Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Har gønna enkelt gjennom hele Quake III siden sist, og er på bossfighten. For de av dere som ikke har spilt mot Xaero på The Very End of You så kan jeg informere om at akkurat den boten spiller uten innebygd forsinkelse på avfyring og spredning på sikte, i motsetning til alle andre i spillet. Det er en fight som er fullstendig urettferdig, MEN det er også den fighten du lærer mest av i hele spillet siden du må VITE hvor han er til enhver tid. Og, veit du hva, det er hva du må gjøre når du spiller Quake III mot andre folk. Jeg kan forøvrig si at det var jo litt diskusjon omkring hvorvidt Unreal Tournament eller Quake III var best da begge kom ut; jeg har spilt veldig mye UT og kan fortsatt de fleste brettene utenat, men øh det er en dråpe i havet sammenlignet med hvor mye jeg har spilt Quake III. Det er fortsatt, for spenna mine, det beste jævla multiplayer-FPS-et og å spille det i dag gjør det litt ekstra surt å tenke på at kidza nå vokser opp med faens Gun Porn of Duty. Får i det minste håpe Titanfall fortsetter å gjøre det skarpt, vi trenger litt scifi i skyterne våre i framtida også.
Du får fist for Quaking selv om du ikke har spilt så mye UT. UT99 er et spill jeg har spilt veldig mye i singleplayer og mener å huske at Xan (sisteboss) også er helt latterlig mye flinkere enn de andre botene. Titanfall bringer noe nytt på bordet ved at det legger opp til å være akrobatisk (UT hadde forøvrig også det), men personlig synes jeg det mangler en del balansering på våpen, og det er alt for mange forskjellige typer maskingevær med spray, og nettkoden er ikke god nok til at siktevåpen funker noe særlig uten et par hundre timers trening, evt. ekstremt talent.
Fortsatt sikkert over 60-70 timer spilt i Titanfall, så et godt spill synes jeg absolutt det er, men det hadde hjulpet stort med litt mer variasjon i våpnene.
Hele stua er gjort om til dungeon om dagen, og jeg gjør vel ikke annet enn å nerde til jeg blir trøtt nok til å klare å sove.
Så har jeg endelig plukka opp Donkey Kong Tropical Freeze. Angrer smått på at jeg kjøpte det på nett når jeg ser hvor dårlig Nintendo er på contentservere selv på nyeste generasjon, og hvor mye plass det tok. Men; spillet i seg selv overgår forgjengere. Kan ikke huske sist jeg var så hekta på en plattformer og har virkelig problemer med å finne noe å utsette. Bare-en-bane-til-basillen er veldig tilstede. Dette ville vært yndlingsspillet mitt når jeg var 10, uten tvil. 10/10
Fortsatt å spille FFXIV også, er på level 32 nå, med en haug av klasser rundt 13-17. Dette spillet er herligt, skal garantert spille til jeg er ferdig med mainquest, og fortsetter det å gi meg en grunn til å spille, så er det godt mulig at jeg fortsetter med det. MMO-10/10
Også plukka opp Resogun. Synes fortsatt Super Stardust HD er hakket over (selv grafikken er nesten på nivå med Resogun - art direction er bedre i SS synes jeg). Men Reso har begynt å vokse på meg, og ser absolutt sjarmen i en mer 2D-horisontal approach. Man føler seg flink nesten hva man gjør så lenge man ikke dauer, og det er jo alltid morsomt. Foreløpig 8/10, men kravler seg kanskje oppover hvis jeg spiller mer.
Ser at Shadowrun og DLC endelig er på steamsalg, så da blir det Dragonfall på meg.
Bør jeg spille Shadowrun Returns først, eller kan jeg kjøre rett på Dragon? (har fått inntrykk av at Dragonfall er en del bedre)
Fortsatt sikkert over 60-70 timer spilt i Titanfall, så et godt spill synes jeg absolutt det er, men det hadde hjulpet stort med litt mer variasjon i våpnene.
Hele stua er gjort om til dungeon om dagen, og jeg gjør vel ikke annet enn å nerde til jeg blir trøtt nok til å klare å sove.
