Maraj spiller Legend of Zelda (NES) - En opplevelse

Maraj

Ålø- og energiminister
#1
Hadde lyst til å oppleve dette spillet. Så det gjorde jeg. Tråden beskriver opplevelsen og fungerer tildels som en rævva guide. Her kommer det:

Øh, ja. Det kan vel kanskje passe med en aldri så liten SPOILERALERT

KAPITTEL 1

Han “Gannon” har bøffa Trekraften. Ikke bra.



I nærmeste hule får jeg et sverd av HMS-sjefen. Ingen spørsmål stilt. Det er for farlig å gå alene, så da må man ha sverd. Jepp. Med sverdet i din hånd er du aldri alene. Dun dun duuun duuuun!

Men shi- dette er vanskelig. Tre små liv. Jeg dauer hele tiden, og man har ikke noe sving på sverdet så det føles ut som om jeg fekter med nålestikk. Døde etter syv minutter. Letteste er å ha fullt liv. Da kan du sende sverdstråler. Det er verdt det å løpe fra fiender. Powerful med sverdstråler, ubrukelig uten.

Jeg rusler litt rundt og dreper spyttepinnsvin. Finner etter hvert hulen til den lokale kjøpmannen. Herr Kjøpmann Kjøpepress har stive priser as. 60 for et stearinlys og HUNDRE for en nøkkel. Nei vet du hva. Da går jeg heller på Storo-senteret og får filt en nøkkel der. Skjold koster 160.

Jeg støter også på en gammel kone i skogen. Hun sier ikke en dritt. Tror ikke jeg vil være her så mye lenger. Jeg går ut og løper omkring og slakter fiender. Forviller meg ut på vidder og fjell. Men hva er det der?



Jaaa. En borg! Jeg tror i alle fall at det er en borg. Stort hult tre. Men det har kostet masse liv og forsiktig adventuring å komme seg hit. Dør vel ikke så veldig med bare tre hjerter? Neida. Sikkert ikke.

Det. Var. Ikke. En. Borg. "La oss spille et money making game." Ja, hvorfor ikke, min gode mann. La oss gjøre det.



Etter å ha loppet en mann som aldri hadde hørt om save states før, for penger, var jeg igjen klar for å utforske på nytt. Bena kjentes tunge, med flere hundre kilo rupeer i lommene. Det er særlig tungt å gå i stiger.




Hyrule. Riket som kun består av gamle mennesker. Ta med denne lappen til den gamle damen. Regner med at dette var den eneste gamle damen i Hyrule og at dette var en av frierne hennes.Men null problem. Jeg har god tid. Skal levere lappen for deg jeg. Oi. Etter at jeg fikk lappen forsvant mannen. Kanskje han skrev noe drøyt på lappen.




"Om du mestrer det kan du få dette." Altså HVA SNAKKER DU OM. VET DU HVOR VANSKELIG DET VAR Å KOMME SEG HIT. JEG MESTRER DET FOR FAN GI MEG DET. Men nei. Han ville ikke la meg få det. Han lot seg heller ikke overbevise av at det tøt rupeer ut av lommene mine som klirrende små fosser. Jeg dro. I komplett vanære.



Jeg går langs Lake Pulmjøs og jeg kommer til en bro. Jeg går over broen og skvetter rolig unna fisken som USTANSELIG prøver å sprute ild på meg. På andre siden, midt i selveste Lake Pulmjøs ligger Pulmjøs borg. Oh yes. Endelig er det håp for et liv til.



Jeg skjønte fort på musikken at dette var et LI’F’S’farlig sted. Flaggermus, Pepperkakeskjelletter. Slimes på gulvet og boomerangjævler. Noen nøkler her, dytter på noen steiner der. Plutselig er jeg i et mørkt rom med en gammel mann. Hei, sjef. Håper du ikke skal ha meg til å levere flørtepergament til skogkjerringa nå, for jeg er allerede på oppdra-. Jeg blir raskt klar over at denne mannen er gal. Han sitter bare og resiterer samme setningn gang på gang.



«Østre halvøy er hemmeligheten» Ok, sier og rygger sakte ut av rommet. Jeg viser aldri ryggen til mannen. Men så kommer jeg på at jeg må prøve å drepe ham. Det kan jo hende at han er et monster. Jeg stormer inn og hugger til ham med sverdet. Javisst! Han tar skade. Masse skade. Mengder av skade. Men dør ikke. Jeg klikker, og går ut igjen.



Jeg finner pil og bue! Pow pow! Eller. Er det pil også? Herfra ser det ut som om det bare er en bue. Det viser seg at den er ubrukelig. Ubrukelig som i at jeg ikke får equippet den og brukt den. Så langt viser det seg å være en ganske utilstrekkelig bue i kampen mot «Gannon». Årets letdown? Kanskje, men jeg vet ikke hvilket år det er.



Jeg knuser en boomerangjævel. Han dropper en boomerang. Det eier, og jeg stiger umidderbart i boome…rang. Ut av veggene kommer noen blå hender og prøver å klå på meg. Jeg knæser de med sverdet og går inn til neste rom. Å helsike, der står det en drage og spruter ild på meg. Den er ingen match for meg og mitt umestrede sverd. Jeg knæser den raskt da den bare klare å sprute tre ildkuler på akkurat samme sted hele tiden, så alt jeg trenger å gjøre er å stå stille og skyte sverd på den. Den dør og det ligger igjen et hjerte på størrelse med hele meg. ENDELIG! HJERTE! JAAA! I




I neste rom ligger det en glitrende trekant. Er det en av trekraftene? Kalles det en enkraft når det bare er en av trekraftene? Vet ikke, men jeg kan nesten ikke la den ligge. Jeg plukker den opp og kan meske meg i Koji Kondos seiersfanfare. Deretter blir jeg transportert ut og er klar for viktigere ting – å levere en papirlapp til en gammel dame i skogen.



Jeg finner veien til den gamle damen. Tar frem den blå lappen og sier, «hei, ikke skyt budbringeren, okei?» Hun tar ikke spøken, men bryter ut «GRATULERER! Du har med en verdikupong på medisin! Nå får du blåmedisin til 40 og rødmedisin til utrolige 68! Tro det den som kan det»



Jeg blir så rasende at jeg nærmest løper ut døren. Uten noen ting som helst.




