I natt har jeg våket over mitt liv. Jeg har sett verden fryse sakte til. Jeg har sett svanene kneise med nakken før de legger seg ned for å dø. jeg har sett Lucas Kane drepe en mann. Forventer du virkelig min sympati?
Fahrenheit er en åpenbaring. Fra sine første spede steg til et lydspor som er en tragedie verdig er det en magisk oppvisning i virkelighetskapende abstraksjoner som forhekser deg og aldri helt slipper taket. Jeg er fortsatt ikke ferdig med installasjonsprosessen når jeg først tenker disse tanker. Etter å ha besvart spørsmål, dype, obskure, skremmende spørsmål, føler jeg meg som et klokere menneske. Og jeg har enda ikke fått varmet opp.
Engasjement. Smittende som faen. Jeg er klar til å gjøre mitt for at verden skal bli et bedre sted, og hvis du har et hjerte som fortsatt pumper blod til de forfrosne årene dine burde du også føle det. Dette er Fahrenheits magi. Ikke tro på det de forteller deg.
Mosaikken knuses. En småfeit franskmann som ber meg om å kalle ham David, så jovialt som det lar seg gjøre av en franskmann, vil fortelle meg hvordan jeg spiller filmen hans. Jeg er dukken Bob. Leken har begynt, jeg leker med. David er ikke fornøyd. Bob blir overkjørt opp til flere ganger. Jeg kan se det sleske franske smilet snike seg frem i munnviken, og kjenner at aggresjonen brer seg helt ut i fingerspissene. Hvorfor utsetter jeg meg selv for dette? En halvfeit selvgod franskmann inn i det som burde vært magi, og jeg er allerede Nazi-sympatisør. Infernalsk trykking fører meg videre. Jeg kjenner basisen, men Fahrenheit har så mye mer å by på. I Fahrenheit spiller du ikke en dukke som heter Bob. I Fahrenheit er du.
Først Lucas Kane. Lucas presenterer seg ikke, han er nemlig for opptatt med å forberede sitt første rituelle drap. Kutte merkelige symboler inn i håndleddene sine på et toalett i en kafeteria som neppe hadde passert helsetilsynets strikte kontroll. Han rister. Jeg ser ikke bort fra at fråden renner. Han er en meget syk mann, tenker jeg, og snart skal han få betale for sine synder. Før jeg kommer lenger er det jeg som har kontrollen. En kniv jeg må kvitte meg med, blod som må vaskes vekk. Livet som uerfaren drapsmann er ikke enkelt. Lucas’ stemme forsøker å overbevise meg om at han er uskyldig. Jeg vil ikke tro ham. Lucas forsvinner i snøværet. En drosje med destinasjon for det rottehullet som vår Raskolnikov helt sikkert holder til i. Samtidig, på et toalett i en kafeteria, finner en politimann en død mann. En forbrytelse er blitt begått, og den virker alt annet enn perfekt.
Så Carla Valenti. Målrettet pen ung kvinne som dekker over manglende privatliv med fandenivoldsk selvoppofrende innstilling. Jeg kjenner at Lucas får reisning. Hun er politibetjent, men det gjør ingen forskjell. Kåt djevel, denne Lucas. Jeg slår tanken fra meg; dette er ikke tiden for internettporno. Hennes partner heter visstnok Tyler. Han er Neger med stor n. Før jeg rekker å tenke på om han også har stor pikk, befinner jeg meg tilbake i kafeteriaen. Det er tid for detektivarbeid.
Slik fortsetter jeg. Jeg liker mine nye venner bedre og bedre for hver gang jeg blir presset inn i deres hjelpeløse små univers. Hver gang jeg må stryke selvfølelsen deres for å hindre dem fra å gjøre en stor feil: forlate meg og historien. De er som små barn, og selv den minste lille detalj kan knuse psyken deres der de sliter med å balansere sine patetiske små liv i en verden som fryser til is. Der de søker kontakt med omgivelsene, i et håp om å finne seg selv under nærmeste kampestein, er jeg den eneste som kan redde dem fra kulden som omgir dem på alle kanter. Der er ingen Tesevs, men sannheten er at jeg trives ganske godt med dem.
