Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Det buggz sier er av viktighet. Dark Souls har tatt døden med i designfilosofien, og det er en del av den tiltenkte opplevelsen at du skal dø ofte og at det ikke betyr tap av all framgang. Kommer ikke på sånn i farta andre spill som håndterer død og fail bedre.
Vil påpeke at de som raeger mest på darksouls er de som ikke takler å dø bare på prinsipp. Vet om minst én som leverte tilbake spillet da han dævva på første bossen, og den eneste straffen var... at han måtte løpe tilbake til bossen.
Vil påpeke at de som raeger mest på darksouls er de som ikke takler å dø bare på prinsipp. Vet om minst én som leverte tilbake spillet da han dævva på første bossen, og den eneste straffen var... at han måtte løpe tilbake til bossen.
D
Ja jeg spilte Journey jeg også forresten. Fytti katta for et spill. Til tross for at Flower halta litt mekanisk sett syns jeg fortsatt det var skikkelig fornøyelig, så det kom ikke som en kjempeoverraskelse at jeg kom til å digge Journey også, men her snakker vi full pott på Nicholas-tabellen ass. For det første ser det jo helt enormt ut. Jeg liker veldig godt den generelle stilretninga, men det er også utrolig teknisk imponerende til tider. Øynene mine bare dreit på seg av glede av sanden og sola i tredje brett. Lydmessig også veldig sterkt: Musikken tar kanskje av litt for hardt til tider, men som regel passer det veldig bra, og alle de musikalske cuesene funker som bare fan.
Spoilere!!! Spill spillen før du leser videre!! Evt gi fan!! Er egentlig ikke dritfarlig!! Les det uansett du!!!!
Men det kuleste er utvilsomt hvordan multiplayeren funker. De sterkeste øyeblikka i spillet for meg var alltid direkte konsekvenser av interaksjoner jeg hadde med andre spillere. Uten voice-support og muligheten til å se navna på folk du møter, blir de mye enklere å skape egne små narrativer mellom deg og medspillerne dine, som sannsynligvis er hundre ganger bedre enn virkeligheten. Eksempelvis var det skikkelig kjipt da jeg hadde slitt meg halvveis opp fjelltoppen med en annen kis, hvor vi hele tiden plystra halvtamt for å holde hverandre i live, huddlet sammen for å beholde varmen, tok dekning bak de samme stolpene når vinden blåste hardest, og han satt seg ned midt i snøen og blåste bort (dvs quitta). I virkeligheten måtte han sikkert bare bounce, men i mitt spill var det en fyr jeg hadde knytta bånd med og reist hardt og lenge med som ikke tålte kulden mer og frøs ihjel, og jeg bare "nooooo!!" og følte et ekte nederlag. Og det absolutt kuleste med det var at det ikke var scripta på noe vis, det var en helt unik opplevelse jeg hadde akkurat der og da. For ham var det sikkert helt annerledes, og det er godt mulig han ga fullstendig blaffen i at vi trucka sammen oppover fjelltoppen, men i mitt spill var det en skikkelig viktig vending og noe som forsterket motivasjonen min for å nå toppen. Marte hadde forøvrig en helt annen opplevelse: Fyren i spillet hennes var skikkelig asosial, plystra aldri, venta ikke på henne hvis hun satt seg litt fast, og ga tilsynelatende faen når hun venta på ham. Var litt sweet da Marte gjemte seg i en sånn liten brakke, og han trucka videre alene og ble fullstendig sønderpult av steindragen. I warned you bro osv.
Og sånne ting skjedde selvfølgelig hele tiden, og det syns jeg er så jævlig jævlig sweet. Vi snakker lett GOTY-materiale her altså. Spill den spillen.
Spoilere!!! Spill spillen før du leser videre!! Evt gi fan!! Er egentlig ikke dritfarlig!! Les det uansett du!!!!
