Hadde lyst til å oppleve dette spillet. Så det gjorde jeg. Tråden beskriver opplevelsen og fungerer tildels som en rævva guide. Her kommer det:
Øh, ja. Det kan vel kanskje passe med en aldri så liten SPOILERALERT
KAPITTEL 1
Han “Gannon” har bøffa Trekraften. Ikke bra.
I nærmeste hule får jeg et sverd av HMS-sjefen. Ingen spørsmål stilt. Det er for farlig å gå alene, så da må man ha sverd. Jepp. Med sverdet i din hånd er du aldri alene. Dun dun duuun duuuun!
Men shi- dette er vanskelig. Tre små liv. Jeg dauer hele tiden, og man har ikke noe sving på sverdet så det føles ut som om jeg fekter med nålestikk. Døde etter syv minutter. Letteste er å ha fullt liv. Da kan du sende sverdstråler. Det er verdt det å løpe fra fiender. Powerful med sverdstråler, ubrukelig uten.
Jeg rusler litt rundt og dreper spyttepinnsvin. Finner etter hvert hulen til den lokale kjøpmannen. Herr Kjøpmann Kjøpepress har stive priser as. 60 for et stearinlys og HUNDRE for en nøkkel. Nei vet du hva. Da går jeg heller på Storo-senteret og får filt en nøkkel der. Skjold koster 160.
Jeg støter også på en gammel kone i skogen. Hun sier ikke en dritt. Tror ikke jeg vil være her så mye lenger. Jeg går ut og løper omkring og slakter fiender. Forviller meg ut på vidder og fjell. Men hva er det der?
Jaaa. En borg! Jeg tror i alle fall at det er en borg. Stort hult tre. Men det har kostet masse liv og forsiktig adventuring å komme seg hit. Dør vel ikke så veldig med bare tre hjerter? Neida. Sikkert ikke.
Det. Var. Ikke. En. Borg. "La oss spille et money making game." Ja, hvorfor ikke, min gode mann. La oss gjøre det.
Etter å ha loppet en mann som aldri hadde hørt om save states før, for penger, var jeg igjen klar for å utforske på nytt. Bena kjentes tunge, med flere hundre kilo rupeer i lommene. Det er særlig tungt å gå i stiger.
Hyrule. Riket som kun består av gamle mennesker. Ta med denne lappen til den gamle damen. Regner med at dette var den eneste gamle damen i Hyrule og at dette var en av frierne hennes.Men null problem. Jeg har god tid. Skal levere lappen for deg jeg. Oi. Etter at jeg fikk lappen forsvant mannen. Kanskje han skrev noe drøyt på lappen.
"Om du mestrer det kan du få dette." Altså HVA SNAKKER DU OM. VET DU HVOR VANSKELIG DET VAR Å KOMME SEG HIT. JEG MESTRER DET FOR FAN GI MEG DET. Men nei. Han ville ikke la meg få det. Han lot seg heller ikke overbevise av at det tøt rupeer ut av lommene mine som klirrende små fosser. Jeg dro. I komplett vanære.
Jeg går langs Lake Pulmjøs og jeg kommer til en bro. Jeg går over broen og skvetter rolig unna fisken som USTANSELIG prøver å sprute ild på meg. På andre siden, midt i selveste Lake Pulmjøs ligger Pulmjøs borg. Oh yes. Endelig er det håp for et liv til.
Jeg skjønte fort på musikken at dette var et LI’F’S’farlig sted. Flaggermus, Pepperkakeskjelletter. Slimes på gulvet og boomerangjævler. Noen nøkler her, dytter på noen steiner der. Plutselig er jeg i et mørkt rom med en gammel mann. Hei, sjef. Håper du ikke skal ha meg til å levere flørtepergament til skogkjerringa nå, for jeg er allerede på oppdra-. Jeg blir raskt klar over at denne mannen er gal. Han sitter bare og resiterer samme setningn gang på gang.
«Østre halvøy er hemmeligheten» Ok, sier og rygger sakte ut av rommet. Jeg viser aldri ryggen til mannen. Men så kommer jeg på at jeg må prøve å drepe ham. Det kan jo hende at han er et monster. Jeg stormer inn og hugger til ham med sverdet. Javisst! Han tar skade. Masse skade. Mengder av skade. Men dør ikke. Jeg klikker, og går ut igjen.
Jeg finner pil og bue! Pow pow! Eller. Er det pil også? Herfra ser det ut som om det bare er en bue. Det viser seg at den er ubrukelig. Ubrukelig som i at jeg ikke får equippet den og brukt den. Så langt viser det seg å være en ganske utilstrekkelig bue i kampen mot «Gannon». Årets letdown? Kanskje, men jeg vet ikke hvilket år det er.
Jeg knuser en boomerangjævel. Han dropper en boomerang. Det eier, og jeg stiger umidderbart i boome…rang. Ut av veggene kommer noen blå hender og prøver å klå på meg. Jeg knæser de med sverdet og går inn til neste rom. Å helsike, der står det en drage og spruter ild på meg. Den er ingen match for meg og mitt umestrede sverd. Jeg knæser den raskt da den bare klare å sprute tre ildkuler på akkurat samme sted hele tiden, så alt jeg trenger å gjøre er å stå stille og skyte sverd på den. Den dør og det ligger igjen et hjerte på størrelse med hele meg. ENDELIG! HJERTE! JAAA! I
I neste rom ligger det en glitrende trekant. Er det en av trekraftene? Kalles det en enkraft når det bare er en av trekraftene? Vet ikke, men jeg kan nesten ikke la den ligge. Jeg plukker den opp og kan meske meg i Koji Kondos seiersfanfare. Deretter blir jeg transportert ut og er klar for viktigere ting – å levere en papirlapp til en gammel dame i skogen.
