Det er ikke vits å håpe. Spilt dette i ... tja, en seks-syv timer nå, og jeg vil gå så langt som til å si at det rent spillteknisk er det best Prince of Persia-spillet. Prinsen er stadig litt smågoth, men på langt nær like ille som i forrige omgang. Fiendene skriker ikke bullshit til ham, og han kommer ikke med festlige one-liners hele tiden. Gigantisk forbedring. Istedet gjør han det en prins skal gjøre, nemlig løper langs vegger, hopper rundt som en villmann og forserer det faktisk mest interessante miljøet han har vært gjennom til nå.
Alt i alt er det en ganske mye mer balansert opplevelse enn tidligere. Der Sands of Time hadde kampene satt opp som uunngåelige pace-killere i slutten av hvert kapittel (ikke så rart, siden det var den enkleste måten å integrere kamp inn i et spill som opprinnelig ikke skulle ha noen), og Warrior Within tenkte det var en god idé å kjøre et avansert kampsystem med en bunt fiender i hvert rom, er Two Thrones mye mer avmålt. De fleste av kampene fungerer egentlig som straff for dårlig løsning av kinetiske puslespill, og i en slags stealth-vri har man besluttet å la prinsen bli snikmorder på sine eldre dager. Om du klarer å komme deg bak fiender (hvilket ofte krever en perfekt løsning av en serie hopp eller andre kinetiske puslespill), kan du drepe ham kjapt og enkelt via litt God of War-aktig knappetiming. Disse blir vanskeligere og vanskeligere ettersom spillet skrider frem, men ettersom du alltids kan skru tiden tilbake når du feiler, kan du pent komme deg gjennom spillet med minimal nevekamp.
Andre ganger er det selvsagt uunngåelig, og da trer spillets egentlig svakeste side inn i lyset. Kampsystemet er blitt enklere enn det overveldende og overambisiøse forsøket forrige gang, uten å bli simplistisk som i det første spillet. Stort sett blir kampene til at du mørner motstandere litt før du napper våpenet deres og deler dem i to med det, men det er uansett ikke noe galt med den fremgangsmåten, og du kan bruke omgivelsene til å gi deg fordeler i kampen. Det er også massevis av praktisk plasserte kanter du kan lempe fiender av, hvilket berøver deg for sanden de eventuelt ville ha sluppet, men samtidig sparer deg bryet med å skjære dem i strimler. Kampsystemet kommer egentlig bare til sin egentlige rett når du spiller Dark Prince, som du av og til blir forvandlet til på passende og upassende tidspunkter. Som Dark Prince mister du kontinuerlig helse, og må samle sand for å overleve. Heldigvis er de fleste monstre gjort av sand, så ved hjelp av litt kjetting og kjappe knappekombinasjoner, er helsen snart på topp. Om det ikke er noen fiender i nærheten, kan du regne med at det er én og annen krukke, sekk eller kurv som inneholder det lille du trenger for å holde deg på beina en liten stund til. Når prinsens mørke alter-ego introduseres, får du også et nytt sett bevegelser å forholde deg til, hvilket sørger for variasjon i problemløsningen. I utgangspunktet en god idé, men siden spillet blir ganske vanskelig etterhvert, og den mørke prinsen krever at du er rask på labben for ikke å forgå av sandmangel, kan noen seksjoner raskt bli litt frustrerende. Ingenting jeg ikke har klart på et par forsøk, dog.
Spillet foregår denne gangen i Babylon, antakelig halvveis en concession til Ubi Soft som garantert ville ha prinsen i et "bylandskap". Spillet later til å bli markedsført for akkurat de gale tingene, og bybildet er ett av dem. Egentlig føles det akkurat som de tidligere spillene, bare enda litt mer imponerende. Byene sørger for meget imponerende panoramaer, og dessuten et vell med forskjellige scenarier. Selv om palassene i de to forrige spillene var store og flotte, klarer faktisk Babylon å hamle opp med dem i ren variasjon. Her er det alt fra handlegater til hengende hager, og selv om det går en liten stund mellom hver gang du virkelig gisper etter pusten, er dette ekstremt godt teknisk og håndverksmessig arbeide.
Fortellingen fortsetter der det forrige spillet slapp, men er mye mindre usympatisk. Prinsen er litt tilbake i Errol Flynn-mode, og selv om han har de karakteristiske emo-skjeggstubbene og det litt ville blikket, er litt av den karismatiske fremtoningen fra det første spillet tilbake. Som om ikke prinsen hadde personlighet nok, har han flere. Sanden som har infisert ham har splittet personligheten hans, og han har nå en veldig pratsom indre stemme som mest av alt høres ut som Hannibal Lecter. Høres teit ut? Det er vel egentlig det, men det funker bra, siden de små dialogvekslingen mellom prinsen og ham selv faktisk er festlige og velskrevne, av og til selvironiske på en genuint morsom måte. Andre ganger er det selvsagt ikke like bra, men det blir aldri platt eller pinlig. Fortellingen i spillet begynner egentlig å samle seg først i andre halvdel av spillet, når du møter igjen en gammel kjenning. Historien har aldri vært det helt store fokuset i serien, selvsagt, men det lille som er av det her er kjapt gjennomført. Det er litt talking heads-opplegg going on, siden det stort sett bare er to personer som interakterer, og forholdet mellom de to er ikke like interessant og velutviklet som i det første spillet, men det fungerer tålelig bra. Det er uansett ikke derfor du kjøper spillet. Du kjøper spillet for å rømme fra det evinnelige mørket fra toeren, og gjenoppleve glansen fra det første spillet. Det er fortsatt ikke like fargerikt og sjarmerende som det en gang var, men for den rene spillopplevelsen er dette glatt det beste i serien. Anbefales veldig. Før noen spør: Reviewkode. Takk til Ubi Soft.
