Hva spiller du for tiden?

tja.... Etter at Skyrim på Switch har fått rimelige gode kritikker(blant annet 8/10 både fra gamespot og IGN), så klarte jeg ikke å dy meg, så jeg røk på en smell....har spilt special edition på ps4 pro en god del så jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å kjøpe det på Swich... Ser at gutta i Digital Foundry har gjort en god sammenligning mellom ps4 og switch delen: http://www.eurogamer.net/articles/digitalfoundry-2017-skyrim-switch-vs-playstation-4

Min mening:
+ Håndholdt modus er veldig bra, Det føles bokstavelig talt som om du har Skyrim i dine hender.
+det er skyrim, liker du skyrim så liker du switch versjonen
+ har ikke noen amiibo, så har ikke testa det, ser mest ut som om det mindre QOL ting man får der...
+(smaksak) Jeg er veldig glad i pro kontrolleren, så det er digg å spille med den..
+ Motion Controls er stort sett en gimmik, bortsett fra når man bruker pil og bue... Da er det faktisk veldig mye bedre
enn vanlig måte å sikte på.. Husker ikke helt hvordan det fungerte i Zelda, men det sies at det er rimelig likt.... For de
som har spilt Splatoon 2, så fungerer det akkurat likt som Motion controlls der...

- Altså, jeg er ikke veldig flink til å se detaljer, og hver gang jeg ser feks en digital foundry sammenlignings video er det
nesten 50/50 om jeg ser forskjellene.. Når det er sagt så ser jeg umiddelbart stor forskjell på ps4 pro og Switch
versjonen.. Switch docked så er det ikke noe tvil, på ps4 så ser det betraktelig bedre ut...

- Ingen mods... Altså dette var årsaken til at jeg opprinnelig ikke var interessert i utgaven på Switch... Var ikke så veldig
keen på å gå tilbake til vanilla versjonen, samt at det er en god del mods som gjør Skyrim opplevelsen en god del
bedre....

Kort oppsummert: Dersom du ikke har spilt Skyrim på en stund og muligheten for håndholdt appellerer til deg så er Skyrim til Switch en god investering, dersom du for det meste spiller Switch docked, og/eller har andre konsoller(ps4/xbox one/PC) så hadde jeg valgt en av de... De er både penere og har muligheter for mods...
 
Å spille Skyrim uten mods...

Plukker dette muligens opp brukt om noen år for kuriosaens skyld. Å ha Skyrim håndholdt er fristende.
 
plukka opp persona 5 til ps4 på blackfriday... har alltid hatt det på radaren, har visst at jeg en gang kom til å kjøpe det og at det visstnok skulle være bra, men Damn.... Game of the year contender her altså.... Skal nevnes at jeg likte p4 golden veldig godt, så jeg hadde nok anlegg for å like 5'eren også, men dette er kos.... Det eneste negative hittil er at jeg kjøpte spillet på tilbud, men endte opp med å bruke over 500,- på dlc i tillegg.... Ser nå i etterkant at det finnes en utlimate utgave hvor man får med alt av dlc som hadde blitt endel billigere en å kjøpe standard edition og alle dlc'ene separat hehe.....
 

Novastrum

Feminist-elitist
Så. Dead Cells, da.


NB: kan/bør/må spilles med kontroller - selv om eksempelbildet viser tastatur-bindings.

Hvorfor er ikke denne spillen nevnt et eneste sted på dette SPILLforumet? Plukka det opp på Steams “høstsalg” sammen med en haug andre gode tilbud, men har ikke testet noen av de andre enda, for dette traff meg midt i preferansene.