Jeg finner veien til den gamle damen. Tar frem den blå lappen og sier, «hei, ikke skyt budbringeren, okei?» Hun tar ikke spøken, men bryter ut «GRATULERER! Du har med en verdikupong på medisin! Nå får du blåmedisin til 40 og rødmedisin til utrolige 68! Tro det den som kan det»
Jeg blir så rasende at jeg nærmest løper ut døren. Uten noen ting som helst.
Jeg prøver å komme meg ned i venstre hjørnet av verden. Kommer forbi en rar vegg. Hvorfor er det en senkning i veggen akkurat der? Mystisk. Og hvorfor dropper det bomber fra fiendene her? Mon tro om…? Ja, riktig. Det et hemmelig rom her. Det er en hemmelighet, sier grisen i det hemmelige rommet. En hemmelighet for alle. Alle bortsett fra oss to. Mannen har bare rupeer til å holde ham selskap. Han har murt seg inne med pengene sine, det er et viktig varsel til meg og pengegriskheten min. Jeg blir enig om at jeg ved første anledning må bruke litt cash, slik at jeg er sikker på å ikke ende opp som ham. For sikkerhets skyld, unnlater jeg å fortelle grisemanen at jeg ruller rundt med 255 ruper på kropp. Snakkes. Aldri.
Like ved finner jeg en litt mindre hemmelig hule, og jeg skjønner straks hvorfor denne ikke er hemmelig. Inni møter jeg et gammelt øk av en dame som tar betalt, i satser, for å fortelle meg noe. Selvsagt vet jeg ikke hva hun skal snakke om før jeg eventuelt har betalt. Brått angrer jeg på at jeg for bare to minutter siden lovet at jeg skulle bruke penger for å ikke ende opp som mannen i forrige hule. Karslig som jeg er tenker jeg at størst er best, og betaler den største satsen, 50 penger. "Å fy fasan, du er rik", sier hun, og det er det. Jeg går inn og ut igjen og tenker nå at jeg må kutte mine tap og går derfor for minstesatsen denne gangen. «tsk tsk tsk» sier hun denne gangen. «dette er ikke nok til at jeg gidder å snakke, gjerrigknark». JA JA, sier jeg smått forbannet og går inn og ut igjen. Det er ikke så stor sjanse for at jeg blir som han mannen i hulen ved siden av likevel for dette er fadernmeg dyrt. Med den mellomste satsen forteller hun meg at jeg må gå nord, vest, sør, vest i skogslabyrinten. Jeg er rasende og sier ikke et ord. Jeg forlater damen i hulen.
Straks jeg er ute av hulen innser jeg at grisemannen i den forrige hulen samarbeider om denne scamen, og at jeg er dum som et nek.
Vel fremme i skogslabyrinten gjør jeg som jeg har blitt fortalt, eller, gjør jeg som jeg har betalt for. Og riktignok så finner jeg riktig vei gjennom, og det er FULLT av fiender. Gad damn, Peter Pan. De kentaurene her kødder ikke, men jeg kødder ikke tilbake. Svisj svosj, boomerang, sverd, og så er de døde. Legenden om Zelda viser seg å være et voldseventyr uten like. Jeg kommer til en trapp. Trappen leder meg til et kentaurhelvete og en ny trapp. På toppen av neste trapp er det et spøkelse. Det er et av de styggeste spøkelsene jeg har sett, og jeg blir dritredd. Det er flere graver her og jeg må sjekke alle sammen for hemmeligheter. Gir opp etter jeg skjønner at det spawner spøkelser på hver grav. Kanskje finnes det noen her i Hyrule som kan fortelle meg noe om disse senere. Jeg trasker videre og kommer til en borg. SPØKELSESBORG! Jeg tør egentlig ikke, men jeg samler på liv, så her er det bare å kvesse sverdet og boome rangen.
Utenfor borgen finner jeg en hemmelig trapp under en statue. Kommer inn i et mørkt rom og blir snipa av to spøkelser. Jeg løper ut igjen og går inn hovedinngangen. Det samme skjer her. Jeg skjønner at jeg må fleske ut med mange penger for et lys hos kjøpmann kjøpepress. Godt det ikke er langt til ham da. Men jeg er rask, for når man dør spawner man rett ved starten og der er kjøpmannens hule rett ved.
Tilbake ved SKJULT SPÆKELSES BORG som jeg bestemmer meg for å kalle den, lyser jeg opp som en fyrlykt. Dette er en borg full av skjulte spøkelser. Dvs. de er skjult helt til de kommer frem, og da knæser jeg dem med sverdet. Jeg besøker den hemmelige kjelleren først. Der knæser jeg noen spøkelsestrollmenn og møter omsider en gammel mann. Han har ikke mye å si. "Sikt på øynene til Gohma.» Javel, tenker jeg. Jeg vet ikke hva eller hvem Gohma er, men jeg forstår at denne mannen er en voldelig type, så jeg tenker at det beste er å stikke av. Jeg stikker av.
