Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Påbegynt på Portal 2 på PS3 (skammen akk ja skammen) men så spilte jeg uironisk gjennom HL1 på PS2 (den co-op kampanjen) og Orasjeboksen på PS3 
Aw yeah. Det du fikk var den vanlige slutten; for å få "true ending" må du fullføre en sidequest i spillet som du ikke får noen hint om, og klare Hell Dungeon. Har ennå ikke klart Hell Dungeon selv. 
Du må:
- IKKE ta imot maskingeværet fra Curly.
- IKKE hoppe ned i sjakta og treffe Booster før du slåss mot Core (tror iallfall det er før).
- Når du slåss mot Core (første gang) må du, før du drukner på slutten, tusle ned helt til høyre (kan gjøres før bosskampen) og trykke ned ved greia som glitrer. Da får du Tow Rope, som du må bruke på Curly etter at hun gir deg oksygenflaska.
- Seinere, når du er i vannveien, må du inn i den vesle hytta mot slutten og legge Curly i senga. Så må du lese boka i bokhylla, trykke ned ved Curly, vente litt, trykke ned en gang til, og så ta henne med deg igjen.
- Så, når du har klart Outer Wall (stikk innom det hemmelige rommet for å finne ettellerannet Counter hvis du vil ta tida i Hell Dungeon), stikker du nederst til høyre i Plantation og prater med Cthulhu der. Stikk til kirkegården og prat med den vesle soppen i rommet øverst til høyre, og gi soppen til Curly etterpå. Denne biten kan også, tror jeg, kombineres med at du skaffer Nemesis; sleng innom det vesle huset under utgangen fra Egg Corridor og snakk med dama der inne. Du finner gubben hennes i kirkegården, se nøye etter siden han er fire piksler stor eller så.
- Så, etter at du har drept Undead Core og løper mot helikopteret, stikk innom Prefab House på veien. Der kan du lagre og ev. resette spillet til rett før du gikk inn hvis du vil ha den vanlige slutten, eller hoppe ned gjennom gulvet til Hell Dungeon.
Knegg.
Men ja, måtte jo spille Cave Story+ igjen pga. posten oppi her, så jeg peisa gjennom på Easy Mode (det er Achievement for det og jeg hadde ikke gjort det før). Så, ja, nå kom jeg meg endelig til den egentlige sistebossen, daua der så klart og da må man gå gjennom hele Hell Dungeon en gang til for å prøve på nytt.
Skal ta'n en dag, da. Easy Mode er ikke feil navn for å si det sånn.
Men ja, måtte jo spille Cave Story+ igjen pga. posten oppi her, så jeg peisa gjennom på Easy Mode (det er Achievement for det og jeg hadde ikke gjort det før). Så, ja, nå kom jeg meg endelig til den egentlige sistebossen, daua der så klart og da må man gå gjennom hele Hell Dungeon en gang til for å prøve på nytt.
Skal ta'n en dag, da. Easy Mode er ikke feil navn for å si det sånn.
Midnight diversions
Mrs Plenty bustles over as you approach the tent. 'Oh, it's you, is it? Been hearing about you from me Veilgarden customers. Right you are. Well, get in that smoke-filled tent and do yer poeting. We likes it lyrical and langorous around here, so we does. And when things get a bit frisky later, yer can run orf or join in as yer likes. Now hop to it!
Persuasive is increasing...
You succeeded in a Persuasive challenge!
An occurrence! Your 'A Friendship with a Bohemian Sculptress' Quality is now 5
You've gained a new quality: Hedonist at 2
You've gained 150 x Moon-pearl (new total 1155).
Fallen London er da et browser RPG hvor man spiller en tilfeldig snusk i et London som ligger nærmere helvete enn overflaten i 1898. Det er en liflig blanding av Dickens, Lovecraft og Steampunk og det som virkelig skiller det ut er hvor bra det er skrevet. Man velger å levle i en av fire skills og har et gedigent inventory fullt av rotter på pinne og vonde drømmer. Begge deler er såklart gode valutaer. God valuta er såklart og ekte penger som de vil ha en til å bruke, men dette er heldigvis et av de gratisspilla man fint kan spille uten.
Spiller TERA på amerikansk server, closed beta.. Combat er kult , må sikte og kan dodge attacks fra fiender.
Ellers leser jeg ingen quest , gidder ikke sette meg inn i loren, som jeg tror er ræva uansett (kom ridende på noen flyvende greier i starten med noe som lignet orc'er, skulle visst redde noe).
Kjører en High Elf dame med former helt ute av proposjoner.
Verden er super-fluffy og du skal b.la drepe en piglets og andre søte dyr i begynnelsen, de lager selvfølgelig søte lyder også.
