Humor i videospill

#1
Jeg tenkte det kunne være interessant å prate litt om dette med skriving for videospill—spesielt når man prøver å være morsom, og hva det er som gjør at noe er morsomt og at andre ting ikke er det.

I dag har jeg nemlig spilt en time av starten av Borderlands 2, og til tross for at spillet later til å gå for full pott på latterfronten, var det stort sett ingenting å hente, synes jeg. Jeg mener å huske at anmelderne skrøt av humoren i spillet, men jeg opplever humoren som anstrengt, klisjert og ... jeg vet ikke helt hvorfor det ikke fungerer.

En ting jeg merker er viktig for meg personlig er et element av overraskelse—en vits jeg ikke ser komme, og som er uventet, er stort sett mer sannsynlig å treffe. Jeg tror dette er en del av grunnen til at Portal 2 føles mindre morsomt enn Portal gjorde i sin tid, for eksempel.

Tilsvarende var Mario & Luigi: Superstar Saga en liten åpenbaring av humoristisk potensiale i Mario-universet, men nå, etter 2 DS-spill og ett på 3DS, samt Super Paper Mario og Paper Mario: Sticker Star, skal det liksom adskillig mer til enn "å tulle med Mario-universet!"

Det andre som stort sett går rett hjem med meg er absurditet. Heavy Rain for eksempel fikk meg til å le til jeg gråt, kanskje nettopp fordi det virket utilsiktet, men kontrollsystemet er jo en feit innbydelse til absurd teater—litt på samme måte som Octodad og QWOP. Deadly Premonition er et annet eksempel på deadpan/absurd jeg syntes var artig.

Så ja: Det føles sjelden at spill er god komedie, men jeg vil gjerne høre hva dere synes og hvorfor. Er Borderlands 2 egentlig artig, og jeg er bare gammal og grinete? Eller er spillutviklere dårlige til å være morsomme med overlegg?
 
Sist redigert:
#2
Jeg synes personlig at Borderlands 1 & 2 hadde en fin humor. Handsome Jack var veldig lett å like. En artig drittsekk som jeg faktisk husker i motsetning til alle andre bad guys man finner i spill. Og roboten (husker ikke navnet forbifarten siden jeg nettopp kom fra byen) synes jeg var morsom uten at det virket anstrengt og påtatt. Det samme kan jeg egentlig si om GLaDOS fra Portal serien , mange gode kommentarer som fikk meg til å le høyt. Har lest at mange syntes The Stanley Parable skal være gull verdt nettopp pga humoren og ikke så mye gameplay i seg selv, har ikke prøvd det noe særlig enda så jeg vet ikke. Ellers kan jeg jo trekke frem Monkey Island spillene og andre LucasArts spill, halve poenget her var jo humoren og det er vel nettopp derfor det ble så populært. Gåtene i seg selv var i mange tilfeller ulogiske, men det var allikevel artig å snakke med alt og alle nettopp pga humoren. Dette gjaldt vel egentlig mange av LucasArts sine spill, enten det var Full Throttle, Sam & Max eller Day of The Tentacle.

Ellers likte jeg også humoren i Uncharted. Ja, vi har sett det før i film men allikevel så hadde det sin sjarm og var en del av det som gjorde Uncharted serien den store suksessen det ble.

Orker ikke å ta mer nå, men dere tar tegningen. Humor fungerer fint i spill og det kommer ikke til å endre seg vil jeg tro.

Med det sagt, jeg savner gode gamle adventure spill :(
 

demake

Seksuelt godteri
#4
Hideo Kojima er verst. Åh, bare ta meg seriøst da folkens! Jeg skriver så gode og seriøse historier som bare er time etter time med endeløs eksposisjon av endimensjonale karakterer jeg har stjålet og pervertert fra ordentlige forfattere, he he tisse på seg.
 

Drauden

SGs kollektive lillebror
#5
Ufrivillig humor i spill er alltid det morsomste.
 