Jobber meg gjennom dungen. Kommer til en trehodet drage. Det tar tusen forsøk. Kanskje ikke tusen, men jeg oppfatter det som tusen ganger. Vanskelig å si om dette er Gohma som mannen snakket om. Det bør det være, for det var rimelig vanskelig med bare fire liv. Sikt på øynene du liksom. Her er et bedre tips, gammer’n: Slå den i hodet, ikke bli truffet av ildkulene og løp rundt som en gærning for å være uforutsigbar.
Når man har truffet hodene nok ganger spretter de av ett og ett og er i veien for deg når du skal dodge ildkulene. Altså. Nå bør det vanke hjerte på Linkefar. Jeg trasker videre inn i rommet. Neida. Flere fiender. Noen svarte blobs og en brennende vaffel som er DRIT irriterende. De blå spøkelsesmagene tåler masse og hvert rom med dem tar meg fem minutter.
OOOOH. Jeg kommer til en fin og fargerik kjeller. Den blir brukt utelukkende til å lagre isstaver. Det må være deilig å ha såpass stor plass at du kan ha én ting i hvert rom. Med min nye isstav kan jeg skyte livsfarlige wifi-stråler på fiendene. Ute av kjelleren finner jeg ut at jeg mangler en nøkkel. Finkjemmer alle rommene etter hemmelige nøkler, men må gi opp. Har allerede kjøpt en av Kjøpmann Kjøpepress. Kanskje det finnes en til nøkkelselger her i Hyrule. Jeg setter borgen på vent.
Jeg vaser litt rundt i skogen. Finner en hemmelig trapp under en statue som blir til live. Dessverre for den blir den til live i to sekunder før den igjen er stein dau på grunn av wifi-staven min. I hulen møter jeg nok en grisemann. "Det er en hemmelighet for alle", sier han. Det er kanskje mulig, sier jeg. Men det er ingen hemmelighet for alle at jeg har vært hos pengespill-mannen ved sjøen for å fylle lommene. Jeg antar at også denne mannen står i ledetråd med Fortellerkona oppe ved fjellet, og går ut, uten å si morna.
Jeg innser at Kjøpmann Kjøpepress sikkert har fått inn ny leveranse av både nøkler og stearinlys, og det har han. Jeg kommer inn, slenger en nøkkel på disken og prøver å ikke møte øynene til kjøpmannen. «Hvordan gikk det på Storo, hos nøkkelfileren?» spør han hånlig. «…De hadde ikke riktig type», sier jeg og slenger hundre penger på disken, grabber nøkkelen til meg og løper ut. Utenfor viser jeg demonstrativt fingeren ut i luften foran meg. Nå BØR det vanke et hjerte på meg oppe i SKJULT SPÆKELSE BORG.
Men. Selv med alle nøklene kommer jeg ikke videre, for jeg klarer ikke å hoppe over disse massive røde strekene. Kanskje jeg får noen skillz i en annen borg? På tide å sette denne borgen på vent! Men jeg kommer tilbake etter det hersens hjertet! Heldigvis visste jeg allerede om en borg i skogen som jeg hadde gått forbi tidligere.
Brunborgen kalles den, og ligger i hjertet av Hyrules dype skoger. Litt rart for inni er den grønn. Jeg kommer raskt til et rom med tre riddere. De kommer opp på en annenplass over kjipe fiender. Man kan bare knuse dem fra siden eller bakfra. Tilsynelatende er de immune mot wifi. Jeg bruker litt tid i dette rommet. I det jeg har knæst alle dropper det noen bomber i rommet. Jeg antar det betyr at det er en hemmelig vegg i nærheten. Jeg sier hemmelig vegg, men jeg mener hemmelig dør, for det er vel ikke VEGGEN i seg selv som er hemmelig. Jeg setter bombe på den eneste hele veggen i rommet og *spreng* så åpenbarer det seg en dør. Her skjuler deg seg tre nye knekter. JEEEEEZ. Jeg er litt mer dreven nå, så jeg smeller de fort ned i bakken med kastesverdene mine. Jobber meg videre gjennom enda et rom og inn i det neste.
Der møter jeg en lilla vindmølle som spruter ildkuler ut av fire hoder. Hva er det med denne verdenen og flerhodete ildkulesprutere. Så lenge du har våpen som kan skyte bossen på avstand er denne kampen en lek, selv om den beveger seg raskere og raskere hver gang den mister et hode. Skjønner at uten fullt liv eller wifi-stråler ville det raskt vært vanskeligere. Uansett så DROPPER DEN HJERTE JAAA! Nå begynner det å likne noe her. Men er det ikke noe nytt item i denne borgen da? Får sjekke litt rundt før jeg stikker.
Jeg går inn i neste rom og innser en viktig ting om meg selv: jeg er en materialistisk dritt. Her tenker jeg bare på hjerter og items og glemmer helt at jeg er på jakt etter blinkende trekanter til trekraften for å redde verden. Eller. Er det redde verden jeg skal? I neste rom finner jeg uansett trekant nummer to. Meeeen… … items da? På tide å finne en kjeller. OKEI nå begynner jeg å bli lei riddere her. Hvert rom tar 10 minutter for å ikke miste liv. Men her er det kjeller. Håper på noe bra.
