I år har jeg ikke spilt så fryktelig mye har jeg inntrykk av. Men så har jeg kanskje det likevel. Mesteparten av prokrastineringen min i år har gått på film og tv-serier føler jeg, jeg gjorde et kjempeinnhogg i filmbackloggen i år. Men det har jo blitt noe spill også. Backloggery gir meg minus 24 for 2019, hvilket vil si at jeg kjøpte 24 fler spill enn jeg fullførte i år. Et dårlig tall, men mesteparten av skylden er at jeg kjøpte et lass med gamle RPG-spill fra GOG under et salg i høst. Tror det var rundt 15 titler der alene. Det var omtrent bare gamle dungeon crawlere som Pools of Radiance-serien, Eye of the Beholder-serien og så videre. Jeg kommer såklart aldri til å fullføre alle de spilla men tror jeg brukte totalt førti kroner eller noe sånt, så whatever.
Det var ekstremt få spill faktisk fra 2019 jeg spilte i 2019. Vi får ta det som det kommer. Januar starter med
Mortal Kombat XL. Det vil si at jeg spilte gjennom story mode, prøvde et par andre moduser og så ikke spilte det mer. Det var hverken mer eller mindre enn jeg forventa av Mortal Kombat. Man går fort lei. Jeg tror jeg nettopp hadde kjøpt det under julesalget på steam for veldig lite. Neste var
Hellblade: Senua's Sacrifice. Det var kort og godt, for å si det sånn. Alle lovordene som er gitt tidligere er bare å repetere. Jeg likte og at det ikke var noe lengre enn det behøvde være. Tror det og var et tilbudskjøp i samme salget. Så kommer
Lego City Undercover. Jeg tar frem et lego-spill i ny og ne for jeg synes det er artig av og til. Og jeg tar dem frem i rekkefølgen de er gitt ut, og nå var turen kommet til denne. Originalt innhold denne gangen, ikke basert på noe annet. Dermed er halve grunnen til at man spiller disse vekk, det å se hvordan de legofiserer kjente ting. Men denne var artig nok likevel, mange fine referanser og stikk til typiske klisjeer. Som når helten faller gjennom en sjakt og må dodge store vifteblader og skriker "HVORFOR ER DISSE HER I DET HELE TATT?". Pluss i boka. Helt på tampen av januar fullførte jeg
Black Crypt på Amiga, dels fordi jeg ville spille det skikkelig fordi det er en gammel klassiker og dels fordi jeg samtidig ville
skrive om opplevelsen her. En opplevelse jeg vil beskrive som god om man tar høyde for at man er i 1992. For spesielt interesserte nå i dag med andre ord, men det er jo meg.
I februar har jeg huka av
Wreckfest som 100% ferdig. Det vil si at jeg endelig fokuserte på karriere-greia lenge nok til å vinne alle løp med alle bonusmål fullført. Før den store oppdateringen som kom senere på året var dette mye vanskeligere enn det er nå. For å få til dette måtte man nemlig gjøre begge bonusmåla og vinne løpet i ett og samme forsøk. Det må man ikke lenger. I noen var det relativt plankekjøring, i andre helt sykt tilnærmet umulig. Kjør en ovalbane, forårsak 1000 poeng i skade (mye) og vrak to motstandere og vinn løpet var den som fremkalte mest raeg av de alle husker jeg. For selv om man satte ned vanskelighetsgraden til det letteste så var det fortsatt et løp i den raskeste klassen på en oval, som gjorde det krevende å hente inn førstemann selv på det letteste. Og forårsake 1000 skade og vrake to andre biler samtidig som man likevel vinner? Fy faen. Da kjempeoppdateringen kom i sommer på PC samtidig som konsoll-lanseringen så ble det lagt til achievements, noen av dem var ikke tilbakevirkende så spillet mitt er teknisk sett ikke 100% lenger. Men jeg vet jeg likevel har gjort de tinga som de cheevosa krever, så jeg ser på det som ferdig sånn sett likevel. Det sagt så spiller jeg det fortsatt av og til. Det er fortsatt nok av fulle online-servere hver kveld, særlig i helgene og det er drita gøy å kjøre dette. Når nye baner slippes så er de alltid gratis, kun nye biler koster penger. Og ingen av disse er pay to win, så mange pluss i boka her og. Det er lett å avskrive Wreckfest som et par timer med billig underholdning og ikke noe mer, a la Flatout spilla. Det er tross alt samme studio. Men fysikkmotoren her er altså jæskla bra og mye mer realistisk enn Flatout noensinne var, og da tenker jeg ikke bare på kollisjonsfysikken. Det er grupper der ute som bruker dette spillet for å kjøre seriøse løp for det er tross alt dette som emulerer såkalt banger racing desidert best. Det er en type rallycross-løp med billige, nær vrak-biler der bulking og dytting underveis er mer enn innafor. Dette er bare en sabla gøy spill, plukk det opp i et salg om ikke annet.
