Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Jeg fikk endelig prøvd meg på å leke med Vita i dag, og endte opp med å la den være igjen med butikken.
Selve maskinvaren virker solid og fin, selv om jeg ikke kjenner igjen det 'dyre' preget enkelte skribenter brukte tid på å beskrive. For min del føltes den ganske plastikkaktig og lett, ikke helt ulik mange Android-brett og telefoner som f.eks. Galaxy S2 – noe som mest er en fordel siden det gjør at jeg blir mindre stresset om jeg tar den med på byen. Liker at forsiden på enheten er flat, liker skjermen godt, og synes kontrollene stort sett virker som et fornuftig kompromiss ift. det å gjenskape en dualshock. Det er fortsatt mindre behagelig enn en ordentlig kontroller, men sånn går nu dagan på håndholdt.
Det som sjokkerer er hvor lange lastetider det er på alt. Selv om ting nå etter sigende skal lastes inn fra flashminne snakker vi fortsatt om en konsoll som får MGS3D og Resident Evil 3DS til å virke vanvittig effektive, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Lange lastetider på PSP-en førte til at maskinen føltes alt annet enn umiddelbar, og i en virkelighet hvor iPhoads er instant on er det direkte pussig. En annen ting som er irriterende er hvordan enkelte spill insisterer på å vise deg alle logomansene sine uahvengig av hvor mange knapper du trykker. Uskippbarhet er aldri bra, og igjen leder det til spill hvor man ofte ender opp med å bruke et minutt eller to før man får lov å spille.
Hva gjelder selve spillene testet jeg Uncharted, Wipeout, Virtua Tennis 4 og Gravity Rush. Mest positiv til Virtua Tennis, som til tross for å være akkurat det du tror det er, var spillet som kom nærmest å føles likeverdig PS3-versjonen. Wipeout er pent (og viktigere, det er Wipeout), men det er litt synd at bildeoppdateringen lugger. Min maskin var satt opp med gass på R-knappen, så jeg vet ikke hvordan det ser for seg at man skal bruke luftbremsene, men jeg antar de fortsatt er til stede.
Uncharted er jeg litt spent på; kanskje har fokuset på å få noe ut til lanseringen betydd at det må fokusere mer på gameplay? Den biten jeg prøvde var imidlertid døllere enn utbrukt oppvaskvann, og fremviste Uncharted-seriens sedvanlige transportetappe-plattformgameplay. Minus for at spillet koster 50 dollar, som er mer enn jeg har tenkt å bruke på noe spill framover som ikke heter Thief 4.
Gravity Rush er, som mange vel har sagt før meg, temmelig interessant. Ideen har vi sett før i 2D: du kan skifte hvilken vei gravitasjonspila peker. Jeg vet ikke hvor spillet går videre, men førsteinntrykket var gledelig. Det ser for øvrig ut som et PS2-spill med høyere oppløsning, men stiliseringen er ikke så dum.
Ellers likte jeg veldig godt hvor raskt det gikk å komme seg ut av et spill og tilbake til menyen; Hvis Sony kunne gjort det like raskt å komme seg inn i spillene som ut av dem, hadde mye vært gjort. Jeg liker at maskinen er lett og grei, og den er ikke så stort i praksis som jeg fryktet. Skjermen er flott, og jeg er egentlig ganske gira på både Lumines, Wipeout og Ridge Racer. Men med tanke på at jeg har spilt dem alle før, blir 250+40 per spill i meste laget. Enn så lenge; vi får se. Ridge kommer ikke ut i statene før om en måned, og det har en tradisjon med å gjøre at jeg kjøper nye maskiner jeg ikke trenger. (Jada, jeg veit at det er en ripoff.)
Selve maskinvaren virker solid og fin, selv om jeg ikke kjenner igjen det 'dyre' preget enkelte skribenter brukte tid på å beskrive. For min del føltes den ganske plastikkaktig og lett, ikke helt ulik mange Android-brett og telefoner som f.eks. Galaxy S2 – noe som mest er en fordel siden det gjør at jeg blir mindre stresset om jeg tar den med på byen. Liker at forsiden på enheten er flat, liker skjermen godt, og synes kontrollene stort sett virker som et fornuftig kompromiss ift. det å gjenskape en dualshock. Det er fortsatt mindre behagelig enn en ordentlig kontroller, men sånn går nu dagan på håndholdt.
