Hva ER det du har i hylla der?

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#21
Mer da.

IMG_20180906_221710.jpg


Chaser: Tror dette var ment å kaste seg på Red Faction-bølgen i sin tid? Litt usikker, men estetikken er ikke mange mil unna. Bare øh de klarte ikke å gjenskape den greia med at du kunne skyte i stykker ting helt. Eller i det hele tatt greia med å lage et halvveis kompetent FPS. Chaser er helt legendarisk bugga, hvor regelen er at vegger lar seg skyte igjennom - altså, som om de ikke var der, ikke som i at kulene faktisk trenger gjennom dem - og fiender enten jakter deg nådeløst ned med dødelig presisjon eller later til å tro at det er meninga de skal bli skutt på og dermed ikke gidder å bry seg med det.

Dark Age of Camelot: Mest fordi åløøøøø Lodde og hesten er DAoC-bros, jeg likte dette godt og spilte en del med kompisene mine på studenthjemmet da det kom.

Hellboy: Asylum Seeker: Mest sannsynlig er dette asylsøker-eposet opphavet til FrP's strenge asylpolitikk for makan til rass. Det ser ut som ei komplett bikkje og er nesten - nesten - på Fade to Black-nivå hva kontrollsystem angår.

Juiced: Grunnen til at jeg eier dette er at "joa et teit bilspill kan jo være artig" og det kosta 30 kroner. Bare at Juiced er så teit og harry at jeg ikke tror noen syntes det var artig, ikke en gang de som lagde det. Hvordan valgte de å markedsføre skiten når de var så smertelig klar over at spillet var dritt? Svaret vil garantert ikke overraske deg (nws):

Bullet Witch: Utviklerne bak dette spillet klapsa hverandre på ryggen og skålte lenge og vel da de hadde laget ferdig figurmodellen til hovedpersonen. Og så, i morgenens grelle lys og dundrende bakrus, viste det seg at det var på tide å gjøre ferdig resten av spillet. Ingen gikk seint hjem den dagen.

Chromehounds: Okay vi drar litt over i "...men altså"-territorium igjen. Chromehounds er faktisk laga av From Software, er et erkejapansk og erkegrindy mech-spill som er akkurat passe "realistisk" til at det fortsatt er et arkadespill med god margin, ser stort sett ut som et takras, har en veldig kort og stort sett bare frustrerende enspillerdel og fikk dårlige til middels skussmål ved release... men altså. Enspillerdelen er tenkt som en opplæringsbit til flerspillermodusen, som var en pågående sesongbasert greie hvor du allierte deg med en av fraksjonene i spillet og ble med i et lag som slåss for å erobre områder på verdenskartet for din nasjon. "Var" fordi serverne ble stengt for snart et tiår siden. Men altså det eide, og du kunne pimpe mechene dine såpass at det var null stress å sprade rundt i en rosa leopardmønstret sak for eksempel.

Mindjack: Hva gjør du når verden angripes av terrorister? Send ut en enkelt kis som kan hacke folk med tankene slik at de slåss for ham. Obvs. Mindjack er så godt som fullstendig middelmådig sett bort fra den derre synsk hacking-greia, og du veit allerede at du må blæste deg gjennom endeløse korridorer med såvidt kompetente fiendesoldater med en bosskamp mot en maskingeværnisse på taket etter hvert oppdrag. Og likevel... hele opplegget er både så fullstendig fjollete og tar seg selv så seriøst, selv når du står der og hacker deg inn i hoden til en genmanipulert og superintelligent gorilla fordi selvfølgelig gjør du det, at jeg ikke klarer å bli ordentlig irritert. Selvfølgelig blir det fort ensformig, men da kan man spille litt mer seinere isteden.

