Mulekalender 2017

[Yetipants]

Jepp, tid for 2017s 24 (ca.) beste spill i følge Fasiten, altså meg. Tradisjonen tro er jeg tidlig ute, så ta fire på rappen:

1. desember: Hidden Folks (Windows, Mac, Linux, iOS, Android)
Ok, litt partisk her, men... dette spillet er fortsatt fantastisk moro. Jeg elska myldrebøker da jeg var liten, og dette er en utrolig forseggjort interaktiv myldrebok.

Tegningene har en helt særegen sjarm og er innmari forseggjorte uten at det blir utydelig eller kronglete på noe tidspunkt. Og så har du alle lydeffektene, som er av typen alle småunger lager når de skal etterligne en lyd med stemmen eller munnen generelt. Hidden Folks er årets feelgood-hit som nennsomt stresser deg ned i en hektisk førjulstid, og er nå straks tilgjengelig på Android også (i tillegg til Windows og iOS).

Dessuten har jeg hørt rykter om at den norske oversettelsen er oppsiktsvekkende bra.

2. desember: Night in the Woods (Windows, Mac, Linux, PS4, iOS, Android)
Historien i dette spillet er både det svakeste punktet det har, og hovedgrunnen til å spille det. Det starter så fantastisk lovende - bare du kommer over at det er et plattformspill hvor du bare i begrenset grad oppnår noe med plattforminga di utover transport - med en historie som bør vekke sympati hos de aller fleste som har vært tenåringer. NITW bygger på følelsen av at du ikke har funnet noen plass i voksen alder, og at det ikke lenger er plass til deg der du kom fra. Dette fortsetter ganske lenge, og så...

...og så klapper det nesten sammen i siste akt. Nesten. Men det er fortsatt verdt det, siden dialogen er så satans bra skrevet. For den litterært anlagte. Og den tålmodige.

3. desember: Prey (Windows, PS4, Xbone)
Et immersive sim av Deus Ex/System Shock/Bioshock-typen, med massevis av græffiks, en ekstremt kul estetikk, et fett premiss, og en drivende historie, det må da vel bli bra? Ja, det må jo det. Uten at det dermed klarer å unngå å sige sammen i midtpartiet (akkurat som meg, hååååå).

Er det en forbannelse ved denne typen spill, kanskje? Det finnes visse forventninger til lengde på spill som gjør at man må padde det ut midtveis, noe som fører til at historien mister framdrift? Synes jeg ser det i mange spill, ser du. Ja ja. Det er fortsatt ekstremt god sort for oss som liker Shock-Ex-typen av spill, så kjøp det ok.

4. desember: Puyo Puyo Tetris (Switch, PS4)
Det er Tetris og Puyo Puyo. Ferdig snakka.

Jeg mener det.

 

[Yetipants]

5. desember: Blaster Master Zero (Switch)
Og dette er Blaster Master. Ferdig snakka? Næh, de har gått over alt i spillet og gjort det bedre, stort sett. Flere bosser, mer variasjon, masse småtweaks som gjør opplevelsen bedre og spillfølelsen finere. Og, dessverre, litt for strømlinjeformet til tider.

Men er det egentlig negativt? Innimellom vil du bare blæste litt uten alt for mye motstand, og BMZ leverer det i bøtter og spann, selv om faux-retro-tapningen ikke er egnet til å lure noen. Og det har kommet ørten ladninger med DLC, som iallfall innledningsvis har vært gratis. Tror du må paye nå da. Jaja!

Falsk retro kan fortsatt være god retro, og for ikke å synke for langt ned i den glossy AAA-myra med anime og avanserte shadere de to forrige sto for, sender vi våre takksigelser til Blaster Master Zero.

 

[Yetipants]

6. desember: River City Ransom: Underground (Windows, Mac, Linux)
Denne retroen er litt mindre falsk enn den forrige. Hvis du ønsker deg en klassisk brawler, bare med moderne designsans, så har RCRU mye å by på. Det kunne rett og slett ikke skje at dette spillet ikke var med på lista, med tanke på hvor godt jeg likte Street Gangs (den europeiske versjonen av River City Ransom) som liten. Så da er det greit at RCRU også er innmari gode saker.