Dette er et spill som er omtrent umulig å ikke sammenligne med andre spill - heldigvis er det bare gode spill man kan sammenligne det med. Jeg prøver meg på en kort liste over sammenlignbare opplevelser:
  • Risk of Rain
  • Rogue Legacy
  • Metroid
  • Castlevania
  • Dark Souls (???)
Liker du ett eller flere av disse er det stor sannsynlighet for at du vil like dette også. Pikselstilen er utrolig gjennomført 2D pixel-spill på Playstation (1). Animasjonene flyter veldig godt og kontrollen sitter som støpt. Man føler at figuren gjør det man har tenkt til en hver tid, og dauer man er det som regel fordi man har gjort noe feil. "Som regel", for dette er en rogue-lite, og det betyr at man kan ha uflaks når våpen og skills blir utdelt i hver runde, men som regel får man en god miks som gjør at man kan takle de fleste utfordringer på en god måte. Og en sjelden gang føler man seg nesten OP ...
... men man dauer uansett. <3
... og man mister alt utstyr og alle Cells man ikke har rukket å deposite. (souls/cells, gettit)

Hver runde starter man på samme sted, og bortsett fra å denge en haug med monstre, og samle loot, og oppgraderinger for å denge sterkere monstre er målet å samle opp og deposite Cells så man permanent låser opp nye våpen, og utstyrs/skills-oppgraderinger med. Man finner også en haug med "midlertidige" penger som man kan bruke for å kjøpe oppgraderinger og våpen som man kun beholder til man dør.
Klarer man i tillegg å løpe gjennom banene kjapt, så kan man være heldig å rekke å komme til områder som låses når man har brukt for lang tid siden starten av runnen.

Man har mulighet til å velge forskjellige veier/baner etterhvert - for å låse opp forskjellige skills - men alle ser ut til å konvergere mot det samme målet etterhvert (risk of rain-ish)
I tillegg er det noen bosser og skjulte skatter som også låser opp permanente skills som gjør det mulig å traversere nye steder i de relativt randomgenererte brettene man går igjennom (tenk type morphball i metroid).

Anbefaler alle som liker metroidvania og/eller rogue-lites å sjekke det ut. Er fortsatt i Early Access, men har ikke støtt på noen bugs enda, og det virker som om det er en haug med innhold.

Viktigst av alt, det er sinnsykt gøy/10.

Ellers har jeg spilt en haug med Super Mario Oddyssey med damen. Bikka 800 Power Moons i går. Beste Mario siden 64? Trur det, ja.
 
Sist redigert:
Ellers har jeg spilt en haug med Super Mario Oddyssey med damen. Bikka 800 Power Moons i går. Beste Mario siden 64? Trur det, ja.
Samme her. Hadde egentlig gitt litt opp å få henne interessert i noe spilling etter tre år, men så kom jeg hjem her om dagen og hun hadde kommet seg til Wodded Kingdom. Mario ass. Så sprakk jeg og kjøpte Mario Kart 8 på nytt nå, selv om jeg hadde lovet meg selv at Wii U-versjonen var nok. Digger det spillet litt for mye. Jeg er svak.
 

Trench_Rat

Sommerbildene våre
Jak and Daxter triologien på PsVita som får kjørt seg for tiden enda en serie jeg ikke fikk med meg på PS2. Åpen verden platformer/collect-a-ton spil med ett vise-sprekkende dyr som sidekick. Merker at det er noen irriterende ting som ingen Quest log og mini kart
 
Xenoblade Chronicles 2 er jaggu en blanda pose med drops. Noen få av de dropsa smaker skikkelig møkk, men så har det også noen som er fantastisk gode så det er verdt å knote videre.

Settinga er ihvertfall at verden er blitt oversvømt av skyer som er så tjukke som vann og alle kontinenter er forlengst borte. Istedet er det gigantiske titaner hvor folk og fe bor. Problemet er bare at disse er i ferd med å dø ut og hva faen gjør man da?
Rex er spillets helt og han har en drøm om å flytte alle til toppen av verdenstreet for der er det masse plass.
Heldigvis for ham er han en såkalt driver og møter Pyra som er ett legendarisk blade. Greia er at drivere kan pjuske på magiske krystaller og dette skaper nytt liv som kan hjelpe en på diverse vis. Det er litt som Pokeyman/Dragons Dogma, men bladene, selvom de er en diger katt eller en gassky er intelligente og tenkende. Såklart har visse folk problemer med dette siden det er slaveri osv.
Uansett er også Pyra sitt mål å nå toppen av det treet så da har spillet en skikkelig quest. Så møter de såklart masse rare folk og utfordringer underveis som seg hør og bør.