Det som sjokkerer er hvor lange lastetider det er på alt. Selv om ting nå etter sigende skal lastes inn fra flashminne snakker vi fortsatt om en konsoll som får MGS3D og Resident Evil 3DS til å virke vanvittig effektive, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Lange lastetider på PSP-en førte til at maskinen føltes alt annet enn umiddelbar, og i en virkelighet hvor iPhoads er instant on er det direkte pussig. En annen ting som er irriterende er hvordan enkelte spill insisterer på å vise deg alle logomansene sine uahvengig av hvor mange knapper du trykker. Uskippbarhet er aldri bra, og igjen leder det til spill hvor man ofte ender opp med å bruke et minutt eller to før man får lov å spille.
Hva gjelder selve spillene testet jeg Uncharted, Wipeout, Virtua Tennis 4 og Gravity Rush. Mest positiv til Virtua Tennis, som til tross for å være akkurat det du tror det er, var spillet som kom nærmest å føles likeverdig PS3-versjonen. Wipeout er pent (og viktigere, det er Wipeout), men det er litt synd at bildeoppdateringen lugger. Min maskin var satt opp med gass på R-knappen, så jeg vet ikke hvordan det ser for seg at man skal bruke luftbremsene, men jeg antar de fortsatt er til stede.
Uncharted er jeg litt spent på; kanskje har fokuset på å få noe ut til lanseringen betydd at det må fokusere mer på gameplay? Den biten jeg prøvde var imidlertid døllere enn utbrukt oppvaskvann, og fremviste Uncharted-seriens sedvanlige transportetappe-plattformgameplay. Minus for at spillet koster 50 dollar, som er mer enn jeg har tenkt å bruke på noe spill framover som ikke heter Thief 4.
Gravity Rush er, som mange vel har sagt før meg, temmelig interessant. Ideen har vi sett før i 2D: du kan skifte hvilken vei gravitasjonspila peker. Jeg vet ikke hvor spillet går videre, men førsteinntrykket var gledelig. Det ser for øvrig ut som et PS2-spill med høyere oppløsning, men stiliseringen er ikke så dum.
Ellers likte jeg veldig godt hvor raskt det gikk å komme seg ut av et spill og tilbake til menyen; Hvis Sony kunne gjort det like raskt å komme seg inn i spillene som ut av dem, hadde mye vært gjort. Jeg liker at maskinen er lett og grei, og den er ikke så stort i praksis som jeg fryktet. Skjermen er flott, og jeg er egentlig ganske gira på både Lumines, Wipeout og Ridge Racer. Men med tanke på at jeg har spilt dem alle før, blir 250+40 per spill i meste laget. Enn så lenge; vi får se. Ridge kommer ikke ut i statene før om en måned, og det har en tradisjon med å gjøre at jeg kjøper nye maskiner jeg ikke trenger. (Jada, jeg veit at det er en ripoff.)
Ja, der har vi ein annen ting. Hadde det vore nok folk her som adopterte denne bastarden inn i heimen hadde eg gledet meg til å sende nissepikktegninger over eteren, hatt vennelister etc etc. No måtte eg tatt til takke med sånne rare folk som ikkje henger på SG. Evt utlendinger. Har kje utlendinger på listene mine (360, psn, 3ds, Steam), siden eg vil snakke nårsk med dei eg speler mot. Evt ha fysisk møtt dei eller folk som kjenner dei. Kall meg rar.
Har ferie nå, og har prompet som jeg ikke har gjort på evigheter. Spillet er EU3: Divine Wind - så langt klokket 50 timer og det er rekord på strategispill for meg. Antar det er det historiske aspektet som appellerer. Nå skal jeg fortelle en historie om kongeriket Brandenburg, som besitter 4 provinser i sentraleuropa og som er i en personalunion under Luxembourg. Vi spoler frem til 1547, fordi da begynte jeg å ta bilder. Fredrik den store (F. II von Hohenzollern) har bringt heder og ære til hjemlandet (spillet spilles på enkelt (fordi å mikromanage inflasjon hele tiden er litt stress)):
Jeg har egentlig bare lekt rundt med små planer om å bli Prøyssen, og kanskje samle HRE, det hellige tysk-romerske riket. Viklet meg tidlig inn i en krig med Bayern og fikk tatt noen provinser der, fikk en personalunion med Württemberg og Würzburg og Hamburg som vasaller. Grunnen til at jeg godtok å ende opp så spredd er fordi det er the prøyssen way, og fordi jeg ville unngå dårlig rykte (som kan være dødelig om du ender opp som "æreløst avskum". Krigene jeg gikk inn i var alle med Casus Belli - det vil si krigsgrunn. Desverre oppdaget jeg litt sent at alle annekterte provinser innenfor HRE går som "illegetime riksprovinser" og gav meg et heftig dårlig rykte etter noen år. Det ble ikke bedre av at jeg annekterte vasallene Würzburg og Hamburg. Løsningen blir å gi slipp på Hamburg og hyre inn diplomatiske rådgivere, og så vente en del år. Legg merke til at mens jeg fomlet rundt med rykte mitt klarte den Teutonske Ordenen å samle Prøyssen før meg. Faen. Hevnen ble å ta Danzig, min første havneby, som heldigvis lå utenfor HRE.