Men vanskelig, da. Akkurat som originalen. Verdt å merke seg. Det er også verdt å være obs på at hvis du forventer mer av det samme, så kommer du til å bli... kanskje ikke skuffa, men overrumpla, eller noe. Det finnes uansett få andre spill som dette, og jeg anbefaler det sterkt til alle som er glad i ækksjen hvor du trenger litt mer enn bare timing og reflekser.

 

[Shinra85]

Street Gangs er og blir et av one desidert favorittspill, derfor har jeg ikke helt turt å begi meg ut på RCR:U enda. Samt at jeg ville sjekke ut om hele styret med Alex Mauer roet seg,og da gikk det i glemmeboka.

Blir å forhåpentligvis anskaffe etter jul

 

[Yetipants]

De har løst dramalamaet med gærnefrøken ved å bytte ut musikken. For lenge siden jeg spilte sist til at jeg merka noe forskjell, men det er altså ganske gloriøse chiptunes det går i. Og! Det har online multiplayer. Skjøp det så kan vi BARF!-e litt sammen.

Ja, og det er noen-og-førti ulike figurer å spille som, forresten. De har ulike slåssestiler også. I det hele tatt er nivået på det spillet ganske sinnssykt høyt.

Også verdt å nevne at jeg har en cameo i spillet:

 

[Lodin]

Men vanskelig, da. Akkurat som originalen.

Dette lurer jeg litt på for River City Ransom er da aldri vanskelig. Når du grinder opp til Acro Circus er jo spillet kakestykke.

 

[Yetipants]

Det var vanskelig da jeg var liten, iallfall. Kanskje litt fordi jeg var dårlig i engelsk i tillegg til å være dårlig i spillen.

 

[Yetipants]

7. desember: Vanquish og Bayonetta (Windows)
"Jammen disse spilla er jo tre tusen år gamle, du kan ikke ha med dem på 2017-lista"

Uansett hvor teit det er å ha med snart ti år gamle spill på "årets beste spill"-lista, så må det gjøres. Siden dette er PlatinumGames-spill som endelig kan nytes på en plattform som ikke går av moten om ett år. Det betyr at den oppvoksende slekt for en håndfull riksdaler kan laste ned to av tidenes gjeveste actionspill på de småslitne laptopene sine, og studere to eksemplarer av mediet som ennå ikke er blitt overgått.

Men, bevares, Vanquish er nesten utilgivelig teit i 2017. Hadde det enda hatt litt selvironi ut over at de små gullstatuene blir sååååå sinna når du skyter dem, men neida. En interessant ting er at jeg har mista sånn cirka alt jeg hadde av Vanquish-skills på de åra som har gått siden jeg spilte det på PS3, forøvrig. Uansett så er det fortsatt kanon, og endelig ute til PC. Istedenfor å klage over at det tok så lang tid, velger jeg heller å rose PG/Sega for at de faktisk gjorde det.

Og så Bayonetta, da. Ingen over, ingen ved siden. Ikke en gang Bayonetta 2, selv om det også er bra. Dette spillet føles faktisk akkurat like fresht nå. Det kommer alltid til å være en 10/10 i min bok. Kjøp det.

Snart helg. Platinaglansen legger seg over landet. Kanskje vi får se mer av PlatinumGames før mulekalenderen er over?!?!?

PS: Kanskje det?!?!

PPS: Kanskje?!?!?

 

[Yetipants]

Her kan man se da, at det ikke bare er meg, vel, som synes Hidden Folks er bra, da. Men men.

 

[Lodin]

Selv morra mi liker Hidden Folks så da må det være bra.

 

[Yetipants]

8. desember: ARMS (Switch)
Helga er her, finn fram TV-en og popcornet og sofaen fra kottet. Sett dem i stua, da vel. Inviter grandonkel Balthazar til en økt med ARMS. Legg merke til at Nintendo har gitt ut sekstiåtte pakker med gratis DLC siden sist. Spillet har nå fire tusen ulike slåssere og dobbelt uendelig antall ARMS å velge mellom. Grandonkel Balthazar vinner før dere har kommet ut av menyen en gang. Sånn er ARMS, alltid uforutsigbart.