Men det kuleste er utvilsomt hvordan multiplayeren funker. De sterkeste øyeblikka i spillet for meg var alltid direkte konsekvenser av interaksjoner jeg hadde med andre spillere. Uten voice-support og muligheten til å se navna på folk du møter, blir de mye enklere å skape egne små narrativer mellom deg og medspillerne dine, som sannsynligvis er hundre ganger bedre enn virkeligheten. Eksempelvis var det skikkelig kjipt da jeg hadde slitt meg halvveis opp fjelltoppen med en annen kis, hvor vi hele tiden plystra halvtamt for å holde hverandre i live, huddlet sammen for å beholde varmen, tok dekning bak de samme stolpene når vinden blåste hardest, og han satt seg ned midt i snøen og blåste bort (dvs quitta). I virkeligheten måtte han sikkert bare bounce, men i mitt spill var det en fyr jeg hadde knytta bånd med og reist hardt og lenge med som ikke tålte kulden mer og frøs ihjel, og jeg bare "nooooo!!" og følte et ekte nederlag. Og det absolutt kuleste med det var at det ikke var scripta på noe vis, det var en helt unik opplevelse jeg hadde akkurat der og da. For ham var det sikkert helt annerledes, og det er godt mulig han ga fullstendig blaffen i at vi trucka sammen oppover fjelltoppen, men i mitt spill var det en skikkelig viktig vending og noe som forsterket motivasjonen min for å nå toppen. Marte hadde forøvrig en helt annen opplevelse: Fyren i spillet hennes var skikkelig asosial, plystra aldri, venta ikke på henne hvis hun satt seg litt fast, og ga tilsynelatende faen når hun venta på ham. Var litt sweet da Marte gjemte seg i en sånn liten brakke, og han trucka videre alene og ble fullstendig sønderpult av steindragen. I warned you bro osv.
Og sånne ting skjedde selvfølgelig hele tiden, og det syns jeg er så jævlig jævlig sweet. Vi snakker lett GOTY-materiale her altså. Spill den spillen.
Støtter alle ting som Nicholas sier her. Spesielt ang multiplayer og den releasjonen til en fremmed. Gir noe eget når man ikke kan kommunisere, og man bruker type 2min med panisk plystring inntil man finner en rytme der f.eks et kvitter betyr "takk" og to betyr "null stress, bro". Samt at man panisk hyler om hjelp til tider, og folka løper bort og bitchslapper deg mentalt og bare "Øyh! Chill! Trenger ikke noe Event Horizon her, dude!"
Runna tredje og sikkert siste DLC til Saints Row 3 nå og det var enda mer episke faens saker. Akkurat som jeg gjetta blir Gat gjennopliva via kloning, men ikke helt som forventa. Så er det awesome Michael Bay eksplosjoner og awesome Michael Bay musikk. Etter det er det tid for hadoken og show down på ei bru og jeg wooter buksene av meg. Akkurat som Gangstas in Space lever denne pakka heldigvis opp til 2 sitt rykte.
Jeg spiller Hard Reset, tydeligvis.
Plukka det opp fra en eller anna indie bundle og det er verdt penga hvis du liker litt oldskool-skytere med kontrollene i orden og artige rare våpen. Kontrollen er passe 'by pc gamers for pc gamers', med musaksellerasjon av ved default, og skikkelig responsiv wasding.
Fete våpen og bra treffølelse. Snappa opp en liten vidjo av granatkasteren som har en alt-fire hvor du kan fange dudes (og dine egne granater) i et gravitasjonsfelt. Virker kanskje cheesy, men merk at jeg går tom for ammo ganske tidlig og må finne pickups.
Plukka det opp fra en eller anna indie bundle og det er verdt penga hvis du liker litt oldskool-skytere med kontrollene i orden og artige rare våpen. Kontrollen er passe 'by pc gamers for pc gamers', med musaksellerasjon av ved default, og skikkelig responsiv wasding.
