Hva spiller du for tiden?

[Morbo]

Persona 4 kom endelig i posten etter at jeg bestilte det for tre uker siden, og jeg har allerede kost meg i flere timer. De eneste JRPGene jeg har spilt ferdig er Pokemon red/blue og Paper Mario-spillene så jeg er ikke akkurat noen veteran innen sjangeren, men trives godt med dette. Presentasjonen er veldig stilfull og lokaliseringen virker foreløpig bunnsolid. Det eneste jeg har å utsette på det er at det er alt for tradisjonelt i det at man f.eks ikke kan hoppe over cut-scenes man har sett før og at man FAEN IKKE KAN RESTARTE EN BOSSBATTLE MEN GÅR TILBAKE TIL STARTMENYEN HVER GANG MAN DØR. Men bortsett fra det så liker jeg det veldig godt, altså. Synd at jeg helt sikkert kommer til å møte veggen og ikke gidde å spille noe mer pga. en så idiotisk designavgjørelse.

Edit: In before learn to JRPG

 

[Psylopat]

Du vil altså bare starte rett på bossen på nytt hver gang du dør, i stedet for å gå tilbake til forrige lagring?

Selv spiller jeg for tiden litt Mass Effect til X-boxen. Historien er så langt god, med en fin dose side-quests om man vil det. Kampene er OK, med mye forbedringspotensiale. Noen ganger vil ikke lagkameratene dine følge ordre, eller i det hele tatt røre på seg. Etter noen timer spilletid har jeg enda ikke fått noen særlige biotechevner som har vært verdt å ofre våpenbruk for. Så er jeg ikke helt fornøyd med valgene man kan ta i samtaler, da de ikke bestandig passer til hva som blir sagt. For det meste er det bare små ting som plager meg, så en gjennomgang skal det nok bli.

 

[Morbo]

Jeg vil ha det som et alternativ, ja. Jeg ser selvsagt fordelen med å gå tilbake til forrige lagring så man kan gå inn i kampen med en annen taktikk, men hvis jeg var nærme nok til å kunne ha klart det er det bare plagsomt at spillet restarter seg så jeg må gjennom alle menyene på nytt, forflytte meg til bossen og så se den samme filmsekvensen jeg har sett x antall ganger før. Jeg synes også det er kjipt å miste all progresjon når jeg blir drept av en vanlig fiende, så å la meg starte i samme etasje som jeg døde i hadde også vært en velkommen mulighet. Så jo, spillet straffer deg for hardt om du ikke har alle JRPG-rutiner ordentlig inne for min smak, men eier fortsatt. Om Play fortsatt har det inne så kosta det ikke mer enn 100 spenn, og dette er et av få JRPG jeg kunne vært villig til å betale fullpris for.

 

[Lodin]

Hihi, Psylopat kommer til å føle det akkurat som deg når han kommer til Benezia. Boss som er vanskelig å få tak på de første gangene noe som ender med at man må spille om litt og se en jævla kjip filmsekvens for ente gang.

 

[Psylopat]

Haha, ja, det tok noen forsøk før jeg omsider klarte å få drept henne. Spesielt hyggelig når jeg blir truffet av stasis, da er det sjeldent noen sjanse for å overleve. Sett bort i fra bugsene liker jeg å måtte prøve ut nye taktikker. Bare synd de feiler så ofte grunnet stasis eller teknisk svikt

Jeg vil ha det som et alternativ, ja. Jeg ser selvsagt fordelen med å gå tilbake til forrige lagring så man kan gå inn i kampen med en annen taktikk, men hvis jeg var nærme nok til å kunne ha klart det er det bare plagsomt at spillet restarter seg så jeg må gjennom alle menyene på nytt, forflytte meg til bossen og så se den samme filmsekvensen jeg har sett x antall ganger før. Jeg synes også det er kjipt å miste all progresjon når jeg blir drept av en vanlig fiende, så å la meg starte i samme etasje som jeg døde i hadde også vært en velkommen mulighet. Så jo, spillet straffer deg for hardt om du ikke har alle JRPG-rutiner ordentlig inne for min smak, men eier fortsatt. Om Play fortsatt har det inne så kosta det ikke mer enn 100 spenn, og dette er et av få JRPG jeg kunne vært villig til å betale fullpris for.