Nå begynner ting å ta seg opp. Etter ørten år mister jeg mitt dårlig rykte, og etter litt vennlige pengegaver og strategiske giftemål klarer jeg å få Kürfyrstene til å velge meg som keiser for HRE i stede for Østerrike, som har pådratt seg et dårlig rykte i mellomtiden. Fredsperioden er også brukt til å bygge militæranlegg i provinsene, og sammen med bonusen som keiser ender jeg opp med en større hær enn Ming (Kina)
Her har jeg mistet noen bilder i mellomtiden, men den store hæren ble altså brukt taktisk i en krig mot protestantiske Lüneburg, med sine ørten allierte. Etter å ha tvunget dem til å akseptere Paven som sin herre og mester (jeg annekterte selvfølgelig ikke, for å unngå rykte), fikk jeg nok keiserlig autoritet til å vedta den første riksreformen. Det er 8 av dem, alle konsoliderer keiserens makt, og den siste reformen samler HRE som en eneste stat. Dette blir mitt nye mål.
Resultatet av den første riksreformen blir at jeg får Reichsbann krigsgrunn mot alle ikke-HRE-stater som eier HRE-provinser. Supert.
Som vi ser, er ikke Prøyssen en HRE-stat, men holder likevel HRE-provinsene Estland, Livland, Riga og Östel. Ikke optimal plassering, men fordelen med riksbann er at jeg kan erobre disse provinsene som mine egne uten dårlig rykte, og jeg får dem som kjerneprovinser med en, eneste gang. Altså ingen opprør eller illegtime riksområder, som jeg brant meg på tidligere.
Krigen er enkel. Ingen tør stille opp for Prøyssen. I praksis har de hele HRE mot seg.
Her har jeg plukket dem i stykker.
Det er gøy med en så rask og smertefri krig.
Ved fredsforhandlingene rasker jeg til meg Nordprøyssen og tvinger dem til å løslate den Teutonske Ordenen, som får tre provinser i midten. Dette gir meg videre keiserlig autoritet (løslate HRE-nasjoner), selv om den Teutonske Ordenen morsomt nok samlet Prøyssen selv. Enda morsommere er at jeg straks får Riksbann på dem, siden de holder HRE-provinsen Kurland på grensen til Riga. Jeg setter altså igang på nytt.
Samtidig blir keiseren påkalt av en nasjon som sliter mot aggressive Milan. Jeg har heldigvis masse tropper til overs i Bayern-regionen (som heldigvis også er blitt en kjerneprovins og ikke lenger illegitim) og iler til hjelp. Her ser dere resultatet: Milan hadde nesten samlet Norditalia, men jeg slipper fri 4 HRE-nasjoner etter å ha knust dem, og får gjennom den andre riksreformen (som ikke er så spennende)
Her ser vi resultatet av Riksbann-krigene mine. Jeg fikk også en riksbann mot tullestaten som var mellom Danzig og hovedriket mitt, meget bra. Og legg merke til at "nasjonen på hjul", Polen, snart triller ut i Svartehavet.
Her fører jeg flere kriger på vegne av HRE: Mektige Frankrike er redusert til 7000 mann på dette bildet. Får litt keiserautoritet ut av dette, men ikke så mye som jeg hadde håpet.
Her har jeg startet nok en HRE-krig mot spillets største spiller, det osmanske riket, etter at de har tappet ut krigskapasiteten sin i en krig mot Sibir. De sitter på masse HRE-provinser, og jeg har tenkt å ta dem tilbake. Perfekt utgangspunkt for krigen. Jeg var heldig.
Balkan er mitt rimelig fort. Korstoget mitt går helt til Istanbul. Imellomtiden taper jeg 10 autoritetspoeng fordi jævla Luneburg svitsjer tilbake til Protestantismen, og må inn i en krig med Milan igjen fordi jeg ikke tør si nei. Vil ikke miste mer autoritet.
Sådan. Fikk ca. 15 poeng av å redde balkanske nasjoner, fortsatt langt unna reform nr. 3. Dette var mer stress enn jeg trodde.