Fete våpen og bra treffølelse. Snappa opp en liten vidjo av granatkasteren som har en alt-fire hvor du kan fange dudes (og dine egne granater) i et gravitasjonsfelt. Virker kanskje cheesy, men merk at jeg går tom for ammo ganske tidlig og må finne pickups.
Ellers, spiller også litt Tera beta. Det er litt spesielt.
Største gimmicken dems er at kampsystemet er noe ala phantasy star online, hvor du spiller med mouselook, svinger våpenet fritt, og treffer alt som er i veien. Litt gøy med tanke på at de fleste nærkampklassene svinger våpenet ganske vidt, og polearmklassen (meg
) har seff den videste basicattack-comboen og en 360-skill som kan lades opp. Liker også at tank-klassen kan fysisk bodyblocke og dra mobser rundt, og hvis du stiller deg bak skjoldet hans tar ikke du skade fra den retningen. Gamepadstøtte er det også, men har ikke testa det så fælt.
Selve strukturen er ganske A4 så langt. Hovedquester, sidequester, repeatables, og gathering/mining. Håper på no mer enn dette snart ellers gidder jeg ikke.
Største grunnen til at jeg var keen i den første plassen var at de snakka om det politiske systemet som slekter til det i RFO, men har ikke sett noe tegn til dette enda. Mulig det har å gjøre med beta og at alle er scrubnoobs dog.
Største gimmicken dems er at kampsystemet er noe ala phantasy star online, hvor du spiller med mouselook, svinger våpenet fritt, og treffer alt som er i veien. Litt gøy med tanke på at de fleste nærkampklassene svinger våpenet ganske vidt, og polearmklassen (meg
) har seff den videste basicattack-comboen og en 360-skill som kan lades opp. Liker også at tank-klassen kan fysisk bodyblocke og dra mobser rundt, og hvis du stiller deg bak skjoldet hans tar ikke du skade fra den retningen. Gamepadstøtte er det også, men har ikke testa det så fælt.Selve strukturen er ganske A4 så langt. Hovedquester, sidequester, repeatables, og gathering/mining. Håper på no mer enn dette snart ellers gidder jeg ikke.
Største grunnen til at jeg var keen i den første plassen var at de snakka om det politiske systemet som slekter til det i RFO, men har ikke sett noe tegn til dette enda. Mulig det har å gjøre med beta og at alle er scrubnoobs dog.
Like for den pipepugen.
Jeg starta på Tropico 4 i går og trur du jaggu ikke det er akkurat samme spillet som 3? Strengt talt burde det vært en add-on og jeg burde ikke bruke spenn på det, men Tropico eier så da får det være. Desuten er det nok nye ting til at jeg kan forsvare kjøpet.
Nok en gang er man diktator på en liten øy i karibien, men denne gangen har de flikka på motoren så øyene kan være mer enn tre ganger så store som i 3. Det endrer sandkasseaspektet ganske mye. Andre ting de har lagt til er naturkatastrofer, små tilfeldige utfordringer underveis som å eksportere 500 units tobakk, Kina, Europa og Midtøsten joiner verdenskartet og man må utnevne diverse tropicanere til ministerposter.
Jeg foretrekker serien framfor Sim City siden den faktisk er den sandkassa Maxis bare lover. I SC er det ganske utfordrende å få en by til å funke samtidig som man holder budsjettet i live. Det er ikke så farlig i Tropico siden man alltids får pengestøtte fra USA og Sovjet. Ihvertfall så lenge man smører dem på godsida. Istedet kan man stort sett bygge øya og samfunnet sitt som man vil og se åssen det fungerer. En ting jeg pleier å gjøre ganske tidlig er å forby all relgion. Da er det masse folk som blir sure, men disse hysjer jeg enten ved å glede dem med andre goder som alkohol, landsforviser dem eller rett ut får dem drept av millitæret. Så lenge jeg ikke trenger å glede kjerkerottene er det lett nok å finansiere boller og brus til alle de andre og bare man gir USA eksklusive handelsavtaler driter de i at man ikke er mye demokratisk. Kommunistene digger meg naturligvis allerede en masse.
