Mulekalender 2017

En tråd i 'Spillskrivestua' startet av Yetipants, 04.12.2017.

  1. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    [​IMG]
    16. desember: Splatoon 2 (Switch)
    Fra jank til anti-jank (bortsett fra at lakseløp ikke er tilgjengelig hele tida, seriøst hva er dealen). :seinfeld:

    Det beste skussmålet jeg kan gi dette, er vel at jeg fortsatt spiller det. Veldig sporadisk, men jeg bryr meg om Splatfests og det hender jeg kjøper gear via appen og sånt. Det er bare så koselig. Og, igjen, som alle Nintendo-spill på denne lista, så har det estetikken. Hvorfor er det bare Nintendo som klarer den der greia med at spilla ser ut som en million kroner selv om de kjører på maskinvare du får kjøpt for en femmer i ei kinesisk bakgate?

    Ja, og jeg har begynt å spille med veltekontroller! Jeg tok feil, det er bedre. Og- og bare Splat Brella da dere, paraply som hagle, bare ideen ikke sant jeg gir meg ende over.

    I morgen: Noe har gjemt seg i skyte spill helg`a hanske rommet hva vil det si, mon tro!
     
    Morbo og Agradula ga dette en brofist.
  2. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    [​IMG]
    17. desember: DESYNC (Windows)
    Rekk opp hånda alle som husker skytespillet The Club.

    Siden ingen rakk opp hånda siden jeg var den eneste som kjøpte det spillet, kan jeg jo forklare at The Club hadde antageligvis det mest "øøøøhhhh" premisset noensinne som var at du skulle frese rundt på baner på kortest mulig tid og skyte gærninger for poeng og tidsbonus. Dette var så klart fordi en klubb med rikinger vedda på kampene og derfor måtte du gjøre det bra ellers fikk du ikke spenn ikz høhø.

    DESYNC da, det gjør den greia, bare med et mindre teit premiss (premisset er "ting hender og du er i en cyberdata verdenen fordi årsaker") og så mye falsk fargeblødning at du må bli blodgiver etter å ha spilt bare for å balansere litt. Kanskje man skulle blitt blodgiver.

    Joa, eller, jeg kom vel akkurat på at Bulletstorm er en like grei sammenligning, jeg var bare litt oppglødd for å kunne dra en The Club-sammenligning, dere skjønner. Altså, skyt monstre, gjør forskjellige ting mens og før og etter at du skyter, lås opp komboer, få poeng, vær kul. Det er også veldig vanskelig. Og veldig abstrakt. Men kult! Veldig in-the-zone-type spill. RPG-lite-dill også, uten at det legger noen demper på stemningen.

    I mornings'en: Hva finner vi i skyte spill helg`a koste skapet sett bort fra et påskudd for og ut vide skyte spill helg`a til mandagen.
     
    Agradula ga dette en brofist.
  3. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    [​IMG]
    18. desember: Destiny 2 (Windows, Xbone, PS4)
    Jeg veit ikke med dere, men for meg er dette et AAA-spill. Jeg vil si det er det eneste AAA-spillet på denne lista, dere får se hva dere synes på julaften. Ser det for meg, alle på SG bare "ja, da var jaggu siste luke i mulekalenderen åpna, på tide å krangle om hvorvidt Destiny 2 er det eneste AAA-spillet på lista eller ikke, jeg tar bare med mobilen til bords mens vi spiser ribbe, null stress det liksom".

    Nei. Hva skal man si. Historien er... ikke noe bra. Men på den annen side er Nathan Fillion med, og hu andre fra Firefly jeg ikke husker hva heter i farten, og det er jo artig.

    Det er bare fett å spille dette, kos liksom. Masse folk, du soser rundt og skyter litt sånn dann og vann, får noe loot, og så fokuserer man heller på det som er bra: Skytinga, utforskinga, områdedesignen. Det ser fantastisk ut. Og til AAA-spill å være er det lite irriterende dill, bare du kjøper alle de teite valutaene og svelger at det er mtx i et fullprisspill. Brr.

    Jaja.

    Om noen timer: Hvor har skyte spill helg`a vaselin boksen blitt av jo du, den har eksplodert for nå er helg`a over. Ugjenkallelig. Så bra, vil nok noen si. Snart julaften. Det røyner på.

    [​IMG]
    19. desember: Dark Souls III: The Ringed City (Windows, PS4, Xbone)
    Hahahah, dette kom ut i år, dere! Da får jeg Dark Souls III på 2017-lista også! Og akkurat når dere trodde dere var trygge! Hah!

    Sorry. Lover at det blir mer spennende ting i sluttspurten. Men ikke sant, det er Dark Souls. Jeg måtte bare.

    Men altså, The Ringed City, er det verdt det? Jeg vil vel si at allerede fra start av kommer det øyeblikk som du ikke har sett maken til i Souls, og det er flere nye, kjipe fiendetyper du kommer til å både hate og elske å slåss mot. Men altså, hovedpoenget her er at det er mer Souls, og en avrunding på hele Dark Souls-sagaen. Det var en deilig tid det vi hadde isammen, dessverre så er du død.

    Eller kanskje ikke dessverre. Kanskje det var nok nå. Og det er ikke akkurat som om Souls ikke lever videre, i spillerne og i spillene det har inspirert. Verden er for alltid forandret på grunn av Souls, og det er fint.
     
    Agradula og ganon ga dette en brofist.
  4. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    [​IMG]
    20. desember: Persona 5 (PS4)
    Også kjent som "den ene av to anledninger til å slå på PS4-en i 2017".

    Jeg har ikke lagt nok tid i P5. Årsaken er helt banal, og den er at jeg liker ikke PS4-en min lenger. Jeg synes det er blitt en kjip konsoll å spille på. Switch og PC har ødelagt meg.

    Mer seriøst så er dette et sånt spill som er helt ubegripelig fantastisk genialt... men. Men jeg synes JRPG-bitene er... for lite interessante. Jeg veit ikke hvorfor de insisterer på å lage spillene på denne måten, så ettertrykkelig tradisjonsbundet, når narrativet og strukturen ellers er så fresh og fin. Jaja. Jeg liker det uansett.

    Og: Den første bossen er bemerkelsesverdig lik en av mine kolleger. Jeg spurte noen av elevene (ved å vise dem et bilde av bossen og spørre hvem de syntes det ligna på), og de var enige. Artig! Han er også gymlærer forøvrig, uten at jeg tror han er like uskikket som Kamoshida, da.

    Skulle ønske dette spillet var på Switch.
     
    Agradula, Morbo og demake ga dette en brofist.
  5. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    [​IMG]
    21. desember: Nioh (Windows, PS4)
    Også kjent som "den andre av to anledninger til å slå på PS4-en i 2017", eller det ville vært det hvis det ikke eksisterte en langt bedre PC-port. Det sverre!