Så har jeg endelig plukka opp Donkey Kong Tropical Freeze. Angrer smått på at jeg kjøpte det på nett når jeg ser hvor dårlig Nintendo er på contentservere selv på nyeste generasjon, og hvor mye plass det tok. Men; spillet i seg selv overgår forgjengere. Kan ikke huske sist jeg var så hekta på en plattformer og har virkelig problemer med å finne noe å utsette. Bare-en-bane-til-basillen er veldig tilstede. Dette ville vært yndlingsspillet mitt når jeg var 10, uten tvil. 10/10
Fortsatt å spille FFXIV også, er på level 32 nå, med en haug av klasser rundt 13-17. Dette spillet er herligt, skal garantert spille til jeg er ferdig med mainquest, og fortsetter det å gi meg en grunn til å spille, så er det godt mulig at jeg fortsetter med det. MMO-10/10
Også plukka opp Resogun. Synes fortsatt Super Stardust HD er hakket over (selv grafikken er nesten på nivå med Resogun - art direction er bedre i SS synes jeg). Men Reso har begynt å vokse på meg, og ser absolutt sjarmen i en mer 2D-horisontal approach. Man føler seg flink nesten hva man gjør så lenge man ikke dauer, og det er jo alltid morsomt. Foreløpig 8/10, men kravler seg kanskje oppover hvis jeg spiller mer.
Ser at Shadowrun og DLC endelig er på steamsalg, så da blir det Dragonfall på meg.
Bør jeg spille Shadowrun Returns først, eller kan jeg kjøre rett på Dragon? (har fått inntrykk av at Dragonfall er en del bedre)
Sist redigert:
Quake eier.
Jeg vil bare rope ut høyt og lenge "Jævla Spelunky!!"
Fy fasan for et spel.
Jeg elsker det når jeg navigerer gjennom brettene med en stadig angst for å drite meg ut, mens jeg har full kontroll. Da er det svært tilfredsstillende. Oppdager stadig noe nytt, det er dritmoro, nye items og fiender (brenn i helvete, vampyrgutt)
Så jeg har det med overalt nå. Spiller det så ofte jeg kan. Gjorde progress her om natta når jeg lå oppe til 4 bare fordi jeg ble rusa på spillet. Kom meg to ganger til føkkings ice cave, og siden har jeg ikke sett snurten av den igjen.
Så er det å dø da. Dø dø dø dø dø dø. Feilkalkuler et lite hopp og den lille satan på skjermen blir spidda levende. Dodge en boomerang, for så å falle ned i et hav av pirayaer. Det er da jeg føler for å hoppe på den forbaskede Vitaen.
Jeg tror aldri jeg kommer til å spille gjennom det, men gud skal vite at jeg prøver.
Jeg vil bare rope ut høyt og lenge "Jævla Spelunky!!"
Fy fasan for et spel.
Jeg elsker det når jeg navigerer gjennom brettene med en stadig angst for å drite meg ut, mens jeg har full kontroll. Da er det svært tilfredsstillende. Oppdager stadig noe nytt, det er dritmoro, nye items og fiender (brenn i helvete, vampyrgutt)
Så jeg har det med overalt nå. Spiller det så ofte jeg kan. Gjorde progress her om natta når jeg lå oppe til 4 bare fordi jeg ble rusa på spillet. Kom meg to ganger til føkkings ice cave, og siden har jeg ikke sett snurten av den igjen.
Så er det å dø da. Dø dø dø dø dø dø. Feilkalkuler et lite hopp og den lille satan på skjermen blir spidda levende. Dodge en boomerang, for så å falle ned i et hav av pirayaer. Det er da jeg føler for å hoppe på den forbaskede Vitaen.
Jeg tror aldri jeg kommer til å spille gjennom det, men gud skal vite at jeg prøver.
Tror jeg har vært i "det siste området" (som i, dit du kommer hvis du bare rusler gjennom spillet uten å gjøre noe spess) hele to ganger. Den ene gangen kom jeg meg faktisk et godt stykke, men ble selveid av at jeg gikk tom for bomber. Jeg skal love at det var no nervings i no høyspennings da, gitt. Når det gjelder den andre måten å tusle gjennom spillet på, så har jeg fått tak i... en bestemt greie, og kommet meg til... det området hvor du må gjøre noe bestemt med den tingen. Og så har jeg driti meg ut.
Men ja, Spelunky eier noe helt enormt. Hadde jo egentlig slutta å spille det på PC, men altså det er like moro å begynne på nytt igjen på Vita.