… … … En bro. Jeg har aldri vært så glad for å finne en bro! Jeg vet om flere steder der en bro kan være en real bro, f.eks. det hjertet jeg har gått forbi. Må bare sjekke resten av rommene i dungen før jeg henter det. Det er vel ikke så mye igjen her. Ting var lettere før da en borg var en borg, og en dung var en dung. Du skal ha ett item og ett hjerte fra hvert sted, og en trekraft.
Jeg har jo helt glemt at det er en mann i hver borg, og det er det også her. Jeg støter på en gammel gubbe som spør meg om jeg har fått sverdet fra den gamle mannen på toppen av fossen. Du jeg har møtt ham, men han hadde ikke sårlig tro på sverdferdighetene mine, så det var dårlige greier du, MEN TAKK for tipset. Jeg forlater mannen.
Like etter finner jeg kartet og ser at dette er en nazi-borg. Det finner jeg meg selvsagt ikke i, og forlater den umiddelbart. Mitt første oppdrag blir å finne hjertet i sjøen. Jeg småjogger dit. Men. Hvordan? Jeg har jo med meg bro. Gi meg det hjertet! Faen.
I vilt raseri går jeg langs stranden og sparker i sand og stein. Kommer til en brygge og finner ut at det er brukerfeil – det er ikke en bro, det er en flåte. O M G. Jeg flåt(t)er meg over vannet og kommer til en ny borg.
Ser man på inngangspartiet ser man at dette er Likegyldighetens borg. De øynene der inspirerer ikke noen. Men det kan hende det er et hjerte der inne, så jeg skal inn! Hjerte er det, men ikke en borg. En gammel, skral mann gir meg valget mellom rødmedisin eller et hjerte. Hallo ER DU KOMPLETT POTTE IDIOT. Tar hjertet og stikker. Jeg husker å ha gått forbi en grønn brygge tidligere i spillet og rusler tilbake dit. Mister masse helse og må bruke dobbelt så lang tid for å komme meg dit med fullt liv. Det blir for dumt å gå rundt med halve hjerter.
Det er en ny borg, Sjøborgen selvsagt. Går venstre først. Der er det fullt av flaggermus. De får smake boomerangen. Og med smake mener jeg at jeg knæser dem. Hiya! Ellers er det blåhoppere som blir til rødeflaggermus og svarte blobs. Blobsa blir til småblobs når du slår dem med sverd eller så kan du oneshotte dem med wifi-staven. Det er jævlig mange nøkler her, jeg blir fristet til å kalle den nøkkelborgen, men klarer å styre meg heldigvis, for dette er SJØBORGEN. Det er hull i bakken jeg ikke kommer over, for jeg har ikke en bro, jeg har en flåte, og flåte kan ikke brukes fornuftig til NOE annet enn å flyte. Jaja, får eventyre meg videre innover her. SELVSAGT! Jeg burde skjønte det. I stedet for å jobbe meg innover burde jeg jobbet meg nedover.
Jeg finner en kjellerinngang og der er …En STIGE! STIG HENRIK HOFF kaller jeg den. Kanskje den er det jeg trenger for å komme meg over alle disse hullene, og kanskje jeg omsider kan få tak i hjertet i sjøen. Nå må jeg bare finne veien ut her. På vei ut finner jeg ut at det er mer ved Stig Henrik Hoff enn jeg hadde ant. Den legger seg ut av seg selv! Magi! Jeg er en banan, jeg faller aldri ned.
Jeg går meg vill og støter plutselig på et lilla vindmøllemonster igjen. Det kan jo ikke være noe vanskeligere enn det forrige, så jeg tar frem wifi-staven slenger den i bakken på null komma svisj. Men får jeg noe for det? Nei, men jeg begynner å kjenne lukten av hjerte i noen rom lenger inn her. Dette kartet jeg har funnet sier i alle fall at det skal være et ganske nært her. I neste rom er det som man kan forvente en gammel kæll. «Gå inn i fossen», sier han. «Nei, vet du hva, det kan du gjøre sjæl as, vet du hvor raskt man kan få lungebetennelse av sånt?»
Noen rom videre begynner jeg å høre lyder. Lyder jeg ikke liker. En eller annen drage her sliter med fæl hoste, apropos lungebetennelse. I neste rom møter jeg HOSTEDRAGEN. Den er mindre skummel enn man skulle tro, ettersom den bare har to hoder. Jeg får umiddelbart selvtillit da jeg nettopp har drept en drage med ett hode mer enn denne.
Jeg løper frem og tilbake i en halvbue og skyter den med sverdkast. Den dør og jeg får hjerte. Hjerte nummer seks. Tenk på det. Jeg rekker ikke å tenke på det for like etter finner jeg trekraften. Hvor mange har jeg egentlig nå, sånn tre stk eller noe? Skulle tro at det skjedde noe her snart. Men jeg mangler kanskje noe fra SKJULT SPÆKELSE BORG. Får jogge opp og sjekke.
Øh, ja. Det kan vel kanskje passe med en aldri så liten SPOILERALERT
KAPITTEL 1
Han “Gannon” har bøffa Trekraften. Ikke bra.
I nærmeste hule får jeg et sverd av HMS-sjefen. Ingen spørsmål stilt. Det er for farlig å gå alene, så da må man ha sverd. Jepp. Med sverdet i din hånd er du aldri alene. Dun dun duuun duuuun!