    Dette er også andre gang jeg har med Dark Souls på denne lista! Score! Hahah! Yayyy! Gøy!

    Vel, Dark Souls og Dark Souls fru blom, jeg synes vel ikke områdedesignen i Nioh når helt opp. Flat som den er. Men det gjør sine egne ting, faktisk, selv om det åpenbart er veldig... "inspirert" av Souls. Som i, du veit greia: Når du dør etterlater du deg sjelene du har samla, og du får dem tilbake hvis du kommer deg dit igjen uten å dø. Men! Du har også en skytsånd som passer på deg, og du lader opp en limit break etter hvert, og skytsånden droppes sammen med sjelene, og du kan faktisk spekulere litt i det der, faile flere ganger på en boss for så å plukke opp en fullada skytsånd og gølve bossen med Living Weapon (som det heter). Og det er jo artig!

    Det er også litt færre våpengrupper, men jeg vil si at det er minst like mye dybde som i Souls; du har ikke skjold, men tre ulike sverdklasser, spyd, økser og ulike japanske våpen. Fordi du er en skotsk samurai i Japan må vite, og der må både folk, fe og demoner beseires. Hvert hovedvåpen har tre ulike kampstillinger, rettet inn mot forsvar, angrep, og en balanse. Og siden dette er Team Ninja, kan du krype langt ned i kaninhølet med oppgraderinger og sammensetninger av komboer. Det er mye mer teknisk enn Souls, iallfall sånn sett. Og, veit du hva, jeg elsker det. Det ser gørbra ut også, og iallfall så langt har Team Ninja roa ned tits'n'leather-estetikken sammenlignet med Ninja Gaiden. Og det er jo greit siden det blir litt jalla.

    Ja, og det er ikke like vanskelig som Souls, rett og slett fordi det ofte dropper healz mens du gølver demoner. Ps: Det er område/oppdragsbasert, ikke åpen verden som i Dark Souls og seinere spill i den serien og da blir det jo en egen greie det også. Ikke helt som Demon's Souls, spesielt siden du er så låst til oppdraget du har valgt hver gang. Men det skjer mye! Ett tidlig oppdrag har noe sånt som tre bosser i løpet av oppdraget før du er ferdig. Og! Dette er det første spillet jeg kan huske å ha spilt hvor japanere bare såvidt kan snakke engelsk, fordi det var rett og slett ikke vanlig på 1600-tallet at japanere kunne engelsk. Noen ganger snakker de engelsk, og noen ganger forstår bare skotten din hva de sier uansett fordi magi. Vi nærmer oss pallen, og dere lukter vel hva som kommer, men ikke begå feilen å hoppe over Nioh bare fordi det er en åpenbar Souls-klone. Det klarer å være sin egen greie.
     
    Agradula, Morbo, demake og 3 andre ga dette en brofist.
  6. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    [​IMG]
    22. desember: Nier: Automata (Windows, PS4)
    Nier var jo, som kjent, ræva. Helt til jeg undersøkte litt mer og fant ut at egentlig så var det helt fantastisk. Og iallfall unikt. Vel, nå er det ikke unikt lenger.

    Men det er da ikke så farlig. Det var rett og slett en genistrek å koble designteamet bak Nier med PlatinumGames, sånn at vi fikk både den helt særegne historie- og settingdesignen fra Nier, og et kampsystem som ikke suger pung. Det er kanskje ikke så veldig stort rom for utvikling i dette kampsystemet, men til gjengjeld så svitsjes selve grunnpilarene i spillmekanikkene rundt med jevne mellomrom så lenge du fortsetter å runde spillet. Og, vel, hvis du ikke er forberedt på å senke 100+ timer i et tidvis... krevende spilldesign, da er ikke Nier: Automata for deg.

    For: Nier er i bunn og grunn en JRPG/action/shmup-hybrid. I Automata blir det enda mer eksplisitt, som i at det faktisk er med egne bullet hell-shmup-sekvenser. Meta-historiefortellingen er også ganske langt framskreden. På sitt verste er det ei usammenhengende suppe, på det jevne er det bra men kanskje litt for... ufokusert. Og så har du øyeblikkene, glimtene hvor mekanikker, historie, setting og metaperspektiv møtes i ett punkt, og ingenting annet i verden kan måle seg. Og, vel, etter hvert begynner du å skjønne at det er et poeng med at det er så mye som er bare helt OK også. Ikke at jeg sier at det uten videre er innafor. Men i det minste prøver Nier Automata noe helt nytt ganske ofte. Interessant, men ikke alltid så polert.

    Hvis du lurer på hvilken ende av den vektstanga jeg synes bør veie tyngst, kan du jo tenke over hvor langt uti desember dette spillet dukket opp på lista.
     
    Agradula, Morbo, ganon og 3 andre ga dette en brofist.
  7. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    [​IMG]
    23. desember: Super Mario Odyssey (Switch)
    Ikke sant. Men altså, dette er en spillserie som er over tredve år gammal. Hvor mange spillserier holder det gående i tre tiår og samtidig har en tradisjon for at det er oppsiktsvekkende hvis to påfølgende spill ligner på hverandre, og hvor 9/10 kan ses på som et usedvanlig dårlig anmeldelsesresultat?

    Mirakelet med Mario er jo at hvert nye spill føles perfekt, fullendt, ferdig. Selve grunnkonseptet er alltid det samme, og likevel alltid forskjellig, og hver nye vri blir utforsket til fulle i løpet av hvert spill. Hvis du ser sånn på det, er Odyssey mer av det samme; men det er vel også den eneste måten man kan gi akkurat den vurderinga på.

    Odyssey er et spill hvor Mario gjør mye for første gang, som å ta spranget ut i "den virkelige verden", leke seg med metaperspektiv, behandle hvert enkelt grunnelement i serien - inklusive fiender - som bare nok en bestanddel i en endeløs remiks, og endelig har Nintendo gjort det jeg har ønska meg lenge, og slutta å gi Mario liv. Dette er et spill hvor du aldri føler at du har nådd punktet hvor det blir rutine. Det er alltid noen nye knep å finne ut av, en ny måte å bruke en velkjent mekanikk på som kreves for å hente neste måne, eller en oppsiktsvekkende, enestående setpiece.

    Perfekt og fullendt. Og nå passer det å dele ut prisen for årets-spillmaskin-som-ikke-er-en-PC, til... trommevirvellll... jada, det er Nintendo Switch, så klart. Maskinen med flere essensielle eksklusiver enn Xbone og PS4 til sammen. Og den har vært i salg i ni måneder.
     