Krigen mot Milan viser seg å bli superstress, fordi Østerrike tillater dem å bevege seg gjennom territoriet sitt, mens jeg stadig må bre meg ut. Slutter fred så fort som mulig, og får 10 autoritetspoeng for frigjørelsen av Toskana.
Another casualty of my god damn war. Klarte selvfølgelig å vikle meg inn i en ny krig mot Frankrike fordi jeg vil ha poeng, men det går dårlig. Folket mitt er lei av krig og det er opprør i hele nasjonen. Må sende tropper mellom mine brandburgiske øyer hele tiden. Økonomie går latterlig bra da, siden jeg faktisk kan samle opp penger uten å få inflasjon. Innser at jeg er litt over-powered, men det er jo gøy å vinne osv.
Her ser vi hvor mange menn jeg har tapt på de tre siste krigene. Jeg har også bare 7,000 tilgjengelige unge menn, så det vil ta mange år å bygge opp mine 170 regimenter på ny. Riksreform 3 er altså langt unna. Æsj. Jeg bestemmer meg for å ta kvelden.
Slik ser verden ut i det jeg slutter. Surt at "Brandenburg" enda ikke står på kartet. Slik går det med et femdelt territorium.
Jeg har egentlig bare lekt rundt med små planer om å bli Prøyssen, og kanskje samle HRE, det hellige tysk-romerske riket. Viklet meg tidlig inn i en krig med Bayern og fikk tatt noen provinser der, fikk en personalunion med Württemberg og Würzburg og Hamburg som vasaller. Grunnen til at jeg godtok å ende opp så spredd er fordi det er the prøyssen way, og fordi jeg ville unngå dårlig rykte (som kan være dødelig om du ender opp som "æreløst avskum". Krigene jeg gikk inn i var alle med Casus Belli - det vil si krigsgrunn. Desverre oppdaget jeg litt sent at alle annekterte provinser innenfor HRE går som "illegetime riksprovinser" og gav meg et heftig dårlig rykte etter noen år. Det ble ikke bedre av at jeg annekterte vasallene Würzburg og Hamburg. Løsningen blir å gi slipp på Hamburg og hyre inn diplomatiske rådgivere, og så vente en del år. Legg merke til at mens jeg fomlet rundt med rykte mitt klarte den Teutonske Ordenen å samle Prøyssen før meg. Faen. Hevnen ble å ta Danzig, min første havneby, som heldigvis lå utenfor HRE.
Nå begynner ting å ta seg opp. Etter ørten år mister jeg mitt dårlig rykte, og etter litt vennlige pengegaver og strategiske giftemål klarer jeg å få Kürfyrstene til å velge meg som keiser for HRE i stede for Østerrike, som har pådratt seg et dårlig rykte i mellomtiden. Fredsperioden er også brukt til å bygge militæranlegg i provinsene, og sammen med bonusen som keiser ender jeg opp med en større hær enn Ming (Kina)
Her har jeg mistet noen bilder i mellomtiden, men den store hæren ble altså brukt taktisk i en krig mot protestantiske Lüneburg, med sine ørten allierte. Etter å ha tvunget dem til å akseptere Paven som sin herre og mester (jeg annekterte selvfølgelig ikke, for å unngå rykte), fikk jeg nok keiserlig autoritet til å vedta den første riksreformen. Det er 8 av dem, alle konsoliderer keiserens makt, og den siste reformen samler HRE som en eneste stat. Dette blir mitt nye mål.
Resultatet av den første riksreformen blir at jeg får Reichsbann krigsgrunn mot alle ikke-HRE-stater som eier HRE-provinser. Supert.
Som vi ser, er ikke Prøyssen en HRE-stat, men holder likevel HRE-provinsene Estland, Livland, Riga og Östel. Ikke optimal plassering, men fordelen med riksbann er at jeg kan erobre disse provinsene som mine egne uten dårlig rykte, og jeg får dem som kjerneprovinser med en, eneste gang. Altså ingen opprør eller illegtime riksområder, som jeg brant meg på tidligere.
Krigen er enkel. Ingen tør stille opp for Prøyssen. I praksis har de hele HRE mot seg.
Her har jeg plukket dem i stykker.
Det er gøy med en så rask og smertefri krig.
Ved fredsforhandlingene rasker jeg til meg Nordprøyssen og tvinger dem til å løslate den Teutonske Ordenen, som får tre provinser i midten. Dette gir meg videre keiserlig autoritet (løslate HRE-nasjoner), selv om den Teutonske Ordenen morsomt nok samlet Prøyssen selv. Enda morsommere er at jeg straks får Riksbann på dem, siden de holder HRE-provinsen Kurland på grensen til Riga. Jeg setter altså igang på nytt.