Too Human: Jeg skal visst aldri lære, siden jeg syntes konseptet og plottet til dette spillet var skikkelig fett. Noe jeg fortsatt står ved. Men, joda, det er ikke bra. Kampsystemet må ha vært hjertebarnet til Denis Dyack eller noe, for de har virkelig gått all-in og det har virkelig ikke lønnet seg. For de som ikke er innvidde: Du bruker ikke noe så banalt som knapper for å skyte og slåss i Too Human; nei, du bruker stikkene isteden. Fordi da kan du sikte mye mer presist og da gjør det ingenting at absolutt alle handlinger føles ubekvemme og helt abstrahert bort uansett hvor mye du prøver å venne deg til det, så klart. Uansett, sjansen for at jeg kvitter meg med dette er ikke-eksisterende siden de tilbakekalte og destruerte alt som ikke var solgt pga. søksmålings. Tiden for å gjenerobre techno-Åsgard melder seg nok en vakker dag igjen.

Det begynner å bli tynt med ordentlig dårlige spill egentlig, men jeg kan ta en titt gjennom Wii-, PS3- og håndholdthyllene også hvis jeg gidder. Har noe rusk til DS blant annet. Men ja, jeg kom på mitt desidert dårligste kjøp noensinne, så vi tar en kjapp en:

3D Construction Kit: Har ikke eska lenger, heldigvis. Uansett, dette kjøpte jeg på impuls på Spaceworld Paleet i Oslo da det fortsatt var en greie, fordi WOW jeg kan lage 3D-spill til DOS!!! Det eier jo hardt!!! Gjett hvor mye det eier da. Gråt av sinne da jeg innså at jeg hadde betalt over seks hundre spenn for en i praksis ubrukelig 3D-motor (den starta livet på Amiga som er et hint om hvor dugelig den var) med et brukergrensesnitt så komplisert at du trengte en opplærings-VHS i tillegg til mursteinen som var brukerhåndboka for å forstå noe som helst. Og om du så la ned timene det krevdes for å mestre verktøyet og faktisk snekre sammen noe jall, så kunne du i beste fall håpe på å få noe som... dette:

Har aldri hata meg selv så intenst på grunn av et kjøp som etter det der. Fy faen.
 
Sist redigert:

Terje

mostly harmless
#22
Så jeg tenker vi sier det er greit å bruke denne tråden istedetfor Show & Tell når det er spillrelaterte ting, dermed blir de ikke bortgjemt i generelt-delen. Så får folk heller si imot om det er for galt, det meste som postes i Show & Tell er jo spillrelatert også. Kanskje Show & Tell kunne flyttes ut av generelt? I så tilfelle så kan dette innlegget flyttes over til den igjen.

Anyways, neimen se her...

01apakke.jpg


Jeg har ikke handla noe nytt denne gangen, dette er noe jeg raska til meg fra e-bay, og det er:

01boksforan.jpg
02boksbak.jpg


Hired Guns! Til Amiga!

Jeg gjetter at mange tenker Hired Hvafornoe? Kort sagt er det en sci-fi dungeon crawler fra 1993, laget av DMA Design som for tiden er mer kjent som Rockstar North. Mulig du har hørt om dem, de har visst noe på gang nå om dagen.

04innerboks.jpg


Gitt ut av Psygnosis, som vi kan se var meget miljøbevisste allerede i 1993.

05innhold.jpg


I boksen er det litt greier, spillet på fem disketter, garantikort og noe om en konkurranse av noe slag, en spørreundersøkelse som lurer på hva slags spillsjangere du er mest interessert i og slikt, og fire hefter med lektyre om spillet. Og du må lese dem. For spillet forklarer ingen verdens ting, har du ikke bladd i disse så er du kanskje ikke helt sjanseløs men du stiller ikke sterkt. Hired Guns er et ganske krevende spill som det er. Det skal og være et ark eller to med koder til kopibeskyttelsen. Disse mangla dessverre. Det er ikke vanskelig å finne kodene på nett, men faen.