Jeg prøver å komme meg ned i venstre hjørnet av verden. Kommer forbi en rar vegg. Hvorfor er det en senkning i veggen akkurat der? Mystisk. Og hvorfor dropper det bomber fra fiendene her? Mon tro om…? Ja, riktig. Det et hemmelig rom her. Det er en hemmelighet, sier grisen i det hemmelige rommet. En hemmelighet for alle. Alle bortsett fra oss to. Mannen har bare rupeer til å holde ham selskap. Han har murt seg inne med pengene sine, det er et viktig varsel til meg og pengegriskheten min. Jeg blir enig om at jeg ved første anledning må bruke litt cash, slik at jeg er sikker på å ikke ende opp som ham. For sikkerhets skyld, unnlater jeg å fortelle grisemanen at jeg ruller rundt med 255 ruper på kropp. Snakkes. Aldri.

Like ved finner jeg en litt mindre hemmelig hule, og jeg skjønner straks hvorfor denne ikke er hemmelig. Inni møter jeg et gammelt øk av en dame som tar betalt, i satser, for å fortelle meg noe. Selvsagt vet jeg ikke hva hun skal snakke om før jeg eventuelt har betalt. Brått angrer jeg på at jeg for bare to minutter siden lovet at jeg skulle bruke penger for å ikke ende opp som mannen i forrige hule. Karslig som jeg er tenker jeg at størst er best, og betaler den største satsen, 50 penger. "Å fy fasan, du er rik", sier hun, og det er det. Jeg går inn og ut igjen og tenker nå at jeg må kutte mine tap og går derfor for minstesatsen denne gangen. «tsk tsk tsk» sier hun denne gangen. «dette er ikke nok til at jeg gidder å snakke, gjerrigknark». JA JA, sier jeg smått forbannet og går inn og ut igjen. Det er ikke så stor sjanse for at jeg blir som han mannen i hulen ved siden av likevel for dette er fadernmeg dyrt. Med den mellomste satsen forteller hun meg at jeg må gå nord, vest, sør, vest i skogslabyrinten. Jeg er rasende og sier ikke et ord. Jeg forlater damen i hulen.



Straks jeg er ute av hulen innser jeg at grisemannen i den forrige hulen samarbeider om denne scamen, og at jeg er dum som et nek.

Vel fremme i skogslabyrinten gjør jeg som jeg har blitt fortalt, eller, gjør jeg som jeg har betalt for. Og riktignok så finner jeg riktig vei gjennom, og det er FULLT av fiender. Gad damn, Peter Pan. De kentaurene her kødder ikke, men jeg kødder ikke tilbake. Svisj svosj, boomerang, sverd, og så er de døde. Legenden om Zelda viser seg å være et voldseventyr uten like. Jeg kommer til en trapp. Trappen leder meg til et kentaurhelvete og en ny trapp. På toppen av neste trapp er det et spøkelse. Det er et av de styggeste spøkelsene jeg har sett, og jeg blir dritredd. Det er flere graver her og jeg må sjekke alle sammen for hemmeligheter. Gir opp etter jeg skjønner at det spawner spøkelser på hver grav. Kanskje finnes det noen her i Hyrule som kan fortelle meg noe om disse senere. Jeg trasker videre og kommer til en borg. SPØKELSESBORG! Jeg tør egentlig ikke, men jeg samler på liv, så her er det bare å kvesse sverdet og boome rangen.



Utenfor borgen finner jeg en hemmelig trapp under en statue. Kommer inn i et mørkt rom og blir snipa av to spøkelser. Jeg løper ut igjen og går inn hovedinngangen. Det samme skjer her. Jeg skjønner at jeg må fleske ut med mange penger for et lys hos kjøpmann kjøpepress. Godt det ikke er langt til ham da. Men jeg er rask, for når man dør spawner man rett ved starten og der er kjøpmannens hule rett ved.



Tilbake ved SKJULT SPÆKELSES BORG som jeg bestemmer meg for å kalle den, lyser jeg opp som en fyrlykt. Dette er en borg full av skjulte spøkelser. Dvs. de er skjult helt til de kommer frem, og da knæser jeg dem med sverdet. Jeg besøker den hemmelige kjelleren først. Der knæser jeg noen spøkelsestrollmenn og møter omsider en gammel mann. Han har ikke mye å si. "Sikt på øynene til Gohma.» Javel, tenker jeg. Jeg vet ikke hva eller hvem Gohma er, men jeg forstår at denne mannen er en voldelig type, så jeg tenker at det beste er å stikke av. Jeg stikker av.



Jobber meg gjennom dungen. Kommer til en trehodet drage. Det tar tusen forsøk. Kanskje ikke tusen, men jeg oppfatter det som tusen ganger. Vanskelig å si om dette er Gohma som mannen snakket om. Det bør det være, for det var rimelig vanskelig med bare fire liv. Sikt på øynene du liksom. Her er et bedre tips, gammer’n: Slå den i hodet, ikke bli truffet av ildkulene og løp rundt som en gærning for å være uforutsigbar.



Når man har truffet hodene nok ganger spretter de av ett og ett og er i veien for deg når du skal dodge ildkulene. Altså. Nå bør det vanke hjerte på Linkefar. Jeg trasker videre inn i rommet. Neida. Flere fiender. Noen svarte blobs og en brennende vaffel som er DRIT irriterende. De blå spøkelsesmagene tåler masse og hvert rom med dem tar meg fem minutter.



OOOOH. Jeg kommer til en fin og fargerik kjeller. Den blir brukt utelukkende til å lagre isstaver. Det må være deilig å ha såpass stor plass at du kan ha én ting i hvert rom. Med min nye isstav kan jeg skyte livsfarlige wifi-stråler på fiendene. Ute av kjelleren finner jeg ut at jeg mangler en nøkkel. Finkjemmer alle rommene etter hemmelige nøkler, men må gi opp. Har allerede kjøpt en av Kjøpmann Kjøpepress. Kanskje det finnes en til nøkkelselger her i Hyrule. Jeg setter borgen på vent.