@Novastrum: Du husker rett når det gjelder Xan, han er en megadick. Jeg har lagt inn mine timer på den hyperspace-cruiseren jeg også. Men! Akkurat det brettet er kanskje det mest illustrerende når det gjelder forskjellene på Quake III og UT99. Det er ikke et kjempebra brett, det der. Det er en jævlig kul gimmick, og jeg ble awestruck da jeg så det for første gang, men det er ikke noe jeg lengter etter å spille i dag; det er for flatt, og for kronglete å komme seg rundt, og det mangler en ordentlig centrepiece så du bare holder deg rundt flaskehalsene som f.eks. de jævla rampene ned i underetasjen; dermed er sistebosskampen i Unreal Tournament definert av at du blæster en robot i et lagerrom. Sistebosskampen i Quake III er en arena hvis eneste grunn til å eksistere er å sørge for at din eksistens opphører (ihihihi). Du veit at du alltid er cirka en millimeter unna å være synlig for Xaero, og da er du også alltid en millimeter unna å bli most. Og så går det an å la seg friste til å hoppe på den uendelig farlige rampa som tar deg opp til BFG-en, enda du VEIT det er en ubrukelig ide. Og, en gang hvert jubelår, så klarer du å kite Xaero bort dit, og har valget mellom å raile han i lufta eller bare løse ut fella som enten skvosjer eller dytter ham av. Og... ja. Railgun-en er også en viktig størrelse i UT/Q3-dikotomien. Shock Rifle i UT er jo den nærmeste analogen, men den er jo bevisst laget mindre dødelig, mindre beefy. Og at railgun er hitscan har også noe å si. Etter hvert sitter jo cooldown-timingen i fingra og huet, slik at du klarer å koordinere perfekt. Det sier mye om Quake III at selv når det er med et våpen hvis standardmodus er å drepe en ferskt spawna spiller med ett enkelt skudd, så finnes det fortsatt bruksområder for alle de andre våpnene, inklusive maskingeværet. Tidene hvor jeg klarte å rutinemessig maskingevære folk som lå i lufta etter å ha gått på en katapultrampe slik at de døde av fallskade da de landa, var ytterst gloriøse.
Men ja, Spelunky eier noe helt enormt. Hadde jo egentlig slutta å spille det på PC, men altså det er like moro å begynne på nytt igjen på Vita.
@Novastrum: Du husker rett når det gjelder Xan, han er en megadick. Jeg har lagt inn mine timer på den hyperspace-cruiseren jeg også. Men! Akkurat det brettet er kanskje det mest illustrerende når det gjelder forskjellene på Quake III og UT99. Det er ikke et kjempebra brett, det der. Det er en jævlig kul gimmick, og jeg ble awestruck da jeg så det for første gang, men det er ikke noe jeg lengter etter å spille i dag; det er for flatt, og for kronglete å komme seg rundt, og det mangler en ordentlig centrepiece så du bare holder deg rundt flaskehalsene som f.eks. de jævla rampene ned i underetasjen; dermed er sistebosskampen i Unreal Tournament definert av at du blæster en robot i et lagerrom. Sistebosskampen i Quake III er en arena hvis eneste grunn til å eksistere er å sørge for at din eksistens opphører (ihihihi). Du veit at du alltid er cirka en millimeter unna å være synlig for Xaero, og da er du også alltid en millimeter unna å bli most. Og så går det an å la seg friste til å hoppe på den uendelig farlige rampa som tar deg opp til BFG-en, enda du VEIT det er en ubrukelig ide. Og, en gang hvert jubelår, så klarer du å kite Xaero bort dit, og har valget mellom å raile han i lufta eller bare løse ut fella som enten skvosjer eller dytter ham av. Og... ja. Railgun-en er også en viktig størrelse i UT/Q3-dikotomien. Shock Rifle i UT er jo den nærmeste analogen, men den er jo bevisst laget mindre dødelig, mindre beefy. Og at railgun er hitscan har også noe å si. Etter hvert sitter jo cooldown-timingen i fingra og huet, slik at du klarer å koordinere perfekt. Det sier mye om Quake III at selv når det er med et våpen hvis standardmodus er å drepe en ferskt spawna spiller med ett enkelt skudd, så finnes det fortsatt bruksområder for alle de andre våpnene, inklusive maskingeværet. Tidene hvor jeg klarte å rutinemessig maskingevære folk som lå i lufta etter å ha gått på en katapultrampe slik at de døde av fallskade da de landa, var ytterst gloriøse.
Er tilbake på Civ5-vogna igjen. Begynner å nærme meg endgame på et spill jeg har spilt en time av nå og da. Spiller som Babylon, og som vanlig går det mest i science her. Freedom og Liberty er stikkordene, så jeg claimer alt jeg finner av land og ressurser så jeg er søkkrik og er definititvt technokongen i verden. De andre er avhengige av ressursene mine, men jeg har et pingle-militær så da vi nærmet oss 1940 ble det mye mobbings, denouncing og rasling med sablene fra naboene som ville ha oljen min. Helt til jeg ordnet meg atombomber. Nå er alle redde, now Nedbuchadnezzar is the popular one!
