Shodan: Jeg har ingen illusjoner om at Nintendo er snillere enn Sony og Microsoft. Men jeg føler meg derimot helt sikker på at de respekterer mediet i langt mindre grad enn hva Nintendo gjør. Du trenger ikke se lenger enn til markedsføringen av konsollene deres. Hva ligger fokusen på? I Nintendos tilfelle: spill. I Sonys og Microsofts tilfeller? Stort sett maskinvare og multimediakapabiliteter. Og det kan du ikke nekte for at bidrar til å danne et image rundt de to som ikke akkurat kommuniserer kjærlighet til spillmediet.
Pek på et par spill som bruker filmatiske virkemidler for å formidle gameplayet sitt. Finn gjerne et par gode. Jeg ser bare Killer 7 foreløpig, og det er ikke ute enda, så jeg kan ta feil. Jeg synes bare det ser veldig lovende ut. De fleste spill som lover "cinematisk opplevelse" har ingenting med filmopplevelser å gjøre. Det betyr bare at de har mye (gjerne dårlig) historie som tar ressurser vekk fra den interaktive opplevelsen med den hensikt å gjøre mediet forståelig for folk flest. Som Metal Gear Solid ... Metal Gear Solid er 15 minutter spill mellom hver filmsekvens, og selv om det er greit gameplay i de femten minuttene, er det ingen tvil om hvor fokusen i opplevelsen ligger. Det er en vagt interaktiv film. Det er ikke en stor spillopplevelse, særlig ikke MGS3, selv om de to foreløpende titlene har vært veldig stramt og fint designet. Metal Gear Solid er ekstremt massemarked. Alle elsker Metal Gear Solid, men ikke fordi det er et spill! De elsker det fordi det er harry og kult og har god historie. Det handler ikke om spillopplevelsen i MGS-serien. Uansett ... poenget jeg vil frem til her er at dette skal bidra til å sette spillopplevelsen i en slags kontekst for mennesker som ikke klarer å forholde seg til en ren spillopplevelse, eller som en enkel utvei for utviklere som ikke er istand til å fortelle historier i form av interaktivitet. Det synes jeg er slurvete. Og jeg synes det bidrar til å gi videospill et ufortjent rykte som dum og barnslig underholdning, ettersom de færreste videospill faktisk har en historie som er verd å fortelle. Nevn ti "filmatiske" spill med gode fortellinger. De spillene jeg har spilt som har hatt best fortellinger har stort sett benyttet seg av mye ord og symboler. Planescape: Torment og Fallout-spillene, for eksempel. Eller de har ganske enkelt hatt gode og raske fortellinger, som i Max Payne 2. Max Payne 2 bruker forøvrig fint lite cinematikk i sin opplevelse. Det er mer en fusjon av tegneserie og videospill. La oss seeeeeee ... la oss seeee ... nei, jeg kommer visst ikke på noe særlig bra.
Har jeg uttrykt meg klarere da? Jeg synes ikke at spill bør bruke cinematiske virkemidler, fordi det i stor grad begrenser rammene for utfoldelse ved å skape forventninger til mediumet som ganske enkelt ikke gjelder! Spill er ikke film. Spill egner seg ikke til å formidle lineære historier à la film. Spill trenger å oppdage sin egen narrative stil før eller siden, og jeg tror en god måte å begynne med det er å slutte å late som om det er positivt at spill etteraper et formspråk som overhodet ikke passer til opplevelsene de tilbyr.
Det er også dette jeg mener med at interaksjon er et nisjemarked. Folk blir forbannet over at spill som Ninja Gaiden har dårlig historie. Ja, greit. Det har det. Skrekkelig historie. Det burde ikke hatt noen historie i det hele tatt. Men markedet er ikke istand til å forholde seg til rene interaktive underholdningsopplevelser uten noen lineær, formidlende kontekst. På NES ville historien i Ninja Gaiden stått i manualen, og når du var ferdig med spillet ville det stått gratulerer. Hva er det som er sentrum i den opplevelsen der? Og gir det Ninja Gaiden noe som spill å ha en historie i det hele tatt? Slett ikke. Ekstremt eksempel, selvsagt, og jeg sier ikke at spillhistorier er NEGATIVT, men jeg sier at fokusen som har utviklet seg rundt det er et resultat av at et stadig større marked ønsker seg underholdningsopplevelser som ikke krever så mye involvement fra deres side. "Ja, ikke noe særlig bra spill. Men jeg må se hva som skjer videre!"
Feil holdning. Helt feil holdning. Jeg føler at Nintendo på en helt annen måte enn Sony og Microsoft forsøker å holde seg for god for denne holdningen. Storsatsningene til Nintendo har stort sett enkle, bare-bones narrativer. De er fokusert rundt spillopplevelsen. Metroid Prime forteller til og med historien sin nesten 100% gjennom selve spillopplevelsen. De er ikke perfekte, men de jobber med spill på en måte jeg føler er både riktigere og mer representative for mediet enn det Sony og MS oppfordrer til med sin massemarkedslefling, med løfter om "realisme" og "cinematikk".