Men shi- dette er vanskelig. Tre små liv. Jeg dauer hele tiden, og man har ikke noe sving på sverdet så det føles ut som om jeg fekter med nålestikk. Døde etter syv minutter. Letteste er å ha fullt liv. Da kan du sende sverdstråler. Det er verdt det å løpe fra fiender. Powerful med sverdstråler, ubrukelig uten.
Jeg rusler litt rundt og dreper spyttepinnsvin. Finner etter hvert hulen til den lokale kjøpmannen. Herr Kjøpmann Kjøpepress har stive priser as. 60 for et stearinlys og HUNDRE for en nøkkel. Nei vet du hva. Da går jeg heller på Storo-senteret og får filt en nøkkel der. Skjold koster 160.
Jeg støter også på en gammel kone i skogen. Hun sier ikke en dritt. Tror ikke jeg vil være her så mye lenger. Jeg går ut og løper omkring og slakter fiender. Forviller meg ut på vidder og fjell. Men hva er det der?
Jaaa. En borg! Jeg tror i alle fall at det er en borg. Stort hult tre. Men det har kostet masse liv og forsiktig adventuring å komme seg hit. Dør vel ikke så veldig med bare tre hjerter? Neida. Sikkert ikke.
Det. Var. Ikke. En. Borg. "La oss spille et money making game." Ja, hvorfor ikke, min gode mann. La oss gjøre det.
Etter å ha loppet en mann som aldri hadde hørt om save states før, for penger, var jeg igjen klar for å utforske på nytt. Bena kjentes tunge, med flere hundre kilo rupeer i lommene. Det er særlig tungt å gå i stiger.
Hyrule. Riket som kun består av gamle mennesker. Ta med denne lappen til den gamle damen. Regner med at dette var den eneste gamle damen i Hyrule og at dette var en av frierne hennes.Men null problem. Jeg har god tid. Skal levere lappen for deg jeg. Oi. Etter at jeg fikk lappen forsvant mannen. Kanskje han skrev noe drøyt på lappen.
"Om du mestrer det kan du få dette." Altså HVA SNAKKER DU OM. VET DU HVOR VANSKELIG DET VAR Å KOMME SEG HIT. JEG MESTRER DET FOR FAN GI MEG DET. Men nei. Han ville ikke la meg få det. Han lot seg heller ikke overbevise av at det tøt rupeer ut av lommene mine som klirrende små fosser. Jeg dro. I komplett vanære.
Jeg går langs Lake Pulmjøs og jeg kommer til en bro. Jeg går over broen og skvetter rolig unna fisken som USTANSELIG prøver å sprute ild på meg. På andre siden, midt i selveste Lake Pulmjøs ligger Pulmjøs borg. Oh yes. Endelig er det håp for et liv til.
Jeg skjønte fort på musikken at dette var et LI’F’S’farlig sted. Flaggermus, Pepperkakeskjelletter. Slimes på gulvet og boomerangjævler. Noen nøkler her, dytter på noen steiner der. Plutselig er jeg i et mørkt rom med en gammel mann. Hei, sjef. Håper du ikke skal ha meg til å levere flørtepergament til skogkjerringa nå, for jeg er allerede på oppdra-. Jeg blir raskt klar over at denne mannen er gal. Han sitter bare og resiterer samme setningn gang på gang.
«Østre halvøy er hemmeligheten» Ok, sier og rygger sakte ut av rommet. Jeg viser aldri ryggen til mannen. Men så kommer jeg på at jeg må prøve å drepe ham. Det kan jo hende at han er et monster. Jeg stormer inn og hugger til ham med sverdet. Javisst! Han tar skade. Masse skade. Mengder av skade. Men dør ikke. Jeg klikker, og går ut igjen.
Jeg finner pil og bue! Pow pow! Eller. Er det pil også? Herfra ser det ut som om det bare er en bue. Det viser seg at den er ubrukelig. Ubrukelig som i at jeg ikke får equippet den og brukt den. Så langt viser det seg å være en ganske utilstrekkelig bue i kampen mot «Gannon». Årets letdown? Kanskje, men jeg vet ikke hvilket år det er.
Jeg knuser en boomerangjævel. Han dropper en boomerang. Det eier, og jeg stiger umidderbart i boome…rang. Ut av veggene kommer noen blå hender og prøver å klå på meg. Jeg knæser de med sverdet og går inn til neste rom. Å helsike, der står det en drage og spruter ild på meg. Den er ingen match for meg og mitt umestrede sverd. Jeg knæser den raskt da den bare klare å sprute tre ildkuler på akkurat samme sted hele tiden, så alt jeg trenger å gjøre er å stå stille og skyte sverd på den. Den dør og det ligger igjen et hjerte på størrelse med hele meg. ENDELIG! HJERTE! JAAA! I
I neste rom ligger det en glitrende trekant. Er det en av trekraftene? Kalles det en enkraft når det bare er en av trekraftene? Vet ikke, men jeg kan nesten ikke la den ligge. Jeg plukker den opp og kan meske meg i Koji Kondos seiersfanfare. Deretter blir jeg transportert ut og er klar for viktigere ting – å levere en papirlapp til en gammel dame i skogen.