Men ja, dette spillet har noen virkelig store problemer. Kartene er blant de verste jeg noensinne har sett i ett spill. Om jeg skulle gjette ville jeg sagt at det var no rask de slang sammen midlertidig under utviklinga og så nødpussa litt på fordi skiten måtte ut døra. Aldri i verden om no team med utviklere har sett på det der og vært fornøyde.

På den annen side fortsetter det tradisjonen til serien med fantastiske digre verdener man får utforske. Første gang jeg kom til ett åpent område fikk jeg samme kriblende følelsen i brystet som når man trår ut av dungeonen eller vaultet i ett Elder Scrolls eller Fallout. Akkurat nå i spillet fiser jeg rundt inni magen til en diger hval hvor det er flere byer og en diger sump.

Kampsystemt er ganske likt Xeno1, men en del enklere tror man. Etterhvert som man spiller dukker det dog stadigvekk opp nye funksjoner og dill. Det er som i de andre to automatisk og man styrer kun Rex for det meste. Det er alikevel engasjerende siden man hele tida må passe på comboene man har gående med de andre folka i partyet sitt samt at man må time sine egne spesialangrep.
Systemene er kompliserte, men når man endelig finner en passende kombinasjon av blades og drar comboer med 100.000 damage er det gloriøst

En ting som ble gnåla om på forhånd var at spillet har ett element av gachapon. Folk frykta mikrotransaksjoner siden Nintendo og Monolith nekta å si noe. De er dog ikke til stede. Istedet plukker man opp krystaller som så driverne pjusker og man får en ny blade som nevnt. Stort sett er disse bladene kjedelige generiske folk og man sparer dem bare om de har nyttige evner. Det er dog 32 unike og mange av disse eier. Playstation fanboysene er såklart i harnisk siden KOS-MOS fra Xenosaga er en av dem og det er foræderi.

Ellers da? Storyen er animu som faen. Vanligvis takler jeg ikke det om det ikke heter Disgaea, men Rex og co. er dønn sjarmerende. De er ikke emognurrer som sutrer over evig lidelse, men istedet ålreite folk som prøver å se det positive i situasjonen.
At spillet ofte også er genuint morsomt hjelper på. En på teamet, Noponen Tora er en weeabo som har bygd sin egen robot-blade som til tider går over i uguu~modus og jeg flirer på meg.

Forøvrig er grafikken ganske primitiv. Tipper dette er laga på budsjett for selv XCX til WiiU var mer imponerende, men det veier opp med fantastisk kreativitet og artisteri. Bare ikke spill det håndholdt for de bruker no grusomt filter for å beholde 30FPS og det ser ut som rumpe.

Musikken har fått slakt her og der, men jeg digger den. Særlig slåssemusikken hater de, men bæsj på dem. Når man møter vanlige fiender er det snev av Disgaea i låtene og under bosser går de for full Dynasty Warriors buttrock.

Jo også stemmeskuespillet da. Her dukker det opp stort sett alle dialekter du finner på de britiske øyer og også noen australiere. Det er gloriøst til tider og får kun trekk for at noen folk snakker amerikansk uten spesiell aksent.
Får forsåvidt og trekk for at det til tider virker som skuespillerne ikke fikk skikkelig instruks om scenene, men alt i alt eier det. Titta på noen av kuttescenen på japansk og der er det bare generiske folk og ikke no gøy.

Så ja, dette eier. Tar det for gitt at Person 5 er jørperger of the year, men ikke for meg. Det skal mye til for at jeg liker noe i sjangeren, men sålenge kampsystemet eier og jeg engasjerer meg i historien er det greit. JRPGOATSE!