Sånn ellers ser det ut som 90% har rolla enten en panda eller en Elin
Mer om Elin rasen.. Som jeg tror er tatt ut av den europeiske versjonen.
Ellers leser jeg ingen quest , gidder ikke sette meg inn i loren, som jeg tror er ræva uansett (kom ridende på noen flyvende greier i starten med noe som lignet orc'er, skulle visst redde noe).
Kjører en High Elf dame med former helt ute av proposjoner.
Sånn ellers ser det ut som 90% har rolla enten en panda eller en Elin
Mer om Elin rasen.. Som jeg tror er tatt ut av den europeiske versjonen.
Siden det er ferie og jeg har en stående regel om å finne fram noe fra "skal spille en gang seinere"-bunken når det er ferie, fant jeg fram Way of the Samurai 3 til PS3 tidligere i kveld (Lodin halvskrøyt av det her på forumet, jeg kjøpte det billig siden det virka interessant). Det er da etter sigende et open world-spill hvor man diller rundt som samurai, eller egentlig en ronin (antar jeg?) siden du iallfall på starten er herreløs og kan velge om du vil støtte den ene hæren som kriger i området, den andre hæren som kriger i området eller de stakkars uskyldige landsbyboerne i en landsby like ved. Ikke at jeg har kommet så godt i gang med det pga. Greier (mer info om Greier seinere), men jeg må bare si at det er noe helt eget ved et spill som lar deg gripe an en konflikt i det føydale Japan ikledd en papprustning. Fo sho, en av DLC-greiene (gratis må vite) du kan laste ned gir deg papprustning, komplett med papphjelm. Er du misfornøyd med den, kan du bruke en gyllen afro-parykk eller en Leningrad Cowboys-pompadour. Allerede fra start gir altså Way of the Samurai 3 et godt inntrykk, men det sløser ikke bort tid på å senke forventingene du får. Avhengig av et valg du tar på starten (vifte med sverdet eller ikke når du blir oppdaget halvdød på slagmarken av et par... skal vi si, alternative forretningsmenn) får du en myk start i den ræva landsbyen, eller en litt mindre myk start ravende rundt på slagmarken. Jeg har begynt på spillet to ganger før i kveld, og rekorden min før i kveld var ti minutters spilletid før jeg døde pga. følgende Greier. Den ene gangen var det fordi jeg - uten at jeg kunne bestemme det selv - ble innrullert til en opptaksprøve for den ene klanen, og døde mens jeg skulle vise meg verdig til å bli med (ikke verdig, antar jeg). Den andre gangen døde jeg fordi jeg tenkte jeg skulle være kompis og hjelpe ei dame med å kutte grønnsaker og som takk for hjelpa slang hun steinlykter i skolten på meg.
Så, vel, det er ikke så mye nåde eller håndholding ute og går her, men jeg ga det en sjanse til og fant ut at jeg kunne få et gratis hus i den ræva landsbyen, og dessuten gjøre jobber for folka der som ikke involverte å få steiner slengt i huet. Den jobben jeg fikk var å lete rundt på slagmarken etter underbuksa til den eldste dama i landsbyen. Som sagt så gjort; det var ikke så vanskelig å finne den, men rett etterpå ble den stjålet av en ravn. Så klart.
Uansett: Way of the Samurai 3 er hva man gjerne kaller "cheap and cheerful". Det ser ut som et PS2-spill (hvis man skal være litt snill), spillmekanikkene er i beste fall hårete og det er ørten små glitcher som ikke egentlig gjør noe spesielt men bare ser fryktelig teit ut, og oversettelsen ble neppe veldig dyr. Likevel gjør det en del småting som unektelig gir det en særegen sjarm, som f.eks. de mange små kommentarene folk kommer med hvis du gjør noe bra eller dårlig, alle de sære folka du kan møte og - som underbukseoppdraget og papprustningen viser - at det ikke er så fryktelig selvhøytidelig. Sånt liker jeg. Så, vi får se videre i uka hvor lenge det varer.
Så, vel, det er ikke så mye nåde eller håndholding ute og går her, men jeg ga det en sjanse til og fant ut at jeg kunne få et gratis hus i den ræva landsbyen, og dessuten gjøre jobber for folka der som ikke involverte å få steiner slengt i huet. Den jobben jeg fikk var å lete rundt på slagmarken etter underbuksa til den eldste dama i landsbyen. Som sagt så gjort; det var ikke så vanskelig å finne den, men rett etterpå ble den stjålet av en ravn. Så klart.