Så går såklart alt til helvete når Che Guevara dukker opp og organiserer revolusjon fra bushen.
Men ja, jeg digger å bare spille det som ei sandkasse, men man kan spille øyer med konkrete oppdrag og mål også så det passer for den harde kjerne au.
Jeg starta på Tropico 4 i går og trur du jaggu ikke det er akkurat samme spillet som 3? Strengt talt burde det vært en add-on og jeg burde ikke bruke spenn på det, men Tropico eier så da får det være. Desuten er det nok nye ting til at jeg kan forsvare kjøpet.
Nok en gang er man diktator på en liten øy i karibien, men denne gangen har de flikka på motoren så øyene kan være mer enn tre ganger så store som i 3. Det endrer sandkasseaspektet ganske mye. Andre ting de har lagt til er naturkatastrofer, små tilfeldige utfordringer underveis som å eksportere 500 units tobakk, Kina, Europa og Midtøsten joiner verdenskartet og man må utnevne diverse tropicanere til ministerposter.
Jeg foretrekker serien framfor Sim City siden den faktisk er den sandkassa Maxis bare lover. I SC er det ganske utfordrende å få en by til å funke samtidig som man holder budsjettet i live. Det er ikke så farlig i Tropico siden man alltids får pengestøtte fra USA og Sovjet. Ihvertfall så lenge man smører dem på godsida. Istedet kan man stort sett bygge øya og samfunnet sitt som man vil og se åssen det fungerer. En ting jeg pleier å gjøre ganske tidlig er å forby all relgion. Da er det masse folk som blir sure, men disse hysjer jeg enten ved å glede dem med andre goder som alkohol, landsforviser dem eller rett ut får dem drept av millitæret. Så lenge jeg ikke trenger å glede kjerkerottene er det lett nok å finansiere boller og brus til alle de andre og bare man gir USA eksklusive handelsavtaler driter de i at man ikke er mye demokratisk. Kommunistene digger meg naturligvis allerede en masse.
Så går såklart alt til helvete når Che Guevara dukker opp og organiserer revolusjon fra bushen.
Men ja, jeg digger å bare spille det som ei sandkasse, men man kan spille øyer med konkrete oppdrag og mål også så det passer for den harde kjerne au.
Litt mer om Tera da.
Jeg er possetivt overraska, kampene kan til tider minnes om D* Souls, og det største problemet er vel at (ivaffel på de lavere nivåene) så er kampene så enkle at det forventes ikke noe av deg mht. å manøvrere og blokkere for å unngå skade.
Snappa opp et par vidjoer av kameraten og jeg som diller rundt.
Her kan man se, at der hvor våpenet treffer, er der skaden blir gjort. Tjo hei som det går!
Men hva synes nå den gjennomsnittlige muhmorpugørr-spilleren om dette? La oss ta en kikk på forumet.
Jeg er possetivt overraska, kampene kan til tider minnes om D* Souls, og det største problemet er vel at (ivaffel på de lavere nivåene) så er kampene så enkle at det forventes ikke noe av deg mht. å manøvrere og blokkere for å unngå skade.
Snappa opp et par vidjoer av kameraten og jeg som diller rundt.
Men hva synes nå den gjennomsnittlige muhmorpugørr-spilleren om dette? La oss ta en kikk på forumet.
Igjen snublet inn i Tamriel og Skyrim, relativt tidlig med min andre figur, som er mer en ren melee, men som plukker fram bua en sjelden gang. Aldri vært glad i treige våpen (selv om de slår hardt som fy), så derfor holder jeg meg til 1H. Planen var å lære litt restoration magic også, men ser ikke ut til at det er noe poeng i det. Noen tips på hva en melee fyr kan satse på av magi?