Samtidig blir keiseren påkalt av en nasjon som sliter mot aggressive Milan. Jeg har heldigvis masse tropper til overs i Bayern-regionen (som heldigvis også er blitt en kjerneprovins og ikke lenger illegitim) og iler til hjelp. Her ser dere resultatet: Milan hadde nesten samlet Norditalia, men jeg slipper fri 4 HRE-nasjoner etter å ha knust dem, og får gjennom den andre riksreformen (som ikke er så spennende)
Her ser vi resultatet av Riksbann-krigene mine. Jeg fikk også en riksbann mot tullestaten som var mellom Danzig og hovedriket mitt, meget bra. Og legg merke til at "nasjonen på hjul", Polen, snart triller ut i Svartehavet.
Her fører jeg flere kriger på vegne av HRE: Mektige Frankrike er redusert til 7000 mann på dette bildet. Får litt keiserautoritet ut av dette, men ikke så mye som jeg hadde håpet.
Her har jeg startet nok en HRE-krig mot spillets største spiller, det osmanske riket, etter at de har tappet ut krigskapasiteten sin i en krig mot Sibir. De sitter på masse HRE-provinser, og jeg har tenkt å ta dem tilbake. Perfekt utgangspunkt for krigen. Jeg var heldig.
Balkan er mitt rimelig fort. Korstoget mitt går helt til Istanbul. Imellomtiden taper jeg 10 autoritetspoeng fordi jævla Luneburg svitsjer tilbake til Protestantismen, og må inn i en krig med Milan igjen fordi jeg ikke tør si nei. Vil ikke miste mer autoritet.
Sådan. Fikk ca. 15 poeng av å redde balkanske nasjoner, fortsatt langt unna reform nr. 3. Dette var mer stress enn jeg trodde.
Krigen mot Milan viser seg å bli superstress, fordi Østerrike tillater dem å bevege seg gjennom territoriet sitt, mens jeg stadig må bre meg ut. Slutter fred så fort som mulig, og får 10 autoritetspoeng for frigjørelsen av Toskana.
Another casualty of my god damn war. Klarte selvfølgelig å vikle meg inn i en ny krig mot Frankrike fordi jeg vil ha poeng, men det går dårlig. Folket mitt er lei av krig og det er opprør i hele nasjonen. Må sende tropper mellom mine brandburgiske øyer hele tiden. Økonomie går latterlig bra da, siden jeg faktisk kan samle opp penger uten å få inflasjon. Innser at jeg er litt over-powered, men det er jo gøy å vinne osv.
Her ser vi hvor mange menn jeg har tapt på de tre siste krigene. Jeg har også bare 7,000 tilgjengelige unge menn, så det vil ta mange år å bygge opp mine 170 regimenter på ny. Riksreform 3 er altså langt unna. Æsj. Jeg bestemmer meg for å ta kvelden.
Slik ser verden ut i det jeg slutter. Surt at "Brandenburg" enda ikke står på kartet. Slik går det med et femdelt territorium.
Takk takk 
Tenkte det er på tide å efforte litt, nå som jeg har tid. Skal prøve å poste videre eventyr med Brandenburg. Vurderer å vente litt med HRE-reformer også, siden jeg uansett har Kurfyrstene under kontroll (en troverdighetsløs tronarving dog), og prøve å samle Tyskland eller Prøyssen - de har nemlig bare 2 provinser igjen i Balkanområdet (og den ene heter Ingenmannsland 
)
Tenkte det er på tide å efforte litt, nå som jeg har tid. Skal prøve å poste videre eventyr med Brandenburg. Vurderer å vente litt med HRE-reformer også, siden jeg uansett har Kurfyrstene under kontroll (en troverdighetsløs tronarving dog), og prøve å samle Tyskland eller Prøyssen - de har nemlig bare 2 provinser igjen i Balkanområdet (og den ene heter Ingenmannsland )
Det ble jammen meg en del heromnerding i dag også, gitt. Og for en dag det har vært. Ups and downs, strikes and gutters. La meg begynne fra begynnelsen. Etter å ha konsolidert sin makt i Europa rimelig godt, har kongen av kongeriket Brandenburg og keiseren av HRE begynt å åpne øynene for fordelene med havnebyene hans i Baltikum.
Sierra Leone er ikke så spennende, om jeg forstår kolonialiseringsskjermen riktig er det knapt befolkning her fra før av. Men som en landbasert nasjon med hovedfokus på landteknologi må man begynne et sted. Min koloni-rekkvidde er uansett rimelig laber, men straks jeg får Sierra Leone som kjerneprovins vil jeg kunne strekke meg mot øst-afrika og kanskje tilogmed Asien?
