Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
OG jeg levlet solo all the way till 69 :gjespe:
DS-en har vært død i ca. et halvår, men nå fikk jeg omsider fingeren ut og skaffet meg Castsltevania - Order fo Ecchlsesia samt Chrono Trigger. Sistnevnte har jeg såvidt fyrt opp, og det fungerer jo for all del, men du verden så smått. Hvordan ligger egentlig DS ann i forholod tul SNES når det gjelder oppløsning . Ikke at det hjelper, mne.
Startet på Digital Devil Saga til PS2. Historien virker ikke like interessant så langt. Spillet er satt på en annen planet (eller veldig langt fram i en postapokalyptisk framtid, ikke godt å si). Stedet kalles The Junkyard, og det er syv stammer bosatt rundt The Karma Temple. Datamaskinen i Karma-tempelet har gitt alle menneskene mulighet til å transformere seg om til demoner, og gitt stammene beskjed om å drepe hverandre. Kun den overlevende stammen vil få rett til å komme til Nirvana.
Du kan kjøpe såkalte Mantra, som gir deg nye skills når du har levlet den opp med nok Atma Points, og det er et helt "licence board"-aktig brett med mantraer du kan kjøpe. Du tjener Atma ved å spise dine fiender i demonform. Du kan også slåss i menneskeform, men da får du ikke brukt skills. Som i alle SMT-spilla går kampene veldig mye ut på å utnytte fiendenes svakheter for å få ekstra turns (spillet bruker samme kampsystem som SMT3). Greia i DDS er at hvis du utnytter en svakhet er det en sjanse for at fienden blir "frightened", og da kan du bruke en 'hunt skill' for å spise fienden med en gang og tjene ekstra mye AP.
DDS føles så langt som en enklere versjon av Shin Megami Tensei 3, som gjentatte ganger gjorde meg til sin bitch. Det er veldig greit å kunne velge hvilke skills du vil bruke når som helst, istedenfor SMT3 sitt system hvor du mister gamle skills for alltid, eller er nødt til å jakte ned en demon som har egenskapene du trenger.
Du kan kjøpe såkalte Mantra, som gir deg nye skills når du har levlet den opp med nok Atma Points, og det er et helt "licence board"-aktig brett med mantraer du kan kjøpe. Du tjener Atma ved å spise dine fiender i demonform. Du kan også slåss i menneskeform, men da får du ikke brukt skills. Som i alle SMT-spilla går kampene veldig mye ut på å utnytte fiendenes svakheter for å få ekstra turns (spillet bruker samme kampsystem som SMT3). Greia i DDS er at hvis du utnytter en svakhet er det en sjanse for at fienden blir "frightened", og da kan du bruke en 'hunt skill' for å spise fienden med en gang og tjene ekstra mye AP.
DDS føles så langt som en enklere versjon av Shin Megami Tensei 3, som gjentatte ganger gjorde meg til sin bitch. Det er veldig greit å kunne velge hvilke skills du vil bruke når som helst, istedenfor SMT3 sitt system hvor du mister gamle skills for alltid, eller er nødt til å jakte ned en demon som har egenskapene du trenger.
Det er spillet med berta som blir en demon med monsterkjefter på puppene, sant?
Castlevania: Order of Ecclesia her i gården, forresten. Som i samtlige Castlevania-spill (nesten) siden Symphony of the Night er Dracula igjen oppstanden, og bare DU kan redde verden. For en jævla gangs skyld spiller man faktisk som ei dame, istedenfor bare som en veldig feminin mann. Virker forøvrig som om det er de samme folka som har mekka character design i dette som i SotN, og det er jo koselig. Uansett: Castlevania fortsetter med samme herlige sjelesamle-gameplay som i Aria of Sorrow (og Dawn of Sorrow, og Portrait of Ruin), bare at denne gang er det Glyphs som må samles. Dette er da magiske... greier som lar dama du styrer (hvis navn ei rinner meg i hu) bruke forskjellige våpen. Det funker greit nok, og det er åpenbart at spillet legger mye større vekt på å bytte våpen etter situasjonen enn tidligere spill; de fleste monstre er motstandsdyktige mot en av de vanlige våpengruppene dine (i motsetning til tidligere, hvor det var kanskje fem av to hundre monstre som var motstandsdyktige), så dermed må du sette opp grupper med Glyphs som kan takle forskjellige situasjoner; gruppene kan kjapt veksles mellom mens du spiller. Jeg er en sånn tulling som heller bare meisler på med et dårlig våpen enn å gå inn i menyen og mekke (for jeg har såklart ikke mekka en gruppe som har det våpenet jeg trenger), så jeg er ikke helt happy ennå. Det kommer nok etter hvert. Akkurat som i Portrait bygger du opp Mastery ved å denge fiender med våpnene dine, men i motsetning til Portrait øker du Mastery for en våpengruppe, istedenfor bare for det spesifikke våpenet du bruker. Altså kan du svitsje til en bedre hammer og herje litt, og hvis du av en eller annen grunn går tilbake til den dårlige hammeren har du blitt bedre med den også. Og, så klart, du begynner ikke på bar bakke hvis du får en fetere hammer. For eksempel.