Uansett: Way of the Samurai 3 er hva man gjerne kaller "cheap and cheerful". Det ser ut som et PS2-spill (hvis man skal være litt snill), spillmekanikkene er i beste fall hårete og det er ørten små glitcher som ikke egentlig gjør noe spesielt men bare ser fryktelig teit ut, og oversettelsen ble neppe veldig dyr. Likevel gjør det en del småting som unektelig gir det en særegen sjarm, som f.eks. de mange små kommentarene folk kommer med hvis du gjør noe bra eller dårlig, alle de sære folka du kan møte og - som underbukseoppdraget og papprustningen viser - at det ikke er så fryktelig selvhøytidelig. Sånt liker jeg. Så, vi får se videre i uka hvor lenge det varer.
Jeg og kjæresten spiller LA Noire, og det minner meg av alle ting en hel del om Police Quest. Da tenker jeg blant annet på måten spillet legger opp til en "perfekt" gjennomføring hvor man får alle poengemansene sine og fem stjerner i hvert oppdrag. Fordelen med LA Noire er at det lar deg spille gjennom hver enkelt detektivoppdrag hver for seg, sånn at man kan gå tilbake og plukke på ting uten å starte fra begynnelsen av.
Bonuspoeng for at man kan hoppe over kjøringen hvis man vil, bonus for at 1940-talls-Los Angeles ser strålende ut, og m-m-m-multibonus for engasjerende personligheter og oppsiktsvekkende brukbare dialoger. Man kan spørre seg om den streite branchingen og galt/riktig-modellen spillet opererer med er spesielt heldig – foreløpig er det verken like logisk eller like interessant som Phoenix Wright, og det lukter litt at det kanskje kunne vært heldigere å låne fra Alpha Protocol, men det er ikke noen krise. Jeg liker å surre rundt og prøve ulike løsninger, og det forholdsvis engasjerende skuespillet sørger for at den simplistiske detektivmodellen stort sett holder brukbart vann.
Spillet begynner ganske trått og kunne dratt stor nytte av å investere seg litt mer i de små sakene du løser i starten, og det er en del logiske halvbrister her og der, men jeg føler at det begynner å stramme seg opp nå, etter de første fire timene eller deromkring. Gleder meg til å spille videre.
Ellers spilte jeg også Morningstar, som er et stemingsfylt og temmelig engasjerende puzzleeventyrspill hvor du har krasjlandet på en fremmed planet og må prøve å finne ut hva som skjedde og hvordan du skal unngå å gå til grunne. Litt som The Dig, men satt i førsteperson og med minimalt budsjett. Likevel; fornuftig gjort og det engasjerte meg den halvannen timen det varte. Jo, og det er gratis å spille.
Bonuspoeng for at man kan hoppe over kjøringen hvis man vil, bonus for at 1940-talls-Los Angeles ser strålende ut, og m-m-m-multibonus for engasjerende personligheter og oppsiktsvekkende brukbare dialoger. Man kan spørre seg om den streite branchingen og galt/riktig-modellen spillet opererer med er spesielt heldig – foreløpig er det verken like logisk eller like interessant som Phoenix Wright, og det lukter litt at det kanskje kunne vært heldigere å låne fra Alpha Protocol, men det er ikke noen krise. Jeg liker å surre rundt og prøve ulike løsninger, og det forholdsvis engasjerende skuespillet sørger for at den simplistiske detektivmodellen stort sett holder brukbart vann.
Spillet begynner ganske trått og kunne dratt stor nytte av å investere seg litt mer i de små sakene du løser i starten, og det er en del logiske halvbrister her og der, men jeg føler at det begynner å stramme seg opp nå, etter de første fire timene eller deromkring. Gleder meg til å spille videre.
Ellers spilte jeg også Morningstar, som er et stemingsfylt og temmelig engasjerende puzzleeventyrspill hvor du har krasjlandet på en fremmed planet og må prøve å finne ut hva som skjedde og hvordan du skal unngå å gå til grunne. Litt som The Dig, men satt i førsteperson og med minimalt budsjett. Likevel; fornuftig gjort og det engasjerte meg den halvannen timen det varte. Jo, og det er gratis å spille.
Dear Esther ble unnagjort på litt over 2 timer. Om det ikke var for hvor vanvittig pent det var ville jeg kjedet meg ganske mye, men ellers så gleder jeg meg nå veldig til å se hvordan oppfølgeren til Amnesia blir. Utviklerene har åpenbart et bra øye for detaljer og lyddesignet var digg. Kan vel også nevne at Source-motoren fortsatt har evne til å imponere (dette kjører visstnok på samme versjon Portal 2 gjorde), dette er absolutt et av de peneste spillene jeg har hvilt øyne på og likevel hadde jeg en stødig framerate med 8xMSAA og 16AF og whatnot.