Jeg ville ikke gi opp riksreformene mine helt ennå, så jeg starter en krig mot Flandern, som var dumme nok til å annektere en HRE-nasjon jeg ikke en gang husker navnet på. De har ellers slukt opp nesten hele Burgund, så dette fortjener de. Jeg legger til merke til hvor mange trofaste allierte Brandenburg får med seg i nesten hver krig. Oppimot 10 smånasjoner, hvorav kun Hamburg er tvunget som en vasall.
Mine trofaste røde ørner flokker seg over fienden på nytt. Yeah. Seieren er i boks, jeg forhandler løslatelsen av den undertrykte nasjonen og får 10 keiserpoeng (de ser man forøvrig på den øverste knappen til høyre, den med ørnen). Jeg når altså nå 46 poeng...
Og akkurat i det jeg casher dem inn, i samme sekund bokstavlig talt, velger Pisa å reformere gudstroen sin. Faen! Jeg resetter tilbake til autosaven og prøver på nytt, i håpet på at Pisa er smartere i denne alternative dimensjonen.
Jeg får samtidig lov til å ekspandere litt i Afrika. Den ene kolonien er nettopp blitt en skikkelig provins med bygninger og havn og sånt. Merk at jeg ikke kommer lenger øst en dette, der stopper kolonirekkevidden min, og jeg må vente 50 år på å ekspandere mer.
Der gikk det endelig! Oppnådde 50 poeng ved å true katolisismen på en mindre nasjon. Slapp å krige, ikke verst. Riksdagen vedtar en mer effektiv imperal administrasjon for Riket. Jeg får flere diplomater årlig, mens medlemslandene får færre. Nå føles det som om vi er på vei. Jeg finner ut at jeg også kan tvinge katolismen på Hamburg og oppnå 10 gratispoeng. I etterkant innser jeg at jeg kanskje burde ventet med det trumfkortet
Nå har jeg jobbet nok for alle disse små tullenasjonene. På tide å skaffe seg litt albuerom. Jeg starter en aggressiv krig mot Pommern, som holder to provinser direkte nordlig for hjertet av Brandenburg. Noen andre mindre nasjoner vikler seg inn, og jeg ser muligheten til å skaffe litt flere vasaller. Leste nemlig på Paradoxforumet i dag at vasaller gir militæret ditt en større forcelimit, og det er jo ønskelig. Samtidig får du ikke det årlige, dårlige ryktet som annekterte HRE-provinser gir deg. Gambler på at jeg vil holde meg akkurat under grensen for avtakende rykte ved å ta Pommern.
Jeg annekterer Pommern og Holstein pluss Launburg som vasaller. Tilsammen gir dette meg 18 av 19 mulige dårlig rykte-poeng. Shit. Ikke langt unna at alle land i hele verden kan erklære meg krig uten ulemper. Jeg ligger visst også på minus 0.04 årlig, hvilket vil si... at jeg kommer til å ende opp som æreløst avskum om jeg ikke tar forholdregler. Heldigvis: to av mine illegale riksterritorier er snart ferdig med de 50 årene det tar dem å bli integrert som kjerneprovinser. De ligger mellom Bayernøya mi og Brandenburgøya. Regnestykket går likevel akkurat ikke opp.
Her ser vi da, at mitt dårlige rykte gjør at kurfyrstene foretrekker Bøhmen som keiser av Riket, siden jeg har pådratt meg litt for mye badboy. Heldigvis er min nåværende keiser relativ sprek ennå, han burde ha 10-20 gode år på tronen fortsatt. Dette fikser jeg.
Løsningen min blir å gi nasjonen Riga tilbake litt av territoriet sitt. Siden de tydeligvis har mistet kjerneprovinsen sin i Riga, får de bare tullelandet Livland, og er fortsatt min vasall. Løsningen min viser seg likevel på være helt idotisk, fordi Livland slett ikke er illegalt HRE-territorium og dermed avtar ryktet mitt fortsatt med 0,04 pr. år. Skulle heller sluppet løs Würzburg (det området som snart blir kjerneprovins). Men selve frigjørelsen av nasjonen gir meg 4 gode ryktepoeng, så nå går regnestykket i hvert fall opp. I 1584 er jeg tilbake på å ha bare to ulovlige HRE-provinser. Det takler ryktet mitt.