 
Sist redigert:
Hehe.... kjøpte persona 5 på black friday på psn og tenkte: oi... dette var gøy, dette kommer jeg til å spille en stund.... Så kom dette en uke senere, og plutselig så sa jeg det samme her... Har ikke konstruktivt å komme med, men jeg elsker dette spillet.... Husker ikke XC1 noe særlig, men synes dersom man spilte xcx så har man grovt sett en formening om hovedtrekkene hvordan kampsystemet fungerer..... Det er tweaka en del, til det bedre spørr du meg... Spiller dette og P5 om hverandre og ser jo helt klart at det grafikkmessig ikke er noe 4k hdr, men synes det er bra... Spiller også endel håndholdt og har ikke noe problemer med det heller, synes det ser ok ut...

I likhet med Persona så tror jeg at man må egentlig like rpg og jrpg spesielt for å virkelig like disse spillene.. Hvordan spillet er oppbygd, visuell stilen og fremføringen er veldig typisk sjangeren og dersom man ikke liker den type spill kommer man antageligvis ikke til å like dette heller....

Foreløpig blir enten dette eller P5 GOTY for min del.... Med rimelig god margin....
 
I likhet med Persona så tror jeg at man må egentlig like rpg og jrpg spesielt for å virkelig like disse spillene.. Hvordan spillet er oppbygd, visuell stilen og fremføringen er veldig typisk sjangeren og dersom man ikke liker den type spill kommer man antageligvis ikke til å like dette heller....
Som nevnt i forrige post så hater jeg stort sett alt av jørpergere, men digger Xenoblade... Problemet til sjangeren er ikke at systemene er obtuse, men at folka man stort sett spiller som suger balle og gameplayet like så...
Prøvde meg på piratkopiert Persona 4 i hine dager og etter tre kvarter med animufilm hvor man ender opp på en masete høyskole ga jeg opp...
Gi meg koselige folk jeg bryr meg om og gameplay som engasjerer så tar jeg hva som helst fra Japan...
 
Gi meg koselige folk jeg bryr meg
Det er få spill med fler koselige folk som jeg bryr meg om enn det er i Persona 4 og 5 for min del iallefall (og få spill med et såpass svært persongalleri men allikevel så få folk jeg bryr meg om som i Xenoblade Chronicles 2 :p). 100% med på at P4 starter treigt, da. P4 og 5 har begge et sterkt behov for å sørge for at spilleren ikke klarer å overse poengene de prøver å nå.
 

Kleevah

Livsfarlig amatør
Digger også Cronics' 2 masse etter ca. ti timer inn. XBX var et greit (men alt for kjedelig) spill overall, og det mangla virkelig storien og entusiasmen som XC2 har helt fra starten av. Anime som faen, sure, men det funker egentlig bra med settinga. Og som Lodin nevner er det faktisk overraskende morsomt og tar seg selv mye mindre seriøst enn det man kanskje skulle tro.

Spiller dog med Japanske stemmer. De erkebritiske greiene er ok i starten, men et par timer inn ble det for mye for meg ass.

I likhet med Persona så tror jeg at man må egentlig like rpg og jrpg spesielt for å virkelig like disse spillene.
Sånn rent bortsett fra at kampsystemet er veldig overveldene i starten tror jeg ikke dette spillet er så veldig hardcore egentlig. Det er ingen penalty for å dø (og instant respawn!), du levler dritfort hvis du rester ofte, og generelt sett tror jeg du kan brute-force deg gjennom det meste av combat her rimelig greit hvis du ikke bryr deg. Seff, hvis du hater JRPG er nok dette en hard sell, men jeg tror nok dette er noe de aller fleste kan like.

I motsetning til Persona f.eks., som gjerne drapsdreper deg helt tilbake til load-screenen på sekunder hvis du goofer, og på ingen måte respekterer tiden din med tanke på pacing.
 
