennom play-historien koste jeg med en del med Mario Maker 2 (fullført) og Links awakening (som jeg kjenner at jeg ikke gidder å fullføre etter "10 hours or more" spillt). Untitled Goose game var moro den første timen, og pressa gjennom den andre også for å fullføre.

Spill som jeg ga en time ellerno før jeg ikke gadd mer: Thumper, Night in the Woods, Jets 'n' guns, Immortal Redneck, Katamari Damacy Reroll, Steamworld Quest, Lego City Undercover, Civ VI, When Skilifts go Wrong, Rime, Steep, Ace Combat 7 (sorry Nicholas, det ble for vanskelig), Onrush, Sonic Mania, Tekken 7, Bulletstorm, Yakuza Kiwami, Spyro 2 og Foul Play.

Ellers ble det som vanlig en del Mario Kart, Jackbox, Smash Bros, Hearthstone og Eggs inc, i år som i alle år.

Likte egentlig ikke noen nye spill i år spesielt godt, som dere kan se, men det jeg koste meg mest av de gamle jeg spillte er helt klart Red Dead 2.

Spill jeg gikk glipp av i fjor som jeg gleder meg til å teste i år er årets Call of duty, som jeg hører er det beste på lenge og jeg klør litt etter å knerte fjortiser igjen, samt Outer Wilds som bare høres ut som min kopp te.

Takk for meg.
 
Sist redigert:

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
#14
Årets GOTY blir lett Crash Team Racing: Nitro Fueled. I dag er det ett år siden spillet kom ut og jeg har spilt det ukentlig helt til i dag. Ikke bare er det en fantastisk oppusset versjon av originalen som er veldig gøy å spille, men det er så mye mye mer. I tillegg til de 18 banene fra originalen har de slengt med 13 baner og masse ekstra karakterer og kjøretøy fra oppfølgeren Crash Nitro Kart, men det stopper ikke der. Hver måned fra juli til februar var det såkalte Grand Prix-events hvor det ble lagt til nye baner, karakterer, kjøretøy og masse annet ræl du kunne låse opp ved å gjøre diverse utfordringer. Alt dette helt gratis. Disse eventene hadde alltid et tema, gjerne relatert til årstiden, som halloween i oktober og jul i desember. I september var det Spyro-relatert, hvor bana var basert på brett fra spillene og de la til Spyro og to andre fra serien som spillbare karakterer. De nye banene bringer det totale antallet opp til 40, altså over dobbelt så mange som originalen. Det er nå 56 spillbare karakterer, som er nesten fire ganger så mange som i originalen og i den siste oppdateringen la de faktisk til en klassisk boks som du kan spille som i fem forskjellige varianter, inkludert TNT og Nitro.

maxresdefault.jpg

Med alle karakterene, kjøretøyene, fargene og hjulene du kan velge mellom er det over en milliard mulige kombinasjoner. Alt dette er bare visuelt og det er fortsatt bare fem forskjellige "klasser" du kan spille som, altså én mer enn i originalen, men det er gøy å ha nesten uendelig med muligheter. Det stopper riktignok ikke der. De har også lagt til flere nye spillmoduser og nye vanskeligere time trials hvor du må slå skaperne av spillet. Mange av disse er sykt vanskelige, men jeg har naturligvis klart alle og dermed låst opp mester-hjulene som du kan flexe med online. Ja, jeg har faktisk blitt ganske god i spillet og mitt beste resultat er en 7. plass i den nye modusen ring rally. Dette er en gøyal, men krevende modus hvor det er om å gjøre å kjøre gjennom flest mulig ringer, også går det fortere og fortere for hver runde samtidig som ringene blir mindre og mindre, så det krever utholdenhet, stabilitet og presisjon. Her kan man se hvordan det fungerer, og samtidig får dere se en av de nye banene:


My Great Capture Screenshot 2020-01-26 05-01-21.png

Til slutt kan jeg jo si litt om online-modusen. Det er gøy å kjøre mot andre, men det har sine problemer, som at du ofte må vente lenge mellom hvert løp f.eks. ved at alle plutselig blir frakoblet ett sekund før løpet starter. Også kan du vinne et løp, men plutselig bestemmer spillet seg for at neida, du kom på 4. plass. Har det egentlig noe å si da? Ja, fordi dårligere plassering gir færre mynter som du kan bruke til å låse opp mange av tingene jeg nevnte tidligere, samt at du må vinne så og så mange løp for å låse opp skins for karakterene. Derfor handler ikke online bare om å spille mot andre. En halvtime hver dag får du fem ganger så mange mynter som i single player, men dette ble utvidet til en time under kåråna-krisen. En kjip ting er såklart at du må ha PS+ for å spille online, noe jeg ikke fant ut før i oktober. Jeg har aldri kjøpt PS+, men på ett eller annet vis hadde jeg det frem til da. Antall mynter som trengs for å låse opp alt er... mange, men selv etter å ha låst opp absolutt alt har jeg 200k til overs, og man får som regel 10-12k på en times spilling.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne se hvor mange timer jeg har spilt dette spillet, for det må nærme seg 500, men nå har jeg gjort alt man kan gjøre og det er slutt for i år. Kanskje jeg endelig skal få starta på remaken av ett eller annet fantasispill som kom ut tidligere i år.
 
Topp