Hehe neida! ARMS er fint det. Et slåssespill som går omtrent stikk motsatt vei av det som vel er kutyme; umiddelbart og enkelt å forstå, men uten at det mister noe dybde eller finesse. Jfr. det episke SG-showdownet i høst hvor alle de fire frammøtte hadde ulik fartstid fra helt grønn til durkdreven, og alle vant minst en kamp. Og så setter denna gubben iallfall pris på estetikken og det tekniske, at det ser fantastisk fabelaktig ut uten at det lar seg plage av at det kjører på det som i hovedsak er en oppjazza mobilprosessor. Sånn skarre værra!

Man blir litt kjørt av all boksinga og de sterke fargene, mange inntrykk, ikke sant, men likevel, det er en glede der, den gnisser i bakgrunnen mens du holder på, ikke sant, må åpne verandadøra selv om det er kaldt, perspirasjonen dogger på rutene, lett utmattelse, kanskje litt hodepine, men den er fin den, altså. Den er fin.

Kanskje noe litt mer avslappa i morra. Vi krysser boksehanskene, eller hva nå enn vi brukte for å sende grandonkel Balthazar til brannskadeavdelinga.

 

[Yetipants]

9. desember: GoNNER (Windows, Mac, Switch)
Hahaha nei! GoNNER er faktisk enda mer intenst enn ARMS. Dette vet vi.

Er ikke du også lei av roguelite-bare-med-en-twist-ps-twisten-er-plattformhopping? Jeg også! Jeg også. GoNNER er en sånn en. Bare at det er masse skyting og monstre, og, og, det har en estetikk du aaaaldri har sett før. Og, det har hemmeligheter. Massevis! Mange av grunnmekanikkene forklares aldri, du må finne ut av dem selv. Jeg har masse ting jeg lurer på om spillet, men jeg orker ikke sjekke ut guides fordi det er artigere å finne ut av ting selv. Jeg fant en hemmelighet en gang da jeg utforska, og så forsvant den fordi jeg klarte å dævve, og nå... nå veit jeg ikke.

Men jeg veit at du møter en hval innimellom, og bare der, der har du en grunn, ikke sant. Til å kjøpe spillet, da. Hvaler? 10/10, automatisk.

GoNNER er litt sånn for deg som går på universitetet og vil virke smart, kanskje, bare at det er også for deg som bare liker gode spill. Ikke tenk så mye på det, eller gjør det, hvis du vil. Det kan du bestemme selv.

Nå må det da roe litt ned her snart, vel.

 

[Yetipants]

Jeez, glemte å legge ut før jeg la meg. Sorry!

10. desember: Nex Machina (Windows, PS4)
Ahahaha glem det. Bare glem det! Mer action! Intensitet! Lasere! Drap! Meningsløs vold!

Nex Machina aner jeg ikke om er riktig latin en gang, men teit nok så har Housemarque smelt inn oversettelsen på hovedmenyen og den er "death machine". En ordentlig teit tittel blir brått litt mindre teit på latin, eller noe. Og apropos, plager det flere enn meg at spilltittelen Deus Ex ikke er fullstendig? Uttrykket er jo deus ex machina, ikke sant, gud fra maskinen, eller kanskje det er hensikten, å få deg til å tenke ikke sant, hvor er det gud kommer fra.

Uansett da, Nex Machina er iallfall jævlig teit, med vilje. Hvis du ikke synes rosa åttitallsneon er en tiltalende estetikk, så spørs det om du trives med Nex Machina. Det hjelper også hvis du synes at beinharde retro-tostikkeskytere er godsaker. Dette ble designet med hjelp fra Eugene Jarvis, han som mekka Robotron og Smash TV blant annet. Og Defender, hører jeg fra sidelinja her. Uansett, Smash TV er en av mine favoritter noensinne, og lever Nex Machina opp til det? Nei, ikke egentlig, det gjør sin egen greie, og sånn sett lever det jo opp til Smash TV siden det var en ny greie igjen ikke sant.

Dette er spillet for deg som vil ha retroskyting og alskens moderne showboating i en og samme pakke. Og bra musikk, da. Suveren synthwave øser ut hele tida, bare å kose seg. Tenk også på at dette er en slags svanesang, siden Housemarque har sagt at de har slutta å lage arkade-spill. Trist!