Synes Persona er i en liga over Xenoblade asså. Vanvittig mye bedre skrevet og fantasifullt, bedre grafikk (også rent kunstnerisk), bedre musikk og det er morsommere/mer variert (i hvert fall Persona 5). Synes også Xenoblade er langt mer hardcore egentlig. I Persona blir du straffet ekstremt brutalt, men du dør bare hvis du gjør noe skikkelig dumt (som er bound til å skje et par ganger da). Og så er det selvfølgelig et par fiender i noen av de senere hulene som kan one-hitte deg om du har litt uflaks, men det er mest fordi det ikke ville vært Shin Megami Tensei uten.

Xenoblade på den andre siden lar deg finne ut alt selv, har en million komplekse systemer som alle krysser over i hverandre, har masse difficulty spikes, krever en god del strategisk kløkt, m. m. Det kan virke ganske nådig i starten, men der jeg har kommet (ca. 20 timer inn) kan man ikke lenger reste seg opp noen levler når det trengs altså. Sideoppdrag (som kanskje gir deg en tredjedel av en level) er krevende og tar fort over en time. Xenoblade treffer sikkert mange som ikke vanligvis spiller JRPG-er pga. de svære kartene da, men tror de blir mette raskt eller??

Har det veldig morsomt med dette til nå da. Føler egentlig XCX helt klart var større og mer gjennomført, men det er nok forbedringer her og det er såpass annerledes (fordi det er så mye mer historiedrevet) at jeg blir sugd inn likevel.
 
Gorogoa har vært ute på PC og mobil ei stund uten at jeg hadde hørt om det. Plukka det derimot opp til Switch og det er rimelig chill og koscheli.
Ikke veldig avanserte greier og man bare pjusker og plukker på diverse bilder for å løse relativt enkle pussler. Ofte hender det dog at man finner løsninger uventa og blir veldig positivt overaska over at sånt var mulig.
Veldig enkel, men særs pen grafikk. Uansett er dette en ting å vurdere når man blir for lei julestria og bare vil slappe av.
 
Også runna jeg The Adventures of Gunslinger Joe. Det er første skikkelige DLC til Wolfenstein 2 og her spiller man Joe Stallion som er en svart quarterback som tvinges til å spille ekte fotball mot nazistene. Han må såklart være med på laget til untermenschene og få deng av selv dommern som har kølle. Etterhvert gidder ikke Joe det mer og slakter laget fra Berlin.
Det er mer Wolf2 og om ikke like bra fortalt så er det i det minste samme gameplay. Jeg setter det alltid ned på letteste vansklighetsgrad for da kan jeg gå bananas.
Joe har samme taklestyrke som B.J. får i løpet av kampanjen så det blir masse bananas. Det er og en bit hvor han rir rundt på panzerhund uten at det mekker sense, men det eier.
Så drar Joe til Saturn for der er nazien som drepte faren hans. Der går det kanakas.

Det kommer to til pakker de neste månedene og æ gler mæ.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
Fikk et aldri så lite nostalgisk innfall for litt siden og kjøpte Prisoner of Ice på gog.com. Det er da et spill jeg faktisk har to eksemplarer av fra før av (kjøpt i hine hårde DOS-dager), men det kosta tjue kroner og jeg gadd ikke finne CD-ene. Uansett da, dette er en slags oppfølger til Shadow of the Comet, og er dermed et pek-og-klikk-spill som bruker Cthulhu-mytosen som bakteppe. Det jeg husker fra jeg spilte det som liten er at det hadde kul grafikk og musikk, og helt komplett krisedårlig stemmeskuespill. Ble dog ikke spesielt overraska over at verken grafikken eller musikken var spesielt kul lenger i 2017. Men! Stemmeskuespillet har de jaggu bytta ut i versjonen jeg fikk hos gog.

