Dette er spillet jeg har gledet meg mest til utenom MGSV og FFXV denne generasjonen, og jeg vet en del andre også var begeistret for det første spillet (og alle elsker Platinum Games-spill), så jeg lager en tråd mens jeg laster det ned nå.
For de uinnvidde er Nier en slags spin-off/sequel/specialsnowflake av Drakengard-serien, og både Nier og Drakengard er helt elendige, ensformige hack and slash-spill med fantastiske soundtrack og nesten helt uforståelige, kjempekompliserte historier fulle av drama. Typisk japansk altså. Det som gjør at noen gidder spille disse gjerne 40 timer lange spillene er mye av det samme som gjør Metal Gear Solid-serien og Deadly Premonition spesiell. Altså at det er helt crazy og hva som helst kan skje. Det første Nier blir for eksempel en periode til et text adventure og i Drakengard 3 styrer du en hevntørst prostituert som rekruterer underdanige (på 50 Shades of Grey-måten) som hun skjeller ut mens du hugger opp fiender som gjør at hun innen slutten av banen er fullstendig dekket av blod. På en eller annen måte klarer alle spillene i serien (Drakengard 2 teller ikke) likevel å bli forunderlig triste på en forbausende inderlig og subtil måte mot slutten. Men som en kjæreste med Borderline personlighetsforstyrrelse blir det villere og villere, vanskeligere og vanskeligere dess nærmere du kommer dem; både Drakengard 1 og Drakengard 3 avslutter med sekvenser du fort må øve på i mange timer for å klare.
Under er et bilde av seriens Hideo Kojima, Taro Yoko, som gjør alle intervjuer med maske fordi han synes det blir for mye oppmerksomhet rundt spillskaperne. Personlig tror jeg det virker mot sin hensikt, men det er sannsynligvis meningen. Ryktet har det til at han lager disse spillene for å deale med at en kamerat av ham i tenårene plutselig gikk av en høyde, falt ned og døde noe som fikk Taro Yoko selv til å begynne å le fordi det var så surrealistisk og tilfeldig.
Naturlig nok er dette typen spill som blir legendariske på Internett. Siden det stødig håpløse Drakengard 3 har det blitt stort nok til at Taro Yoko nå har fått Platinum Games til sin disposisjon, kjent for å være de beste i hack and slash-sjangeren med upåklagelige kampsystem og Dragonball Z-aktige setpieces. Siden folk har giddet spille Drakengard/Nier selv uten bra gameplay lover dette bra. En del gamle fans har imidlertid også bekymret seg for at det skal ødelegge seriens identitet. I Japan heter jo tross alt Drakengard "Drag-On Dragoon" som i at spillet dragger on for lenge ... Word on the street etter at det kom ut i Asia er imidlertid at det ligner mer på Drakengard 3 enn Metal Gear Rising, så det blir jo spennende å se.
Spillet kommer egentlig først ut om to uker i Europa, men hvis du har lyst til å ta hevn for at man må snu omslaget for å få bildet øverst (av Final Fantasy-tegneren Akihiko Yoshida) i vår utgave, dra ned de vestlige salgstallene sånn at det neste spillet ikke blir oversatt til engelsk og/eller ikke klarer å vente kan man opprette en Hong Kong-bruker på PS4-en sin og kjøpe spillet (med engelsk tekst og tale) med kort fra Play-Asia man får på e-post umiddelbart. PC-utgave senere iår.
For de uinnvidde er Nier en slags spin-off/sequel/specialsnowflake av Drakengard-serien, og både Nier og Drakengard er helt elendige, ensformige hack and slash-spill med fantastiske soundtrack og nesten helt uforståelige, kjempekompliserte historier fulle av drama. Typisk japansk altså. Det som gjør at noen gidder spille disse gjerne 40 timer lange spillene er mye av det samme som gjør Metal Gear Solid-serien og Deadly Premonition spesiell. Altså at det er helt crazy og hva som helst kan skje. Det første Nier blir for eksempel en periode til et text adventure og i Drakengard 3 styrer du en hevntørst prostituert som rekruterer underdanige (på 50 Shades of Grey-måten) som hun skjeller ut mens du hugger opp fiender som gjør at hun innen slutten av banen er fullstendig dekket av blod. På en eller annen måte klarer alle spillene i serien (Drakengard 2 teller ikke) likevel å bli forunderlig triste på en forbausende inderlig og subtil måte mot slutten. Men som en kjæreste med Borderline personlighetsforstyrrelse blir det villere og villere, vanskeligere og vanskeligere dess nærmere du kommer dem; både Drakengard 1 og Drakengard 3 avslutter med sekvenser du fort må øve på i mange timer for å klare.
Under er et bilde av seriens Hideo Kojima, Taro Yoko, som gjør alle intervjuer med maske fordi han synes det blir for mye oppmerksomhet rundt spillskaperne. Personlig tror jeg det virker mot sin hensikt, men det er sannsynligvis meningen. Ryktet har det til at han lager disse spillene for å deale med at en kamerat av ham i tenårene plutselig gikk av en høyde, falt ned og døde noe som fikk Taro Yoko selv til å begynne å le fordi det var så surrealistisk og tilfeldig.
Naturlig nok er dette typen spill som blir legendariske på Internett. Siden det stødig håpløse Drakengard 3 har det blitt stort nok til at Taro Yoko nå har fått Platinum Games til sin disposisjon, kjent for å være de beste i hack and slash-sjangeren med upåklagelige kampsystem og Dragonball Z-aktige setpieces. Siden folk har giddet spille Drakengard/Nier selv uten bra gameplay lover dette bra. En del gamle fans har imidlertid også bekymret seg for at det skal ødelegge seriens identitet. I Japan heter jo tross alt Drakengard "Drag-On Dragoon" som i at spillet dragger on for lenge ... Word on the street etter at det kom ut i Asia er imidlertid at det ligner mer på Drakengard 3 enn Metal Gear Rising, så det blir jo spennende å se.
Spillet kommer egentlig først ut om to uker i Europa, men hvis du har lyst til å ta hevn for at man må snu omslaget for å få bildet øverst (av Final Fantasy-tegneren Akihiko Yoshida) i vår utgave, dra ned de vestlige salgstallene sånn at det neste spillet ikke blir oversatt til engelsk og/eller ikke klarer å vente kan man opprette en Hong Kong-bruker på PS4-en sin og kjøpe spillet (med engelsk tekst og tale) med kort fra Play-Asia man får på e-post umiddelbart. PC-utgave senere iår.
Kan ikke noe for det, synes det var dritt.