Historiemessig så er [Blue Dragon] veldig... japansk. Dvs. irriterende unger og masse deus ex machinings som ikke mekker sans og som ikke blir forklart før etter cirka seksti timer (tipper jeg).
Dette høres ut som Flower, Sun, and Rain.
Jeg spiller Flower, Sun, and Rain. Det er et spill som spytter deg i ansiktet og ler av deg etterpå, og så forventer at du skal le med. Jeg ler fortsatt med, det er gått ca. 20 timer, artig artig, men det bør ha en jævlig bra forklaring på slutten for ikke å føles som en sjarmerende, men ultimat sett substansløs, samling galskap.
Ja altså for den uinnvidde:
1. FS&R et eventyrspill. Du trasker rundt og hjelper folk med å løse oppgaver. Alle oppgavene har et svar som angis med tall. Mange av oppgavene er banale, men mange av dem er passe vanskelige og morsomme også.
2. Det er masse filmsekvenser. Ingen av filmsekvensene kan trykkes gjennom. For å komme seg fra første til femte etasje må man gå gjennom fire trappeoppganger, hver med sin enter- og exit-animasjon. Spillet er med andre ord laget for folk som trenger å slå ihjel tid. (Eller som har faglig interesse av å finne ut av hva Suda 51 og Grasshopper Manufacture gjorde før Killer7 = meg).
3. FS&R har også den tvilsomme æren av å være den eneste PS2-til-DS-porten (jeg kjenner til/husker i farten). . Musikken er skeive remikser av klassiske spor.
4. Det at jeg har spilt 20 timer av et spill som strengt tatt er rein eksposisjon og fortsatt virker stort sett usammenhengende, er kanskje et kvalitetstegn. Men det er ikke så mye pent å si om selve spillet, så jeg antar dette bare beviser at jeg er staere enn Suda. Det er et par punkter i spillet som gjør seg morsomme på spillets og min bekostning, og de er veldig morsomme. Men jeg vet ikke om dette egentlig er verdt strevet.