    Novastrum, Agradula, ganon og 1 annen person ga dette en brofist.
  8. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    [​IMG]
    24. desember: The Legend of Zelda: Breath of the Wild (Switch)
    Dette overrasker antageligvis ingen. Breath of the Wild er spillet som minte meg på følelsen av å sitte foran en gammal TV med falsk trepanel på sidene; en diger, buet skjerm som peip i en ukristelig høy frekvens, med blødende, pulserende farger, og var - på alle måter som betydde noe - magisk.

    The Legend of Zelda var ikke favorittspillet mitt da jeg var liten, det var i praksis alt jeg tenkte på en stund. Jeg var så liten da jeg spilte det første gang at jeg fikk mareritt av fløytemusikken, for eksempel. I ettertid er det definerende inntrykket jeg sitter igjen med fra den tida, en impuls født av et etter hvert betraktelig erfaringsgrunnlag med spillet, lav forståelse for de fysiske begrensningene til maskinvaren og en livlig fantasi, den tanken om at bare jeg kom meg ut gjennom fjellet, over havet, ett eller annet sted, da kunne jeg utforske resten av verdenen Hyrule var en del av.

    Etter hvert veit jeg jo bedre, så klart. Men Breath of the Wild fikk meg nesten til å glemme at jeg egentlig veit bedre. Det er et spill som er så gjennomgående omtenksomt designet at du etter hvert får følelsen av at designerne har tenkt på alt. Alle sånne irriterende småting som etter hvert bygges opp til ei betraktelig tue som velter ethvert open world-spill, er filt vekk i Breath. Gleden over å utforske en umåtelig stor - men håndlaget - verden, den jeg fikk første gang som sjuåring og som fikk meg til å forelske meg i spill, kom tilbake i 2017, nesten like sterk som den gang da.

    Det eneste negative? Jeg er rimelig sikker på at det kommer til å gå mange år før jeg kan si det om noe spill igjen. Fortsatt en lav pris å betale for å få oppleve dette. Breath of the Wild føles som om det er laget spesielt for meg, uansett hvor bra Odyssey er ville det vært uredelig å gi et annet spill førsteplassen.

    Takk for føl(l)get, god jul!
     
    Jante, Novastrum, justincase og 12 andre ga dette en brofist.
  9. Lodin

    Lodin Månefugl: bor på månen og er en fugl.

    Kan vel like godt liste mine favoritter for hver måned i 2017 her?
    Sleeping Dogs - PC
    Torment: Tides of Numenara - PC
    Legend of Zelda: Breath of the Wild - WiiU
    Little Nightmares - PC
    Puyo Puyo Tetris - Switch
    Lego Dimensions: Lego Batman the Movie Pack - PS4
    Prey - PC
    Dragon's Dogma Online - PC
    Dishonored 2: Death of the Outsider - PC
    Super Mario Odyssey - Switch
    Wolfenstein 2: The New Colossus - PC
    Xenoblade Chronicles 2 - Switch

    Sleepy Dogs er litt juks, men det var med HD-teksturer og DLC jeg aldri hadde testa. Januar saug.
    Også andre spill som ikke kom ut i år med, men det er sånn jeg ruller.

    Ellers da? Årets topp tre får være:
    3. Prey
    2. Super Mario Odyssey
    1. Breath of the Wild
    .
     
    Novastrum, Yetipants, ganon og 1 annen person ga dette en brofist.
  10. Morbo

    Morbo Medlem

    Slenger inn noen av mine favoritter her jeg også:

    Yakuza 0
    En uslepen diamant. Jeg tror Yakuza 0 kunne vært ett av mine favorittspill om det bare hadde fått raua si i gir. Filmsekvenser, fading inn og ut av disse, tekst-scrolling, establishing shots, loading osv. osv. osv. ALT tar fem sekunder lenger enn du har lyst til. Det dreper flyten i en ellers super opplevelse.

    Nier: Automata
    Har bare sett den første slutten. Jeg er enda ikke helt inneforstått med hva som gjør at blodfansen til dette spillet nesten har nådd Undertale-nivå av krazy banana pants, men jeg gleder meg til å finne ut? Spillet hører uansett til her pga. soundtracket alene.

    Nioh
    Det beste spillet Team Ninja har sluppet siden Ninja Gaiden på Xbox. Det har ikke den fullkomne design-filosofien til Souls-spillene, men veier opp med et dypere og bedre kampsystem. Det er også hyggelig å se Team Ninja slippe ett bra spill post-Itagaki. Også med fokus på den ene tingen de er flinkere til å lage enn puppefysikk, da!

    Mario Odyssey
    Årets beste Mario-spill. Mario & Rabbids er også ganske bra.

    PUBG
    Årets fenomen. Ett regelsett og tempo i så effektivt samspill at folk flest klarer å overse at spillet er raua eller middelmådig på... alle andre måter? Nei, lyden er ganske bra! Og det tekniske kommer seg. Gleder meg til å se om dette klarer å overkomme sine åpenbare problemer før en Valve eller Blizzard kommer for å spise lunsjen dems. I mellomtiden blir jeg å fortsette og spille PUBG I ny og ne jeg mener ca. hele tiden.

    Persona 5
    I motsetning til Yakuza 0 så trosset jeg pacing-problemene til dette spillet så jeg fikk opplevd det fra A til Å. I det herrens år 2017 så var det jævlig passende med en power fantasy som handler om å gi kjipe folk dårlig samvittighet fordi dem er kjipe. Håper på en Switch-versjon så jeg kan få satt av tid til å spille det igjen. Årets nest beste soundtrack.

    Zelda: Breath of the wild
    Zelda er da favoritt-serien min og dette er trolig favoritt-spillet mitt i serien. Yetipants treffer spikeren på hodet. Årets beste spill.
     
    Yetipants, Lodin, ganon og 1 annen person ga dette en brofist.
  11. Yetipants

    Yetipants Mein Gampf Forumleder

    Får ta meg tid til å skrive litt om de jeg missa i løpet av 2017, eller spill som bare ikke ble med fordi jeg ikke hadde prøvd dem da jeg skrev kalenderen. Litt for å minne meg selv på dem også.

    SteamWorld Dig 2
    Begynner med dette siden jeg kjøpte det på gjulesalg til Switch for ei ukes tid siden. Jeg elska det første spillet, og hvem skulle trudd, jeg elsker dette også. Det hadde muuuligens knocka ut ett spill på mulekalenderen, men usikker på hvilket, i så fall.

    Divinity: Original Sin 2
    Har kjøpt dette også for noen dager siden, og selvfølgelig ikke hatt tid til å spille det noe særlig, men jeg merker allerede at det antageligvis burde vært med dette også. :ehm:

    Dishonored: Death of the Outsider
    Likte begge de to forrige spillene, men har aldri fått fullført D2 rett og slett fordi det kjørte som ei bikkje på PC ved launch. Kanskje det har blitt bedre nå.