Det er faktisk bare den ene boka som har instruksjoner på hvordan man spiller selve spillet. I tillegg til den så burde man absolutt lese mission briefinga i en av de andre for å vite hva det er meningen man skal i dette her. Resten er nok ikke like kritisk, det er mest bakgrunnsinfo om tiden, systemet og planeten spillet foregår på, bakgrunnsinfo om de tolv spillbare karakterene, en novelle som forteller historien deres frem til der spillet starter og en forskningsrapport om Psi-Amps som er gjenstander fra en svunnen sivilisasjon som er åpenbart teknologiske av natur men produserer bortimot magiske effekter og ingen vet helt hvordan de funker. Alt dette virker ganske gjennomarbeidet og hjelper betraktelig på å bygge opp stemningen til spillet. Det er ganske unødvendig detaljrikt og det tyder jo på at de hadde større planer for dette universet. Jeg likte det ganske godt ihvertfall og har alltid syntes at det er synd at det ikke er gjort mer med det.

Jeg hadde en piratkopi i gamle dager, og fikk til og med tak i tekstfiler av manualene som ikke akkurat var vanlig den gangen. Men kopien jeg hadde var ikke riktig cracka. Smartingene hos DMA Design hadde nemlig programmert inn to systemer, en enkel sjekk som dukker opp nesten med en gang spillet starter og som er lett å cracke, og en annen som var mye dypere skjult i koden og ikke viste seg før et stykke ut i spillet så crackerne så den ikke med en gang. Og kopien jeg hadde var fra en lat cracker som ikke gikk grundig nok til verks, de hadde bare cracka den første åpenbare beskyttelsen. Så jeg kom egentlig aldri mer enn en tredjedel eller noe ut i spillet. Men jeg trengte noen forsøk på å i det hele tatt klare såpass, så nei, dette er ikke et spesielt lett spill.

Så kort fortalt, det er et stykke inn i fremtiden. Menneskeheten har kolonisert et fåtall andre systemer og så stoppet for det viste seg at det lønte seg ikke. Handel og utvinning av andre systemer var uforholdsmessig svinedyrt, så ekspanderingen bråstoppa. Det har likevel vært masse kriging og forsking på måter å drive kjip krigføring på. Inkludert å skape genmodifiserte skapninger i laboratorier for å lage helvete.

Nettopp et sånt laboratorie finnes på planeten Graveyard i Luyten systemet. Banden din på tolv har fått i oppdrag å nuke dette. De vet ikke hvorfor, stiller ingen spørsmål, gjør jobben og får betalt. Laboratoriet har mange bygninger spredd rundt og spillet begynner rett etter de har landa i nærheten av et av de og du har valgt deg fire av de tolv til å utføre oppgaven.

Clipboard Image (6).jpg


Så det unike med denne dungeon crawleren sammenlignet med tidligere spill var at man styrer de fire individuelt på hver sin skjerm istedetfor å ha et samlet party. Dette bød på nye utfordringer, puzzles og andre forvirringer. Inkludert friendly fire. Alle disse har man sett i andre spill siden hvor man styrer en gruppe folk individuelt, men dette var ganske fresht i 1993.

Hired Guns v1_033.png


Laboratoriekomplekset er forlatt, men såklart fungerer alle sikkerhetsystemene oooog alle de genspleisede monstrene vandrer selvfølgelig fritt rundt. Det første området er ganske lett å komme gjennom, men spillet blir fort ganske krevende. Det bør lagres ofte, for om en fiende kommer overraskende på så får du svi. Spillet er ikke rundebasert, det foregår i sanntid og noen av de jævlene er raske. Spillet har faktisk en quicksave til RAM som blir borte om du slår av, og den er gull verd. Ellers så kan man lagre når som helst, men spilte man fra disketter så tok dette tid. Spillet lar seg installere til harddisk og det er absolutt å anbefale om man har en. De tidlige forbrukermodellene av Amiga som den populære Amiga 500 hadde nemlig ikke det som standard.

