Jada, eg veit det kan virke rart å slenge på nok ei tråd om slikt, men det er eit såpass stort emne om man berre dykker inn i det at eg berre måtte. Samletråder er vel og bra, men eg synes det er kjekt å slenge opp eit tema, diskutere, mimre og la seg inspirere litt, for så å la tråden gøyme seg langt borte i det obskure.
Så denne gangen vil eg nevne Super Mario World. Det er så mange ting eg vil ta opp med dette her, eg husker første gangen eg så spelet på demostand for eksempel. Grafikken var tydeligere og meir fargerik enn eg nokonsinne hadde sett før. Kontrollen var så himla deilig å holde i, og musikken (første brettet, mind you) var lystig og innbydende. Og så var det KJEMPESTORT var man blitt fortalt via Nintendomagasinet og Total Nintendo som eg ofte kjøpte på den tiden. Akk, internett. Kven trengte deg.
Mitt beste minne er ikkje eit som står åleine, mest den kjensla eg satt med då eg endelig klarte å pløye gjennom dei vanskeligste stjerneverdenbretta og Cheese Bridge (trur eg det var) uten nevneverdige problemer. Dei absolutt vanskeligste banene. Det var den gongen eg var Nintendomester uten sidestykke, siden eg ikkje kjente så mange andre som spelte Nintendo.
Dette er også eit slikt spel eg plukker opp med jevne mellomrom berre for å minne meg sjølv på korleis bra kontroll føles. Samtidig som eg forbanner New Super Mario Bros. med gnissende tenner.
Så denne gangen vil eg nevne Super Mario World. Det er så mange ting eg vil ta opp med dette her, eg husker første gangen eg så spelet på demostand for eksempel. Grafikken var tydeligere og meir fargerik enn eg nokonsinne hadde sett før. Kontrollen var så himla deilig å holde i, og musikken (første brettet, mind you) var lystig og innbydende. Og så var det KJEMPESTORT var man blitt fortalt via Nintendomagasinet og Total Nintendo som eg ofte kjøpte på den tiden. Akk, internett. Kven trengte deg.
Mitt beste minne er ikkje eit som står åleine, mest den kjensla eg satt med då eg endelig klarte å pløye gjennom dei vanskeligste stjerneverdenbretta og Cheese Bridge (trur eg det var) uten nevneverdige problemer. Dei absolutt vanskeligste banene. Det var den gongen eg var Nintendomester uten sidestykke, siden eg ikkje kjente så mange andre som spelte Nintendo.

Dette er også eit slikt spel eg plukker opp med jevne mellomrom berre for å minne meg sjølv på korleis bra kontroll føles. Samtidig som eg forbanner New Super Mario Bros. med gnissende tenner.