    Wolfenstein 2: The New Colossus
    Merker jeg er litt mett på skytings, det ble tross alt noen av dem i 2017 også. Men likevel så virker jo dette interessant, absolutt.

    Yakuza 0
    Liker jo Yakuza, selv om jeg ikke synes det har skjedd all verdens i den serien siden det tredje spillet. Men fortsatt lysten på å prøve dette.

    Star Wars Battlefront 2
    Skulle egentlig kjøpe dette, men så slo de av microtransactions. Håper de har enda flere av dem når det slås på igjen, og at de er enda dyrere. Da blir det garantert kjøp iallfall.
     
    Morbo ga dette en brofist.
  12. Morbo

    Morbo Medlem

    Åfaen hvordan kunne jeg glemme

    Wolfenstein 2: The New Colossus
    Wolfenstein 2 er likt forgjengeren sin i det at det er et Wolfenstein-spill du spiller for historien, ikke for skytinga. Det hele føles litt som sesong 2 av en serie som alltid var bra, men trengte litt tid til å virkelig finne grooven sin. Manusforfatterne er mer selvsikre og det føles som at de har friere tøyler noe vi som publikum får nyte godt av. Denne fortellingen tar noen skritt utenfor den trygge stien og er bedre for det.

    Divinity: Original Sin 2
    Spilte forgjengeren littegranne og likte det, men ramla av. Dette er føles mange hakk mer tilgjengelig og har en langt mer engasjerende fortelling så her henger jeg fortsatt på. Det er tightere designet og mer økonomisk fortalt, men fortsatt uendelig dypt og fult av muligheter. For den harde kjernen, altså. En annen ting jeg liker med dette er at det er en go'historie når det kommer til crowd funding. De leverte.

    Pyre
    Enda ett spill fra 2017 hvor historiefortellingen er langt sterkere enn selve spill-delen. Jeg tror vi snakker en av de første post-apokalypsene jeg har vært borti hvor folk ikke dreper alle de møter for å stjele tøflene dems. Det er mer som er interessant med historien også, altså, og utviklerne har til og med gjort en god jobb for at valgene du gjør i den interaktive novelle-delen av spillet skal ha betydningsfull innvirkning på.... amerikansk-fotball-med-cooldowns-delen av spillet. Bare synd at sistnevnte ikke finner noen god ballanse mellom å være alt for lett og alt for frustrerende. Fortsatt verdt det. Forventer at de annonserer en Switch-port når som helst nå. Det ville vært bra!
     
    Sist redigert: 26.12.2017
    Yetipants ga dette en brofist.
  13. Thinaran

    Thinaran Den mannlige sexbomba Forumleder

    Min liste over fullførte spill 2017 ser slik ut (2017-spill uthevet):

    Januar
    Titanfall 2
    Picross-E 7
    Until Dawn: Rush of Blood

    Februar
    Resident Evil 7

    Mars
    The Legend of Zelda: Breath of the Wild (Wii U)

    April
    NieR: Automata

    Mai
    Persona 5
    Statik
    GNOG
    Wonder Boy: The Dragon's Trap


    Juni
    -

    Juli
    Yakuza 0

    August
    Hyper Light Drifter
    Hellblade: Senua's Sacrifice
    Uncharted: The Lost Legacy


    September
    Yakuza: Kiwami

    Oktober
    Gravity Rush 2
    Thimbleweed Park
    Mystik Belle

    The Evil Within

    November
    Horizon: Zero Dawn (+DLC)
    Yakuza 4
    I Expect You to Die
    Final Fantasy XV 100 % fullført

    Desember
    Final Fantasy XV: Episode Gladiolus
    Final Fantasy XV: Episode Prompto
    Matterfall
    Final Fantasy XV: Episode Ignis

    Catherine
    What Remains of Edith Finch
    Shantae: Pirate Queen's Quest
    SteamWorld Dig 2

    Totalt 32 spill (inkl DLC). 26 av disse var kjøpt i 2017, så det er en nedgang fra 33 i 2016.

    Takket være sykemeldinga ble det veldig mye gaming på slutten av året. Jeg bruker Backloggeryen min veldig aktivt, og prøver å la være å kjøpe inn nye spill enn så lenge Unfinished-telleren er over 10. For å bøte litt på dette har jeg rundet noen spill jeg har hatt liggende lenge, det første var The Evil Within som jeg egentlig ikke syntes var så veldig gøy å spille, mye pga vanskelighetsgrad, knappe ressurser og generelt janky kontroller. Hører oppfølgeren er bedre men blir nok ikke å spille den. Plukka også opp Catherine på PS3 som jeg ikke taklet å spille da det kom ut pga tematikken. Problemet denne gangen ble at jeg virkelig ikke liker det puzzle-gameplayet, men jeg brukte en guide på de vanskelige bitene og peisa gjennom det på rundt 10 timer totalt.

    Her er årets årets-kategorier:

    Årets mest intense spillopplevelse: Resident Evil 7 i VR. Resident Evil 7 er et helt ok spill. Bra grafikk, bra lyddesign … men det er da skikkelig dølt å spille? Vel, når du tar på deg VR-headsetet og blir plassert inne i huset versus å bare se på det på en skjerm er det en totalt annen opplevelse. RE har ikke vært så bra siden 4.

    Årets beste sosiale spill: Star Trek Bridge Crew. Joda, det er bare Artemis/Space Alert i VR … Og å bruke VR til brettspill høres ikke veldig innovativt ut, men det er jo bare en videreutvikling fra det ekstremt populære Tabletop Simulator på PC. Å samarbeide for å utføre oppdrag på et skip i Star Trek-universet er en perfekt bruk av VR-teknologien! Dette spillet er faktisk så gøy at Charlie Brooker skrev en Black Mirror-episode delvis basert på det.

    Årets "hvorfor spilte jeg ikke dette tidligere?": Yakuza-serien. Jeg fikk Yakuza 0 i bursdagsgave i mars, men prioriterte det bort i flere måneder. Endte opp med å forelske meg helt, og spilte sikkert 250 timer totalt med Yakuza Zero, Yakuza Kiwami og Yakuza 4. Jeg har sånn smått startet på 5 nå, og nr 6 slippes i mars.

    Årets retro revival: Thimbleweed Park. Ron Gilbert lager spill igjen! Til tross for at slutten av spillet gir deg følelsen av at de enten gikk tom for penger eller kreativitet er dette en solid point'n'clicker, med skikkelig flott pixelkunst.

    Årets rodlespel: Persona 5. Brukte evig lang tid på å komme ut, men det ga dem iallfall god tid til å flikke på det kunstneriske og spillmekaniske. Den grafiske stilen er så fet at de tilogmed har klart å gjemme bort lastetidene bak den, wtf. Dessverre tror jeg også at manusforfatterne brukte den ekstra tida på å skrive over 9000 unødvendige linjer som godt kunne vært kutta fra spillet. Tross problemer med gjentakelser og noe pacing er dette er det beste Atlus har gjort så langt.