Jeg vaser litt rundt i skogen. Finner en hemmelig trapp under en statue som blir til live. Dessverre for den blir den til live i to sekunder før den igjen er stein dau på grunn av wifi-staven min. I hulen møter jeg nok en grisemann. "Det er en hemmelighet for alle", sier han. Det er kanskje mulig, sier jeg. Men det er ingen hemmelighet for alle at jeg har vært hos pengespill-mannen ved sjøen for å fylle lommene. Jeg antar at også denne mannen står i ledetråd med Fortellerkona oppe ved fjellet, og går ut, uten å si morna.



Jeg innser at Kjøpmann Kjøpepress sikkert har fått inn ny leveranse av både nøkler og stearinlys, og det har han. Jeg kommer inn, slenger en nøkkel på disken og prøver å ikke møte øynene til kjøpmannen. «Hvordan gikk det på Storo, hos nøkkelfileren?» spør han hånlig. «…De hadde ikke riktig type», sier jeg og slenger hundre penger på disken, grabber nøkkelen til meg og løper ut. Utenfor viser jeg demonstrativt fingeren ut i luften foran meg. Nå BØR det vanke et hjerte på meg oppe i SKJULT SPÆKELSE BORG.



Men. Selv med alle nøklene kommer jeg ikke videre, for jeg klarer ikke å hoppe over disse massive røde strekene. Kanskje jeg får noen skillz i en annen borg? På tide å sette denne borgen på vent! Men jeg kommer tilbake etter det hersens hjertet! Heldigvis visste jeg allerede om en borg i skogen som jeg hadde gått forbi tidligere.



Brunborgen kalles den, og ligger i hjertet av Hyrules dype skoger. Litt rart for inni er den grønn. Jeg kommer raskt til et rom med tre riddere. De kommer opp på en annenplass over kjipe fiender. Man kan bare knuse dem fra siden eller bakfra. Tilsynelatende er de immune mot wifi. Jeg bruker litt tid i dette rommet. I det jeg har knæst alle dropper det noen bomber i rommet. Jeg antar det betyr at det er en hemmelig vegg i nærheten. Jeg sier hemmelig vegg, men jeg mener hemmelig dør, for det er vel ikke VEGGEN i seg selv som er hemmelig. Jeg setter bombe på den eneste hele veggen i rommet og *spreng* så åpenbarer det seg en dør. Her skjuler deg seg tre nye knekter. JEEEEEZ. Jeg er litt mer dreven nå, så jeg smeller de fort ned i bakken med kastesverdene mine. Jobber meg videre gjennom enda et rom og inn i det neste.



Der møter jeg en lilla vindmølle som spruter ildkuler ut av fire hoder. Hva er det med denne verdenen og flerhodete ildkulesprutere. Så lenge du har våpen som kan skyte bossen på avstand er denne kampen en lek, selv om den beveger seg raskere og raskere hver gang den mister et hode. Skjønner at uten fullt liv eller wifi-stråler ville det raskt vært vanskeligere. Uansett så DROPPER DEN HJERTE JAAA! Nå begynner det å likne noe her. Men er det ikke noe nytt item i denne borgen da? Får sjekke litt rundt før jeg stikker.




Jeg går inn i neste rom og innser en viktig ting om meg selv: jeg er en materialistisk dritt. Her tenker jeg bare på hjerter og items og glemmer helt at jeg er på jakt etter blinkende trekanter til trekraften for å redde verden. Eller. Er det redde verden jeg skal? I neste rom finner jeg uansett trekant nummer to. Meeeen… … items da? På tide å finne en kjeller. OKEI nå begynner jeg å bli lei riddere her. Hvert rom tar 10 minutter for å ikke miste liv. Men her er det kjeller. Håper på noe bra.



… … … En bro. Jeg har aldri vært så glad for å finne en bro! Jeg vet om flere steder der en bro kan være en real bro, f.eks. det hjertet jeg har gått forbi. Må bare sjekke resten av rommene i dungen før jeg henter det. Det er vel ikke så mye igjen her. Ting var lettere før da en borg var en borg, og en dung var en dung. Du skal ha ett item og ett hjerte fra hvert sted, og en trekraft.



Jeg har jo helt glemt at det er en mann i hver borg, og det er det også her. Jeg støter på en gammel gubbe som spør meg om jeg har fått sverdet fra den gamle mannen på toppen av fossen. Du jeg har møtt ham, men han hadde ikke sårlig tro på sverdferdighetene mine, så det var dårlige greier du, MEN TAKK for tipset. Jeg forlater mannen.



Like etter finner jeg kartet og ser at dette er en nazi-borg. Det finner jeg meg selvsagt ikke i, og forlater den umiddelbart. Mitt første oppdrag blir å finne hjertet i sjøen. Jeg småjogger dit. Men. Hvordan? Jeg har jo med meg bro. Gi meg det hjertet! Faen.



I vilt raseri går jeg langs stranden og sparker i sand og stein. Kommer til en brygge og finner ut at det er brukerfeil – det er ikke en bro, det er en flåte. O M G. Jeg flåt(t)er meg over vannet og kommer til en ny borg.



Ser man på inngangspartiet ser man at dette er Likegyldighetens borg. De øynene der inspirerer ikke noen. Men det kan hende det er et hjerte der inne, så jeg skal inn! Hjerte er det, men ikke en borg. En gammel, skral mann gir meg valget mellom rødmedisin eller et hjerte. Hallo ER DU KOMPLETT POTTE IDIOT. Tar hjertet og stikker. Jeg husker å ha gått forbi en grønn brygge tidligere i spillet og rusler tilbake dit. Mister masse helse og må bruke dobbelt så lang tid for å komme meg dit med fullt liv. Det blir for dumt å gå rundt med halve hjerter.



Det er en ny borg, Sjøborgen selvsagt. Går venstre først. Der er det fullt av flaggermus. De får smake boomerangen. Og med smake mener jeg at jeg knæser dem. Hiya! Ellers er det blåhoppere som blir til rødeflaggermus og svarte blobs. Blobsa blir til småblobs når du slår dem med sverd eller så kan du oneshotte dem med wifi-staven. Det er jævlig mange nøkler her, jeg blir fristet til å kalle den nøkkelborgen, men klarer å styre meg heldigvis, for dette er SJØBORGEN. Det er hull i bakken jeg ikke kommer over, for jeg har ikke en bro, jeg har en flåte, og flåte kan ikke brukes fornuftig til NOE annet enn å flyte. Jaja, får eventyre meg videre innover her. SELVSAGT! Jeg burde skjønte det. I stedet for å jobbe meg innover burde jeg jobbet meg nedover.