Øh, mandag i morra, da går det iallfall ikke an å ha noe stressende, det skjønner du vel, meg selv? Hm?

 

[Yetipants]

11. desember: The Sexy Brutale (Windows, PS4, Xbone, Switch)
*Gni tinningene*

Nei, ok, greit, vi får bare holde ut. Øhh, i det minste er The Sexy Brutale intenst på en litt annen måte, da. Hva sier du: Du er fanget i et casino hvor alle gjestene systematisk blir likvidert...

...blir likvidert av de ansatte? Du har en magisk maske og et lommeur av noe slags type, og-og må æhhhh skru tida tilbake og arrangere ting sånn at folk overlever. Majora's Mask bare med en lettere oppryddingsjobb, med andre ord.

Nei, altså. Ideen, da. Selve konseptet er jo veldig Majora's Mask, men jeg liker at skalaen er så redusert, og at timingen og handlingene er så nådeløst presise. Majora's Mask er jo da en av mine favoritter, men tidsreisene der er mer vektige enn i Sexy Brutale, slutten på et kapittel, kan du si. Sexy Brutales tidsreiser er et sted mellom det og Braids og Super Meat Boys konstante, gjennomtrengende tilstand. (Super Meat Boy er en tidsreise fordi du... du ser det jo når du fullfører et brett da.)

Det ser og høres jævlig fint ut også. Jeg liker det. Bra spill.

*Gløtte opp på lista*

Helt ærlig, dette blir ikke noe lystigere. Jeg har ikke en gang nok spill til å fylle hele advent. Får finne på noe lurt. Kom akkurat på ett jeg glemte, forresten! Hurra! Det passer i morra. Snakkes da!

 

[Terje]

Ser du har kjøpt Tower 57. Der har du noe å prøve som ikke er så hinsides. Ingen rogue-lite elementer eller noe. Bare deilig Bitmap Brothers inspirert løp-og-skyt. Tar bare fire - fem timer å løpe gjennom.

 

[Yetipants]

Det står på lista, og jeg har spilt litt, men du veit. Tar det i gjula.

 

[Yetipants]

12. desember: Cuphead (Windows, Xbone)
Hah! At jeg kunne glemme Cuphead. Spilte det i går, liksom.

Uansett da! Mye kan sies om den upåklagelige tredvetallsestetikken (inkludert en boss som gjorde at jeg måtte forklare for fireåringen hva tobakk er for noe), eller at det bare er en Contra-klone, men: Vanskelige spill, da. Vi må tørre å ta debatten.

Absurd nok var det, som det innimellom er, grining rundt at Cuphead er så vanskelig. For, joda, det er vanskelig. Jeg synes jeg innimellom ser noen som sier at hvorfor må spilla være så vanskelige da, jeg har jo betalt, og så må jeg stresse livet av meg for å få sett hele spillet, ikke sant. Og, joda, jeg ser poenget, og noen spill er så klart laget sånn at du bare velger å spille på easy og så er det helt greit, ferdig snakka.

Men jeg synes likevel det går an å hevde at høy vanskelighetsgrad kan være et viktig spilldesignmessig moment som det ikke er selvfølgelig at handler bare om tilgjengelighet. For, tenk litt: Noen spill godtar vi at bare er jævla vanskelige, sånn er det bare med den saken, ikke sant? Virkelighetsnære flysimulatorer, superdetaljerte historiske strategispill, nidkjært utformede krigsspill. Du kjøper deg ikke Flight Fucker 200X Super Expert Edition og klager over at det tar deg tre timer å lette uten å kræsje i rullebanen, ikke sant. Ingen griner over at QWOP er så vanskelig å mestre. Fordi - aha - det er noe av poenget.

Jeg synes det er noe av poenget i Cuphead også, jeg da. Det er ikke spesielt langt, og hvis du kunne koste gjennom på første forsøk, så ville du antageligvis hatt maks et par timers underholdning, bare at det spørs hvor underholdende det ville vært siden det ikke ga noen særlig motstand. Jeg er litt fan av motstand, iallfall innimellom. Jeg synes det er noe å lære der. Jada, du kan si at å lære deg å bli god i et dataspill ikke er all verdens å prate om, men jeg er ikke spesielt selvdisiplinert og det nytter faktisk for meg å tenke at "husk at du har knæsa Dark Souls" når jeg må gjøre en arbeidsoppgave jeg synes er møkk kjedelig.

