Ja, som de aller fleste vet blir spill av og til omtalt som et kulturelt medium. For eksempel så har norges største spillside, gamer.no, slagordet "spill er kultur". Men er virkelig spill kultur? I dag ser vi en ganske dominerende ensporet kommersiell spillbransje som pumper ut enkle, interaktive spill gjerne blandet med litt enkle filmer. Mange av spillene er selvfølgelig underholdende, og utgjør sin funksjon, som en kveler av kjedelig fritid, effektivt. Men allikevel sitter jeg med et sigende spørsmål: Er dette virkelig et kulturelt medium? Burde ikke et kulturelt medium inneholde noe mer enn kun underholdning? Burde man ikke for eksempel få tematikk mer gjeldende før man begynner å kalle det for kultur? Spill er jo stort sett meningsløst og tilfører ikke samfunnet noe som helst i forhold til hva film og litteratur gjør. Med det mener jeg at stort sett alle andre medium har andre betydninger i tillegg til underholdnings-/interessefunksjonen. Eksempler er Henrik Ibsen (realismen), Amalie Skram (naturalismen) og så videre, i filmmediumet har man eksempler som La Vita è bella (humor og krig) og One Flew Over the Cuckoo's Nest (mentalsykehusene), for å nevne noen få. I spillmediumet, derimot, er det ekstremt få eksempler. Man har riktignok noen slik som Beyond Good & Evil, noen FF-spill og ICO til en viss grad (det finnes sikkert flere, men det er de jeg kommer på nå). Så er virkelig spill kultur når det ikke inneholder noe mer enn tom underholdning? Dere kan også gjerne komme med eksempler på spill som tilfører noe mer enn underholdning, hvis dere gidder det.
Spill som kulturelt medium
- Trådstarter Egle
- Startdato
Spill som underholdning slik de oppstår idag er for pleber. Pompøs musikk, altfor mange knapper og svulstige grafikktriks. Følelsesmessig manipulering uten rot i virkeligheten. Bare den deilige minimalismen til retrospill som Pong, Asteroids og Space War er verdt å spille. La meg bruke Pong som eksempel.
Spillet har lite eller ingen grafikk, kun to 'racketer', men helst kaller vi det ikke det heller. De er bare streker, som beveger seg opp og ned på skjermen så automatisert, mekanisk og utrykksløst som mulig. Det er ingen forklarende tekst eller stemningskapende musikk for å forklare handlingene eller motivasjonene til strekene. Strekene slår ballen; det blir opp til spilleren å fylle dem med sine egne følelser. På den måten blir streken din i Pong alltid et speilbilde av deg selv, dine egne erfaringer og følelser som du putter inn i spillet.
Det man oppnår er en renhet ingen andre spill har. En nedstripping av spill til sitt aller mest elementære; som sagt det reneste spillmediet noensinne har blitt brukt til.
(Takk til Emil.
)
Spillet har lite eller ingen grafikk, kun to 'racketer', men helst kaller vi det ikke det heller. De er bare streker, som beveger seg opp og ned på skjermen så automatisert, mekanisk og utrykksløst som mulig. Det er ingen forklarende tekst eller stemningskapende musikk for å forklare handlingene eller motivasjonene til strekene. Strekene slår ballen; det blir opp til spilleren å fylle dem med sine egne følelser. På den måten blir streken din i Pong alltid et speilbilde av deg selv, dine egne erfaringer og følelser som du putter inn i spillet.
Det man oppnår er en renhet ingen andre spill har. En nedstripping av spill til sitt aller mest elementære; som sagt det reneste spillmediet noensinne har blitt brukt til.
(Takk til Emil.
)
Jeg våger å påstå at all underholdning er kultur. Jackass tilfører samfunnet nøyaktig dick annet enn underholdning, men er likevel som "ungdomskultur" å regne. For å bruke en ordboksdefinisjon er kultur bl.a. intelektuell og kunsternisk arbeid og det som blir produsert av førstnevnte.
Sånn sett er alle spill kultur, uansett hvor ensporet og kommersielt det måtte være. Men om vi da begynner å fundere over såkalt høyverdig kultur, ville jeg si at spill kanskje har vært et fenomen lenge nok til at det begynner å komme. Det tok ganske lenge før filmen utviklet seg til noe mer enn kommers underholdning. Jeg mener at vi nå står foran en oppblomstring av spill som "høyverdig" kultur. Et stort hinder der er det at det er langt mer komplisert å lage et skikkelig spill en å ta med seg kameraet og begynne å skyte film, ergo må budsjettet være større. Dette forutsetter at spill blir et så stort og "mainstream" marked at det blir rom for det sære.