Det er flust med skjulte ting å oppdage såklart, allerede i det første området er det mye mer krevende alternative veier å finne hvor man kan finne kult utstyr. I det første området er mye av dette under vann for eksempel, så om du kan undersøke der avhenger av hvilke folk du har valgt. To av de tolv er roboter, og man burde ha med seg en av de siden de ikke trenger å puste. Må likevel følge med, det er ikke alt man bærer i inventoryet som tåler å være under vann heller.

Hired Guns v1_012.png


Så man vandrer fra område til område, bomba man skal detonere har fire komponenter som finnes på fire forskjellige merkede steder. Og skal detoneres i reaktoren, og så må man såklart komme seg til helsike vekk før alt går til faen. Man har noen alternative områder å utforske også, og man må ikke besøke alle.

Hired Guns v1_025.png


En kul ting også er at dette kan spilles av opp til fire spillere. Det er egne multiplayer kart designet spesielt for to, tre og fire spillere. Men man kan og spille kampanjen sammen. To spillere styrer to figurer hver, i tre-spiller så blir teamet redusert til tre medlemmer (spillet kan fullføres med bare tre folk, men ikke med bare to såvidt jeg har skjønt). Og fire spillere har såklart en figur hver. Man kan koble til to mus på Amiga så to spillere har en musepeker hver som kun beveger seg innenfor den spillerens område. Ellers er det tastatur-kontroller for resten av spillerne. Man kan og bruke en joystick om man ikke har to mus, funker helt fint. Dobbel muse-kontroll er noe som ikke lar seg emulere på PC fordi måten musepekeren er integrert på i Windows gjør at det går ikke å ha to individuelt styrte musepekere samtidig. Det finnes programvare som prøver å fikse det, men såvidt jeg har funnet ut så har de sine begrensinger og å bruke de sammen med en Amiga-emulator funker visst ikke.

Å spille kampanjen i dette sammen med andre erfarne spillere er uansett noe jeg alltid har hatt lyst til, men sannsynligheten for å få det til er nok liten nå.

Dette er absolutt en bra spill, om man takler vanskelighetsgraden. Det ser bra ut og man kan lett tolke det som skjer på hver skjerm selv om den individuelle oppløsningen blir ganske lav. Lydmessig funker det godt også, noen gode spor til intro, tittel og lasteskjermer og atmosfærisk bakgrunnslyd ellers. Spillet er et av de som registrerer at man bruker en senere Amiga med mer RAM og laster inn mer og bedre lyd når det er tilfelle. Men det er også helt ok på en standard Amiga 500 (krever riktignok en minne-ekspansjon men den hadde så godt som alle A500-eiere).

Det eksisterer en versjon til DOS også, men den har jeg ikke prøvd. Om man ser på Mobygames sin side om spillet så ser man at Amigabladene ga det fra 80 til 95 av 100, mens tre DOS-anmeldelser ga det 45, 69 og 81. Så ting tyder på at den utgaven har egne problemer.

Jeg er ihvertfall fornøyd med å ha skaffa det i god stand til hylla. Selv om det er litt surt at kodearkene mangler.

Hired Guns v1_006.png


Om noen skulle lure. ;)
 
Sist redigert:

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#23
IMG_20181029_124512.jpg
Får ta en siste runde.

Red Steel 2: Eller "score, billig Wii Motion Plus så jeg kan spille Skyward Sword!" for å bruke dets rette navn. Funnet i billigkorva på Elkjip med nevnte tilbehør som pack-in. Har spilt dette i en halvtime, det er kav røti.