For å illustrere, hopp til f.eks. 12.30 i denne videoen. Eller bare velg et annet tidspunkt.

Husker flere replikker fra 1995, for eksempel han som ligger og kauker "HYYYEEEEEEELLLLP" under stålbjelka og "AAAAYE AAAAAAYE, AAAADMIRAL" litt seinere. Men i gog-versjonen har de gjort de fleste folka britiske, og jevnt over er det litt bedre. Ikke så mye bedre at det blir bra, men absolutt ok.

Uansett da, plottet i spillet er at det er 1937, og... nazistene da, de... jo, de har funnet noe greier som gjør at folk kan bli til... øh, de kalles Prisoners da, og de er liksom slavene til Old Ones og... vel. Plottet henger veldig sjelden på greip, og jeg har litt mistanke om at ting ble funnet på etter hvert. Det er flere åpenbare nikk til Indiana Jones and the Fate of Atlantis her, for eksempel ubåten du starter på, okkulte nazi-eksperimenter, de mange reisene til ulike steder, underjordiske ruiner og gamle sivilisasjoner. Uten at det har ført til at Prisoner of Ice er i nærheten av å være like bra. Altså, jeg liker ambisjonene her, og det er gjennomtenkt, men det har aldri blitt satt sammen til en tilfredsstillende helhet. Det er dog et par gode historiesekvenser som lykkes i å bygge opp en ålreit atmosfære.

Det største problemet for meg, er at innimellom smeller spillet til med noen pixelhunts eller timede sekvenser hvor du dør på sekunder hvis du ikke nailer noe øyeblikkelig, og på det verste opptrer disse to samtidig. I det minste får du en autosave som backup (den heter festlig nok "TROUBLEJOKER"), men det er ikke noe artig og krever bare at du metodisk saumfarer skjermen og prøver ting hver gang du dør helt til du fikser det. I det minste oppstår ingen av disse scenene uten at du har det du trenger for å komme deg ut av dem.

Noe annet som er verdt å kommentere, er græffiksa. Bakgrunnene er håndtegnede, og noen steder er det åpenbart at det har gått litt vel fort i svingene, men jeg liker faktisk stilen ganske godt og at det er såpass mange varierte steder på et såpass kort spill. Figurene, derimot, er av typen nittitalls-3d-renders og ser komplett dust ut i dag. Favoritten er at noen av animasjonene ble litt borka under rendring, sånn at et par figurer går med føttene vridd ned i gulvet. Den kvinnelige birollen med mest skjermtid krabber på gulvet et par ganger, og når hun gjør det smadrer hun tydeligvis bekkenet sitt i tusen knas basert på hvordan figurmodellen deformeres. Artig!

Men altså: Dette er ikke bra skrevet, og det er ikke bra designet. Mot slutten av spillet må du finne ei nål som bokstavelig talt er to piksler, på en skjerm du har gått gjennom flere ganger før, uten indikasjon på at noe har endra seg. Denne må du bare vite at du skal stikke inn i et kart et helt annet sted for å åpne et hemmelig rom. Hovedpersonen treffer tydeligvis helt riktig sted med ei nål på et kart som er tre meter bredt og halvannen meter høyt. Replikkene hovedpersonen kommer med innimellom er helt hinsides, og tonen i spillet veksler vilt på den særegne europeiske måten (spillet er fransk) mellom gravalvor og noe som er ment å være kødd men som bare føles helt feilslått. Musikken jeg likte så godt som liten framstår som ulidelig cheesy nå, men bare du kommer over det billige synthpreget så er den faktisk ganske stemningsfull innimellom.

Så: Det lureste er kanskje å kose seg med noen ræva replikker fra youtube istedenfor å sette seg ned for å spille en usammenhengende indiana jones-wannabe-greie fra 1995. Men artig uansett, sånne spill som dette blir rett og slett ikke laget lenger. På godt og vondt.
 