Jeg finner veien til den gamle damen. Tar frem den blå lappen og sier, «hei, ikke skyt budbringeren, okei?» Hun tar ikke spøken, men bryter ut «GRATULERER! Du har med en verdikupong på medisin! Nå får du blåmedisin til 40 og rødmedisin til utrolige 68! Tro det den som kan det»
Jeg blir så rasende at jeg nærmest løper ut døren. Uten noen ting som helst.
Jeg prøver å komme meg ned i venstre hjørnet av verden. Kommer forbi en rar vegg. Hvorfor er det en senkning i veggen akkurat der? Mystisk. Og hvorfor dropper det bomber fra fiendene her? Mon tro om…? Ja, riktig. Det et hemmelig rom her. Det er en hemmelighet, sier grisen i det hemmelige rommet. En hemmelighet for alle. Alle bortsett fra oss to. Mannen har bare rupeer til å holde ham selskap. Han har murt seg inne med pengene sine, det er et viktig varsel til meg og pengegriskheten min. Jeg blir enig om at jeg ved første anledning må bruke litt cash, slik at jeg er sikker på å ikke ende opp som ham. For sikkerhets skyld, unnlater jeg å fortelle grisemanen at jeg ruller rundt med 255 ruper på kropp. Snakkes. Aldri.
Like ved finner jeg en litt mindre hemmelig hule, og jeg skjønner straks hvorfor denne ikke er hemmelig. Inni møter jeg et gammelt øk av en dame som tar betalt, i satser, for å fortelle meg noe. Selvsagt vet jeg ikke hva hun skal snakke om før jeg eventuelt har betalt. Brått angrer jeg på at jeg for bare to minutter siden lovet at jeg skulle bruke penger for å ikke ende opp som mannen i forrige hule. Karslig som jeg er tenker jeg at størst er best, og betaler den største satsen, 50 penger. "Å fy fasan, du er rik", sier hun, og det er det. Jeg går inn og ut igjen og tenker nå at jeg må kutte mine tap og går derfor for minstesatsen denne gangen. «tsk tsk tsk» sier hun denne gangen. «dette er ikke nok til at jeg gidder å snakke, gjerrigknark». JA JA, sier jeg smått forbannet og går inn og ut igjen. Det er ikke så stor sjanse for at jeg blir som han mannen i hulen ved siden av likevel for dette er fadernmeg dyrt. Med den mellomste satsen forteller hun meg at jeg må gå nord, vest, sør, vest i skogslabyrinten. Jeg er rasende og sier ikke et ord. Jeg forlater damen i hulen.
Straks jeg er ute av hulen innser jeg at grisemannen i den forrige hulen samarbeider om denne scamen, og at jeg er dum som et nek.
Vel fremme i skogslabyrinten gjør jeg som jeg har blitt fortalt, eller, gjør jeg som jeg har betalt for. Og riktignok så finner jeg riktig vei gjennom, og det er FULLT av fiender. Gad damn, Peter Pan. De kentaurene her kødder ikke, men jeg kødder ikke tilbake. Svisj svosj, boomerang, sverd, og så er de døde. Legenden om Zelda viser seg å være et voldseventyr uten like. Jeg kommer til en trapp. Trappen leder meg til et kentaurhelvete og en ny trapp. På toppen av neste trapp er det et spøkelse. Det er et av de styggeste spøkelsene jeg har sett, og jeg blir dritredd. Det er flere graver her og jeg må sjekke alle sammen for hemmeligheter. Gir opp etter jeg skjønner at det spawner spøkelser på hver grav. Kanskje finnes det noen her i Hyrule som kan fortelle meg noe om disse senere. Jeg trasker videre og kommer til en borg. SPØKELSESBORG! Jeg tør egentlig ikke, men jeg samler på liv, så her er det bare å kvesse sverdet og boome rangen.
Utenfor borgen finner jeg en hemmelig trapp under en statue. Kommer inn i et mørkt rom og blir snipa av to spøkelser. Jeg løper ut igjen og går inn hovedinngangen. Det samme skjer her. Jeg skjønner at jeg må fleske ut med mange penger for et lys hos kjøpmann kjøpepress. Godt det ikke er langt til ham da. Men jeg er rask, for når man dør spawner man rett ved starten og der er kjøpmannens hule rett ved.
Tilbake ved SKJULT SPÆKELSES BORG som jeg bestemmer meg for å kalle den, lyser jeg opp som en fyrlykt. Dette er en borg full av skjulte spøkelser. Dvs. de er skjult helt til de kommer frem, og da knæser jeg dem med sverdet. Jeg besøker den hemmelige kjelleren først. Der knæser jeg noen spøkelsestrollmenn og møter omsider en gammel mann. Han har ikke mye å si. "Sikt på øynene til Gohma.» Javel, tenker jeg. Jeg vet ikke hva eller hvem Gohma er, men jeg forstår at denne mannen er en voldelig type, så jeg tenker at det beste er å stikke av. Jeg stikker av.
Jobber meg gjennom dungen. Kommer til en trehodet drage. Det tar tusen forsøk. Kanskje ikke tusen, men jeg oppfatter det som tusen ganger. Vanskelig å si om dette er Gohma som mannen snakket om. Det bør det være, for det var rimelig vanskelig med bare fire liv. Sikt på øynene du liksom. Her er et bedre tips, gammer’n: Slå den i hodet, ikke bli truffet av ildkulene og løp rundt som en gærning for å være uforutsigbar.