Pek på et par spill som bruker filmatiske virkemidler for å formidle gameplayet sitt. Finn gjerne et par gode. Jeg ser bare Killer 7 foreløpig, og det er ikke ute enda, så jeg kan ta feil. Jeg synes bare det ser veldig lovende ut. De fleste spill som lover "cinematisk opplevelse" har ingenting med filmopplevelser å gjøre. Det betyr bare at de har mye (gjerne dårlig) historie som tar ressurser vekk fra den interaktive opplevelsen med den hensikt å gjøre mediet forståelig for folk flest. Som Metal Gear Solid ... Metal Gear Solid er 15 minutter spill mellom hver filmsekvens, og selv om det er greit gameplay i de femten minuttene, er det ingen tvil om hvor fokusen i opplevelsen ligger. Det er en vagt interaktiv film. Det er ikke en stor spillopplevelse, særlig ikke MGS3, selv om de to foreløpende titlene har vært veldig stramt og fint designet. Metal Gear Solid er ekstremt massemarked. Alle elsker Metal Gear Solid, men ikke fordi det er et spill! De elsker det fordi det er harry og kult og har god historie. Det handler ikke om spillopplevelsen i MGS-serien. Uansett ... poenget jeg vil frem til her er at dette skal bidra til å sette spillopplevelsen i en slags kontekst for mennesker som ikke klarer å forholde seg til en ren spillopplevelse, eller som en enkel utvei for utviklere som ikke er istand til å fortelle historier i form av interaktivitet. Det synes jeg er slurvete. Og jeg synes det bidrar til å gi videospill et ufortjent rykte som dum og barnslig underholdning, ettersom de færreste videospill faktisk har en historie som er verd å fortelle. Nevn ti "filmatiske" spill med gode fortellinger. De spillene jeg har spilt som har hatt best fortellinger har stort sett benyttet seg av mye ord og symboler. Planescape: Torment og Fallout-spillene, for eksempel. Eller de har ganske enkelt hatt gode og raske fortellinger, som i Max Payne 2. Max Payne 2 bruker forøvrig fint lite cinematikk i sin opplevelse. Det er mer en fusjon av tegneserie og videospill. La oss seeeeeee ... la oss seeee ... nei, jeg kommer visst ikke på noe særlig bra.
Har jeg uttrykt meg klarere da? Jeg synes ikke at spill bør bruke cinematiske virkemidler, fordi det i stor grad begrenser rammene for utfoldelse ved å skape forventninger til mediumet som ganske enkelt ikke gjelder! Spill er ikke film. Spill egner seg ikke til å formidle lineære historier à la film. Spill trenger å oppdage sin egen narrative stil før eller siden, og jeg tror en god måte å begynne med det er å slutte å late som om det er positivt at spill etteraper et formspråk som overhodet ikke passer til opplevelsene de tilbyr.
Det er også dette jeg mener med at interaksjon er et nisjemarked. Folk blir forbannet over at spill som Ninja Gaiden har dårlig historie. Ja, greit. Det har det. Skrekkelig historie. Det burde ikke hatt noen historie i det hele tatt. Men markedet er ikke istand til å forholde seg til rene interaktive underholdningsopplevelser uten noen lineær, formidlende kontekst. På NES ville historien i Ninja Gaiden stått i manualen, og når du var ferdig med spillet ville det stått gratulerer. Hva er det som er sentrum i den opplevelsen der? Og gir det Ninja Gaiden noe som spill å ha en historie i det hele tatt? Slett ikke. Ekstremt eksempel, selvsagt, og jeg sier ikke at spillhistorier er NEGATIVT, men jeg sier at fokusen som har utviklet seg rundt det er et resultat av at et stadig større marked ønsker seg underholdningsopplevelser som ikke krever så mye involvement fra deres side. "Ja, ikke noe særlig bra spill. Men jeg må se hva som skjer videre!"
Feil holdning. Helt feil holdning. Jeg føler at Nintendo på en helt annen måte enn Sony og Microsoft forsøker å holde seg for god for denne holdningen. Storsatsningene til Nintendo har stort sett enkle, bare-bones narrativer. De er fokusert rundt spillopplevelsen. Metroid Prime forteller til og med historien sin nesten 100% gjennom selve spillopplevelsen. De er ikke perfekte, men de jobber med spill på en måte jeg føler er både riktigere og mer representative for mediet enn det Sony og MS oppfordrer til med sin massemarkedslefling, med løfter om "realisme" og "cinematikk".
)