Presentasjonsmessig har det så klart ikke skjedd det helt store siden sist, og det er så klart bra. Konami er fortsatt råskinn på pixelart, så bakgrunnene er rikt detaljerte og sprites har så mange animasjoner at du lurer på hvordan det er plass til alt på kassetten. Musikken prøver nok en gang å kopiere suksessen fra SotN, men som vanlig kommer den til kort. Det blir aldri helt krise, men det har ennå ikke vært noen skikkelig fengende låter å spore. Jaja, jeg står det vel av.
Strukturmessig har spillet også endret seg en del siden Portrait; den samme malen med flere småbrett følges, men i OoE har du et verdenskart du kan bevege deg fritt på mellom hvert brett. Hvis du akkurat klarer å slepe deg til en utgang med en millimeter med liv er du berga, for du kan toge tilbake til landsbyen, lagre og styrke deg litt, før du toger tilbake der du slapp. Det er en veldig spillervennlig struktur, noe som sammen med det omkalfatrede våpensystemet gjør at dette føles en god del friskere enn Portrait of Ruin.
Har bare spilt noen få timer så langt, men siden jeg pleier å spille Castlevania-spill fullstendig til døde før jeg legger dem fra meg (level 99 i begge de to forrige DS-spillene, represent) kan det virke som om jeg ikke kommer til å la Order of Ecclesia være i fred før jeg har skrelt det også helt inn til kjernen. God knall, anbefales hvis du liker plattformaction, rollespill og grinding gjort på en god måte.
PS: I løpet av spillet må du også redde tilfangetatte landsbyinnbyggere fra rundt omkring i brettene. Så langt har jeg reddet tre menn og to damer; mennene har en ganske kjølig holdning til berta mi, mens begge damene er kåte på henne. Så, ja. Interessant.
PPS: De bør helst ha med en grinde-dungeon som i Portrait of Ruin. Det var jævlig artig selv om jeg må ha spilt gjennom den minst femti ganger.
Castlevania: Order of Ecclesia her i gården, forresten. Som i samtlige Castlevania-spill (nesten) siden Symphony of the Night er Dracula igjen oppstanden, og bare DU kan redde verden. For en jævla gangs skyld spiller man faktisk som ei dame, istedenfor bare som en veldig feminin mann. Virker forøvrig som om det er de samme folka som har mekka character design i dette som i SotN, og det er jo koselig. Uansett: Castlevania fortsetter med samme herlige sjelesamle-gameplay som i Aria of Sorrow (og Dawn of Sorrow, og Portrait of Ruin), bare at denne gang er det Glyphs som må samles. Dette er da magiske... greier som lar dama du styrer (hvis navn ei rinner meg i hu) bruke forskjellige våpen. Det funker greit nok, og det er åpenbart at spillet legger mye større vekt på å bytte våpen etter situasjonen enn tidligere spill; de fleste monstre er motstandsdyktige mot en av de vanlige våpengruppene dine (i motsetning til tidligere, hvor det var kanskje fem av to hundre monstre som var motstandsdyktige), så dermed må du sette opp grupper med Glyphs som kan takle forskjellige situasjoner; gruppene kan kjapt veksles mellom mens du spiller. Jeg er en sånn tulling som heller bare meisler på med et dårlig våpen enn å gå inn i menyen og mekke (for jeg har såklart ikke mekka en gruppe som har det våpenet jeg trenger), så jeg er ikke helt happy ennå. Det kommer nok etter hvert. Akkurat som i Portrait bygger du opp Mastery ved å denge fiender med våpnene dine, men i motsetning til Portrait øker du Mastery for en våpengruppe, istedenfor bare for det spesifikke våpenet du bruker. Altså kan du svitsje til en bedre hammer og herje litt, og hvis du av en eller annen grunn går tilbake til den dårlige hammeren har du blitt bedre med den også. Og, så klart, du begynner ikke på bar bakke hvis du får en fetere hammer. For eksempel.