Crawl

Dette spillet er bare det beste hvis du har 3 venner.
Kom visstnok ut på steam i april, men da spillet absolutt egner seg best i sofaen med venner så tror jeg Switch-utgaven som kom ut nylig er en bedre match.
Har en årlig greie der jeg og noen andre samles for å spille diverse sofaspill og dette tok kronen i år. Det er et Dungeon-crawler aktig spill (hørt sammenligninger med Binding of Isaac), der du starter med å velge én av en håndfull grusomme guder du kan følge. Valget ditt bestemmer hva slags bonus du starter med samt hvilke monstre du kan innkalle til din assistanse.


Spillet kaster deg og vennene dine så ut i en "sudden death" hvor kun én vil overleve, resten blir forvandlet til ånder som kjemper for å overta kroppen din. Resten av spillet går så ut på å kjempe seg gjennom rom fylt av feller, monstre, kister og møbler - alt sammen kontrollerbart av vennene dine og alt fiendtlig innstilt. Det er nemlig kun en av dere som kan komme seg ut i live, den som klarer å ta bossen etter å ha levlet opp til Level 10.


Den som kontrollerer mennesket kan kjemper seg nedover i fangehullet, hvor hver etasje har én mulighet for å ta bossen, én butikk for helten (hvor man kan kjøpe nytt våpen, superangrep, potions og diverse) og til sist en trapp som fører deg dypere ned. Tar man trappen ned så får alle mulighet til å oppgradere monstrene sine - basert på "wrath" som man får mer av når de andre levler opp med helten.


En runde varer typisk i underkant av en time og åpner for flere monstervarianter, guder, feller, våpen mm.
 
Har fyra opp Asscreed Origins som jeg fikk til jul. Var skeptisk siden jeg fortsatt er utbrent fra serien og la vekk Black Flag som var gratis ei stund ganske kjapt. Dette er dog jævla bra saker og tilbake til formen fra de to første Ezio-spilla.
Det foregår da i Egypt hvor faraoen er ubrukelig og har latt grekerne ta over deler av landet. I kulissene lurer og Cleopatra som tydligvis er alliert med romerne. Trur en av grunna til at jeg digger dette såpass er at settingen eier mer enn Karibien med sjørøvere og London med Jack the Ripper siden de føltes utspillte.
Ihvertfall spiller man Bayek som er en slags egyptisk Texas Ranger som farter landet rundt og sprer justis. Han er jævla sympatisk og motivasjenene hans velformulerte. Han og kjerringa er på jakt etter svina som drepte sønnen deres.
Egypt er såklart fantastisk bra gjenskapt med masse variert topografi og arkitektur. Første gang man kommer til Alexandria med pyramidene i bakgrunnen er rimlig kjeveslippende saker.
Gameplayet er mye av det samme, men kontrollen er endra, for det meste til det bedre. Særlig slåssinga som nå føles mer som ett Souls spill. Alt føles mye mer responsivt og når man vender seg til det drapsdreper man som en gæren fisse.
Trur forøvrig dette har det største kartet i serien. Stadig vekk kommer man over småbyer og sånt og omtrent alle har en historie. Det er mætti med sidekvister og disse er alltid rimlig unike med kuttescener og sånt. Bayek er som sagt en sympatisk kar og han liker å hjelpe folk som sliter med slemme soldater, Skitne banditter og olme flodhester.
Du vil ikke kødde med de flodhestene forøvrig. Løver og krokodiller kan ta seg ei bolle i forhold.
Var vel noen hos Giantbomb som sa dette var mindre typisk Asscreed og mer en blanding av Witcher 3, Far Cryene og Breath of the Wild og der er jeg enig.
Jo også er selv bitene fra nåtida ålreite. Denne gangen spiller man ei forskerdame som har tatt seg ned i grava til Bayek og kjerringa. Hu har døtta DNA fra mumien hans i en portabel Animus. Som vanlig er de svina ute etter snusk om Assassene og det virker som Bayek var den som starta ordenen.