Jeg finner en kjellerinngang og der er …En STIGE! STIG HENRIK HOFF kaller jeg den. Kanskje den er det jeg trenger for å komme meg over alle disse hullene, og kanskje jeg omsider kan få tak i hjertet i sjøen. Nå må jeg bare finne veien ut her. På vei ut finner jeg ut at det er mer ved Stig Henrik Hoff enn jeg hadde ant. Den legger seg ut av seg selv! Magi! Jeg er en banan, jeg faller aldri ned.



Jeg går meg vill og støter plutselig på et lilla vindmøllemonster igjen. Det kan jo ikke være noe vanskeligere enn det forrige, så jeg tar frem wifi-staven slenger den i bakken på null komma svisj. Men får jeg noe for det? Nei, men jeg begynner å kjenne lukten av hjerte i noen rom lenger inn her. Dette kartet jeg har funnet sier i alle fall at det skal være et ganske nært her. I neste rom er det som man kan forvente en gammel kæll. «Gå inn i fossen», sier han. «Nei, vet du hva, det kan du gjøre sjæl as, vet du hvor raskt man kan få lungebetennelse av sånt?»



Noen rom videre begynner jeg å høre lyder. Lyder jeg ikke liker. En eller annen drage her sliter med fæl hoste, apropos lungebetennelse. I neste rom møter jeg HOSTEDRAGEN. Den er mindre skummel enn man skulle tro, ettersom den bare har to hoder. Jeg får umiddelbart selvtillit da jeg nettopp har drept en drage med ett hode mer enn denne.




Jeg løper frem og tilbake i en halvbue og skyter den med sverdkast. Den dør og jeg får hjerte. Hjerte nummer seks. Tenk på det. Jeg rekker ikke å tenke på det for like etter finner jeg trekraften. Hvor mange har jeg egentlig nå, sånn tre stk eller noe? Skulle tro at det skjedde noe her snart. Men jeg mangler kanskje noe fra SKJULT SPÆKELSE BORG. Får jogge opp og sjekke.
 
Sist redigert:

Maraj

Ålø- og energiminister
#2
KAPITTEL 2



På veien henter STIG HENRIK HOFF og jeg hjertet i sjøen. Og jeg har nå syv hjerter. Heldige nummer 7! Hva hjelper det vel med syv hjerter når jeg mister ALT, i alle fall nesten, på vei opp til SKJULT SPÆKELSES BORG og hele veien inn til bossen. Jeg sverger, de oransje og lilla magespøkelsene er topp én irriterings.



Bossen er en diger krabbe. Som tåler alt. Jeg slår den med sverd. Ingenting. Jeg sprenger den med bombe. Ingenting. Jeg boomeranger den. Ingenting. Bombe. Ingenting. Piler. Nei. Jeg prøver desperat å sette fyr på ham med stearinglyset, men all «skade» det gjør på ham er litt stiv stearin på skallet. Jeg vurderer å quitte. Livet. Men mens jeg løper rundt som en gærning og skifter våpen, og krabben sikkert lurer på hvorfor jeg synes det er en god ide å gjøre en full inventory check nå, ser jeg at den åpner et øye. … … … Hva var det det gamle skroget sa igjen? Jeg river frem buen, spenner den og TOTALT FUCKINGS BLÆSTER trynet hans. Én hel pil tar det. Igjen ligger et hjerte, nummer åtte i tallet. Jeg er rik. På kjærlighet.



I neste rom ligger en trekraft. Mens jeg plukker den opp får jeg en vag mistanke om at jeg kanskje ikke gjør disse borgene i den enkleste eller mest effektive rekkefølgen. Jeg har måttet løpe noen ganger etter nøkkelkjøp hos kjøpmann Kjøpepress nå, og nå har jeg et helt knippe til overs. JAJA, skriker jeg og gjør meg klar til å eventyre meg frem til neste borg.



Jeg kommer meg på mirakuløst vis ned fra fjellet nok en gang. Du kan si det blir noen høydemeter på Link. Det er vel ikke så mange her i Hyrule som har samme leg gains som Link. Jeg har ikke funnet noen skikkelig skogborg enda, så jeg hugger meg vei gjennom tjukke, dype skoger til jeg kommer til en trapp i skogen. På toppen av trappen ligger BORG MØRKEBLÅ som ikke har sitt navn fra sitt ytre, men fra sitt, riktig, mørkeblå indre. Kanskje er det blant de farligste borgene her i landet. Jeg finner det snart ut.




Borg mørkeblå, eller LEVEL – 2, som den het i riktig gamle dager, viser seg å være en grei borg. Det eneste som er her inne er slanger og blå blobs som ikke kunne yte noen motstand. Slangene slang jeg i veggen med wifi-stråler og blobsene var bare blobær. En og annen boomerangfyr var det også men de bommet for det meste med rangene sine. I rommet som heter CA.MIDTERSTE lever den moderat farlige CAMIDTGARDSORMEN som er en flammeballlenke. Den er så langt den tredje minst farlige fienden. Men det er klart. Det var kanskje meningen at jeg skulle utforske denne borgen litt tidligere. Men hjerte er hjerte, og vi må alle følge hjertet. Også her er det gamle folk. Lite kjent fakta i Hyrule var at borgene fungerte som pensjonisthjem på deltid. «Dodongo liker ikke røyk», blir jeg fortalt. «Nei, faen, skjønner hva du mener as. Er glad røykeloven ble vedtatt, det er SYKT irriterende når noen røyker f.eks. på bussholdeplassen.» Mannen stirrer bare tomt på meg. Jeg blir redd og går ut. Jeg vender ham ikke ryggen.