Jesus, jeg er bare i februar og skriver allerede alt for mye. Ellers i februar fullførte jeg
God of War på PS4. Og jeg tok platinumen i det. Det er vel bare den femte platinumen jeg har totalt, så det sier vel alt. Jeg likte denne. Til sist i februar ble
Uncharted: The Lost Legacy fullført. Det var greit nok. Det er laga av et annet studio og er bare en liten sidehistorie med karakteren til Claudia Black i hovedrollen. Ikke bortkasta tid om man liker Uncharted, men kjøp det billig.
I mars er det første jeg fullførte
Song of the Deep. Det er et 2D metroidvania, bare man kjører en hjemmelaga undervannsbåt istedet for å plattforme. Ellers er det typisk, man utforsker et relativt åpent kart etter mcguffins og åpner nye områder med nye skills etterhvert. Jeg syntes dette var kos, verd å prøve. Jeg starta og på
Tomb Raider. Det aller første, fra nittitallet. Jeg brukte Fortune Cookie funksjonen på backloggery for å velge neste spill, og den traff et av de klassiske Tomb Raiderne. Jeg har de alle etter å ha kjøpt pakka på billigsalg, men har ikke spilt noen før nå. Så da ble det det første. Jeg spilte det aldri utover en demo på PS1 en gang i tiden. Dermed har jeg ikke noe forhold til det, og det er bare faen ikke spillbart i dag. Sorry ass. Jeg holdt ut en stund, møtte og kom forbi T-Rexen blant annet. Men så kom en bane satt til grekenland med plattforming fra helvete, og seriøst føkk det her. Ikke fullført.
Glass Masquerade 2 derimot er 100% zen og knusedeilig å spille, og jeg kommer stadig tilbake til dette hver gang de slipper noe dlc til det. Et av de fineste puslespilla sammen med originalen, spill begge.
En eneste tittel i april:
LEGO Batman 3: Beyond Gotham. Enda en lego ganske raskt etter det forrige. Legospill etter kjent oppskrift, enten liker man eller så liker man ikke.
I mai fikk jeg
Tilesweeper kasta etter meg fra et eller annet sted. Det er minesveiper, med fin grafikk. Det er og mange forskjellige brett i underlige fasonger, så om man kan minesveiper så er det et par nye måter å måtte tenke på her når man må minesveipe seg ned trange korridorer og rundt hjørner og slikt. Om man liker å minesveipe så er dette en grei ting å slå ihjel noe tid med. Grensesnittet viser at det er tenkt å legge ut pakker med flere nivåer med andre design, men enn så lenge så er det kun den ene inkludert som ligner klassiske templer. Et futuristisk design skulle komme, men jeg vet nå ikke om det skjer noe mer med det.
Draugen ble sluppet på tampen av mai og jeg spilte gjennom. Vandresimulator i norsk bygd på tjue-tredvetallet eller hva det var. Pent, men historien var ikke så mye å slenge gamla i veggen for etter min mening, og historien er jo hele poenget i sånne spill.