Splatterhouse: Jeg har alltid vært litt svak for Splatterhouse siden jeg så det i en spillehall da jeg var liten, og siden det var totalforbud mot skrekkfilmer hjemme var det litt sånn "dette har jeg ikke egentlig lov til"-mystikk over det, og minnene fra den gang da er av et spill som både hadde helt ekstremt realistisk grafikk og var supervoldelig og alt sånt. Etter å ha spilt originalen i nyere tid er det vel bare å konstatere at det var ganske rosenrøde briller som førte til det inntrykket. Uten at jeg lærte, siden jeg kjøpte dette (også på billigsalg, ta det med ro) da det kom til PS3. Siden hockeymaska fra originalen var såpass lik Friday the 13th-maska måtte de endre den i dette spillet, og siden det ikke ble gitt et enormt budsjett måtte de finne på noe saker som kunne skape litt blest. Det første var rimelig åpenbart, og var så klart at det er så mye blod og gørr hele tida at det blir litt morsomt. Det andre var nesten like åpenbart, og det var at siden plottet er at du skal redde dama di så er bonusene du låser opp ved å finne samlesaker bilder av henne... naken. Hvis du har et behov for å se halvdårlige, airbrusha 3d-rendringer av spilldamer så er vel kanskje det en fin bonus. Selve spillet, da? Et standard 3d-actionspill, til ingens overraskelse. 5/10 eller noe sånt.

Devil's Third: Skrev jo om dette da jeg kjøpte det. Tar det fram igjen fordi det er det beste verste spillet jeg har. Definerende øyeblikk er fortsatt når du møter soldatdama med scifi-trikoten som går helt inn i rumpesprekken. I den anledning fant jeg fram dette bildet:

Herrrrrlig.

Dead or Alive: Dimensions: Egentlig bare midt på treet dette også, kanskje litt over til og med. Men jeg tar det med sånn i kuriosa-kategorien, rett og slett fordi dette aldri ble utgitt i Skandinavia. Det var noe fjasete kontrovers med at noen av damene i spillet var oppgitt å være under 18 eller så, og dermed ble det noe protestings og de droppa den skandinaviske utgivelsen. Mitt eksemplar er kjøpt i England.

Rooms: Gidder ikke å sjekke hva undertittelen er: Nok et billigkorv-impulskjøp. Så det i korva og mente jeg hadde lest positive kritikker, så da ble jeg femti kroner fattigere og en unik opplevelse rikere. ^^ Den unike opplevelsen er av et spill som har det absolutte minimum av twist du kan gi et sliding block-puzzle og ikke bare lage et sliding block-puzzle, med masse elendig skrevet historie og ræl og jåss. Sjekka ut omtaler på nett da jeg ble litt tommelomsk av hvor ræva det var og skjønte at jeg huska feil. Det fikk ræva kritikk. Jaja.

Solatorobo: Red the Hunter: Nok en kuriosa, dette troooor jeg er det eneste spillet jeg har som får litt mer oppjazza græffiks og dill hvis du spiller på en DSi. Liker jeg dette, da? Nok til å runde det! Er det egentlig veldig bra? Niks! Men! Det har en veldig kul design (så lenge du bærer over med de antropomorfiske dyrene), en helt grei historie som lettvint skyfler deg rundt i en variert og innbydende spillverden, og et akkurat passelig unikt mekanikkdesign. Du spiller dusørjegeren Red, som farter rundt i mechen sin og moser roboter og andre mechs. Selve slåssinga er i sanntid og baserer seg på at du løfter ting med mechaen og kaster dem rundt, og så får du bonusskade og comboer ved å kaste fiender på hverandre. Det er ikke en sterk nok gimmick til å bære et helt spill, dessverre, men det er artig nok; spesielt siden historien er sånn ukomplisert JRPG-aktig greie og selve spillet er så sykt enkelt at det er et perfekt avslapningsspill. Sammen med action-utforskinga har du også litt lette RPG-mekanikker som i at du samler komponenter til mechaen din som du må pusle sammen for å få et oppsett som funker optimalt, noe som utvider interessen litt. Og så husker jeg at Red alltid har et kjøttbein i munnen. Og det er jo noe.

Har fortsatt PS2- og Gamecube-hylla å gå gjennom men ææææh. Tror ikke jeg har spesielt mye interessant å skrive om noe der.
 

Terje

mostly harmless
#24
Jeg var på e-bay igjen i midten av desember, og i romjula datt det en pakke ned her gitt:

IMAG0988.jpg


Er det?

Kan det være?

IMAG0989.jpg

IMAG0990.jpg


Det er Universe!