Har igrunn ingenting virkelig negativt å si om spillet så det anbefales, ihvertfall om du ikke rett ut hater serien og selv da er dette en god modernisering av konseptet.

E: Bør vel nevne at spillet har lootboxes og er råttent med mikrotransaksjoner. Disse virker dog rimlig ubruklige. Særlig eskene kan ta seg ett tak. Fikk to av dem fra daglige kvister og våpna de ga saug i forhold til de jeg hadde.
Har dog no fancy versjon av spillet så jeg fikk coppa meg trådene til Altair og Ezio gratis.
 
Sist redigert:
Mere da? Spillet har noen utrolig smarte løsninger og triks. Om det ikke var for Nintendogen fra Odyssey hadde Semu vært årets fineste dyr. Falker har alltid vært en ting for assassene man spiller, men her har man en egen falk og den eier. Når som helst over bakken kan man trykke opp på d-paden og så styrer man kreket som en drone fra mer moderne spill.
Semu kan merke dill og fiender for deg og tilogmed forstyrre dem med hakking. Føggern hjelper deg og under jakt selv når du ikke ber om det. Noen ganger flyr den bare ned å dreper ting du har i siktet og det eier.

Klæra dine har ikke stats. Istedet har man rustning under eller no og denne bygger man opp med shit fra dyr og trær man dreper. Det betyr at man kan gå kledd i hva som helst. Breath of the Wild sine DLC-greier kan ikke oppgraderes og det gjør dem jævla ubrukelige. Ikke så her. Om du vil være Egypt Ranger i bare håndkle så go for it!
Også det viktigste da, man kan nå selv ta av og på hetta.

Sånn ellers lærer man ting av dette spillet. Egypere kaldte menn neb og damer nebet. Syns dog de også kunne lært meg å banne mer sånn som i Ezio-serien. Madre puttana fanculo!
Det skal dog slippes en ny gratis modus neste år hvor man går på sightseeing på flere av de viktigste stedene i spillet. Ubi har hyra inn proffe guider som kan fortelle masse om åssen man lager en mumie og sånn og det savnes fra hovedspillet. Det gleder jeg meg ihvertfall til.

Sånn ellers sendte jeg en lang mail til Laura Dale istad om at Layla Hassan, som er dama man egentlig spiller som. Hu er sansynligvis trans. Gleder meg til å se om jeg får svar. :yoshi:

Nå skal jeg uansett tvinge meg selv til å se Asscreed The Movie. I noen av mailene til Layla snakker hu med dama som laga Animusen i filmen så den filmen er canon. :sukk:
 
Jeg spiller PUBG på Xbox One. Sånn har det blitt. Det er wonky som faen og yter åpenbart dårligere enn PC-utgaven, men som med andre spill som har utallige bugs kan jeg akseptere det når det er så forbanna bra ellers.
 
Never Stop Sneakin' er endelig ute til Switch i Europa og det er alt hva jeg håpa på. Noen indiere har mekka en fantastisk parodi av Metal Gear Solid. Selv grafikken er den samme underlige pixelerte 3Den fra MGS1. Gameplayet er ekstremt enkelt og man styrer bare med venstre stikke. Løper man inn i en fiende bakfra sverder man dem og om man har kuler eller gassgranater og de ser deg brukes disse. Bretta føles litt ensformige og lette i starten, men forhåpentligvis blir det litt mer variasjon.
Ihvertfall er man Agent Hummingbird eller ørtenhundre andre agenter som skal stanse visepresident Amadeus Guildenstern som har kidnappa alle tidligere og framtidige amerikanske presidenter. Han vil såklart bli vizir istedetfor viziren og det gårke ann. Med seg har svinet diverse ministre og en av dem er en vampyr. En annen er et helikopter for såklart er han det.

Men ja dette er en ren hyllest til MGS og de fullfører det ekstremt bra. Selv de teite vitsene sitter.




Jo også har det såklart en egen Snake Eater'ish tittellåt.