Presentasjonsmessig har det så klart ikke skjedd det helt store siden sist, og det er så klart bra. Konami er fortsatt råskinn på pixelart, så bakgrunnene er rikt detaljerte og sprites har så mange animasjoner at du lurer på hvordan det er plass til alt på kassetten. Musikken prøver nok en gang å kopiere suksessen fra SotN, men som vanlig kommer den til kort. Det blir aldri helt krise, men det har ennå ikke vært noen skikkelig fengende låter å spore. Jaja, jeg står det vel av.
Strukturmessig har spillet også endret seg en del siden Portrait; den samme malen med flere småbrett følges, men i OoE har du et verdenskart du kan bevege deg fritt på mellom hvert brett. Hvis du akkurat klarer å slepe deg til en utgang med en millimeter med liv er du berga, for du kan toge tilbake til landsbyen, lagre og styrke deg litt, før du toger tilbake der du slapp. Det er en veldig spillervennlig struktur, noe som sammen med det omkalfatrede våpensystemet gjør at dette føles en god del friskere enn Portrait of Ruin.
Har bare spilt noen få timer så langt, men siden jeg pleier å spille Castlevania-spill fullstendig til døde før jeg legger dem fra meg (level 99 i begge de to forrige DS-spillene, represent) kan det virke som om jeg ikke kommer til å la Order of Ecclesia være i fred før jeg har skrelt det også helt inn til kjernen. God knall, anbefales hvis du liker plattformaction, rollespill og grinding gjort på en god måte.
PS: I løpet av spillet må du også redde tilfangetatte landsbyinnbyggere fra rundt omkring i brettene. Så langt har jeg reddet tre menn og to damer; mennene har en ganske kjølig holdning til berta mi, mens begge damene er kåte på henne. Så, ja. Interessant.
PPS: De bør helst ha med en grinde-dungeon som i Portrait of Ruin. Det var jævlig artig selv om jeg må ha spilt gjennom den minst femti ganger.
Heh, spiller pussig nok dette sjøl for tida, etter en lengre pause pga. eksamener og jall. Ble nettop ferdig med Coordinate 136 og overall synes jeg spillet er helt greit hittil (uten at jeg har spilt nok rollespill på PS2 til å kunne sammenligne med noe). Historien er bare tull, men hele settinga og designet på karakterene liker jeg godt. Eneste jeg finner virkelig irriterende er den sykt høye encounter raten på battles og det faktum at spillet ikke viser weaknessen til fiender du har knerta før (du må huske dem sjøl, og det er litt for mange fiender og elementer til at jeg greier å holde orden på det over tid 
). Synes også det kan være litt vel unforgiving til tider (særlig i starten), hvor et angrep i feil element fort kan bety slutten for hele teamet ditt.
Ellers noen som veit om toern er verdt å få med seg? Ser at det går veldig billig på diverse websjapper for tida, men hvis det bare er mer av det samma kan det sikkert skippes glatt (har rikelig av annen backlog å ta av...).
:elsk:
). Synes også det kan være litt vel unforgiving til tider (særlig i starten), hvor et angrep i feil element fort kan bety slutten for hele teamet ditt.Ellers noen som veit om toern er verdt å få med seg? Ser at det går veldig billig på diverse websjapper for tida, men hvis det bare er mer av det samma kan det sikkert skippes glatt (har rikelig av annen backlog å ta av...).
:elsk:
Spiller Prototype. Awesome frihetsfølelse, the lot. Selve risiko/belønningsopplegget er praktisk talt fraværende, men det er jævlig gøy å hoppe fra panser til panser på cabs som en svær marerittkanin og groundslamme et helikopter til helvete fra toppen av en skyskraper. Grafikken er pen og kjører knall på systemet mitt, så spillet gjør jobben som porno.