Uni-hvafornoe? Jo, det skal jeg fortelle dem. Det er et pek-og-klikk sci-fi eventyr fra 1994, laget av Core Design for Amiga og DOS. Det er såklart Amiga-versjonen vi snakker om her. Mange kjenner kanskje ikke særlig til britiske Core Design utover Tomb Raider, men de laget altså mye kvalitet før det. I hovedsak til datamaskiner, men de hadde vel noen konsollports også.

IMAG0994.jpg


Greit med innhold i denne pakka også. De to manualene er flerspråklige og er ikke så lange. En legger ut om universet som spillet foregår i mens den andre forklarer spillmekanikken, med en humoristisk snert som og spillet har. "Her følger de fullstendig unødvendige innlastingsinstruksjonene for vi går da ut fra at om du eier en Amiga så vet du og hvordan man bruker den, men vi er nødt til å ha de med:" Og de har et poeng, å laste inn noe fra diskett på Amiga er så avansert som 1: Sett inn disketten. Ferdig. Amiga booter automatisk disketter når de blir satt inn. Likevel skal alle manualer ha med instruksjoner på hvordan man gjør dette, og fordi det er litt stusselig å bare ha ett punkt så greier de å utvide dette til seks-åtte punkter hvor de dønn seriøst forklarer at du må slå på amigaen først, slå på og sørge for at TVen er stilt inn på riktig kanal, finne fram disketten som er merket nummer 1, og så videre. Universe starter manualen sin med å gjøre narr av dette, og sånt anerkjennes av meg.

Foruten spilldiskettene så er det også et knippe konseptbilder, som visstnok bare fulgte med denne limited edition som jeg fikk tak på.

IMAG0991.jpg


Ingen kodeark eller lignende til kopibeskyttelsen fordi spillet bruker det ikke. Det er en enkel kopibeskyttelse, man trenger ganske tidlig en kode som bare finnes i manualen. Men det er alltid en og samme kode, så det er ikke rare greiene. Den koden er 87664 om det skulle være behov (hei google).

Jeg spilte en piratkopi av dette en gang i tiden såklart. Og jeg elsket det. I 1994 var jeg 17 og sci-fi var det kuleste som fins. Jeg spilte gjennom det på nytt nå, og det er fortsatt en ganske bra pek-og-klikker. Selv uten nostalgibriller, men man må jo være inneforstått med at vi snakker om 1994.

Universe (1994)(Core)(M4)(Disk 1 of 6)[cr PSG]_005.png


Du spiller som guttungen Boris Verne som bor i en engelsk landsby med det vidunderlige navnet Ashby-de-la-Zouch. Som jeg inntil relativt nylig tenkte var verdens dårligste oppdiktede navn på en engelsk landsby. Altså, hva faen? Men det er et virkelig sted lærte jeg da David Doak fra Free Radical forklarte på en retrospillmesse at de ofte dro dit etter endt arbeidsdag for øl og mat. Så der kan man se.

Så Boris blir jaga vekk fra datamaskinen sin av sin mor (ikke vanskelig å identifisere seg med denne helten) for å levere noe post til den lett sprø oppfinneronkelen sin. Vel fremme blir han invitert på te, og mens onkelen forsvinner for å ordne den så myser Boris litt rundt i hjemmet hans, nysgjerrig på alle de rare tingene som finnes der. Han kommer over en slags kapsel en kan sitte i med mye knapper og spaker, og for å sitere vår helt: "I HAD to press something, didn't I?"

BAMF

I neste øyeblikk befinner Boris seg på en liten asteroide i et parallelt univers kalt Paralela og skjønner ingen verdens ting.

Universe (1994)(Core)(M4)(Disk 1 of 6)[cr PSG]_018.png


Han ser noe bebyggelse på en større asteroide i nærheten og etter litt typisk pek-og-klikkeri får han kommet seg over til den. Der blir det snart åpenbart at dette er et ganske dystopisk samfunn, med portforbud og strenge påbud om å angi oppviglere og at alle som ikke retter seg inn "will be dealt with HARSHLY".