For de av dere som er interessert og i tillegg bor i Bergen (F.eks. en viss Egle), kan Bergen Kunsthalls utstilling Game Dump definitivt være verdt å sjekke ut.
Sånn sett er alle spill kultur, uansett hvor ensporet og kommersielt det måtte være. Men om vi da begynner å fundere over såkalt høyverdig kultur, ville jeg si at spill kanskje har vært et fenomen lenge nok til at det begynner å komme. Det tok ganske lenge før filmen utviklet seg til noe mer enn kommers underholdning. Jeg mener at vi nå står foran en oppblomstring av spill som "høyverdig" kultur. Et stort hinder der er det at det er langt mer komplisert å lage et skikkelig spill en å ta med seg kameraet og begynne å skyte film, ergo må budsjettet være større. Dette forutsetter at spill blir et så stort og "mainstream" marked at det blir rom for det sære.
For de av dere som er interessert og i tillegg bor i Bergen (F.eks. en viss Egle), kan Bergen Kunsthalls utstilling Game Dump definitivt være verdt å sjekke ut.
Cyberkverulant: Hm. Ja, kultur generelt blir vel oppfattet slik og ordboksdefinisjonen har samme definisjon som deg, så høyverdig kultur er nok et mye bedre begrep. Spill er kultur, men ikke høyverdig kultur kan det vel oppsummeres. Uansett så har jeg ikke fått med meg Game Dump, så du skal ha takk for det tipset. Litt synd at det er avsluttet for denne gangen, da, men skal uten tvil holde øynene åpne hvis det kommer igjen neste år. Spør du meg så virket det helt ekstremt interessant:
Det er dette spill trenger for å bli mer interessant, og ikke bare noe "billig" underholdning. Det er alltid greit med litt enkel underholdning i blant, men det er ofte mye artigere og mer sjelelig hvis det også inneholder i hvert fall noe nyttig.
Thinaran: Flott eksempel. Eneste problemet med Pong er at det er rimelig kjedelig
P). Men ja, det er som du sier veldig rent og kan bringe frem spillmessige ekte følelser.
Men ok, la meg prøve å vinkle emnet litt annerledes da. Er det flere som har eksempler på spill, slik som Thinaran, som får deg til å tenke og som føles givende og nyttig? Altså spill som gir deg noe mer enn kun underholdning?
Thinaran: Flott eksempel. Eneste problemet med Pong er at det er rimelig kjedelig
P). Men ja, det er som du sier veldig rent og kan bringe frem spillmessige ekte følelser.Men ok, la meg prøve å vinkle emnet litt annerledes da. Er det flere som har eksempler på spill, slik som Thinaran, som får deg til å tenke og som føles givende og nyttig? Altså spill som gir deg noe mer enn kun underholdning?
Åååh. Nei, det jeg sa om Pong var bare en parodi på noe Emil sa om film, ikke ta det seriøst. 
[/b]
[/b]
Darkstorm: Sant det. Men man kan nå håpe på at når grafikkdillaen gir seg, så blir det mer rom til mer kreative ideer osv. Største problemet med spill er uansett at det koster så vanvittig mye å lage, så det blir ikke så lett å få innspill fra "alle". Man tar da også mindre markedsrisikoer.
The culture of video games as of now is laughable. A horde of academics and theorists stumbling through the entrails of an infinitely more powerful mass of fat white, 16-30 males fragging each other endlessly when they're not masturbating their youth away. (taken directly from Xbox demographic polls) Meanwhile a bunch of IT leftovers from a burst bubble hypnotize investors and corporate white-shirts with dazzling PowerPoint displays that say, "This is the best we can possibly do."
If we really want to beat this game, we should stop playing it. You can't change it from the inside, just stand back and watch it sink.
Dere har helt sikkert merket at jeg er veldig bitter på spillindustrien, og det er ganske fucking magnificent at jeg er klart å bli det i løpet av bare et par år. Jeg har møtt min fair share med industritryner, PR-representanter og selvsagt andre journalister, og jeg har dannet meg et inntrykk av hvor industrien går i forhold til hva den er i dag.