I juni spilte jeg
Grim Dawn. Det er en Diablo-lignende sak og det er en god en. Jeg spilte gjennom det en gang og starta på et nytt spill for å levle videre, men droppa det etterhvert. Det var ikke dårlig, men jeg bestemte meg bare for å ikke bruke himla masse tid på å fortsette med å grinde karakterer i dette. Fortsatt anbefalt om man ser etter noe sånt. Jeg starta og på
Pang Adventures, min halvpart av premien jeg og
@Alexander vant på retrospillmessen. Det er en ny versjon av klassiske Pang, skyt ballonger som deler seg og skyt dem igjen og så videre. Introduserer nye elementer som ballonger som oppfører seg annerledes, flere våpenvarianter, bosser og mer til. Jeg gikk dessverre lei lenge før det var ferdig, men jeg tror det var mer min skyld enn spillets egentlig. Fant liksom ikke tonen.
Juli, fullførte
Borderlands: The Pre-Sequel. Jeg klødde litt etter Borderlands og hadde det her i backloggen. Litt meh, men hvis jeg fullførte så gjorde det ihvertfall noe riktig. Jeg klødde visst litt mer etter FPS, for det neste ble
Bioshock Remastered. Jeg har spilt originalen og Infinite fra før, men aldri nummer to. Og heller ikke Burial at Sea dlc'en til Infinite. Remastered utgavene av begge de to første ble plukka opp på billigsalg for en liten evighet siden så dermed ble det et prosjekt å pløye gjennom hele serien, det er jo ikke veldig lange spill dette her. Bioshock er Bioshock, det er solide greier. Det er for lenge siden jeg spilte originalen til å kunne si om de endra på noe annet enn grafikken.
Så i august så spilte jeg og fullførte
Bioshock 2 Remastered. Og det var alt i august. Den hadde vel noe dlc også som jeg og spilte men jeg merker nå at det flyter litt sammen og jeg greier ikke skille spillet og dlc'en helt. Tyder på at opplevelsen var mye den samme med andre ord. Nummer 2 har rykte på seg å være dårligere, men den hadde jo litt å leve opp til. Det var vel helst det at den hadde ingen nevneverdig kul plot twist som den første hadde, gameplay-messig syntes jeg det fungerte like bra.
September.
Bioshock: Infinite pluss Burial at Sea. Jeg har egentlig ikke logga når jeg spilte det, men vi sier september ellers har jeg ikke en dritt i denne måneden. Det her er jo heller ikke dårlige greier, men det er en kjent sak så jeg går bare videre.
Oktober, helt blank. Ikke umulig at det egentlig var denne måneden jeg fullførte Infinite. Eventuelt Burial at Sea. Jeg kan bare sjekke Steam for å finne ut av når jeg slutta å spille det men gidder ikke.
I november spilte jeg
Diablo. Det aller første ja. Fordi jeg fikk lyst. En gjennomspilling, tok ikke mange kveldene. Og det var alt i november visst.
Men jeg spilte andre ting de månedene også, i desember har jeg merka
Beat Hazard 2 som fullført. Det er et rytmespill som tar utgangspunkt i musikksamlingen din. Jeg har en liten forkjærlighet for sånne spill, men så er jeg og gammeldags og har fortsatt en solid lokal musikksamling fremfor å bruke Spotify og slikt. Jeg ser mer på disse spilla som interaktiv visualisering mer enn faktiske spill, og de er mye en unnskyldning for å sitte å høre på musikk mens man drodler med noe. For de som har spilt det første Beat Hazard så er det her mye den samme greia med litt nytt. Beat Hazard tar musikken din og justerer tempoet i gameplayet ut fra intensiteten i sangen, men det er ellers ikke noe i spillet som er timet til musikken annet enn noe blinking og annen visualisering. Noe som er litt skuffende. Det er ellers en ganske generisk to-stikke skyter. Samme sang genererer det samme spillet for alle. Nytt her er at det har en open-mic funksjon, som gjør at man kan spille musikk fra Spotify eller Youtube eller hva som helst og så bruker spillet et gjenkjenningsprogram til å identifisere låta du spiller. Dette er litt hit and miss ifølge de som bruker den, jeg har som sagt min egen musikk. En ren tidtrøyte-greie, men jeg har lagt nok tid i det til å "fullføre 100%". Det vil si at det er en del greier å låse opp etterhvert som man tjener penger som jeg har gjort, og jeg har fått alle cheevos. Det vil ta altfor mange timer å "runde" musikksamlinga mi, så det skjer nok ikke.