Universe (1994)(Core)(M4)(Disk 1 of 6)[cr PSG]_030.png


Det er ikke akkurat lett å få noe hjelp men han kommer da over et sympatisk kvinnfolk til slutt. Hun er en del av en større allianse som motsetter seg keiserens harde styre. Og hun har ikke før sagt det så hamrer keiserens sikkerhetsdroider på døra og Boris må flykte videre med beskjed om å møte en annen person på Wheelworld, for uten noen form for identitet så ligger han visst tynt an.

Han får stjålet seg et fartøy, her kommer den koden nevnt tidligere inn, og etter litt romstering rundt om på de lokale planetene og noe kjøpslåing med en åpenbar rompirat så ender han etterhvert opp på denne Wheelworld, som er en kjempemessig sirkulær romstasjon.

Universe (1994)(Core)(M4)(Disk 6 of 6)[cr PSG]_011.png


Etter en del mer romstering finner han ikke kontaktpersonen sin, men en helbreder som trenger noe hjelp. Etter å ha ordnet opp får han høre at det såklart eksisterer en gammel legende om en helt utenfra som skal redde alt og alle. Og selvfølgelig er dette Boris. Han får en del av et gammelt kart som skal lede til en Power Gem som på et eller annet vis skal hjelpe ham. Brått dukker Baron Kaleev, keiserens høyre hånd opp, og Boris må flykte hals over hode fra Wheelworld også. Han kommer seg ombord på et stort passasjerskip og blir kontaktet av rebellene som hyggelig nok kan fortelle at de har plassert bomber på det skipet og at han bør komme seg vekk, og at eneste grunnen til at de risikerer å kontakte han er fordi helbrederne insisterte på det.



Ikke uten forviklinger får Boris rappa seg et nytt kjøretøy fra skipets hangar og skygger banen i grevens tid. Han befinner seg nå i området kartet hans sikter til og har underveis fått tak i resten av det. Han besøker noen flere planeter og gjenoppdager til slutt en eldgammel glemt by...

Universe (1994)(Core)(M4)(Disk 6 of 6)[cr PSG]_057.png


...og finner kraftstenen sin, og etter å ha fått en infodump fra aliensa som keiseren kriger mot og selvfølgelig er langtfra så onde som alle skal ha det til så er det på tide å konfrontere denne keiseren. HELT tilfeldig blir han akkurat da snappa opp av et digert fartøy.



Som det viser seg er et skip rebellene har kapra for å overraske keiseren med ved å angripe hovedstaden direkte. Så da får Boris haik dit. Etter litt sniking, kombinering av gjenstander, lureri, sabotering og vill flukt står han til slutt foran keiseren som har fått flytta hjernen sin inn i en enorm gullrobot som han skal utslette all motstand med. Boris har lært at kraftstenen frastøter all ond energi og retter den tilbake der den kom fra, så med et velrettet kast så var det slutten på keiseren og Boris er dagens helt.



Mens alle gratulerer og Boris lurer på hvordan han skal komme seg hjem så stiger en kuttekledd skikkelse frem. Denne har man sett i bakgrunnen flere ganger tidligere og når han drar tilbake hetten nå så viser det seg at det er onkelen. Han har forsøkt å følge Boris men har ikke vært helt synkron med han og har ikke kunnet opprette kontakt før nå. Han har fjernkontroll til dingsbomsen sin og etter å ha tatt avskjed med alle så BAMF er Boris hjemme hos onkelen igjen.



Kanskje ikke verdens mest originale historie. Men spillet er bra laget og underholdende skrevet. Boris takler det hele med en god dose sarkasme og referanser som det nok ikke er helt sannsynlig at tilhørerne tar.