Når man har truffet hodene nok ganger spretter de av ett og ett og er i veien for deg når du skal dodge ildkulene. Altså. Nå bør det vanke hjerte på Linkefar. Jeg trasker videre inn i rommet. Neida. Flere fiender. Noen svarte blobs og en brennende vaffel som er DRIT irriterende. De blå spøkelsesmagene tåler masse og hvert rom med dem tar meg fem minutter.
OOOOH. Jeg kommer til en fin og fargerik kjeller. Den blir brukt utelukkende til å lagre isstaver. Det må være deilig å ha såpass stor plass at du kan ha én ting i hvert rom. Med min nye isstav kan jeg skyte livsfarlige wifi-stråler på fiendene. Ute av kjelleren finner jeg ut at jeg mangler en nøkkel. Finkjemmer alle rommene etter hemmelige nøkler, men må gi opp. Har allerede kjøpt en av Kjøpmann Kjøpepress. Kanskje det finnes en til nøkkelselger her i Hyrule. Jeg setter borgen på vent.
Jeg vaser litt rundt i skogen. Finner en hemmelig trapp under en statue som blir til live. Dessverre for den blir den til live i to sekunder før den igjen er stein dau på grunn av wifi-staven min. I hulen møter jeg nok en grisemann. "Det er en hemmelighet for alle", sier han. Det er kanskje mulig, sier jeg. Men det er ingen hemmelighet for alle at jeg har vært hos pengespill-mannen ved sjøen for å fylle lommene. Jeg antar at også denne mannen står i ledetråd med Fortellerkona oppe ved fjellet, og går ut, uten å si morna.
Jeg innser at Kjøpmann Kjøpepress sikkert har fått inn ny leveranse av både nøkler og stearinlys, og det har han. Jeg kommer inn, slenger en nøkkel på disken og prøver å ikke møte øynene til kjøpmannen. «Hvordan gikk det på Storo, hos nøkkelfileren?» spør han hånlig. «…De hadde ikke riktig type», sier jeg og slenger hundre penger på disken, grabber nøkkelen til meg og løper ut. Utenfor viser jeg demonstrativt fingeren ut i luften foran meg. Nå BØR det vanke et hjerte på meg oppe i SKJULT SPÆKELSE BORG.
Men. Selv med alle nøklene kommer jeg ikke videre, for jeg klarer ikke å hoppe over disse massive røde strekene. Kanskje jeg får noen skillz i en annen borg? På tide å sette denne borgen på vent! Men jeg kommer tilbake etter det hersens hjertet! Heldigvis visste jeg allerede om en borg i skogen som jeg hadde gått forbi tidligere.
Brunborgen kalles den, og ligger i hjertet av Hyrules dype skoger. Litt rart for inni er den grønn. Jeg kommer raskt til et rom med tre riddere. De kommer opp på en annenplass over kjipe fiender. Man kan bare knuse dem fra siden eller bakfra. Tilsynelatende er de immune mot wifi. Jeg bruker litt tid i dette rommet. I det jeg har knæst alle dropper det noen bomber i rommet. Jeg antar det betyr at det er en hemmelig vegg i nærheten. Jeg sier hemmelig vegg, men jeg mener hemmelig dør, for det er vel ikke VEGGEN i seg selv som er hemmelig. Jeg setter bombe på den eneste hele veggen i rommet og *spreng* så åpenbarer det seg en dør. Her skjuler deg seg tre nye knekter. JEEEEEZ. Jeg er litt mer dreven nå, så jeg smeller de fort ned i bakken med kastesverdene mine. Jobber meg videre gjennom enda et rom og inn i det neste.
Der møter jeg en lilla vindmølle som spruter ildkuler ut av fire hoder. Hva er det med denne verdenen og flerhodete ildkulesprutere. Så lenge du har våpen som kan skyte bossen på avstand er denne kampen en lek, selv om den beveger seg raskere og raskere hver gang den mister et hode. Skjønner at uten fullt liv eller wifi-stråler ville det raskt vært vanskeligere. Uansett så DROPPER DEN HJERTE JAAA! Nå begynner det å likne noe her. Men er det ikke noe nytt item i denne borgen da? Får sjekke litt rundt før jeg stikker.
Jeg går inn i neste rom og innser en viktig ting om meg selv: jeg er en materialistisk dritt. Her tenker jeg bare på hjerter og items og glemmer helt at jeg er på jakt etter blinkende trekanter til trekraften for å redde verden. Eller. Er det redde verden jeg skal? I neste rom finner jeg uansett trekant nummer to. Meeeen… … items da? På tide å finne en kjeller. OKEI nå begynner jeg å bli lei riddere her. Hvert rom tar 10 minutter for å ikke miste liv. Men her er det kjeller. Håper på noe bra.
… … … En bro. Jeg har aldri vært så glad for å finne en bro! Jeg vet om flere steder der en bro kan være en real bro, f.eks. det hjertet jeg har gått forbi. Må bare sjekke resten av rommene i dungen før jeg henter det. Det er vel ikke så mye igjen her. Ting var lettere før da en borg var en borg, og en dung var en dung. Du skal ha ett item og ett hjerte fra hvert sted, og en trekraft.
Jeg har jo helt glemt at det er en mann i hver borg, og det er det også her. Jeg støter på en gammel gubbe som spør meg om jeg har fått sverdet fra den gamle mannen på toppen av fossen. Du jeg har møtt ham, men han hadde ikke sårlig tro på sverdferdighetene mine, så det var dårlige greier du, MEN TAKK for tipset. Jeg forlater mannen.