Blir vel victory through science snart, også tror jeg at jeg skal prøve meg på drømmegamet mitt igjen med skikkelig ilter kommuniststat som er på kant med alle. Problemet er å få til veksten og opprettholde forskninga og utviklinga med begrensede ressurser.
Beyond Earth blir å eie. PS ønsker meg en slags innebygd notepadfunksjon som gjør at jeg kan ta notater og legge planer i spillet som jeg kan finne frem igjen sånn at jeg det blir enklere å planlegge selv når man ikke spiller på en stund.
Edit: Også håper jeg AIen blir bedre og at spillere blir raskere så det ikke tar så helskåttes lang tid mellom hver turn når det begynner å bli en del dill og greier på kartet.
Blir vel victory through science snart, også tror jeg at jeg skal prøve meg på drømmegamet mitt igjen med skikkelig ilter kommuniststat som er på kant med alle. Problemet er å få til veksten og opprettholde forskninga og utviklinga med begrensede ressurser.
Beyond Earth blir å eie. PS ønsker meg en slags innebygd notepadfunksjon som gjør at jeg kan ta notater og legge planer i spillet som jeg kan finne frem igjen sånn at jeg det blir enklere å planlegge selv når man ikke spiller på en stund.
Edit: Også håper jeg AIen blir bedre og at spillere blir raskere så det ikke tar så helskåttes lang tid mellom hver turn når det begynner å bli en del dill og greier på kartet.
Sist redigert:
Er fortsatt på Trials-kjøret. Har klart sølv på to extreme-baner og bronse på én. Så... jeg gikk like greit tilbake til Evolution en stund, så slipper jeg å banke hodet mot den samme banen til jeg gråter (jeg kommer meg ikke forbi tredje checkpoint i den fjerde drittbanen). Viste seg at jeg ikke engang hadde gull på alle hard-banene i Evo, så jeg peiset på og gjorde noe med det. Deretter gikk jeg løs på extreme-banene, som jeg enten ikke kom meg gjennom eller kom meg gjennom på ren flaks sist jeg spilte dette ... og jaggu har jeg blitt noe bedre siden den gang. Fikk lett gull på den første, sølv på de to neste, bronse på Dark City Run (første forsøk, har ikke prøvd igjen) ... og SØLV på The Wreck. WOOOO! Den siste hinderet på den er en jævla bitch. Deretter tok jeg like greit gullmedalje på Way of the Ninja, og fullførte Inferno 3. Gigatrack kan fortsatt dra til helvete.
Spilte litt av DLC-et sånn innimellom, siden jeg ikke har spilt det noe særlig (det er ganske ålreit), og så tenkte jeg at jeg kunne fyre opp Trials HD og ta extreme-banene der også. Gikk ganske greit.
Så ja. Trials. Ga opp det første (jada, jeg vet at Trials HD ikke egentlig er det første) ganske fort, ga opp Evolution etter å ha såvidt fullført hard-banene, men bestemte meg for å faktisk komme meg over humpa denne gangen, og det er jævlig artig når det bare "klikker" og man plutselig får til ting man ikke våget å tenke på å engang forsøke tidligere. Fusion i seg selv er muligens ikke det en oppfølger til Evolution burde vært, men det fikk meg inn i Trials igjen, så takk for det. Bare synd det enten ikke er noen her som spiller Fusion, eller ev. bare spiller det på noe mer fornuftig enn 360. Savner litt knivinga om tider med andre folk, selvom det kanskje er like greit å slippe.
Og jo, jeg spilte omsider gjennom episode 3 av Wolf Among Us. Klar forbedring fra den noe skuffende andre episoden, så jeg er med igjen. Gleder meg til neste episode kommer i desember eller noe.
Spilte litt av DLC-et sånn innimellom, siden jeg ikke har spilt det noe særlig (det er ganske ålreit), og så tenkte jeg at jeg kunne fyre opp Trials HD og ta extreme-banene der også. Gikk ganske greit.