Så, der har du Cuphead, da. Litt som livet, innimellom blir du bare shanghaia av bokstavelig talt Satan til å drepe gjeldsslaver ps er det bare jeg som har tenkt over at det er roboten og ikke den gærne professoren som skylder penger. Programmer roboten til å ikke være spillavhengig neste gang kanskje.

 

[Yetipants]

13. desember: Hellblade: Senua's Sacrifice (Windows, PS4)
Øh, full disclosure: Treigt-etter-hvert-forbannelsen greip meg i dette spillet også, og jeg har ikke spilt det ferdig ennå. Men jeg skal. Kanskje i dag.

Men: Det er på lista, og ganske høyt, rett og slett fordi at selv om jeg ikke er all verdens imponert over de ulike måtene spill liksom skal etterape film på alltid, så er det enkelte scener i Hellblade som er så sterke - takket være flere elementer, men kanskje mest framtredende det fantastiske grafikk- og skuespillerhåndverket - at jeg måtte grine litt mens jeg spilte. Ett av årets mottakere av narrativ-som-ikke-kunne-vært-fortalt-i-noe-annet-medium-prisen.

Kanskje litt cop-out, men i den absurd sannsynlige situasjonen at en vilt fremmed spillukyndig person bare brasa inn her og ropte "HEI DU JA DU JA VIS MEG SPILLET SOM GIR MEG EN GOD PEKEPINN PÅ HVOR MEDIET BEFINNER SEG I 2017" så er det mest sannsynlig dette jeg ville trukket fram. Siden det er mest #relatable ikke sant.

 

[Yetipants]

14. desember: Golf Story (Switch)
Bare se på bildet. Du har lyst til å spille det nå, ikke sant?

Nevnte det vel før, men det finnes for få arkade-golf-pluss-rpg-lite-spill. Vel, nå finnes det ett til. Og det er gloriøst. Solvarmen og godfølelsen renner nesten ut av Switchen mens du spiller dette spillet. Joda, det er kanskje det aller mest fakeste retroet hittil på lista, men jeg tilgir. Det kommer du også til å gjøre, når du slår en albatross på den kinkige femmeren i Cheekybeak Peak. Eller lenge før det egentlig, dette er rein balsam for sjela. Nyt. Nyyyyyyyyyt! Pass på å nyte!!!

Da er det straks helg igjen, og vi feirer ved å la skyte spill helg`a gå av stabelen! Fra og med i morra!

 

[Yetipants]

15. desember: Playerunknown's Battleground (Windows)
Selvfølgelig! Jadda. Dette er, med ganske god margin, det styggeste spillet på denne lista. Og det er noe av greia, dette er så janky at det blir en egen estetikk. Det er litt lettere å godta at Plunkbat noen ganger bare henger sammen med teip og hyssing fordi det ser så jalla ut, hvis du skjønner.

Men jo, det er velpløyd mark dette her, og for å illustrere hvorfor jeg liker dette så bra trekker jeg veksler på en usedvanlig surmaga kronikk jeg spotta på Eurogamer hvor essensen var, kort og kontant, at kidsa var så domme som spilte Plunkbat istedenfor å kooooze seg med ordentlige saker altså DayZ som har permadeath og tar lang tid og har masse spenning og er realistisk og- vel, hvorfor tror du folk liker dette bedre da far, kanskje fordi ikke alle hæler å bruke så lang tid på det der.

Jeg har så klart testa DayZ, og det tiltalte meg sånn cirka ingenting. Ja, dette er lettvint på noen måter, og det er janky og det er minste felles multiplum, og av og til er det akkurat det du vil ha. Så får vi se om denne kalenderen blir lagt ut før bølgen legger seg og ingen spiller det lenger.

I morra: Hva tror du spretter opp av skyte spill helg`a kassen. Tryggest å følge med, kanskje.