Mens jeg venter på at det dårlige ryktet skal gli over, blander Norge seg opp i opplegget mitt og røver meg for 10 keiserpoeng i det de annekterer HRE-provinsen Pisa. Pisa altså. Det la jeg ikke merke til. Jeg får jo heldigvis Riksbannen mot dem og med 12 allierte seiler jeg i land i Bergenhus. Sverige velger å beskytte Norge. Avgjørelsen med å hjelpe Pisa ble tatt godt imot av Kurfyrstene. Jeg er inne i varmen igjen!
Høy forcelimit er ikke Skandinavias sterkeste punkt, akkurat.
I løpet av de siste tiårene har kongen min tilfeldigvis også overtatt kronen i noen tilfeldige land jeg har statsekteskap med. Jeg trykker som regel alltid ja på forespørsler om å parre kongelige, og slike hyggelige overraskelser får man av og til. Kongen av Brandenburg er nå også kongen av Modena og Mazedonia. Slike personalunioner fungerer stort sett som vasaller, bare at det er en sjanse for at ved monarkveksel får jeg alle provinsene dems gratis.
Krigen mot Skandinavia pluss litt andre religionskriger gav meg videre 50 keiserpoeng, og jeg får innført en felles valuta for HRE. Jeg har altså tatt igjen EU på administrativ integrasjon. Dette gjør at alle andre medlemsland blir fattigere, mens keiseren blir rikere. Pent pent. Kun 4 reformer igjen. Det skal nevnes at det var et utrolig herk å få denne igjennom, brukte nesten ti år på å smøre diverse land med penger. Det dårlige ryktet mitt øker tydeligvis ikke sjansen for at reformene får flertall. Men jeg vet heldigvis å bruke lagreknappen.
Slik ser Europa ut i det jeg avslutter. Fortsatt en togulykke (hva eeer det med formen på Østerrike?), men landet mitt begynner å se bedre og bedre ut. Hæren min er nå på 220 regimenter, verdens største, og jeg har altså 4 vasaller og leder to personalunioner. Flåten min er på 26 skip, omtrent tre ganger så stor som havnene mine egentlig tillatter. Fulgte ikke så godt med da jeg bygde.
Har også disse tre fortsatt underutviklede provinsene i Afrika, som så smått begynner å levere elfenben og slaver.
Sierra Leone er ikke så spennende, om jeg forstår kolonialiseringsskjermen riktig er det knapt befolkning her fra før av. Men som en landbasert nasjon med hovedfokus på landteknologi må man begynne et sted. Min koloni-rekkvidde er uansett rimelig laber, men straks jeg får Sierra Leone som kjerneprovins vil jeg kunne strekke meg mot øst-afrika og kanskje tilogmed Asien?
Jeg ville ikke gi opp riksreformene mine helt ennå, så jeg starter en krig mot Flandern, som var dumme nok til å annektere en HRE-nasjon jeg ikke en gang husker navnet på. De har ellers slukt opp nesten hele Burgund, så dette fortjener de. Jeg legger til merke til hvor mange trofaste allierte Brandenburg får med seg i nesten hver krig. Oppimot 10 smånasjoner, hvorav kun Hamburg er tvunget som en vasall.
Mine trofaste røde ørner flokker seg over fienden på nytt. Yeah. Seieren er i boks, jeg forhandler løslatelsen av den undertrykte nasjonen og får 10 keiserpoeng (de ser man forøvrig på den øverste knappen til høyre, den med ørnen). Jeg når altså nå 46 poeng...
Og akkurat i det jeg casher dem inn, i samme sekund bokstavlig talt, velger Pisa å reformere gudstroen sin. Faen! Jeg resetter tilbake til autosaven og prøver på nytt, i håpet på at Pisa er smartere i denne alternative dimensjonen.
Jeg får samtidig lov til å ekspandere litt i Afrika. Den ene kolonien er nettopp blitt en skikkelig provins med bygninger og havn og sånt. Merk at jeg ikke kommer lenger øst en dette, der stopper kolonirekkevidden min, og jeg må vente 50 år på å ekspandere mer.
Der gikk det endelig! Oppnådde 50 poeng ved å true katolisismen på en mindre nasjon. Slapp å krige, ikke verst. Riksdagen vedtar en mer effektiv imperal administrasjon for Riket. Jeg får flere diplomater årlig, mens medlemslandene får færre. Nå føles det som om vi er på vei. Jeg finner ut at jeg også kan tvinge katolismen på Hamburg og oppnå 10 gratispoeng. I etterkant innser jeg at jeg kanskje burde ventet med det trumfkortet
Nå har jeg jobbet nok for alle disse små tullenasjonene. På tide å skaffe seg litt albuerom. Jeg starter en aggressiv krig mot Pommern, som holder to provinser direkte nordlig for hjertet av Brandenburg. Noen andre mindre nasjoner vikler seg inn, og jeg ser muligheten til å skaffe litt flere vasaller. Leste nemlig på Paradoxforumet i dag at vasaller gir militæret ditt en større forcelimit, og det er jo ønskelig. Samtidig får du ikke det årlige, dårlige ryktet som annekterte HRE-provinser gir deg. Gambler på at jeg vil holde meg akkurat under grensen for avtakende rykte ved å ta Pommern.