Da er vi nok bare forskjellige. Jeg vil selvsagt ikke måtte tråle igjennom filmklipp og dialoger om og om igjen bare fordi en boss er vanskelig, men når man kan begynne rett på bossen føler jeg det blir litt for lett. Det er slik i Lost Odyssey, noe jeg synes hjelper på å gjøre et allerede enkelt spill, enda enklere. Det er vanlig å få lagre i nærheten av bosser, så det problemet har aldri vært noe stort for meg. Kan ha noe med at jeg har spilt rollespill siden jeg var en liten tass og er vant med det, men det føles bare rart å hoppe rett tilbake i kampen.

 

[CyberK]

Gruff, jeg registrerte meg for å få prøve den demoen til Red Faction, men de er "tomme" for PS3-demonøkler. For noe tull. Noen som vet om en slibrig juksemetode for å skaffe den?

 

[Lodin]

Prøv å få en til 360 og test hos noen som har?

 

[CyberK]

Mjargh, det står en 360 hos kompisen min i rommet ved siden av, men prinsippet GADDAMMIT!

 

[Lodin]

Prinsippet er at hele USA har laga seg falske PSN kontoer og for lengst stært alle kodene. :hmm:

 

[Yetipants]

Da er vi nok bare forskjellige. Jeg vil selvsagt ikke måtte tråle igjennom filmklipp og dialoger om og om igjen bare fordi en boss er vanskelig, men når man kan begynne rett på bossen føler jeg det blir litt for lett. Det er slik i Lost Odyssey, noe jeg synes hjelper på å gjøre et allerede enkelt spill, enda enklere. Det er vanlig å få lagre i nærheten av bosser, så det problemet har aldri vært noe stort for meg. Kan ha noe med at jeg har spilt rollespill siden jeg var en liten tass og er vant med det, men det føles bare rart å hoppe rett tilbake i kampen.

Også kjent som "grunnen til at JRPG har utviklet seg omtrent tre millimeter på tjuefem år": JRPG-spillere som får hjerteflimmer hvis det er færre enn fem random encounters per tiende meter på verdenskartet, dialogen gir mening overhodet eller utviklerne har gjort noe som helst i det hele tatt som kan bidra til at JRPG framstår som underholdning snarere enn arbeid. Jeg skal lage et erketradisjonelt JRPG som gir alle som spiller det byllepest, så blir problemet løst.

Jeg har vært i London i ei uke forresten, og der spilte jeg blant annet gjennom hele GTA: Big Trouble in Little Chinatown. Bedre enn GTA IV.

 

[Tomas]

Jeg synes red faction 3 så rimelig middels ut av videoer og slikt, men demoen var jo sjempemorsom. Jeg visste ikke det var så åpent som det var, og det at jeg kunne løpe ut på hovedveien og GTA'e meg en diger truck var en stor oppvekker for meg.

Selve presentasjonen og plotten er nesten av type shovelware, men bare det å meie gjennom baser var mye artigere enn det så ut på trailerne.

 

[Morbo]

Yeti: Neh. Chinatown Wars var helt greit, men jeg ble utrolig fort lei av det. Det hadde mange gode ideer og artige løsninger, men når alt kom til alt så var kjøring, utforsking og skyting heller labre affærer og da hadde det liksom ikke så mye mer å tilby. Ironien er at det er farlig nerme så bra det kunne ha blitt på DS, det er bare det at GTA-serien aldri fenget da ting foregikk i fugleperspektiv.

Ja, ellers så har jeg spilt Persona 4 mer eller mindre kontinuerlig siden forrige innlegg. Hater egentlig at jeg har blitt såpass hekta for dette tar laaaaang tid. På et punkt så hadde jeg brukt ca. en og en halv time på å levle og da jeg skulle stikke ut av dungeonen så finner jeg ut at jeg hadde brukt opp de greiene som teleporter deg til inngangen, så det ble en halvtime med springing i tilfeldig genererte korridorer mens jeg prøvde å unngå alt av fiender siden alle folka mine var mer eller mindre tappa for liv og action points. Tror aldri jeg har hatt så høy puls mens jeg har spilt noe som da jeg kommer inn i en encounter rett forran utgangen, hvorpå alle bortsett fra én døde og han var forgiftet gjennom hele kampen :s Der var jeg farlig, farlig nerme å ha to timer med spilling rett i vasken og DET er grunnen til at jeg hater at man ikke kan lagre/restarte når man vil.

 

[Yetipants]

Akkurat nå kom jeg på det der mech-spillet til Xbox som sletta hele saven din hvis piloten din ikke kom seg i sikkerhet når mechen din ble grilla.