Jante

privileged CIS shitlord
#6
Det er vel med spill som det meste annet? Alle ler ikke av Hangover, og alle ler ikke av Borderlands. Alle ler ikke av Torsdag kveld fra Nydalen, men alle ler heller ikke av Louis CK. Å prøve å definere hva som er objektivt morsomt tror jeg blir vanskelig, uansett om det er spill eller ikke. Selv har jeg ikke så høy terskel for å le av ting, og synes mye i Borderlands-spillene er festlig, spesielt om man spiller med flere andre. Det er likevel ikke alt som treffer. Rollefigurer som spesifikt er skrevet for å være "comic relief" er ofte ikke like morsomme som absurde situasjoner, interaksjoner og velskrevne flerdimensjonale figurer som tidvis også er morsomme.

Men kan jo nevne RPG-er som Fallout-serien, Baldur's Gate og Elder Scrolls; gamle adventurespill som Larry-spilla, Day of the Tentacle og Monkey Island, nye som The Walking Dead, Wolf Among Us, The Banner Saga; Thief, Deus Ex, GTA, Overlord, Prison Architect, Theme Hospital, Tropico.. Alle tidvis morsomme i varierende grad og med varierende suksess. Å finne spill som alle synes er morsomt hele tiden, og som i hovedsak er ment å være morsomt kan derimot bli vanskelig.
 

Tomas

Frå Oslo ellår någe.
#7
Det er dette jeg ser på som den store hindringen med humor i spill. Man bruker som regel mer enn 5 minutter på å spille og da skal det veldig mye til for at det klarer å opprettholde humrefaktoren, enten om det er fordi humoren ligger i gags som bare er morsomme første gangen eller design og spillmekanikk som mister piffen etter noen timer.

Det siste relevante eksempelet for meg er Broforce som skapte skyhøy stemning i starten fordi "hehe rambo! OI FIFAN DU FIKK ROBOCOP HEHE", men etter at du har testa ferdighetene dems i noen minutter vil du helst bruke de mest funksjonelle heltene fordi mcBrover er litt slitsom å spille.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#9
Jeg har ikke så mange eksempler på vitser jeg både lo av og husker fra spill, men introen til Borderlands 2 er faktisk en av dem. "Featuring: AXTON as the COMMANDO... MAYA as the SIREN... and ZERO as A NUMBER", da lo jeg. Litt fordi null ikke er et tall.

Jeg lo av Jazzpunk, som regel. For eksempel da den "innfødte" tropiske berta i bastskjørt med den tjukkeste, jævligste skotske broguen noensinne etter langt om lenge innrømmer at hun egentlig er fra Edinborough og ikke, faktisk, fra et tropisk øyparadis.

Jeg lo godt av Sam & Max: Hit the Road da Sam undersøkte brønnen og sa "Well, well, well."

Favorittvitsen min i Psychonauts er ingenting fra Milkman Conspiracy, den er fra Black Velvetopolis når du snakker med en av bikkjene og Raz sier "I've got a plan which is so crazy, it just might work!" og så svarer bikkja "Or maybe it's just so crazy that it's... you know, extra crazy."

Ah, minner. Uansett, for å være litt på-emne, så er humor avhengig av en bestemt ting, nemlig timing. Det er derfor det aller meste av eksplisitte vitser i spill er dumpa over i ikke-egentlig-del-av-spillet-delen, nemlig mellomsekvensene (eller dialogen i eventyrspill, som så klart er en del av spillet der). Det funker bare ikke hvis du har tidenes beste setup og så ser spilleren en annen vei når punchlinen kommer. Men! Akkurat som med oerhört er jeg en sucker for absurditet, så spill som Giants: Citizen Kabuto og Armed & Dangerous er rett opp min gate. Hvis noen ikke har spilt dem så er Giants spillet hvor du styrer hhv. et par cockney space marines, nakne havfruer og et digert gorillamonster i wacky hijinks på en fremmed planet, og Armed & Dangerous er spillet hvor du rekrutterer universets mest ræva henchmen for å bekjempe... noen. Det gjør du blant annet med din trofaste Landshark Gun. Som er ei børse som skyter haier.

Uansett er dette rette tråd for å poste ClassicsOfGame så da gjør jeg det.

 

Lodin

Der Waaaah
#10
Jeg lo ikke mye av Borderlands 2. Stort sett er det: her er en meme dere husker, gjerne gjenfortalt av faens Claptrap eller hu rasistiske møkkaungen de har tatt med.

Men ja, spill Jazzpunk for det er en morsom spill.
 