To rom videre møter jeg på en triceratops, som etter sigende ikke liker røyk. Jeg har lagt siggen hjemme, men har med meg det nest beste, bomber. Jeg smeller av en bombe i fleisen på Dodongo. Selve eksplosjonen er han helt uanfektet av, han ser om ikke annet MER forbanna ut. Men røyken. Røyken er uutholdelig for ham. Han blir stående å grine og hoste og klarer ikke å følge med på meg. Innen han klarer å samle seg er det for sent. Han er så død, han. Ett hakk med sverdet holdt. Han dropper sitt hjerte og jeg tar det uten å nøle. Nå er jeg plutselig en katt. Borg mørkeblå er over. Neste borg er ikke over. Men først må jeg finne den.



Kaptein Links dagbok dag #628
Jeg har fremdeles ikke skjønt hvor i Hyrulsike jeg skal. Jeg fant Kraftcroissanten under en statue ved foten av fjellet. Det går bra. Det er bare et spill. Eller et liv for noen. For håpe jeg finner ut av det før jeg blir pensjonist.

Kaptein Links dagbok dag #752
Neida. Jeg er ikke sur. Har vært i skogen, ved Lake Pulmjøs og i sumpen. Det MÅ være her i fjellet. Har ikke funnet noe å bruke Kraftcroissanten på heller.

Kaptein Links dagbog dag #851
Ikke snakk til meg. Det går dårlig.

Kaptein Links dagbok dag #998
HE HE. MÅTTE jo forstå. At man ikke skulle se etter STEINER. Det var noen TUNGE BUSKER som måtte skyves vekk. Jepp. [Her måtte jeg alvorlig ta en pause.]




VEL inne i hulen finner jeg en mann, gammel selvsagt, som er sjef for tre trapper. Jeg prøver først den i midten, og det viser seg at det var et dårlig valg. Jeg må backtrace dit en gang til, men det går LITT fortere denne gangen da jeg vet hvor jeg skal. Tar veien til høyre, og jeg er på et ukjent sted, to skjermer videre og jeg kommer til …Borg.



Jeg døper den JEGERIKKESUR-borgen og stepper inn. Jeg ser straks at denne borgen burde vært kalt markeringstusj-borgen, men det er for sent å endre navn nå. Jeg møter raskt denne borgens gamlis. Han forteller at Digdogger hater en viss lyd. OK. Jeg hater en viss type gamle vage folk. Snakkes.

Jeg går videre og møter tre triceratopser. Samme type som tidligere. De må være i slekt, tenker jeg og legger ut bomber. Men i helsike, han svelget bomben! Jeg innser at jeg hadde flaks tidligere og at man må klare å time bombene sånn at de sprenger rett før de blir spist, og at det faktisk er ganske tricky. Det tar noen forsøk men heldigvis dropper hver dinosaur nye bomber. For øvrig er dette borgen med hoppekaniner. De tåler juling fra sverdet mitt, men det slår meg at det kanskje ikke gjør så vondt å bli slått med en liten pinne. Det er på tide å stikke innom mannen med sverdet i skogen. Kanskje jeg har mestret det nå. Har uansett ikke tid til å tenke på det nå, for jeg hører noe fæle lyder i fra rommet ved siden av her. I neste rom er bossen.



Jeg lager all verdens lyder: PTRRRR YUUYYUUYY MJRRRRØÆÆÆÆ SHWWWWQQQRRRRRE IIIIIK, ingenting hjelper. Jeg blir nødt til å gjøre dette på en annen måte. Jeg kåler litt gjennom flere rom, bruker uhorvelig lang tid på blå riddere. Dette bekrefter at jeg må skaffe meg et bedre sverd. Til slutt finner jeg kjelleren og en fløyte.



Hå Hå HÅÅ. Nå skal pipen få en annen lyd, ja. I alle fall lyden av denne pipa. Jeg slåss meg tilbake til bossen, som er et megaøye. Til tross for at den er et øye på størrelse med et hus, klarer den ikke å få med seg at jeg lynkjapt drar opp fløyten min og spiller sicke tunes. Bossen skrumper inn og jeg hugger til en seks-syv ganger, mens jeg hopper unna ildkuler fra alle kanter. Jeg putter hjertet den dropper inn i samlingen, og går videre inn og plukker opp trekraften. Hvor MANGE ER DET EGENTLIG?



Ute av borgen tester jeg fløyten. Det blir for dumt om den bare kan brukes på denne bossen. Som en slags Hyrules versjon av Per Midtstigen blåser jeg harmoni over skog og fjell, sump og sjø. Jeg blir tatt av en ENORM orkan og transportert til en borg. Jeg prøver igjen, og kommer til en annen borg. DIIIGG! Jeg kan bruke den som teleport. Woop woop. Jeg feirer med å gå innom medisinutsalget og benytte meg av verdigkupongen min. Går for en flaske rød årgangsmedisin. Den skal bli godt å ha i dårlige tider. Jeg er i så godt humør at jeg også går for et skjold hos Kjøpmann Kjøpepress. Når jeg kommer opp til Skjold-sjappa innser jeg at jeg klarte å glemme å ta med meg rødmedisinen likevel. Det er en mild demper på gleden.




Jeg går meg over sjø og land, og rett som det er kommer jeg over et område jeg ikke har vært før. Det står 6 statuer på rekke og rad. Tilfeldig? Neppe. Jeg dulter litt borti dem som for å starte bråk. En av dem blottstiller en trapp. Jeg går ned og finner ENDA en butikk. Å. Han har en ring. Til TO HUNDRE OG FREMTI. VETT DU VA,det er ikke greit. Det andre han selger er nøkler, og det har jeg nok av. Men han har et kjøttbein, og jeg ESLKER SJCHØTT, så jeg tar en av de, s'il vous plait. Jeg spiser halvparten av sjøtte mitt, men så innser jeg at det ikke gir meg fullt liv. Men jeg vet det er en dødshot fe som bor i et vann i nærheten, så jeg stikker dit for å bli helet. «HEY GRL GT SUM <3<3<3?» sier jeg. «Jada, gå vekk», sier hun. ☹




Rett ved ligger et KLISS makent vann. Bortsett fra feen er det basically det samme vannet. Her er det noe muffings. Jeg tar en kjapp runde gjennom inventory for å vaske dem i dammen. Jeg vasker alt, til og med sjcøtte får seg en vask. «Nå skulle jeg bare deisa oppi no god Tuborg oppi dammen her, så hadde vi hatt en decent buljong gående», tenker jeg før jeg tar frem fløyten for å *kremt* vaske den. Jeg skyller den nøysomt i vannet og blåser i den for å blåse ut alt vannet. Det viser seg at det ikke er det eneste vannet som forsvinner, for i det jeg ser opp er hele dammen FAKKINGS BORTE. I bunnen av dammen er det en trapp. Jeg pakker sammen tingene mine og går ned.

