Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Har akkurat lasta ned Trine på Steam og det er overraskende nok ikke et spill om Norges mest kjente spydkaster. Isteden er det et fantasy-action-plattform-fysikk-puzzle-spill hvor du styrer en figur som kan veksle mellom tre forskjellige folk når som helst. Disse tre er da ei tjuvedame med de obligatoriske dobbel D-puppene og høy kjolesplitt som kan skyte piler og svinge seg i tau, en magikerkis (også med høy kjolesplitt, artig nok) som kan få ting til å levitere eller å mane fram bokser som kan brukes til å klatre på eller til å dytte ned ting, og en feit ridder som kan slåss med sverd og skjold. Grafikken er jæskla bra og gameplayet var såpass artig at jeg måtte kjøpe hele sulamitten. Sjekk ut demoen og døm selv.
Er det ikke mye som forsvinner fra pokerspillet - mimikier, nervøse trekninger, osv - idet du spiller det over nett? Nettpoker blir vel ikke annet enn å anta hvilke kort motstanderen har på hånden utifra hvilke kort du har på hånden, og hvilke kort som er spilt ut?
Og hva er egentlig galt med femkortspoker? Det eneste omverdenen ønsker å spille ser ut til å være Texas Hold'em.
Og hva er egentlig galt med femkortspoker? Det eneste omverdenen ønsker å spille ser ut til å være Texas Hold'em.
Folk har jevnt over litt for mye fokus på såkalte "tells", dvs fysiske reaksjoner på hendelser. I all hovedsak er det betting patterns man må gå etter for det er der informasjonen ligger. Spillet mitt baserer seg først og fremst på posisjonen rundt bordet. Er man sist til å agere har man fått lov til å se hva alle andre gjør før man trenger å bestemme seg for hva man skal gjøre selv. I tillegg tilpasser jeg jeg spillet basert på hva slags type spiller jeg tår ovenfor. Er han passiv så jeg må by eller kan checke for å se gratis kort? Er han aggressiv så det blir dyrt for å meg å se flere kort, evt. kan jeg la han by ut alle chipsa for meg når jeg sitter på en god hånd? Er han "tight" og spiller bare gode kort eller er han "løs" og spiller det aller meste? Et tredje viktig poeng er størrelsen på stackene. Hvis begge spillernes stacks, sett at det er to stk i en pott (det vanligste), så er det rom for å eksperimentere litt. Hvis derimot han sin stack er drittliten har det ingenting å si om jeg har mye chips, min effektive stack blir like stor som hans og det er lite poeng i fantasifulle krumspring.
Det er ingenting i veien med 5 card draw, bortsett fra at det er dørgende kjedelig. Jeg spiller stort sett Texas Holdem og Omaha, både Hi (beste hånd vinner) og HiLo (potten deles mellom beste hånd og verste hånd, begge pottene kan vinnes av samme person), men iblant er det artig å eksperimentere med andre spill som Stud, Razz, 2-to-7 lowball tripledraw og pokerstars sin nye badugi. Nye/andre spilltyper er utfordrende og man må tenke i nye baner, spiller man samme typen poker hele tiden kan man lett danne seg vaner og spille på automatgir. Å lære seg flere spill gjør en generelt bedre i poker.
Det er ingenting i veien med 5 card draw, bortsett fra at det er dørgende kjedelig. Jeg spiller stort sett Texas Holdem og Omaha, både Hi (beste hånd vinner) og HiLo (potten deles mellom beste hånd og verste hånd, begge pottene kan vinnes av samme person), men iblant er det artig å eksperimentere med andre spill som Stud, Razz, 2-to-7 lowball tripledraw og pokerstars sin nye badugi. Nye/andre spilltyper er utfordrende og man må tenke i nye baner, spiller man samme typen poker hele tiden kan man lett danne seg vaner og spille på automatgir. Å lære seg flere spill gjør en generelt bedre i poker.
Spiller for tiden Another Code R: A Journey into Lost Memories som da er Wii-etterfølgeren til DS-klassikeren Another Code: Trace Memory som jeg kan tenke meg en håndfull av dere husker fra begynnelsen av konsollens levetid. Originalen fikk vel først og fremst oppmerksomhet fordi det var det første skikkelig adventure-spillet til konsollen, men glapp vel like etterpå utenfor horisonten til de fleste da det ble klart at det ikke tok mer enn skarve 4-5 timer å komme seg til rulletekstene, selv om det nå klarte å selge rimelig ok. Ser likevel ikke ut til å være tilfellet med toeren. Japanske butikker sliter visstnok fremdeles med å kvitte seg med førsteopplaget, og i Norge er det bare butikkjeden Game som gidder å forsøke å selge det. Trist, for dette er rimelig underholdende greier hvis man liker sånt.