Terje

mostly harmless
#11
Det er meget sjelden at et spill som baserer seg kun på humor treffer meg noe særlig bra. Fra toppen av huet er det første jeg kommer på av relativt nyere dato The Bard's Tale fra 2004. Det er et hack'n'slash rollespill bygd på samme motoren som Dark Alliance og Champions of Norrath spilla. Og dermed betyr det at det er like repetetivt som alle de andre spilla med den motoren, men det så jævla pent ut da det kom. The Bard's Tale har faktisk et av de mer interessante kampsystemene av disse spilla også, det bygger på summons her så istedet for å springe rundt og denge endeløst på fiender alene så har du etterhvert en tre-fire summons gående med deg som også denger løs, healer og magifiserer. Åpner for noe variasjon, dog ikke veldig mye. Og spillet driter tynt i inventory-management, alt av vendor-trash du plukker opp blir umiddelbart gjort om til pengeverdien som om du skulle vært og solgt det. Med mindre det er noe utstyr med bedre stats enn det du har, da blir det automatisk equippa og du får pengeverdien til det gamle. Liker det.

Men selve hovedgreia med The Bard's Tale er at det er en ganske god parodi på rollespill som tar vante rollespill tropes og fillerister dem. Noe som funker bra om man er kjent med sjangeren. Første questet man finner er den klassiske vertshus-med-kjemperotter-i-kjellern, men her ender den med at du springer ut derfra med halen mellom beina mens hele kroa ler av deg og kommenterer om hvor mange idioter som kommer inn der og tror de skal være helter ved å slå ihjel noen gnagere. Trubaduren selv (Cary Elwes!) er en egoist kun interessert i penger og puling som heller ser en landsby brenne til grunnen og plyndrer restene enn å løfte en finger for å hjelpe, fulgt av en fortellerstemme (Tony Jay!!) som i starten febrilsk forsøker å sette handlingene til trubaduren i et heltemodig lys men raskt gir opp og stort sett slenger dritt. Sammen radbrekker de den fjerde veggen hele tiden som når fortelleren påpeker hvor usansynlig det er at ulver slipper penger når de dør og trubaduren avfeier det med et det-er-bare-sånn-det-er skuldertrekk.

Etterhvert kommer man over en scene hvor en guttunge utfordrer et troll der trollet bare forsøker å overtale gutten til å gi faen, men neida, han er Den Utvalgte, det er blitt forutsagt av spåkona i landsbyen hans og han er velsigna med sin oldemors kindereggsmurf eller noe i den dur så han er ikke redd. Og trollet sukker oppgitt og bruker et kvartsekund på å lage kjøttfarse av han. Så dukker det opp en gruppe små gobliner eller hva faen de nå er og synger en trudelutt, komplett med karaoke-tekst, om hvor skikkelig kjipt det var å være akkurat han. Så ingen parodi uten sangnumre nei, de dukker stadig opp også.

Men likevel, humoren klarer ikke å holde seg frisk gjennom hele dette spillet heller. Etterhvert går det lengre og lengre mellom poengene, og man går bare lei av humoren i det store og hele. Det var ihvertfall tilfellet for meg. Men den funka såpass at jeg husker spillet som en god totalopplevelse, så det er da noe. Om man likte noen av de andre spilla som brukte denne motoren så er dette en av de bedre titlene som bruker den, absolutt verdt å prøve. Hata man de derimot så vil ikke humoren i dette gjøre det noe bedre.
 
Sist redigert:

Tomas

Frå Oslo ellår någe.
#12
Den eneste gangen jeg lolla ut out irl i Psykkonauts var når du går til Milla for å fortelle at noen har tatt hjernen til Dogen, og hun tar det med knusende ro fordi "Oh, he's just like that ^^". Ellers gikk det heller i forsiktig humring og en indre tanke om at "den var lur."
 

Novastrum

Feminist-elitist
#18
Høres ut som en drita fyr forsøke å spille enmanns-versjon av Atom heart mother @ f.eks 14:44
 

Sjutten

Piraten fra Sjuttavika
#19
Resident Evil har den beste humoren, ja. Jeg lagde en samling med de beste scenene for noen år siden. Har jaggu blitt sett 150 tusen ganger også.