Jeg har også spilt litt TV-spill i det siste.
Etter en travel spillhøst trengte jeg et avbrekk fra de nye store titlene (selv om jeg fortsatt ikke har gjennomført Uncharted 3, Skyrim eller Dark Souls) så i høst startet jeg et nytt game Final Fantasy X. For de uinvidde er dette mer Final Fantasy, gloriøs jrpg og første gang i serien det brukes stemmeskuespillere som ikke alltid er like heldig:
Uansett da, jeg vil gå så langt å si FFX er noe undervurdert. Ikke at spillet er så utrolig bra men det er til tider ganske gøy å spille og det leverer en del interessante elementer å leke med. Men først litt spoiling, den feminine guttevalpen (og blitzballstjerne) Tidus blir gjennom en storslagen intro mystisk transportert 1000 år frem i tid til en verden som terroriseres av et forferdelig monster kalt Sin og eneste måten å få litt ro og fred på er å bygge opp en såkalt summoner så han/hun kan gjennomføre en supersummoning og ofre sitt eget liv for å få Sin til å gå i dvale 10 år. For å ikke gjøre Sin og the powers that be sinna styres verden av en streng religiøs retning som bl.a. forbyr alt maskineri.
Jeg kan snakke lenge om bakgrunnshistorien men det er begrenset spennende, grunnet til at jeg valgte å spille gjennom dette på nytt er fordi jeg etter noen timer med FFXII ønsket en mer strømlinjeformet spillopplevelse. Dere som har spilt FFXII vet hvor åpent spillet er: en masse områder å utforske, en hel haug med sidequests og muligheter til å gjøre og gå nærmest hvor man vil, mens forgjengeren i FFX er veldig lineært. For det aller meste løper man fra A til B med random encounters men i motsetning til FFXIII besøker man byer og andre interessante steder å utforske som sørger for at det ikke føles så ensformig det muligens fremstår.
Kampsystemet er det lite å si noe om, tur-basert slossing med mulighet for å bytte ut figurer i kamp som for e-atleter som meg utnyttes til å bytte inn alle figurene som skal levles i kamp så alle får like mye exp. Mer interessant er hvordan man bruker denne experiencen til å opparbeide seg Sphere Levels som deretter brukes til progresjon på the Sphere Board (eller hva det heter). Litt kronglete å forklare men på dette brettet er det en masse 'nodes' som gir mer styrke, HP, nye ablities etc, i utgangspunktet har hver figur sin egen linje å følge men ved litt planlegging (og ikke minst innsats på grindingen) kan man utvikle figurene i relativt frie former og ikke minst gjøre de mye kraftigere enn spillet legger opp til.
Dette gjøres i kombinasjon med hvordan våpen fungerer, da alt av utstyr har opptil 4 åpne slots. Finnes en haug våpen med forskjellige statuseffekter og egenskaper men det blir moro først når man jakter Celestial Weapons (supervåpen) eller lager de selv, da kan man ende opp med utstyr som bl.a. bryter max skade man kan gjøre (fra 9999hp til 99999hp), automatisk bruker en phoenix down om noen dør, bryter max hp på figuren (igjen fra 9999hp til 99999hp) og så videre. For å maksimalt utnytte dette krever det igjen planlegging og taktisk tenking og det gir en god følelse når den nye kombinasjonsrutsningen du lager fungerer minst like godt du håpet på.
Vel, nå nærmer spillet seg slutten for min del som er stor del av grunnen til at jeg endelig skriver om det. Jeg tok kanskje litt hardt i med grindingen tidlig i spillet (som jeg ofte gjør) så hittil i spillet har jeg ikke hatt noen utfordringer som er littegrann kjedelig men mest baws. Har anskaffet og grindet opp bra utstyr (som nevnt over) samt fått fem av syv figurer opp på unødvendig høye stats noe som viste seg da jeg skulle gjøre de siste alternative utfordringene i går: Skulle gjøre ferdig Omega Ruins med de to ekstrabossene Ultima -og Omega Weapon som var helt latterlig da førstnevnte boss gikk ned på ett fysisk angrep mens Omega Weapon hadde nesten en million hp så det tok et par runder ekstra. Ingen av de rakk å skade meg i det hele tatt riktignok.
Har også spilt meg mange timer Blitzball som er dette FF-spillet sitt gloriøse minigame (de fleste i serien har ett eller fler): Se for deg en blanding av amerikansk fotball og undervannspolo. Blitzball er en favoritt i min bok da det er mulig å reise over hele verden for å scoute og signere spillere og bygge seg et slagkraftig lag, hver spiller kan opparbeide seg forskjellige teknikker som gjør alt fra å gi negative statuser som å takle og skyte bedre. Men som resten av spillet kan det fort bli ubalansert om man har litt erfaring så etter å ha fått laget til level 5 (vinne 25 kamper) og gruse all motstand (scorte en gang i minuttet) så jeg meg ferdig med det.
Dette betyr jeg ved neste spillmulighet gjør ferdig endgamet og redder verden, på mitt nivå burde det være sjarmøretappe. Det er riktgnok mer å gjøre i spillet, summons i dette spillet kalles Aeons og det finnes en Dark utgave av hver av disse men for å drepe de og ikke minst den siste superbossen man får tilgang til når alle er beseiret er man avhengig av max stats som langtfra er umulig, bare tar dritlang tid så det flipper jeg fingeren!
Alltid litt vemodig å avslutte et spill man har lagt så mye i så lenge selv om man har spilt det før, fant heller ikke mitt gamle eksemplar av FFX-2 så jeg kunne fortsette i universet.
Men nå kan jeg jo begynne på et annet spill! Først i køen står Journey men det er ikke lange sakene så blir spennende å se hva jeg drar ut av hylla. Har sett litt på Dirge of Cerberus, en spinoff av tidenes objektivt sett beste spill FFSju, men det har fått så dårlige skussmål jeg er redd det er for dårlig til å være verdt det men ryktene sier at FFVI er på PSN og det er et kvalitetsspill jeg ikke har rørt på mange år. Eller kanskje noe annet?