De aller fleste om ikke alle scenene er håndtegnede og scannet inn. Og her er det mye stilig sci-fi kunst, som bildene forhåpentlig viser. På grunn av den lave oppløsningen så blir detaljene litt grøt her og der, men helhetsinntrykket var at dette så ganske mye bedre ut enn mye annet på Amiga. Det er lagt til animasjoner i bakgrunnene så det hele virker ikke dødt. Spillet benytter seg av et hardwaretriks som gjør at man kan ha langt flere farger på skjermen enn det som normalt er greit. Det er en ting som egentlig skal funke bare på stillbilder og kreve såpass med ressurser at det ikke er praktisk til spill, men programmeringsmagi gjør at det funker likevel. Særlig demoscenen likte å leke med dette.



Lydmessig er dette i en helt egen klasse på Amiga. Martin Iveson har laget et atmosfærisk lydspor med unik musikk til nesten hver eneste scene i hele spillet, nesten 60 forskjellige låter hører man underveis. Og om man graver i lydfilene så finner man enda et tyvetalls til. Og kvaliteten er for det meste veldig bra.

Boris har og en haug med animasjoner til de forskjellige tingene han må gjøre. Og spillet har unike actionsekvenser. Alt dette trykker spillet inn på bare fem 720K disketter. Og med tanke på all informasjonen som må lastes inn og hvor komprimert det må være så er likevel lastetidene aldri veldig lange. Litt er det jo men de burde etter all sunn fornuft vært mye lenger enn de er.

Så det er dyktig skrudd sammen. Spillmessig så funker det og bra, med et par forbehold. Oppgavene er ikke dumme, jeg fant alle løsningene på egen hånd i hine hårde uten å måtte lete etter svar i blader og slikt. Dette er såklart en veldig subjektiv greie, noen river seg i håret over ting andre fant ut med en gang. Men jeg vil si jeg har aldri vært verdensmester i pek-og-klikkere, men denne klarte jeg ganske greit.

Spillet har som såvidt nevnt egne unike actionsekvenser her og der. På et tidspunkt må man dokke skipet sitt manuelt, en annen gang jager man og skyter etter kjeltringer med fartøyet sitt. Sånt er stort sett bare irriterende i eventyrspill fordi de er ofte elendig gjennomført og de bryter med spillet ellers. At de bryter litt med spillet stemmer nok her også, men de er ikke så galt gjennomført og funker ihvertfall greit her.



Brukergrensesnittet er nok det som trekker mest ned. Det er ikke ræva, langtifra, men det har sine feil. Boris sin pathfinding er ikke så bra og du må stadig lede han rundt på skjermen med flere klikk for å få han dit du vil. Det gjør noen ganger at den riktige løsningen ikke funker fordi Boris klarte ikke gå dit. Heldigvis viser musepekeren tommelopp eller tommelned når du prøver på noe, så du ser om du gjør noe riktig eller ikke.

Ellers er det et par unødvendige verb når man skal gjøre noe. Det allsidige "use"-verbet er der, men det funker ikke alltid når de vil du skal bruke noe annet. Veldig tidlig skal du for eksempel bryte opp et panel med en bøyd jernstang. En ville tro at "use bent metal bar with panel" burde funke, men nei. Man skal bruke "insert bent metal bar into panel". Da går det. Sånne ting er jo irriterende, men man lærer seg etterhvert å prøve flere ting enn bare "use" hele tiden der de andre verba kan være logiske. Ellers er det et par verb der som brukes kun én gang i hele spillet. "wear" for eksempel brukes kun i starten når Boris bytter ut olabuksa med noe som er litt mer sci-fi.



Og som de fleste pek-og-klikkere så er ikke dette heller kjempelangt. Det er ikke av de korteste heller, og uten løsningene vil det ta en del kvelder. Jeg kan løsningene og brukte to-tre timer på å spille gjennom og ta skjermbilder.

Men jeg synes disse feilene blir litt flisespikkeri når alt kommer til alt. Universe er et veldig bra pek-og-klikk eventyr til syvende og sist. Og nå har jeg det også i hylla.
 

Shinra85

Spillegals effort emo
#25
Årets post fem dager ut i det nye året
 
Topp