 

[Morbo]

Haha! Var det det spillet hvor man også kunne bruke det forbanna monsteret av en kontroll? Tror jeg er glad jeg ikke er hardcore nok for sånt no : o

 

[Yetipants]

Steel Battalion, ja.

Og Chinatown Wars er GTA 1-4 bare destillert, har ingenting å si om du ser det fra bak skulderen til Niko eller fra over knollen til Huang. Jeg kan ramse opp litt:

I Chinatown Wars...

• ...er det morsomt å kjøre bil igjen.
• ...har de røska ut det dritdølle kompis-minispillet som ingen med normalt antall kromosomer likte.
• ...har de isteden lagt inn et doplanger-minispill som er ganske artig å dille med mellom slagene og som gir bra profitt.
• ...har utviklerne lagt vekt på morsomme og færre oppdrag snarere enn mange oppdrag med tonnevis av variasjoner over "kjør dit, skyt en fyr, kjør et annet sted, skyt en til"-temaet. Finnes noen sånne i CW også, men der er det gjerne en biljakt isteden. Mer spenstig.
• ...er hele byen låst opp med en gang du begynner å spille. Så klart. Siden noe annet ville vært temmelig idiotisk.
• ...overskygges ikke spillet av produksjonsverdiene. Ikke dermed sagt at ikke produksjonsverdiene er bra; spillet har kongefett manus og den beste DS-grafikken jeg har sett iallfall.
• ...kan du spille Rampage igjen. Instant 10/10 bare på grunn av Rampage.

Kanskje ikke helt sann den siste der, men resten er gospel truth. Lover.

 

[Tomas]

Akkurat nå kom jeg på det der mech-spillet til Xbox som sletta hele saven din hvis piloten din ikke kom seg i sikkerhet når mechen din ble grilla.

Men så skulle det rimelig mye til før man "døde" døde også, da. Man fikk jo et halvt minutt på å ejecte uansett hva som drepte deg (tom å falle i havet), og man gameoveret kun hvis man gikk tom for penger og mecher. Det å gå tom for penger skulle vært bra gjort, siden man får to millioner av å repetere første oppdrag, og en grei allrounder mech kosta vel ti kroner ellerno.

Funfact: Jeg låste døra når jeg spilte SB. Så kul følte jeg meg med den kontrollern på bordet.

 

[Psylopat]

Også kjent som "grunnen til at JRPG har utviklet seg omtrent tre millimeter på tjuefem år": JRPG-spillere som får hjerteflimmer hvis det er færre enn fem random encounters per tiende meter på verdenskartet, dialogen gir mening overhodet eller utviklerne har gjort noe som helst i det hele tatt som kan bidra til at JRPG framstår som underholdning snarere enn arbeid. Jeg skal lage et erketradisjonelt JRPG som gir alle som spiller det byllepest, så blir problemet løst.

Jeg har vært i London i ei uke forresten, og der spilte jeg blant annet gjennom hele GTA: Big Trouble in Little Chinatown. Bedre enn GTA IV.

Jeg sier på ingen måte at sjangeren er perfekt. Det er alt for vanlig at historien er flat som ei pannekake og figurene er sjeleløse til de grader. Random encounters synes jeg fungerer fint, så lenge man ikke blir angrepet for annenhvert skritt man tar, da blir det for tilfeldig. Mye av grunnen til at jeg liker JRPGs er at det er mange spill som har en god stemning, noe jeg sliter med å finne i andre sjangre. Det blir som oftest en stemning jeg bare halvveis klarer å komme inn i fordi spillet ikke har gådd inn for å skape en verden man føler noe av. Det gjelder for så vidt også mange rollespill, for gud vet at det finnes mye dritt av det og, men det er verre i andre typer spill.

Alt i alt kommer det an på hva man har sansen for. Du liker ikke JRPG og har prøvd flere ganger å forstå hva andre liker med sjangeren, kudos for det. Da vet du i det minste at det ikke er på grunn av at du ikke har funnet de rette spillene enda.

 

[SirkusMartin]

Jeg har plukka frem Hitman Blood Money igjen, og har fått litt kick på det ettersom jeg er tålmodig nok til å spille det gjennom skikkelig nå, pluss at jeg merker at completionisten i meg skriker etter å få alle våpna og SA alt på nest vanskeligste (ikke at jeg er for dum for vanskeligste, men jeg må ha de tre mulighetene til å lagre så jeg ikke skal dø av frustrasjon over å måtte spille gjennom alt på nytt når jeg fucker opp den ene lille greia på slutten).