    Årets skuffelse: The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Et Zelda-spill du kan spille i over hundre timer uten å få en ny gadget? Et Zelda-spill som har totalt FIRE korte gimmick-dungeons hvor du må gjøre akkurat de samme tinga? Et Zelda-spill som har 120 små områder med puzzles hvor omtrent alle er så latterlig åpenbare at det ikke kan kalles et puzzle engang? Et Zelda-spill som er så frontloaded i vanskelighetsgraden at du dauer ti ganger i løpet av de første timene, men så aldri igjen fordi du kan fylle hele inventoryet ditt med mat som gir deg 20 gule hjerter uten problemer? Det var ikke det Zelda-spillet jeg ønsket meg. Selve verdensdesignen er fin, om litt tom, og jeg likte å utforske den men ja … du ser et fjell i det fjerne. Du kan selvsagt dra dit! Du løper i ti minutter, begynner å klatre i fjellveggen … og det begynner å regne. Så du leser på nettet mens du venter på at regnet skal passere. Og etterhvert kommer du deg til toppen. Der er det en stein. Du løfter steinen, og under er det en korok. En av 900 koroks i spillet. Sukk. Breath of the Wild er et bra 20-30 timer langt spill. Spiller du mye utover det blir det utrolig langtekkelig. Jeg føler heller ikke BotW er en revolusjon bare fordi det droppa quest arrows, ikke @ meg!.

    Årets åpne verden: Horizon: Zero Dawn. Altså, jeg har ikke noe imot å vandre rundt på måfå og lete etter interessante landemerker, men man kan putte ikoner på kartet uten at det blir det samme gamle og. Horizon har ikke like mange samleobjekter og sidequests som andre spill i sjangeren, noe som gjør at man ikke rekker å gå lei av det. Spillet klarer også det kunststykket at hver eneste kamp føles forskjellig, spennende og intens, basert på variabler som hvilket utstyr du bærer/fiendesammensetning/om det er andre fiender i området du vil unngå å vekke/din power level/den umiddelbare geografien. Alt i spillet er av skyhøy kvalitet; alt fra storyen skrevet av Fallout New Vegas sin lead writer, figurdesign, mekanisk design, lyddesign, bruken av lys og andre tekniske bragder Guerilla Games har fått til her.

    Dårligste spill: Kjøper ikke dårlige spill.

    Jammen hvor er???: Jeg spilte ingen Warriors-spill i fjor! Berserk Warriors, Fire Emblem Warriors, Warriors All-Stars, og et spill som fokuserer på Yukimura Sanada fra Samurai Warriors kom ut ifjor, men ingen av dem virket interessante. Dynasty Warriors 9 skal komme i år, og vil såvidt jeg vet være det første Warriors-spillet med ny motor bygd for PS4. Ende-faens-lig.

    Gleder meg til i 2018: God of War, Detroit: Become Human, Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, Dragon Quest XI, Yakuza 6!!!

    Mål for 2018: Få runda de siste oppdragene i Star Trek Bridge Crew, faktisk gjøre ferdig noen 3DS/DS-spill som jeg egentlig nesten er ferdige med, men jeg sliter med å motivere meg for å spille på håndholdt. Hvorfor kjøpte jeg Phoenix Wright 5?
     
    Jante, Maraj, Yetipants og 5 andre ga dette en brofist.
  14. Klaymen

    Klaymen Medlem

    Så, hva tror dere deres gode venn Klaymen spillte i 2017, da? Vel, jeg startet med å blæste meg gjennom Doom (2016) og det eide jo. Så koste jeg med en del med Lego Dimensions og diverse pakker til det, som jeg nå kommer på at jeg burde undersøke om det fins mer jeg vil spille av før det forsvinner helt fra markedet. Så runda jeg Parappa the Rapper (ja, jeg vet jeg er sent ute) og det var jo megasjarmerende. Noe som ikke var like sjarmerende var Yooka Laylee. Hadde egentlig store forhåpninger for det mens jeg venta på mario, men det ble så frustrerende å spille at jeg ga meg etter første verden. Så spilte jeg som alle dere andre Zelda: Breath of the Wild, og det var jo kult men alt for svært for meg. Til slutt knæsta jeg bare Ganon når jeg var dritlei for å bli ferdig. Liker den gamle Zelda-formelen litt bedre, så jeg er delvis enig med @Thinaran . Så runda jeg Inside, Abzû, Bound, Sky Force, Octodad og Everybody's gone to the Rapture, og de var jo koselige men forglemmelige. Etter det gikk jeg løs på Mirrors Edge: Catalyst siden jeg elska eneren, men det var egentlig ganske ræva og jeg tror kanksje ikke jeg syns open world er så fett mer. Så kjøpte jeg meg Switch, og storkoser meg fortsatt gjennom de siste månene i Mario Oddyssey. Det var moro å spille Mario kart 8 på nytt og, men Stardew Valley virker det ikke som jeg har tålmodighet til nå for tiden.

    Ellers har jeg i år som i fjor spillt Hearthstone, Egg.Inc, Titanfall 2 , Rocket League, Jackbox Party Packs og Trackmania Turbo gjevnt fordelt over hele året, for de eier.
     
    Maraj, Morbo, Terje og 2 andre ga dette en brofist.
  15. Terje

    Terje mostly harmless

    Alt hva jeg spilte i 2017: The List. Jeg lister bare alt sammen i rekkefølgen jeg spilte de, med årstallet det kom ut og om jeg spilte det ferdig eller ikke. Fordi om jeg holder meg til bare 2017-spill så blir det ikke så mange tror jeg. De siste par årene har jeg nemlig begynt å prøve å skjerpe meg når det gjelder å handle inn spill over en lav sko, backloggen bare eser og eser. Så selv om jeg har lyst på spill som Prey og Nier: Automata og en del annet så har jeg bare wishlista de. De har vært på salg et par ganger, men bare med 10 og 15% så jeg har fortsatt latt de være og synes jeg har vært kjempeflink. Likevel sier backloggery at i 2017 kjøpte jeg 21 fler spill enn jeg spilte. :penga:

    Fortsatt flinkere enn tidligere år.

    Dette er forresten omtrent bare PC-spill alt sammen om jeg ikke nevner noe annet.

    Stasis (2015) - fullført
    Et kickstarta pek-og-klikk eventyr jeg backa. Et 2D-isometrisk scifi-horror laget av én person. Det var faktisk ganske bra også, og jeg fullførte det. Det tar ikke så veldig lang tid. Backa hans neste prosjekt Beautiful Desolation som er et post-apokalyptisk pek-og-klikk i samme stil.