Jeg annekterer Pommern og Holstein pluss Launburg som vasaller. Tilsammen gir dette meg 18 av 19 mulige dårlig rykte-poeng. Shit. Ikke langt unna at alle land i hele verden kan erklære meg krig uten ulemper. Jeg ligger visst også på minus 0.04 årlig, hvilket vil si... at jeg kommer til å ende opp som æreløst avskum om jeg ikke tar forholdregler. Heldigvis: to av mine illegale riksterritorier er snart ferdig med de 50 årene det tar dem å bli integrert som kjerneprovinser. De ligger mellom Bayernøya mi og Brandenburgøya. Regnestykket går likevel akkurat ikke opp.
Her ser vi da, at mitt dårlige rykte gjør at kurfyrstene foretrekker Bøhmen som keiser av Riket, siden jeg har pådratt meg litt for mye badboy. Heldigvis er min nåværende keiser relativ sprek ennå, han burde ha 10-20 gode år på tronen fortsatt. Dette fikser jeg.
Løsningen min blir å gi nasjonen Riga tilbake litt av territoriet sitt. Siden de tydeligvis har mistet kjerneprovinsen sin i Riga, får de bare tullelandet Livland, og er fortsatt min vasall. Løsningen min viser seg likevel på være helt idotisk, fordi Livland slett ikke er illegalt HRE-territorium og dermed avtar ryktet mitt fortsatt med 0,04 pr. år. Skulle heller sluppet løs Würzburg (det området som snart blir kjerneprovins). Men selve frigjørelsen av nasjonen gir meg 4 gode ryktepoeng, så nå går regnestykket i hvert fall opp. I 1584 er jeg tilbake på å ha bare to ulovlige HRE-provinser. Det takler ryktet mitt.
Mens jeg venter på at det dårlige ryktet skal gli over, blander Norge seg opp i opplegget mitt og røver meg for 10 keiserpoeng i det de annekterer HRE-provinsen Pisa. Pisa altså. Det la jeg ikke merke til. Jeg får jo heldigvis Riksbannen mot dem og med 12 allierte seiler jeg i land i Bergenhus. Sverige velger å beskytte Norge. Avgjørelsen med å hjelpe Pisa ble tatt godt imot av Kurfyrstene. Jeg er inne i varmen igjen!
Høy forcelimit er ikke Skandinavias sterkeste punkt, akkurat.
I løpet av de siste tiårene har kongen min tilfeldigvis også overtatt kronen i noen tilfeldige land jeg har statsekteskap med. Jeg trykker som regel alltid ja på forespørsler om å parre kongelige, og slike hyggelige overraskelser får man av og til. Kongen av Brandenburg er nå også kongen av Modena og Mazedonia. Slike personalunioner fungerer stort sett som vasaller, bare at det er en sjanse for at ved monarkveksel får jeg alle provinsene dems gratis.
Krigen mot Skandinavia pluss litt andre religionskriger gav meg videre 50 keiserpoeng, og jeg får innført en felles valuta for HRE. Jeg har altså tatt igjen EU på administrativ integrasjon. Dette gjør at alle andre medlemsland blir fattigere, mens keiseren blir rikere. Pent pent. Kun 4 reformer igjen. Det skal nevnes at det var et utrolig herk å få denne igjennom, brukte nesten ti år på å smøre diverse land med penger. Det dårlige ryktet mitt øker tydeligvis ikke sjansen for at reformene får flertall. Men jeg vet heldigvis å bruke lagreknappen.
Slik ser Europa ut i det jeg avslutter. Fortsatt en togulykke (hva eeer det med formen på Østerrike?), men landet mitt begynner å se bedre og bedre ut. Hæren min er nå på 220 regimenter, verdens største, og jeg har altså 4 vasaller og leder to personalunioner. Flåten min er på 26 skip, omtrent tre ganger så stor som havnene mine egentlig tillatter. Fulgte ikke så godt med da jeg bygde.
Har også disse tre fortsatt underutviklede provinsene i Afrika, som så smått begynner å levere elfenben og slaver.