MEN

Og dette er jævla pinlig. Jeg gikk gjennom gamefaqs for bedre oversikt over hvilke våpen jeg mangla i samlinga (og om det finnes en måte å drepe djevelen i heaven and hell på uten å ha en diger shoot-out som er umulig på vanskeligste, det gjør det åpenbart ikke). Og faen. Requiem er et brett. Faenfaen. Da jeg runda det for år og dag siden på den gamle krysskassa stirra jeg bare på hjerteslaga og tenkte "haha, dette betyr at han sikkert overlever og det kommer et nytt spill!", men nå skal jeg endelig runde spillet skikkelig! Jævla snikete av IO.

 

[Morbo]

Steel Battalion, ja.

Og Chinatown Wars er GTA 1-4 bare destillert, har ingenting å si om du ser det fra bak skulderen til Niko eller fra over knollen til Huang. Jeg kan ramse opp litt:

I Chinatown Wars...

• ...er det morsomt å kjøre bil igjen.
• ...har de røska ut det dritdølle kompis-minispillet som ingen med normalt antall kromosomer likte.
• ...har de isteden lagt inn et doplanger-minispill som er ganske artig å dille med mellom slagene og som gir bra profitt.
• ...har utviklerne lagt vekt på morsomme og færre oppdrag snarere enn mange oppdrag med tonnevis av variasjoner over "kjør dit, skyt en fyr, kjør et annet sted, skyt en til"-temaet. Finnes noen sånne i CW også, men der er det gjerne en biljakt isteden. Mer spenstig.
• ...er hele byen låst opp med en gang du begynner å spille. Så klart. Siden noe annet ville vært temmelig idiotisk.
• ...overskygges ikke spillet av produksjonsverdiene. Ikke dermed sagt at ikke produksjonsverdiene er bra; spillet har kongefett manus og den beste DS-grafikken jeg har sett iallfall.
• ...kan du spille Rampage igjen. Instant 10/10 bare på grunn av Rampage.

Kanskje ikke helt sann den siste der, men resten er gospel truth. Lover.

Jeg er med på at oppdragene er bedre variert og at det ikke er noen spesielt god grunn til å stenge av deler av byene, men ellers er vi uenige. Kjøringen i GTA IV var konge. Styringen var ikke spesielt lett å sette seg inn i, men ga en herlig mestringsfølelse når jeg dro av av et sykt stunt. Den var givende å leke seg med på grunn av de mange nyansene og jo mer man behersket den jo bedre var man i oppdrag. Dessuten foretrekker jeg å gløtte ned på GPSen en gang i ny og ne istedenfor å gløtte opp på spillskjermen en sjelden gang, som var tilfelle i Chinatown Wars. Å styre 70% etter GPSen pga. at man ikke kan se hva som kommer 20 meter forran deg var ikke gøy.

Doplanginga i CW var morsomt i starten, men jeg gikk fort lei mye pga. at kjøringen mellom langerne ble for mye pes. Kompisaspektet av GTA IV likte jeg. Ikke fordi aktivitetene av seg selv var så forbanna morsomme, men fordi det gav følelsen av å være i en verden hvor de andre karakterene i historien hadde et liv utenom filmsekvenser og oppdrag. Dessuten var det så godt som 100% frivillig så det var uansett aldri i vegen for noe som helst. En fin detalj som lot deg finne ut så mye om karakterene i spillet som en selv var interresert i og som ga noen morsomme fordeler om du la litt tid i det.

Og produksjonsverdiene til IV overskygget ingenting, men gav til helheten. Det hadde morsomme detaljer over alt og mange av dem var implementert i selve spillingen, som f.eks det dynamiske animasjonssystemet og hvordan styringen til bilene forrandret seg avhengi av hvordan de var skadet. Alle variablene gjorde at actionen ble herlig uforutsigbar og morsom å leke seg med. Jeg har ikke telling på hvor mange forskjellige småhistorier jeg har fra bare å sose rundt i byen. Kort sagt så er IV og The Lost and the damned de eneste spillene jeg utelukkende liker i serien. Det var ikke før IV at serien sluttet å lide av å være satt i en stor åpen verden, men begynte å utelukkende tjene på det.

Men jeg sitter jo og koser meg med et JRPG for tiden, så hva vet vel jeg

 

[Thinaran]

En JRPG som belønner eksperimentering og strategi framfor grinding, tilogmed.