    DiRT Rally (2015) - ga opp før jeg var halvveis
    Jeg var sugen på noe godt rally og dette kom anbefalt. Det første DiRT-spillet likte jeg bra, men de par neste ble litt for amerikanisert og det dømrade Gymkhana-opplegget de stappa inn kan dra til helvete. Det her var derimot et steg tilbake til Colin McRae-tiden og fokuserte kun på rally-biten. Sjef! Bortsett fra at det er en veldig hard sim for hardkjerne rallyfolk og det ble litt for heftig for meg. Det er bra, men den dedikasjonen det krever for å lykkes i det orket jeg bare ikke.

    Torment: Tides of Numenera (2017) - fullført
    Jeg har skrevet lenger om dette før. Det er en åndelig oppfølger til Planescape: Torment og er knakende bra. Godt skrevet i en interessant setting. Verd tiden din om du har sans for den gammeldagse rollespill-stilen.

    Skyshine's BEDLAM (2015) - To-tre forsøk var nok gitt
    Backa denne kickstarteren, som red på bølgen etter FTL. Og det virka kult ja, FTL var jo dritartig som kjent, og dette var mer av det samme bare i en slags Mad Max setting. Det er post-apokalyptisk, du har en kjempefarkost du skal krysse ørkenen til det forjettede land med og styrer ressurser og har et kamp-team. Man kommer over litt av hvert og må slåss i sånn rundebasert isometrisk stil. Fine håndtegnede animasjoner i disse kampene må sies. Dette blir fort ballevanskelig såklart, og alt går rimelig kjapt til helvete. Det var ikke like gøy som FTL heller, og ikke kunne man sette ned vanskelighetsgraden tror jeg. Poenget er vel å låse opp ting og farkoster så man får bedre utgangspunkt og til slutt kan klare det, men jeg hadde bare ikke lyst.

    The Banner Saga (2014) - stoppa etter et par timer
    En kickstarter jeg IKKE backa (de finnes!). Jeg hadde lest om dette og visste hva det dreide seg om, men jeg følte bare ikke særlig for det. Mulig det var fordi jeg kom rett fra Bedlam som kjørte samme kampstil, håndtegninger og til dels atmosfære. Jeg vet at det her skal være mye bedre skrevet og komme med kjipe valg med kjipere konsekvenser og egentlig absolutt være verd en gjennomspilling. Men etter et par timer så fant jeg fortsatt bare ikke tonen og la det fra meg. En annen gang kanskje.

    Ys II (2009-utgaven) - fullført
    Jeg kjøpte Ys I & II Chronicles+ på Steam og spilte det første i... 2016? Fullførte det ihvertfall, og spilte det andre i år. De er J-RPGer opprinnelig fra 1987 og 1988 men har blitt oppdatert og gjenutgitt mer enn én gang. Jeg synes de var artige ihvertfall, og ikke altfor lange som disse spilla ofte blir. Krevde ikke all verden med grinding heller. Regner med jeg kommer til å fortsette på denne serien.

    Thimbleweed Park (2017) - fullført
    Ja det er det derre pek-og-klikk spillet av Ron Gilbert i god gammaldags stil. Selvfølgelig må man ha sans for sånne spill, men det er altså superkvalitet på denne. Slutten gir ikke helt den payoffen du vil ha, men veien dit er fin å gå.

    Spec Ops: The Line (2012) - fullført
    Ja det er den som var sånn halvveis basert på Heart of Darkness boka. Ellers spiller jeg svært sjelden sånne militær-skytere, men denne skulle altså være spesiell og med en twist. Og det er den, men bare det å vite at det kommer en twist spoiler den ganske mye selv om du ikke helt vet hva den er. Jeg synes spillet var greit nok til å fullføre uansett ihvertfall, godt skrudd sammen.

    Darksiders: Warmastered Edition (2016) - fullført
    Originalen er fra 2010, og jeg hadde ikke spilt det før. Så hva slags oppdateringer denne utgaven bringer utover grafikk vet jeg egentlig ikke. Jeg tenkte mest God of War-klone da jeg spilte det, som er en serie jeg datt av etter de to første. Men jeg endte med å fullføre dette likevel. Kan ikke helt sette fingeren på hva det var, men jeg synes ikke all verden om det til syvende og sist. Om jeg kommer til å prøve Darksiders 2: Warmastered Edition en eller annen gang er oppe i lufta. Hvem vet?

    LEGO The Hobbit (2014) - fullført
    Noen ganger trenger man å bare skru av hjernen og sitte og trykke seg gjennom noe artig som ikke krever noe som helst. Og da setter jeg gjerne inn et legospill. Jeg starta med de første og har spilt de i rekkefølgen de kom ut så langt. Jeg er ellers ikke noe legomenneske i det hele tatt, men det er alltids moro og se hvordan de har legofisert kjente franchises. Disse spilla får merkbart høyere produksjonsverdier etterhvert når man spiller dem i rekkefølge sånn. Gameplaymessig er ikke dette noe annerledes enn de tidligere. Artig nok så er det bare basert på de to første filmene siden det kom ut en stund før den tredje filmen, så var det meningen man skulle kunne kjøpe delen basert på den tredje filmen som DLC senere. Det ble av en eller annen grunn ikke noe av.

    Shiness: The Lightning Kingdom (2017) - Stoppa etter kapittel en, av tre eller fire.
    Om noe er årets skuffelse så er det denne. Dette var en lovende kickstarter jeg backa, en rpg med et 1vs1-kampsystem. Det har pen cel-shada grafikk, har en gjennomarbeidet verden med flere raser og et helt språk laget fra bunn av med gramatikk og greier. Dessverre så fantes ikke historien interessant overhodet, og det kampsystemet. Man har et party såklart, men når en kamp starter så er det i en 1vs1 arena og det er kjapp slåssing som gjelder. Man har forskjellige moves, diverse elementer man kan påkalle og alt det der. Og folka i partyet kan forhåndsinnstilles til å caste buiffs og slikt fra sidelinjen og man kan sette opp regler for når de gjør hva, heal meg når jeg har under 50% helse for eksempel. Og man kan tagge hvilken fyr som skal slåss inn og ut når som helst. Problemet? Du driter i alt det der for du vinner omtrent alle kamper bortsett fra bossfights ved å mashe light-attack knappen. Og bossfightene jeg så krevde bare at du la til en block og en dodge innimellom mashinga. Og når historien heller ikke var noe så gikk bare spillet rett på trynet. Jeg ga det noen timer også for å se om det kom seg, men ikke som jeg kunne se.

    Strafe (2017) - Jeg prøvde virkelig.
    FPS som elsker nittitallet. Her er det beinflying og skyting for alle penga. Jeg likte dette veldig godt og satt en del med det. Kom ganske langt, til tredje verden eller noe til slutt. Men det er plutselig permadød og helt tilbake til start hver gang. Eller, man kan få tilgang til å starte fra senere verdener men det er ikke akkurat plankekjøring å få til heller. Så jeg ga opp å klare å fullføre det til slutt, men det var gøy så lenge det varte.