Sony hadde julesalg og mange knalltilbud, og et tilbud jeg har venta på er Kingdom Hearts: All-in-One Edition. Som er alle Kingdom Hearts spilla, unntatt noen sær-japanske mobilspill tror jeg. Jeg har hatt lyst til å kjøpe denne og starte på Kingdom Hearts siden denne pakka kom, men den koster opprinnelig 1049,- så det har utgått noe jævlig. I julesalget kosta den drøye 300,- så da ble det kjøp. Jeg spilte det opprinnelige Kingdom Hearts på PS2, men fullførte det ikke da. Ikke fordi det var dårlig egentlig, men jeg var ikke helt i humør til det eller noe og gadd ikke grindinga som er nødvending i sånne spill. Og da jeg til slutt møtte veggen pga for lav level så gadd jeg ikke mer. Jeg har i alle år tenkt å spille igjen, men når serien går på kryss og tvers av plattformer der det er flere jeg ikke har... All-in-One Edition var midt i blinken. Så i romjula ble
Kingdom Hearts 1.5 Final Mix fullført. Det er et koselig spill og historien som jeg har forstått at etterhvert blir helt bananas går fint å henge med på her ihvertfall. Det er ikke spesielt lett derimot. Ikke drit vanskelig heller om man grinder seg opp der det trengs, jeg mener bare at inntrykket man kan ha om at Disney=for de minste barna blir nok ganske feil her.
Jeg gikk rett videre på
Kingdom Hearts Re: Chain of Memories. Vi er teknisk sett i 2020 nå, men jeg tar det her som en oppfølging. Dette ble jeg nemlig kjapt å hoppe og drite i å spille. Opprinnelig et Gameboy Advance spill som var en bro mellom spill nummer en og to, denne versjonen er kraftig oppgradert fra 2D til 3D blant annet. Problemet her er kampsystemet som er kort-basert nå. Man springer rundt og angriper på samme måten som før, men man spiller egentlig kort når man gjør noe. Man må bla i dem med skulderknappene samtidig som man slåss, og følge med på hvilket kort fienden er iferd med å spille og kjapt bla til et bedre og fytti HELSIKE dette her kan dra til helvete. Om dette hadde vært et rundebasert system så hadde det vært mye mer interessant, men du skal altså både slåss og dodge og parere i sanntid som før og
samtidig bla i og ha riktige kort for hånden. Vanlige kamper er ille nok, og når du vet det kommer bosser og drit. Bare glem det. Jeg ga det faktisk noen timer for å se om det ble bedre når man fikk flere og bedre kort, men nei. Frustrasjon City, føkk off. Jeg er fortsatt interessert i å spille serien videre og forsøke å henge med på storyen, så jeg kikka på den tre timer lange youtuben med alle kuttescenene istedet. Og... til å være en typisk Square jrpg så var historien helt fin den. Introduserer en skurkeorganisasjon som vil være ganske sentral i resten av serien, mye skjulte agendaer og backstabbing. Gøy nok.
Så jeg har og starta på Kingdom Hearts 2.5 Final Mix som er det neste, men det blir definitivt et 2020-spill.
Jeg starta på
The Elder Scrolls III: Morrowind i november tror jeg, og sist jeg spilte var i desember. Om jeg ikke spiller det mer nå så blir det et 2019 spill, men jeg har ikke bestemt meg for å stoppe enda selv om ting tyder mer og mer på at jeg har gjort det. Morrowind er et Elder Scrolls på godt og vondt. Moderne mods fikser og fjerner en del ting som gjør det mer spillbart, jeg kjøpte GOTY-versjonen fysisk fra en tilbudsbinge for lenge, lenge siden men greide ikke mange timene den gangen. Nå er jeg godt i gang og har utforska halve verdenen omtrent. Så vi får se da om det blir et 2020 spill eller ikke dette her også.