OOOH. BORG. Jeg kaller den BORG BULJONG. Åherrejesuskristihimmelfart, så mange boomerangkastere på en gang har jeg aldri sett. Jeg mener, så mange døde boomerangkastere på en gang har jeg aldri sett før:D. En dør åpner seg, og bak er denne borgens ene far i huset. Det er en hemmelighet i nesetippen. «ÆSJ», skriker jeg og går ut.

Det er masse fiender her, og gamle bosser finner vi også som fiender her, men flere rom kan bare løpes gjennom. Jeg heter Link, men de kaller meg MAZE RUNNER! Jeg slåss meg videre og finner etthvert at dette er en helt spesiell borg. Her bor det nemlig TO gamle menn. Han ene selger meg bomber for 100. HUNDRE. HØRES UT SOM EN GOD PRIS. NEI TAKK, skriker jeg. Mannen forklarer at han ønsker å selge meg større lommer til bombene. Jeg blir så flau at jeg drar kortet uten å tenke mer på det. Hundre ass.




Jeg skaffer meg kompass som leder meg til et mørkt rom med en oransje boomerangkaster. GRUMBLE GRUMBLE, sier han. "Eh. Og her går det bra, eller?" spør jeg. Han prøver å si noe men alle ordene hans blir overdøvet av magerumlingen hans. ÅH. Du er sulten. Her. Jeg har spist litt av den, men slapp av, jeg har ingen sykdommer som ikke kan kureres PRÆHÆHÆHÆHÆH. Han ler ikke, men kaster seg over SJØTTE. JEEZ, sier jeg. Jeg er glad det ikke er meg du spiser. Han spiser og han spiser. Starter i en ende og ser ikke hvor han fortsetter. Han tygger og gnafser og smatter og jafser og ser ikke at han i iveren fakkings spiser opp seg selv og blir borte. JAVEL, sier jeg og går videre.



Jeg finner kart og kjeller. I kjelleren er det et stearinlys. SÅ BRA DA. Godt jeg ikke paya skjorta og genser for stearinlys hos kjøpmann Kjøpepress da. Nå viste det seg at dette lyset var bedre enn det forrige, faktisk dobbelt så bra. Jeg kan nå kaste to flammer i stedet for ett. Det er ganske mange prosent økning.



Mange rom. Mange fiender, så når du kommer til et rom hvor det nesten ikke er noen i, så tenker man «særlig». Finnes ikke rom uten noenting i, bortsett fra tomrom, si’. Jeg dytter på en blokk og finner en hemmelig kjellerinngang. Jeg sprenger meg inn i neste rom og blir komplett overrasket av bossen jeg skvetter så innigranskauen at jeg i affekt plasserer en bombe rett foran meg. Godt det ikke er friendly fire, og jeg vil tro bossen fikk litt å tenke på der.



Bossen i seg selv er rimelig enkel. Jeg har slåss mot en liknende. Jeg står stille og kaster sverd. Den dør. Hjerte. Trekraft. Ut. Jeg befinner meg plutselig ved den tidligere tomme dammen. Nå er den full. Hva fasan? Jaja. Vi eventyrer stiller ikke spørsmål, vi eventyrer.

PHUH for en dung. Jeg ønsker aldri å se så mange fiender igjen. Heldigvis droppet det flust med feer her som ga meg fullt liv. Jeg skal ikke si så mye mer om denne borgen bortsett fra at jeg er glad for at jeg hadde med bomber.



Jeg tar meg et pust i bakken, og pusler litt med alle trekraftene min. Jeg legger dem slik at de til sammen blir en stor trekant. Men… …Det ser ut til å mangle en trekraft for å lage én stor Trekraft-trekraft. Det må finnes en borg til. Jeg reiser meg. Jeg kan ikke puste i bakken før alle trekraftene er samlet til en trekraft-trekraft.

... ... ...


Det tar. Dager, det tar år. Jeg finner ingen vei, jeg finner ingen borg. Jeg reiser med flåte, orkan og portaltrapper, og enhver sjanse til å orke en diskusjon svinner hen. MEN det løser seg i det jeg ringer en gammel venn på CODEC-frekvens 140.15. Walter Alkthrough svarer meg i andre enden. «Maraj?» sier han. «In the madderfakkings Taj», bekrefter jeg tilbake. «Du må brenne den der busken. OK SNAX». Den der busken ja. Jeg bruker litt tid, men jeg har sett en busk som kan passe den beskrivelsen nøyaktig. Jeg kaster lys over situasjonen med stearinlyset mitt og vips så stirrer jeg på en trapp. Jeg går ned i GRÅBORGEN.





Ingen skal si at gråborgen er grå og kjedelig, for fy flate mange fiender. TI MIN. Tar det å rydde et av rommene med riddere. Jeg mister masse liv pga. ildvaflene som ikke følger noe pattern. Jeg blir belønnet med en kjeller og en bok. Den boken bør være bra.



Den boken. Om den var bra? I AM A SERVANT OF THE SECRET FIRE, WIELDER OF THE FLAME OF ANOR! Så bra var den boken. I tillegg til wifi spruter staven min nå ild. Nå kan alle balroger og «Gannoner» gå og legge seg.

Horder av blåriddere i hvert rom. Det tar evigheter. Det blir ekstra krevende når en statue i hvert hjørne skal slenge ildkuler i min retning hele tiden. Men jeg kan i det minste blokke dem med skjoldet mitt, så om jeg holder meg langs veggene går det greit å blokke de fleste av dem. Men the greater the risk the higher the reward. En kjeller til! Wuhooo! En nøkkel, ikke wuhooo☹. Men se på den da. Det er en nøkkel med apehode. Den er helt annerledes enn de fire andre nøklene jeg har i lommene. Jeg tar Apenøkkelen og klatrer ut av kjelleren.