Hva er den i dag? Den er liten, den er amatørmessig, den er kulturelt irrelevant og den er ikke minst så barnslig og så kjedelig at jeg av og til får lyst til å grine. De japanske storutviklerne er de eneste med noen som helst form for kreativ integritet, og det er nesten litt festlig, ettersom de amerikanske storutviklerne er de som ødelegger bransjen for oss. Spillbransjen har vokst for fort, og den har vokst uten å gjøre noe annet enn å øke volumet av markedet sitt. Det er egentlig ikke blitt bredere, for det er de samme menneskene som spiller spill nå som for 15 år siden, bare at det er flere av dem. Selvsagt, det er litt forskjeller, nemlig at det for 15-20 år siden først og fremst var den intellektuelle og økonomiske eliten, samt studenter, som hadde tilgang til datamaskiner. Disse var først og fremst genuint interessert i spill og teknikken rundt spill, samt de uendelige mulighetene som lås foran oss. Spol frem 10 år til PlayStation-generasjonen, og vi er ikke lenger interessert i et nytt kulturelt medium, vi er interessert i å kjøre de raskeste bilene, drepe monstre og utforske parallelle liv som aldri helt klarer å være noe annet enn mer vanedannende enn våre egne tomme eksistenser. Kulturen? Tapt, med de som håpet at den skulle oppstå. PlayStation-generasjonen er nemlig ikke interessert i kultur, og markedet har via sin manglende ambisjoner prestert å skremme bort de som kunne klart å forvandle bransjen.
Filmindustrien, for eksempel, har så voldsomme ressurser, og så ærgjerrige og flinke mennesker i toppen at riktig dyktige og interessante filmskapere klarer å komme opp og frem. Det er kanskje flere dårlige filmer enn gode, men det må ventes. Forskjellen ligger i at det er en lojal, sofistikert elite som både kritiserer og nyter det høykulturelle som gis ut. Det er de som er "glad i film". Som sitter og sipper cognac mens de snakker om den. Det er en grunn til at de er litt uglesett, og det er fordi det ikke er alle som skjønner hva man skal med å bare smake på alkohol. Uansett, her skiller spillbransjen seg fra filmbransjen. Filmbransjen har sitt egne lille "kvalitetspoliti" i form av den intellektuelle/dedikerte eliten, som dessuten er stor nok til å bære en film om den ikke skulle treffe massemarkedet. Spillmarkedet har klart å skremme vekk sin elite, ved å henvende seg til det samme, smale markedet av 16-30 år gamle menn som egentlig bare vil ha én ting: Skyting, sex, virkelighetsflukt i det ekstreme. De få titlene som faktisk har noen kunstnerisk/kulturell meritt, selger så lite at det nesten ikke er morsomt, fordi det ikke er noen elite å henvende seg til. Hvis eliten finnes, er den kritikere, og med tanke på at de fleste spill har større markedsføringsbudsjetter enn utviklingsbudsjetter, sier det seg selv at de er rimelig sjanseløse. Reklamene selger bedre enn kritikerne. Det er dessuten en del troverdighetsproblemer inne i bildet: Hvem er det som skal stole på underbetalte liksomjournalister som får tilsendt gratis spill og av og til blir halt ut av gutterommet og tatt med på en real runkerunde med markedsføringsansvarlige for det store, tøffe nye spillet til en av de tre store? Spilljournalister har vist seg å være rimelig inkompetente i fortiden, og det later til at det bare blir verre og verre. Begynnelsen på slutten.
Spillbransjen kommer til å overleve en ny kollaps, den andre på sannsynligvis under 25 år. Jeg er ikke sikker på om det blir overgangen til neste konsollgenerasjon eller om det blir i løpet av denne, men det kommer til å skje. Den blir en naturlig konsekvens av at spill er uinteressante og kun henvender seg til et marked som faktisk begynner å bli lei. Microsoft og Sony må gjerne fortsette med blockbuster-mentaliteten sin, og tro at det får dem noen vei, men det kommer ikke til å skje. Spill er for komplekse og samtidig uinteressante til at noen andre enn de som er genuint interesserte i de underliggende systemene kan klare å engasjere seg i dem. De fleste av oss her på forumet er istand til å snakke noenlunde om spillsystemer, som for eksempel kampsystemet i Tekken eller Active Time Battle-systemet i Final Fantasy-spillene. Vi klarer å engasjere oss i de underliggende mekanikkene som drivende motivasjon i TILLEGG til en fortelling. Kanskje til og med underlagt en fortelling? Det er opplevelsen og mestringsfølelsen som driver oss, fordi vi er iherdige, har veldig god tid og kanskje ikke møter så veldig brede utfordringer i dagliglivet. Vel, vent du blir 30. Du kommer ikke til å spille Final Fantasy lenger, fordi spillet presenterer deg med trivialiteter som belønnes med banaliteter og overhodet ikke utfordrer deg på noe annet enn det tålmodige plan. Du kommer ikke til å spille Quake lenger heller, eller Battlefield, for det samme problemet gjelder her: Det er den kompetetive natur som driver oss til å spille spill, viljen til å mestre. Dermed mangler spill masseappell, gjør de ikke? Fotballspillene og racingspillene kommer selvsagt til å overleve, fordi de ikke krever noe dedikasjon og uansett er noenlunde morsomme så lenge interessen finnes for dem.