Så ja. Trials. Ga opp det første (jada, jeg vet at Trials HD ikke egentlig er det første) ganske fort, ga opp Evolution etter å ha såvidt fullført hard-banene, men bestemte meg for å faktisk komme meg over humpa denne gangen, og det er jævlig artig når det bare "klikker" og man plutselig får til ting man ikke våget å tenke på å engang forsøke tidligere. Fusion i seg selv er muligens ikke det en oppfølger til Evolution burde vært, men det fikk meg inn i Trials igjen, så takk for det. Bare synd det enten ikke er noen her som spiller Fusion, eller ev. bare spiller det på noe mer fornuftig enn 360. Savner litt knivinga om tider med andre folk, selvom det kanskje er like greit å slippe.
Og jo, jeg spilte omsider gjennom episode 3 av Wolf Among Us. Klar forbedring fra den noe skuffende andre episoden, så jeg er med igjen. Gleder meg til neste episode kommer i desember eller noe.
Er rimelig lei multiplayer spill for tiden. Har brukt for mye tid på Dota og tenkte jeg skulle fullføre litt spill på lista mi.
Har startet på Mass Effect 1 igjen, denne gang på PC. Og tenkte jeg skulle runde alle 3 med all DLC før neste kommer ut.
Hadde nesten glemt ut hvor kos det spillet er. Men det får trekk i boka for å ikke støtte Xbox/Playstation kontroll uten at man må kuke med noe tredjeparts dill. Til å være fra 2007 så holder spillet seg grafisk ganske greit også. Not bad.
Har startet på Mass Effect 1 igjen, denne gang på PC. Og tenkte jeg skulle runde alle 3 med all DLC før neste kommer ut.
Hadde nesten glemt ut hvor kos det spillet er. Men det får trekk i boka for å ikke støtte Xbox/Playstation kontroll uten at man må kuke med noe tredjeparts dill. Til å være fra 2007 så holder spillet seg grafisk ganske greit også. Not bad.
Foruten å darke med Dill Souls 2 har det gått i litt andre ting. Stick it to the Man har jeg myst litt på og siden det var gratis med PSN gikk jeg for PS4-utgaven (PC og WiiU har og). Man spiller da Ray som får en beholder i hodet og svimer av. Ut av denne kommer det en alien som kryper inn i hodet hans. Når han endelig våkner har han en ektoplasmisk hånd stikkende ut av knollen og det er bedre enn det høres ut. Gameplayet er en mix av 2D-plattforming og adventure satt i en setting som minner grådig mye om Psychonauts. Hånda lar en lese tankene til folk og fe og noen ganger kan man plukke det de tenker på med seg som klistremerker. Disse kan man så sette på andre folk og løse pussler. Siden alt er lagd av papir er det og en masse tegnestifter hånda kan grabbe tak i og hjelpe Ray til å komme seg rundt i verden og rømme fra slemme agenter. Jeg er i grunn ikke superimponert over hverken plattforminga eller pusslinga, men det som gjør det verdt å spille er den sinnsyke humoren. Akkurat som 'Nauts spiller det veldig på folks mentale tilstand og nevroser. Om du digga Dobbelfin sin klassiker er dette absolutt noe man bør prøve. Får også kudos for at grafikken, soundtracket og stemmesporet er utrolig bra til å være et nedlastbart spill.
I Nekro er man en fallen paladin eller no som er blitt gjenoppliva som et necromansende monster av en slem gud. Målet er å fise rundt i det generiske fantasyriket og drepe alt fra bønder til riddere og trollmenn. Det er med andre ord relativt standard Diabloing bare omvendt. Mellom de vel korte bretta får man oppgradere monsteret og her kan man bla. velge mellom summons som forandrer spillet drastisk. Man har alt fra fladdermøsser til slimturrets og en feit kjeft som spiser folk. Manaen i spillet er blod og det får man av å nomme lik. Det som skaper litt strategi er at om man istedet summoner på liket blir resultatet kraftigere. Man får to fladdermøsser istedet for en fek.s. Harke kommet så veldig langt i single playeren og jeg frykter at det er vel likt DOTA i multien, men vi får se. Dette er tidlig tilgang så man har foreløpig bare tre av fem demoner å velge mellom og de siste bretta er ikke med. Annet enn er det dog ett av de mer fullførte prosjekta jeg har sett som TT. Fett soundtrack har det og om man fortsatt ikke er lei av Warcraft/Torchlight-grafikk er det grei skuring.