Nye runder med blåridderne, skal det ingen ende ta? Men det tar slutt. Jeg finner en tredje kjeller, men dette er bare en undergang til et annet sted i borgen. Jeg klatrer opp i et nytt rom og slakter en neve kaniner. Når blodet har lagt seg, kan jeg høre den. Bossen. UUUWHÆÆ UWHÆÆÆÆ, sier den. HOLD KJEFT, sier jeg ORKER IKKE DET BRÅKET HER. Jeg løper inn og står plutselig ansikt til ansikt med en kjent dragetype. Den flerhodete. Fire hoder denne gangen. Jeg bruker samme teknikk og SMELLER den i bakken på svisj komma null. HER ER DET HJERTEROM, roper jeg og plukker opp dragens hjerte. Jeg løper inn til den siste trekraften. Dette BØR bli bra.






Ja, så nå har jeg hele Trekraften. Men hvorfor skjer det ikke noe her a’. Virker den ikke? Er det årets skuffelse? Det kan ikke stemme. Det må være en siste borg, siste showdown eller noe. Heldigvis ringer det i CODECen. Det er Walther. Han forteller meg hvor den aller siste borgen – Dødsborgen ligger. Hvordan man kommer seg dit er en dypt bevart hemmelighet og jeg kommer aldri ALDRI til å oppgi hvor den ligger.



Dødsborgen. Har sitt navn etter alle de sjeler som har dævva der. Jeg har ingen planer om det. Jeg har med meg alt. Rødmedisin, nøkler, penger, bomber, boomerang og fløyte. Eneste jeg savner er scjhøtte. Men jeg får klare meg uten nå. På tide å Knæse «Gannon». Det første jeg kommer til etter inngangen er et tomt rom. Her ville det vanligvis vært en gammel borgerlig jævel, men selv de gamle er døde i Dødsborgen. Ikke bra. Jeg går videre.



Dette stedet er svært. Og det er mange rare fiender her. Heldigvis kan flere bare løpes forbi. Sånn som han ene gærningen her. Jeg bare skjønte ikke hvordan man tar han, så jeg løp forbi. For øvrig GANSKE mye diggere å drepe spøkelsesmages med det nye sverdet. Har du fullt liv er alt også mye enklere med kastesverd. Og husk protipset at ildvafler ikke skader deg. Jeg kryper ned i en kjeller og finner rødringen. Aner ikke hva den gjør, men jeg er glad for at jeg NEKTET å betale 250 for blåringen tidligere.



Jeg løper frem og tilbake, sniker meg forbi sjonglørfiender, for jeg finner ikke ut hvordan jeg dreper dem før de dreper meg. Jeg får endelig pusterom i det jeg støter på en gammel mann. «Så alle her er ikke daue likevel, altså», sier jeg. «Gå til neste rom», sier mannen om og om igjen. Han kunne like gjerne vært død. Jeg går til neste rom. Der er det spøkelsesmages som det spøker hardt for. Jeg DREPR de og dytter på en blokk for å finne en kjellerundergang. Opp og inn et rom kommer jeg til nok en sjonglørjævel, og denne kan jeg ikke løpe forbi. Dør fire ganger, både i spillet og inni meg, før jeg finner ut at man må drepe alle de små sjonglørballene før man dreper sjongløren. Ikke så farlig uten ballene dine, HÆH. Din dritt! Jeg finner en ny kjellerundergang og tenker at arkitekten sikkert kunne gjort en litt smartere jobb.



Jeg begynner å bli god på de magesa nå. Sprinter rundt og SMELLER til dem med sverdet og de er ferdige. Med skjold kan man blokke dem, men pass på rapid firen til de blå. OKEI GLEMl ALT JEG SA. DET HER er nå det mest irriterende rommet i spillet. Å fy fy fy fakkalakka. Hold deg i midten og forvent at du mister liv. Jeg mistenker forresten at rødringen minsker damage, siden jeg ikke dauer av to beams fra trolljævlene. Etter det forferdelige rommet blir jeg belønnet med blåpiler. Alle som blir skutt med dem opplever verdens verste blåmandag.

[Fikk ikke tid til å screenshootte, det var for vanskelig]

Jeg knuser horder hele hærer av sjonglører, spøkelsesmages, blobs og støvbsugere. INGEN kan stoppe meg nå. Et rom cleares, og det neste, og det neste, og det neste. Helt til jeg plutselig står overfor «GANNON». FAKK. Han er avskyelig. Jeg samler meg og tenker at om han er like farlig som de tidligere bossene, så skal dette her gå ganske greit. I det jeg tenker det blir jævelen borte.











Han forsvinner omsider, i en sky av blod og bæsj. Igjen står TREKRAFTEN HAN BØFFA. Den er wedga i innvollene hans. Uugh. Men hva faen, ikke noe hjerte? Gjerrigknark roper jeg og hytter med neven mot himmelen. En dør åpner seg og der står Zelda. Eeeh. Har du vært her hele tiden? Skjera? Hun sier ikke noe, men peker på flammene, som tilsynelatende fanger henne. Jeg svinger og svosjer med sverdet mitt og flammene forsvinner. Hun sier takk og kaller meg helt. Jeg svarer med å presse skjoldet mitt mot henne. Nå har freden kommet til Hyrule. Kýrie, eléison
 
Sist redigert:

Maraj

Ålø- og energiminister
#3
Så ja. Si gjerne noe om noen secrets jeg ikke fant da, eller hvor totalt jalla rekkefølge jeg rundet det i.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#4
Godt jobba, og artig LP! Jeg har aldri spilt det der noe særlig, så @Yetipants eller @ganon får kanskje skyte inn litt her. Det er et nådeløst og drittvanskelig spill som kan rundes på 28 minutter og 30 sekunder. I årets Awesome Games Done Quick hadde de et treveis race der de runder det 100% på under tre kvarter (!) uten å bruke spillets drøyest exploit som kalles Up+a og som jeg ikke aner hva gjør.
 

kakarlsen

Høyere yrkesfaglig
#5
Spilt til døde da jeg var lite, og kjenner meg ikke igjen i "dritvanskelig" første runden, men du har selvsagt 2nd quest til gode.
 

ganon

The Boshy
#8
Utrolig festlig let`s play! Jeg synes den bør flyttes til spillskrivestua slik at den ikke blir borte blant sosialspilling tråder.
Jeg kommer ikke på noe umiddelbart som du ikke fikk med deg, men man må bombe flere ulogiske steder for å finne alt.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#9
Jaggu, da har'n farr noe å lese på toget til søndagen også. Jeg spilte forøvrig gjennom The Hyrule Fantasy: Zeruda No Densetsu (altså, den japanske FDS-originalen) rundt jubileet i fjor men var så bissi at jeg ikke rakk å skrive noe om det. Uansett ble konklusjonen den gang at spillet fortsatt sitter såpass i ryggmargen at jeg ikke trengte å slå opp noe som helst japansk mens jeg spilte, og at The Legend of Zelda fortsatt evner å fenge den oppvoksende generasjon ettersom jeg hadde med fireåringen på fanget under slagene.
 