    Polybius (2017) - RAEG
    Jeff Minter med enda en variant av Tempest, denne gangen på Playstation 4. Og dette er lett den fineste han har lagd hittil. Det foregår så mye, men når man får flyten og havner i sonen så er det skikkelig digg. Dessverre så når man til slutt et punkt hvor det blir frustrerende vanskelig og man dør gang på gang av ting som bare føles urettferdig. Og dermed var det ikke så chill å spille lenger og poenget forsvant. Men jeg likte det godt i utgangspunktet.

    Max Payne 3 (2012) - fullført
    Sein til festen her ja. Dette har ligget i backloggen lenge. Jeg synes det var ålreit i det store og hele. Det har fått en del kritikk for å ha mange og lange kuttescener, men det er Max Payne. Det er sånn det er. De har modernisert det ganske bra, det er mye det samme gameplayet man husker med bullet-time og sånt så det skuffa egentlig ikke selv om det ikke akkurat innoverer. Helt grei skuring spør du meg.

    Arkanoid vs Space Invaders (2017) - Hvor ble det av?
    Det eneste mobilspillet jeg har sett på i år. Jeg bruker veldig sjelden mobilen min til spill, men jeg så en trailer av dette som traff meg rett i nostalgi-rota, og jeg likte spillet veldig godt også. Det er Arkanoid, men istedet for å måtte fjerne alle brikkene på brettet så må man ta ut alle invaders istedet. Mens det fortsatt er brikker som sperrer. Flere brett er rene puzzles hvor greia ofte er å skjønne hvordan man skal få tatt ut de invadersene i det hele tatt. Man låser opp forskjellige figurer fra gamle Taito-spill etterhvert som har forskjellige spesialer man bruker, og ofte så er løsningen å bare bruke riktig figur. Som mobilspill fungerer det veldig bra, det har litt oppstartstid men når det først er i gang så er det korte og kjappe runder man spiller. Jeg satt med det litt nå og da, og så har jeg egentlig glemt det bort for jeg tenker bare ikke på mobilen som spillmaskin. Men jeg vil likevel fortsatt anbefale dette om man er på utkikk etter et greit mobilspill som dreper noen minutter nå og da. Ikke noe free-to-play opplegg eller annet pengemas mener jeg å huske, man kjøper spillet og det er det.

    Starcrawlers (2017) - Klarte det ikke
    Enda en kickstarter jeg backa. Det her er en dungeon-crawler av samme gamle type som Legend of Grimrock og Eye of the Beholder og slikt. Men i en dystopisk sci-fi setting. Verden regjeres av store selskaper og crawlers er rene leiesoldater som tar oppdrag for disse. Spillet er veldig bra om man liker denne typen spill. Man leter etter oppdrag og må passe på ryktet sitt, altså hvem man jobber for og hvem man jobber mot. Det kan skjære seg veldig om for mange eller feil folk blir sure. Kampene er ikke i sanntid, men går over i et typisk J-RPG rundebasert system. Man har et party av folk som alle har egne unike skills og skilltrees med forgreninger. Det gjelder å balansere alt dette riktig og det var ikke så enkelt, så spillet mitt gikk til slutt i dass for meg etter ganske mange timer. Det er flere historietråder å følge så man kan fint spille dette flere ganger, men jeg følte ikke for det der og da. Jeg tar det muligens frem igjen en dag, jeg likte det ganske godt tross alt.

    What Remains of Edith Finch (2017) - fullført
    Den beste vandresimulatoren. Her vil man spoile minst mulig, men om man vil ha et godt eksempel på unik historiefortelling ved hjelp av spillmekanikker så går du ikke veldig feil vei her.

    Lara Croft and the Guardian of Light (2010) - fullført
    Tomb Raider som to-stikke skyter. Jeg husker enda anmeldere beskrev dette som overraskende bra. Jeg satt ikke igjen med helt det samme inntrykket, dette var temmelig middelmådige greier. Men jeg fullførte det da, så det er vel noe. Det er ikke veldig langt såklart.

    Nex Machina (2017) - RRRAAAAAEEEEG
    Dette er derimot en fantastisk to-stikke skyter! Housemarque hadde selveste Eugene Jarvis med på laget, som laga Robotron og Smash TV i sin tid. Her er alt tight designa og sitter som støpt. Jeg skulle spilt det mer, men lufta gikk litt ut av meg da jeg møtte veggen på en boss som skal være sistebossen men som jeg mener det er en egentlig sisteboss etter. Jeg har skrevet litt mer om akkurat denne raegen. Jeg spilte det ikke mer etter dette, men det er fortsatt en favoritt og jeg har lyst til å ta det fram igjen en dag. Men akkurat dét begynner også å bli en ganske lang liste nå.

    Snowblind-motoren (2002 og videre) - fullført-ish
    Jeg husker ikke helt hvordan, men jeg fikk denne spillmotoren på hjernen og satte meg ned med en PS2 og spilte gjennom de fleste spilla basert på den over en periode. Det er snakk om Baldur's Gate: Dark Alliance 1 og 2, Fallout: Brotherhood of Steel, Champions of Norrath, oppfølgeren Champions: Return to Arms og The Bard's Tale (2004). Det er et eller annet krigspill også som bruker den som jeg ikke har sett. Da jeg kom til det første Champions-spillet så virka det ikke av en eller annen grunn så da spilte jeg ikke de to. Men jeg runda de begge første gangen. Så jeg spilte gjennom de to Baldur's Gate spilla, Fallout spillet og Bard's Tale ihvertfall. Det var artig nok, og jeg fullførte Fallout som jeg ga faen i tidligere husker jeg. Fordi det er helt krise. Steam-utgaven av Bard's Tale var faktisk nylig oppdatert også, så det var jo noe.

    Fallout 4 (2015) - fullført
    Så da ville man jo spille noe ordentlig Fallout ihvertfall. Jeg endte med å besøke alle stedene på kartet og fullføre så mye jeg kunne, men jeg hadde igrunn forventa mer av dette. Det fikk ganske gode anmeldelser så jeg fikk det for meg at dette var en bedre Fallout enn de andre Falloutene. Men det syntes jeg ikke, det var bare mer av samme greia. Som er godt nok altså, jeg bare så ikke greia. Den basebygginga dreit jeg langt i så godt jeg kunne, en del av det var påkrevd dessverre. Trakk bare ned for min del.