Så spilla jeg som kaffetrakter. Eller jeg spilla som et spillprogram som er blitt overført til en kaffetrakter fordi programmet dens har viktigere ting fore. I The Desolate Hope befinner man seg på en øde rombase hvor fem større roboter ble sendt for å kjøre simulasjoner for å forberede en framtidig kollonisering av mennesker. Noe har gått galt og diverse viruser har begynt å ta over. Jobben ens er derfor først å traske rundt på basen om dagen å finne robotene. Så går man inn i simulasjonene deres og her blir spillet en 2D-platformer. Etterhvert finner man virusterminaler og inni de blir det Zelda 1 hvis det var på Atari. Om nettene går man ut av basen og finner dingser og disse gir man til robotene når man endelig treffer dem. De funker som gaver og gjør at de stoler på deg sånn at de levler opp. Grunnen til det er at det er disse som slåss mot virusbossene. Det kommer vel ikke som noen overaskelse at disse kampene er i form av typisk JRPG-dill. Fordi det er en ting. Grafikken er muligens det mest slående med denne greia. Det er noen år gammalt, men alt er prerendra 3D så det ser mer ut som det kom ut i 1999. Det er dog jævla lekkert og vekker nostalgikeren i meg. Spillet ellers gjør meg forøvrig
I Nekro er man en fallen paladin eller no som er blitt gjenoppliva som et necromansende monster av en slem gud. Målet er å fise rundt i det generiske fantasyriket og drepe alt fra bønder til riddere og trollmenn. Det er med andre ord relativt standard Diabloing bare omvendt. Mellom de vel korte bretta får man oppgradere monsteret og her kan man bla. velge mellom summons som forandrer spillet drastisk. Man har alt fra fladdermøsser til slimturrets og en feit kjeft som spiser folk. Manaen i spillet er blod og det får man av å nomme lik. Det som skaper litt strategi er at om man istedet summoner på liket blir resultatet kraftigere. Man får to fladdermøsser istedet for en fek.s. Harke kommet så veldig langt i single playeren og jeg frykter at det er vel likt DOTA i multien, men vi får se. Dette er tidlig tilgang så man har foreløpig bare tre av fem demoner å velge mellom og de siste bretta er ikke med. Annet enn er det dog ett av de mer fullførte prosjekta jeg har sett som TT. Fett soundtrack har det og om man fortsatt ikke er lei av Warcraft/Torchlight-grafikk er det grei skuring.
Så spilla jeg som kaffetrakter. Eller jeg spilla som et spillprogram som er blitt overført til en kaffetrakter fordi programmet dens har viktigere ting fore. I The Desolate Hope befinner man seg på en øde rombase hvor fem større roboter ble sendt for å kjøre simulasjoner for å forberede en framtidig kollonisering av mennesker. Noe har gått galt og diverse viruser har begynt å ta over. Jobben ens er derfor først å traske rundt på basen om dagen å finne robotene. Så går man inn i simulasjonene deres og her blir spillet en 2D-platformer. Etterhvert finner man virusterminaler og inni de blir det Zelda 1 hvis det var på Atari. Om nettene går man ut av basen og finner dingser og disse gir man til robotene når man endelig treffer dem. De funker som gaver og gjør at de stoler på deg sånn at de levler opp. Grunnen til det er at det er disse som slåss mot virusbossene. Det kommer vel ikke som noen overaskelse at disse kampene er i form av typisk JRPG-dill. Fordi det er en ting. Grafikken er muligens det mest slående med denne greia. Det er noen år gammalt, men alt er prerendra 3D så det ser mer ut som det kom ut i 1999. Det er dog jævla lekkert og vekker nostalgikeren i meg. Spillet ellers gjør meg forøvrig
Bare jeg får klarert litt av backloggen så spørs det om jeg klarer å motstå Fusion-fristelsen, og da blir det PC, bare så det er nevnt.
Edit: Dessuten tar jeg en liten pause fra Dark Souls 2 (med en liten pause fra pausa for å grinde en bestemt type fiende ett bestemt sted, som er skikkelig artig) innimellom ved å spille litt Metro: Last Light. Det er et ganske ålreit skytespill med enkelte døve elementer, men så smeller de til med noe som er så dust at det blir fett som for eksempel denne... greia.
Edit: Dessuten tar jeg en liten pause fra Dark Souls 2 (med en liten pause fra pausa for å grinde en bestemt type fiende ett bestemt sted, som er skikkelig artig) innimellom ved å spille litt Metro: Last Light. Det er et ganske ålreit skytespill med enkelte døve elementer, men så smeller de til med noe som er så dust at det blir fett som for eksempel denne... greia.
Sist redigert:
Old Dragonslayer (kjent som Ornstein) eller Dragonrider?