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#11
Han forteller at Digdogger hater en viss lyd.
Dette var et mysterium for oss vestlige i lang tid. Famicomen har innebygget mikrofon i kontroller #2, så i den japanske utgaven av spillet kan du lage en høy lyd for å stunne dyret. Siden deti kke er mikrofon i NES-en uteblir funksjonaliteten, men de endret ikke på spillet av den grunn.
 
Sist redigert:

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#12
:eng: De gjorde det slik at Digdogger blir krakilsk når du spiller fløyte, da. Og! At du kan bruke mikrofonen i kontroller #2 gjelder også en annen fiende i spillet, de oransje musespøkelsene Pols Voice. Takket være "Legends of Localization"-boka mi veit jeg at svakheten til Pols Voice varierer etter region, faktisk. Mikrofonen kan drepe Pols Voice i den japanske FDS-versjonen, mens i de amerikanske og europeiske NES-utgavene er de svake mot piler (de tar ikke skade av piler i det hele tatt i FDS-utgaven). I den japanske GBA-utgaven kan du knerte dem ved å trykke fire ganger på Select, oooog artig nok kan du fortsatt bruke mikrofonknepet i 3DS-utgaven hvis du bytter til kontroller #2 i emulatoren og blåser i 3DS-mikrofonen.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#14
DA har jeg endelig fått lest. Og, vel blåst! Artigste let's playen jeg har lest. Av ting du missa så er det vel egentlig bare den magiske sverden du gikk ordentlig glipp av (tenkte MEN DU MÅ JO HA BLÅRINGEN helt til du bare kraftmoste deg fram til rødringen, well fuckings played), og den eeeeeer på skjeskgål'n som dem sier i trøndelagen. Øverste skjermen til høyre, pass på å mose spøkelseskladdens ariske søskenbarn mens du holder på. Et protip der er å vente til du har vekket til live et par skrømt med å ta det første skrømtet, for da dør alle. Ja og du må ha tolv hjertings.

Men ja: Tegna du kart mens du holdt på? Noe av det jeg likte best med TLoZ da jeg var liten, var at det fulgte med et kart på papir, MEN det var ikke fullstendig. Dermed måtte du fylle ut resten selv. Eide det? Det eide.

Det artigste for meg er at jeg får litt flashbacks til tida hvor jeg og bestekompisen min da jeg var liten jobba oss gjennom spillet. Nå husker jeg bare tida etter at vi hadde mestra det (runda det seff tjue-tredve ganger etterpå), men det må ha tatt nesten ett år å bli ferdig med det første gang (det høres kanskje mye ut, men han bodde i ei grend på andre sida av Notodden og det var tre mil mellom husene våre så det ble ikke hver helg en gang). Vi sosa seff akkurat like mye rundt. Husker den kombinerte følelsen av HVA I SØREN (var for liten til å kunne noen ordentlige banneord) og HERREGUD da jeg fant level 8 alt for tidlig ved en tilfeldighet. Det var så vidt jeg turte å gå inn en dør, jeg var helt sikker på at jeg skulle dævve på flekken.

Gleder meg til du får lyst til å oppleve Zelda II og raegen som kommer til å følge da. =D
 

Agradula

Ridder Jonatann
Medlem av ledelsen
#15
trenger ikke spille zelda 2. Bare høre på musikken.
Castlevania 2 Derimot.
Et helt forferdelig spill jeg elsket til døde da jeg var kid (jeg var sykelig opptatt av alt som hadde med monstere og kanskje særlig vampyrer å gjøre).
Hvis du lager en "La oss spille" av castlevania 2 blir jeg en meget glad laks (mye fordi det er så jævlig frustrerende).
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#16
Et tips til den siste der: Castlevania 2: Simens Kvist er ikke akkurat blant bestlevaniaene, men han derre Alkthrough sitter nok på litt info om det også og dessuten finnes det en romhack som fikser hintene i spillet slik at de ikke er, du veit, riv ruskende feil. Har spilt med assistanse og det er et helt streit - og ikke spesielt vanskelig - spill som dessverre var litt for forut for sin tid for sitt eget beste. For for for for.

E: Og ja, musikken er helt crazy bananas bra. Han derre Vampire Killer kan du bare beholde, gi meg Bloody Tears.
 

Lodin

Der Waaaah
#17
Jeg og en kompis spilla det og med begredelige leseferdigheter i engelsk måtte vi slå opp ting i engelskordboka til morra mi. Hva er egentlig en daughter og hvorfor innsisterer denne gamle gubben på at vi tar den uten å få no?
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#18
En krokete handler tilbyr rumpeavtaler i denne byen.
 

Maraj

Ålø- og energiminister
#19
Tegnet ikke noe kart, men hadde jeg spilt dette da jeg var liten hadde jeg garantert gjort det. Hilsen en som pleide å sitte i timen og tegne Theme Park-fornøyelsesparker og Command & Conquer-baser for så å lage dem da jeg kom hjem.

Planen er å spille gjennom hele Zelda-serien i utgivelsesrekkefølge (men ikke obskure bakgårdstitler kun utgitt på trekasetter i favelaen), og kanskje skrive liknende greier om det. Ser for meg at det kanskje ikke er like lett å skrive LP, eller i det minste finne på en "handling", der det er mer dialog.

Etter det får vi se om ikke det er noen andre geimz man kan irritere seg over.
 
Sist redigert:

Buggz

Jævla Buggz
Medlem av ledelsen
#20
Du får ha de største lykker til med neste spill.
 
Topp