    Mass Effect trilogien (2007, 2010, 2012) - fullført
    Dermed ble jeg sugen på et rollespill jeg virkelig liker, og jeg virkelig liker Mass Effect spilla. Mass Effect Andromeda var ute nå, men fortsatt til fullpris og det hadde ikke et godt ord på seg. Jeg har hørt at det er ikke så ille som folk skal ha det til og jeg vil spille det, men det er fortsatt bare wishlista hos meg. Så jeg spilte gjennom hele originaltrilogien på rappen med en karakter, og det eier fortsatt. Det første spillet har litt slitsomme menyer og litt annet småpirk, men resten er godsaker. Koste meg med ny gjennomspilling, de har ikke tapt seg noe.

    Light (2014) - fullført
    Dette er et lite indie-snikespill utgitt av Team 17. Men utvikla av noen andre. Jeg ble først oppmerksom på soundtracket faktisk fordi jeg følger musikeren på bandcamp, og dette soundtracket er sånn deilig sløv elektronisk man bare kan ha på i bakgrunnen. Jeg hører stadig på det. Siden jeg så det var gitt ut av Team 17 som jeg er litt nostalgisk for siden de er opprinnelig fra Amiga-dagene og var godt kjent den gangen, så tenkte jeg at jeg fikk se på dette en eller annen gang. Og jeg tror jeg endelig plukka det opp på sommersalget i år for under tjue kroner eller noe. Det var ikke så galt i det hele tatt, men veldig kort. Man spiller gjennom det på en drøy time. Grafikkstilen er sånn retro-neon stilistisk opplegg sett ovenfra, ellers er det et typisk snikespill. Ingen dum måte å slå ihjel en time på, men plukk det opp på salg. Det er altfor kort til å være verd fullpris. Ja, og sjekk ut soundtracket for faen.

    Neon Drive (2016) - fullført
    Et enkelt rytmespill jeg også har nevnt før, alt man gjør er å bevege seg til høyre og venstre. Det er åttitalls-estetikken som trekker her, knall synthmusikk, neonfarger og masse referanser til Back to the Future, Blade Runner, Knight Rider og mye annet. Simpelt ja, men utfordrende nok og pent. Tar bare noen timer, og om man plukker det opp på et salg så er det verd prisen.

    Battle Chasers: Nightwar (2017) - kom sånn halvveis uti
    Husker du tegneserien? Den gikk i et av de norske bladene på nittitallet som samla diverse uavhengige tegneserier, image og slikt. Om det var Magic & Fantasy eller 13 eller hva husker jeg ikke. Jeg kom over kickstarteren til spillet ihvertfall og huska tegneserien. Det var nok til at jeg leste videre, og det igjen var nok til at jeg backa på et lavt nivå for kun en digital utgave. Så dette er en vestlig utviklet J-RPG, basert på Battle Chasers tegneserien og med forfatteren på laget. Det er ganske godt sydd sammen, veldig pent med håndtegnet grafikk igjen. Typisk rundebaserte J-RPG kamper. Dette er ganske krevende igjen og forlanger en hel del grinding, som tar ekstremt lang tid. Det er nesten på free-to-play nivå, venter halvveis på tilbud om å kjøpe levels for å slippe grindinga. Så jeg orka ikke mer etter en stund, men det var ikke så galt sånn totalt sett.

    Tower 57 (2017) - fullført
    Enda en jeg backa på kickstarter. Det her er en ren hyllest til gamle 16-bit skytespill og det er helt konge. Det er særdeles inspirert av stilen til Bitmap Brothers utvikleren, og kanskje spesielt The Chaos Engine. Det er ihvertfall en dritartig løp-og-skyt med herlig 16-bit grafikk. Og det er IKKE enda en rogue-lite med permadeath og sånt. Man velger tre av seks tilgjengelige karakterer og så er det de tre liva du i utgangspunktet har. Når en dør så er det litt tilbake til et checkpoint men aldri langt, og døde karakterer kan gjenopplives, ie man får ekstra liv. Og skulle alle dø så failer du bare nivået du var på og blir kasta tilbake til huben. Nok av hemmeligheter å finne og en mekanikk der man kan miste lemmer og dermed våpenet eller gjenstanden man holdt. Man kan bare kjøpe seg nye kroppsdeler såklart, og plukke opp nye våpen fra fiender hele tiden så ikke noe problem! Det er dessverre ganske kort, men man har god grunn til å spille det flere ganger på grunn av de forskjellige karakterene man kan velge eller for å utforske mer. Eller fordi det bare er gøy. Sterk anbefaling herfra.

    DiRT 4 (2017) - holder på, regner med å fullføre
    Så når DiRT Rally viste seg å ikke funke for meg så kom heldigvis dette ut i år. Og det her var mer i min gate. Det er fortsatt krevende kjøring men litt mer tilgjengelig enn det andre var. Og fokuset er fortsatt på rally, det er noen rallycross og landrush events også men det er ikke noe problematisk. Det som er litt problematisk er at denne gangen er alle rallyrutene genererte. De er alle mer eller mindre tilfeldig satt sammen av segmenter. Det er godt utført, det er ikke lett å se sømmene i dette og banene er alltid greit kjørbare. Fordelen er at man blir ikke å kjøre den samme banen igjen og igjen. Ulempen er at alle banene likevel føles litt for like ut, det blir ingen individualitet som gjør at noe stikker seg ut. Og det er bare fem land å kjøre i; Wales, USA, Svergie, Australia og Spania. Det er noe variasjon innad i hvert land, Wales for eksempel veksler mellom myrområder og skogområder, i samme bane. Men that's it. Etter en stund merker du at enkelte lett gjenkjennelige segmenter går igjen, og du ser at i Sverige kjører du rett som det er gjennom den samme caution, right three into dip, i Australia er det en turn, open hairpin left som går igjen og så videre. Gjerne flere ganger i samme løp. Og det er jo litt synd, men det er fortsatt god rallykjøring dette her. En annen ting er at Codemasters har åpenbart tenkt at siden de kan generere tusenvis av baner så kan de bare gjøre karrieremodusen dritlang. For det er den. Jeg nærmer meg slutten, men det er fem-seks events igjen fortsatt og hver av de har nok løp i seg til å vare opp mot tre timer. Noe som er unødvendig mye spør du meg, Jeg har en total spilletid på over femti timer nå og da har jeg ikke rørt andre moduser enn karrieren noe særlig. Så ikke det beste rallyspillet det her heller, men jeg liker det greit nok. Ooog det slår meg at siden jeg ikke fullfører det før nå i 2018 så hører det egentlig ikke hjemme på denne lista, men nå er det skrevet.

    Gah, skulle bare lage en kjapp liste med kommentarer og så tok det nesten hele kvelden.
     
    Sist redigert: 04.01.2018
    Morbo, sheriffen, ganon og 7 andre ga dette en brofist.

Del denne siden

This site is owned and third-party cookies. If you continue with us we understand that you accept the use of cookies.