Denne gangen har i hvert fall faren til vår hvithårete, halvt japanske heltinne Ashley fått en anonym e-post om at det ligger mer til konen Sayoko sitt mord enn han kanskje trodde, noe som får ham til å slippe alt han har i hendene, og bryte løftet sitt om å dedikere resten av livet sitt til datteren sin, for å få seg en ny forskerjobb ved en innsjø hvor konen visstnok tok en tur innom noen år før hun døde. Etter hvert får han dårlig samvittighet for dette, og bestemmer seg for å invitere Ashley (deg) bort til denne innsjøen for et lite grillparty, men så blir vesken til Ashley stjålet, og det er en mystisk mann med solbriller og dress som reker rundt. Hilarity ensues.
Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at dette slettes ikke var det Drømmefall-lignende spillet jeg hadde sett for meg. Her har man nemlig ikke direkte kontroll over Ashley; istedet går hun bokstavelig talt på skinner, med et par veivalg en gang i blant, også kan man jo naturligvis en gang i blant stoppe opp, se på ting, og kanskje til og med ta med seg noe. Til tross for sin klassiske drakt er det likevel tydelig at det har blitt lagt mye arbeid i å gjøre dette så aksessibelt som mulig for de store massene i og med at det selges under Touch! Generations-merket som en slags interaktiv roman: Referansene til forgjengeren er veldig forsiktige, og vanskelighetsgraden er så godt som fraværende. Jeg mener, du får ikke en gang forlate et rom før du har fått med deg alt som er å finne, og det vanskeligste puslespillet jeg hittil har blitt satt overfor gikk ut på å brette en serviett på riktig måte.
Likevel klarer jeg ikke å unngå å like dette. Det trege tempoet, de behagelige puslespillene, og den samme typen melankolsk musakk vi kjenner fra forgjengeren og Hotel Dusk gir det litt av den samme avslappende, endorfinpumpende smaken som Flower har, og selv om nå manuset ikke er det helt store er det fremdeles deilig å se for en gangs skyld trolige figurer komme til live. Må faktisk innrømme jeg har rimelig sansen for hvem nå enn som skribler historiene til Cing. Vedkommende ser nemlig ut til å ha en fascinasjon for tragiske kunsnterskjebner, og en fortellingsstruktur som minner mer om et puslespill enn – tja – hva man finner i en tradisjonell roman. Og sånt synes jo jeg er veldig moro.
Også verd å få med seg at dette spillet, i motsetning til det originale Another Code, etter det jeg har forstått varer rundt 15-20 timer. Jeg har nettopp blitt ferdig med kapittel 3 av 9, og klokken min sier 6 timer så—eh, ja, jeg kan godt tenke meg det stemmer.
Åja, også spiller jeg også litt Pokémon Platinum i blant. Min Prinplup eller hva nå enn den andre utviklingen til vannstarteren heter, samt min Magikarp og Psyduck herjer fælt.
Denne gangen har i hvert fall faren til vår hvithårete, halvt japanske heltinne Ashley fått en anonym e-post om at det ligger mer til konen Sayoko sitt mord enn han kanskje trodde, noe som får ham til å slippe alt han har i hendene, og bryte løftet sitt om å dedikere resten av livet sitt til datteren sin, for å få seg en ny forskerjobb ved en innsjø hvor konen visstnok tok en tur innom noen år før hun døde. Etter hvert får han dårlig samvittighet for dette, og bestemmer seg for å invitere Ashley (deg) bort til denne innsjøen for et lite grillparty, men så blir vesken til Ashley stjålet, og det er en mystisk mann med solbriller og dress som reker rundt. Hilarity ensues.
Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at dette slettes ikke var det Drømmefall-lignende spillet jeg hadde sett for meg. Her har man nemlig ikke direkte kontroll over Ashley; istedet går hun bokstavelig talt på skinner, med et par veivalg en gang i blant, også kan man jo naturligvis en gang i blant stoppe opp, se på ting, og kanskje til og med ta med seg noe. Til tross for sin klassiske drakt er det likevel tydelig at det har blitt lagt mye arbeid i å gjøre dette så aksessibelt som mulig for de store massene i og med at det selges under Touch! Generations-merket som en slags interaktiv roman: Referansene til forgjengeren er veldig forsiktige, og vanskelighetsgraden er så godt som fraværende. Jeg mener, du får ikke en gang forlate et rom før du har fått med deg alt som er å finne, og det vanskeligste puslespillet jeg hittil har blitt satt overfor gikk ut på å brette en serviett på riktig måte.
Likevel klarer jeg ikke å unngå å like dette. Det trege tempoet, de behagelige puslespillene, og den samme typen melankolsk musakk vi kjenner fra forgjengeren og Hotel Dusk gir det litt av den samme avslappende, endorfinpumpende smaken som Flower har, og selv om nå manuset ikke er det helt store er det fremdeles deilig å se for en gangs skyld trolige figurer komme til live. Må faktisk innrømme jeg har rimelig sansen for hvem nå enn som skribler historiene til Cing. Vedkommende ser nemlig ut til å ha en fascinasjon for tragiske kunsnterskjebner, og en fortellingsstruktur som minner mer om et puslespill enn – tja – hva man finner i en tradisjonell roman. Og sånt synes jo jeg er veldig moro.