Like etter finner jeg kartet og ser at dette er en nazi-borg. Det finner jeg meg selvsagt ikke i, og forlater den umiddelbart. Mitt første oppdrag blir å finne hjertet i sjøen. Jeg småjogger dit. Men. Hvordan? Jeg har jo med meg bro. Gi meg det hjertet! Faen.
I vilt raseri går jeg langs stranden og sparker i sand og stein. Kommer til en brygge og finner ut at det er brukerfeil – det er ikke en bro, det er en flåte. O M G. Jeg flåt(t)er meg over vannet og kommer til en ny borg.
Ser man på inngangspartiet ser man at dette er Likegyldighetens borg. De øynene der inspirerer ikke noen. Men det kan hende det er et hjerte der inne, så jeg skal inn! Hjerte er det, men ikke en borg. En gammel, skral mann gir meg valget mellom rødmedisin eller et hjerte. Hallo ER DU KOMPLETT POTTE IDIOT. Tar hjertet og stikker. Jeg husker å ha gått forbi en grønn brygge tidligere i spillet og rusler tilbake dit. Mister masse helse og må bruke dobbelt så lang tid for å komme meg dit med fullt liv. Det blir for dumt å gå rundt med halve hjerter.
Det er en ny borg, Sjøborgen selvsagt. Går venstre først. Der er det fullt av flaggermus. De får smake boomerangen. Og med smake mener jeg at jeg knæser dem. Hiya! Ellers er det blåhoppere som blir til rødeflaggermus og svarte blobs. Blobsa blir til småblobs når du slår dem med sverd eller så kan du oneshotte dem med wifi-staven. Det er jævlig mange nøkler her, jeg blir fristet til å kalle den nøkkelborgen, men klarer å styre meg heldigvis, for dette er SJØBORGEN. Det er hull i bakken jeg ikke kommer over, for jeg har ikke en bro, jeg har en flåte, og flåte kan ikke brukes fornuftig til NOE annet enn å flyte. Jaja, får eventyre meg videre innover her. SELVSAGT! Jeg burde skjønte det. I stedet for å jobbe meg innover burde jeg jobbet meg nedover.
Jeg finner en kjellerinngang og der er …En STIGE! STIG HENRIK HOFF kaller jeg den. Kanskje den er det jeg trenger for å komme meg over alle disse hullene, og kanskje jeg omsider kan få tak i hjertet i sjøen. Nå må jeg bare finne veien ut her. På vei ut finner jeg ut at det er mer ved Stig Henrik Hoff enn jeg hadde ant. Den legger seg ut av seg selv! Magi! Jeg er en banan, jeg faller aldri ned.
Jeg går meg vill og støter plutselig på et lilla vindmøllemonster igjen. Det kan jo ikke være noe vanskeligere enn det forrige, så jeg tar frem wifi-staven slenger den i bakken på null komma svisj. Men får jeg noe for det? Nei, men jeg begynner å kjenne lukten av hjerte i noen rom lenger inn her. Dette kartet jeg har funnet sier i alle fall at det skal være et ganske nært her. I neste rom er det som man kan forvente en gammel kæll. «Gå inn i fossen», sier han. «Nei, vet du hva, det kan du gjøre sjæl as, vet du hvor raskt man kan få lungebetennelse av sånt?»
Noen rom videre begynner jeg å høre lyder. Lyder jeg ikke liker. En eller annen drage her sliter med fæl hoste, apropos lungebetennelse. I neste rom møter jeg HOSTEDRAGEN. Den er mindre skummel enn man skulle tro, ettersom den bare har to hoder. Jeg får umiddelbart selvtillit da jeg nettopp har drept en drage med ett hode mer enn denne.
Jeg løper frem og tilbake i en halvbue og skyter den med sverdkast. Den dør og jeg får hjerte. Hjerte nummer seks. Tenk på det. Jeg rekker ikke å tenke på det for like etter finner jeg trekraften. Hvor mange har jeg egentlig nå, sånn tre stk eller noe? Skulle tro at det skjedde noe her snart. Men jeg mangler kanskje noe fra SKJULT SPÆKELSE BORG. Får jogge opp og sjekke.
Sist redigert:
. En dør åpner seg, og bak er denne borgens ene far i huset. Det er en hemmelighet i nesetippen. «ÆSJ», skriker jeg og går ut.
De gjorde det slik at Digdogger blir krakilsk når du spiller fløyte, da. Og! At du kan bruke mikrofonen i kontroller #2 gjelder også en annen fiende i spillet, de oransje musespøkelsene Pols Voice. Takket være "Legends of Localization"-boka mi veit jeg at svakheten til Pols Voice varierer etter region, faktisk. Mikrofonen kan drepe Pols Voice i den japanske FDS-versjonen, mens i de amerikanske og europeiske NES-utgavene er de svake mot piler (de tar ikke skade av piler i det hele tatt i FDS-utgaven). I den japanske GBA-utgaven kan du knerte dem ved å trykke fire ganger på Select, oooog artig nok kan du fortsatt bruke mikrofonknepet i 3DS-utgaven hvis du bytter til kontroller #2 i emulatoren og blåser i 3DS-mikrofonen.
