Siden jeg aldri fikk spilt no særlig Dark Souls, eller Demons souls, var det med skepsis, at jeg kjøpte Dark Souls 2.
Har sitti og bannet, smilt, måpt, og erget meg etter cirka 2 timer med dette spillet. Det er nok de mest intense to timene i mitt liv som gamer.
Bare for å nevne det først, jeg også ble naturligvis drept før character creation. Humret litt når jeg fikk trophy.
Så begynte det virkelige spillet. Historien er ikkeeksisterende for min del, gameplay,gameplay,gameplay. Og faen som de har naila det. Jeg er redd, samtidig som trangen for å utforske er der, og farer truer naturligvis rundt hvert eneste hjørne. Samla opp 6tusen souls ganske tidlig, og det var med nød og neppe at jeg klarte å hente de tilbake igjen i live. (takk @Scarypaladin for det du lærte meg i Dark Souls den kvelden) så jeg sprinta forbi noen fiender, og fikk en angst for å levle opp. Problemet var at jeg fant ikke noe sted å levle opp i det hele tatt. Livredd, tusla jeg rundt i den lille landsbyen i starten etter å ha brukt alle disse healing sakene jeg fikk, uten mulighet for å kjøpe nye, når jeg oppdaga den veien under bakken. Trange,mørke korridorer, og en kronisk angst for hva som venter. Kom en et slags Citadel/slott sak jeg ikke husker navnet på, men det var pene omgivelser. Minuset var den svære jævelen som sto og venta på meg. Fikk øye på bonfire rett bak han, så jeg spurta inn, rulla unna,, tente bålet, og eide rompa hans. Tok meg en stor lang slurk av en pils i det øyeblikket. Jeg har aldri følt meg så rå før. Første boss er nede så enkelt tenkte jeg!
Men.
Broren hans, med større våpen, og enda hissigere personlighet drepte meg. To ganger på rad. Nå må jeg spille mer.