Også verd å få med seg at dette spillet, i motsetning til det originale Another Code, etter det jeg har forstått varer rundt 15-20 timer. Jeg har nettopp blitt ferdig med kapittel 3 av 9, og klokken min sier 6 timer så—eh, ja, jeg kan godt tenke meg det stemmer.
Åja, også spiller jeg også litt Pokémon Platinum i blant. Min Prinplup eller hva nå enn den andre utviklingen til vannstarteren heter, samt min Magikarp og Psyduck herjer fælt.
Prinplup, Monferno, Grotle, Rotom, Togepi, og - hark - Bidoof her i gården. Sistnevnte fordi han kan både Rock Smash og Cut. Og fordi denne.
Men jadda, ellers fortsetter jeg å overraske. For tiden spiller jeg nemlig Dragon Quest: The Hand of the Heavenly Bride på DS. Veit egentlig ikke helt hvorfor jeg liker det såpass godt, men det har knakelibrakgod grafikk, er akkurat passe enkelt til at jeg kan slåss utelukkende ved å trykke A, og selv om historien ikke akkurat kommer til å vinne noen priser, er manus vanvittig velskrevet og bra oversatt. Kjøpte det litt på impuls etter at Thinaran viste meg det, og jeg har ikke planer om å legge det vekk helt ennå.
Men jadda, ellers fortsetter jeg å overraske. For tiden spiller jeg nemlig Dragon Quest: The Hand of the Heavenly Bride på DS. Veit egentlig ikke helt hvorfor jeg liker det såpass godt, men det har knakelibrakgod grafikk, er akkurat passe enkelt til at jeg kan slåss utelukkende ved å trykke A, og selv om historien ikke akkurat kommer til å vinne noen priser, er manus vanvittig velskrevet og bra oversatt. Kjøpte det litt på impuls etter at Thinaran viste meg det, og jeg har ikke planer om å legge det vekk helt ennå.
Jeg spiller Rhythm Tengoku, og det viser seg å være mammabjørnen over alle rytmespill jeg har prøvd så langt. Ikke bare er det for det meste ballevanskelig (og jeg anser meg selv for å ha veldig godt øre for rytmer etc.), men det er så sjarmerende at det er fysisk umulig å slutte å smile uansett hvor dårlig du gjør det. Alle sesjonene er så pene, vel konstruerte og kortvarige at det aldri føles som et tap å tape, og alltid føles som en seier når du presterer.
Favorittene mine så langt er steppedansene med aper, samt de synkront veivende gutta i blå trikot. Bitsy down, pa-pa-pa-puuunch!
Favorittene mine så langt er steppedansene med aper, samt de synkront veivende gutta i blå trikot. Bitsy down, pa-pa-pa-puuunch!
Kjøpte meg Assassin's Creed til xbooxen for billig her om dagen - £8 på pleikom, som jeg spilte gjennom nylig.
Det var så vidt jeg holdt ut rundt halvveis gjennom spillet. Makan til oppblåst grind i et énspiller-spill har jeg ikke sett på lenge. Storyen var kanskje ikke den mest originale med tanke på filmer og bøker, men jeg har ikke opplevd det i et spill før og det var en artig måte å skildre det på.
Det hadde vært mye bedre som et kort spill enn det grindete spillet som det er nå. Det eneste artige var hovedmålene, alt annet var pur fyllmasse, og jeg snakker ikke en gang om de beryktede flaggene.
Synes virkelig dem bare burde fokusert på at man må etterforske og forberede seg av eget initiativ (og tilrettelagt spillet deretter såklart), istedenfor å kjøre på med hva jeg bare kan beskrive som quest grind.
Det var så vidt jeg holdt ut rundt halvveis gjennom spillet. Makan til oppblåst grind i et énspiller-spill har jeg ikke sett på lenge. Storyen var kanskje ikke den mest originale med tanke på filmer og bøker, men jeg har ikke opplevd det i et spill før og det var en artig måte å skildre det på.
Det hadde vært mye bedre som et kort spill enn det grindete spillet som det er nå. Det eneste artige var hovedmålene, alt annet var pur fyllmasse, og jeg snakker ikke en gang om de beryktede flaggene.
Synes virkelig dem bare burde fokusert på at man må etterforske og forberede seg av eget initiativ (og tilrettelagt spillet deretter såklart), istedenfor å kjøre på med hva jeg bare kan beskrive som quest grind.
Jeg syntes det ble morsommere etterhvert. Og dersom man gidder ta til seg tipsene man får og bruke kartene man oppnår av etterforskningen, gir det litt mer mening. På slutten gjorde jeg all etterforskingen før mordene. De ble mye mer spennende og interessante da jeg prøvde gjøre dem "riktig", istedet for å bare storme stedene. Slossingen ble og litt morsommere når man ble litt bedre, og ikke bare sto og ventet på counter-attacks.