Men hvor lenge? Hvor lenge er klaustrofobi og kjærlighetskvaler, illusjoner og traumer, noe jeg ønsker å ta del i, der jeg desperat kjemper i et håp om at mine lett bevegelighetshemmende venner skal få det bra til slutt? Hvor lenge orker jeg å utsette meg for krampeaktig selvrefleksivitet og foreldede aksiomer før jeg slår av alle kommunikasjonsmidler og lar mine venner seile sin egen sjø? Hendene mine vet allerede svaret: De fortjener noen timer til.
Det baller på seg. Noe er alvorlig galt. Dette er større enn de noengang kan fatte, tenker jeg. Større enn selv jeg kan fatte. I et øyeblikk tenker jeg at dette er større enn David fatter, men det er absurd. David er min venn. Han ville aldri gjøre noe slikt, utsette meg for et slikt tillitsbrudd. David elsker meg, slik jeg elsker mine nye venner. Jeg griper meg selv i å savne Bob. Alt var så enkelt den gangen; den gangen jeg bare var en kræsjdukke. Den gangen jeg ikke brydde meg. De har sine små øyeblikk. Som mennesker flest. Du liker dem egentlig ikke, men hva kan du gjøre? De trenger deg, kanskje mer enn du aner. Når alt går galt; når galskapen står som en truende Mastodon og vokter mens havet av is vasker innover New York, har de bare meg. Kan jeg gråte nå?
Manhattan Dieline. Vi er alle brikker i et spill, en del av en helthet vi ikke kan forstå. Jeg våkner med et rykk, badet i svette. Lucas ser på klokken. Ser på kulissene. Jeg lurer på om han forstår hvor hjelpeløs han hadde vært uten meg. I en verden i fullstendig kollaps, er jeg den eneste som kan holde kaoset borte. Det er et stort ansvar, og jeg føler meg ikke klar for det. Likevel tar jeg hånden hans, og leier ham videre. Skritt for skritt, sekund for sekund, evighet for evighet, tone for tone.
Er dette virkelig? Lucas har ikke råd til å stille slike spørsmål, han virker ikke å være spesielt filosofisk anlagt. Han er en helt fanget under omstendighetene. Alt han kan gjøre er å gå hele veien. Med Carla er det annerledes. Jeg vet ikke om jeg egentlig kjenner henne, og hun er egentlig ikke pen nok til å vekke mannen i meg. Synd og skam at hun ikke beveger seg naken rundt i leiligheten, som kvinner burde gjøre. Men hun har sine øyeblikk. Hun har god musikksmak, det er alltid en formildende omstendighet. Og en tarotkortstokk som vitner om en framtid med paranormale mindreverdighetskomplekser. Tyler er fortsatt Neger.
Åpenbaringen kommer ikke. Johannes er erstattet av hedenske skikkelser som døper i blod. Jeg vil ikke kjenne dem, kuttene som leverer kryptiske budskap mens de posisjonerer seg i mørke; alltid i mørke. Dette er ikke deres historie. Sakte men sikkert åpnes flere sorte hull som river min virkelighet i filler. Det eneste rene mennesket? Latteren er ikke ufrivillig lenger. ”She is not the girl of my dreams.” Nabokov visste i det minste hva han gjorde, dette er en formærmelse. Skal jeg besudle dette indigobarnet, slik at jeg og vårt avkom en gang kan regjere galaksen som far og sønn? Ingenting ville overrasket meg mindre. Jeg ser tilbake. Det er ingen åpebaring å spore lenger. Et lappeteppe, fylt med mennesker som ikke lenger er seg selv, som flyter over i en uformelig masse av løse plottråder som tilfeldig knytes sammen, eller stappes inn på baksiden. Jeg føler ikke lenger presset til å fortsette, men historien lever sitt eget liv nå. Det kan ikke være langt igjen, og det er uansett for sent å snu. Konspirasjoner svelger bedre enn noen hore.
Lykkelig slutt med bitter bismak. Jeg er ikke klokere, bare mer avstumpet. Drømmen er knust, om den noengang eksisterte. Ingenting var som jeg trodde, og alt jeg sitter igjen med er tonene. Til den horrible rulleteksten voldtar dem også. Theory of a Deadman resonerer hvordan jeg føler meg på innsiden. Lucas og jeg, vi er endelig brødre. Jeg tror innerst inne han vet at han liker meg bedre enn Markus, selv om jeg ikke har noe bibelnavn. Av en eller annen grunn gjør ikke tanken meg særlig tilfreds.
P.S. Jeg stemte Psychonauts, sånn btw.