Folk liker gode historier. Nå er jeg mer av en ludologist enn en narrativist, så jeg mener at spillopplevelsen skal sitte i høysetet, med fortellingen som et supplement til den sentrale opplevelsen. Men det er sannsynligvis en døende tankegang, siden folk faktisk er mest interessert i gode historier: Selv om det ikke alltid ser slik ut, er det gode historier folk er ute etter. Interessante personligheter, konflikter med subtekster de kan kjenne seg igjen i fra det virkelige liv, historier som metaforer for de små og store konfliktene vi møter hver dag. Spill gjør ikke dette så veldig bra, mye fordi fortellerteknikken i spillmediet stort sett beror på eksposisjon heller enn virkelig historiefortelling. Dette er fordi vi ikke har oppdaget den interaktive fortellerteknikken, akkurat som dramaet og komedien ikke var oppdaget for 3000 år siden. Det er noe som vil komme, om spillbransjen overlever lenge nok. Personlig tror jeg ludologi vil vinne i den overskuelige fremtiden, siden den rene spillopplevelsen er ganske grei å ha med å gjøre. Nintendo går denne veien, og selv om de ikke nødvendigvis kommer til å treffe spikeren på hodet i denne generasjonen, tror jeg de kommer til å vandre avsted med langt større masseappell enn Sony og Microsoft kommer til å gjøre, ettersom de kommer til å presentere interessant og tilgjengelig virkelighetsflukt uten all den verdiløse innpakningen som utgjør de fleste spillopplevelser i dag. Et fiskespill vil være tilgjengelig for alle, og selv om vi kanskje ikke synes det høres så jævlig spennende ut, vil antakelig morfaren min like det veldig godt. Og det er mange bestefedre der ute, og mange fedre. Og mange mødre. De har hverken tid til eller interesse av å engasjere seg i dårlig skrevne sci-fi-epos med komplekse underliggende systemer som er sin egen belønning.
I det lange løp kommer narratologi til å bli viktigere. Med en gang flertallet er interessert i rene spillopplevelser, vil det vokse frem en ny elite av sofistikerte entusiaster, som vil forstå og kreve interaktive narrativer. Ettersom spillbransjen sannsynligvis vil bli tatt tilbake til sine bare røtter, i form av rene spillopplevelser, vil vi ha carte blanche til å utvikle oss på nytt. En slags regressiv evolusjon. Vi vil være tilbake der vi var cirka 1985, uten fortellinger, med enda mer sofistikerte muligheter for interaktivitet. Etterhvert vil fortellinger og narrasjon blandes inn i dette igjen, og vi sitter tilbake med noe som minner om dagens spill, rent strukturelt, men uten all den interne og uforståelige logikken, og uten den veldig snevre tematikken som dominerer bransjen i dag. Når spillene, de rene spillene, klarer å tiltrekke seg talent som det gjorde for 20 år siden, er vi tilbake på sporet. I dag er det ikke egentlig generelt interessert talent som tiltrekkes, det er bare folk som elsker spill for hva det er i dag. Og spill i dag er som sagt uinteressant. Det har ingen kultur, og det ser ikke ut til å få noen heller. De sanne kunstnerne forlater det synkende skip, tilbake sitter bare de som elsker systemene. Ingen vanlige mennesker er interesserte i systemene med mindre de er lett tilgjengelige og umiddelbart tilfredsstillende. Ingen kunstnere er interessert i systemet deres tilskuere er nødt til å forstå for å gripe meningen i kunsten, de er interessert i å uttrykke sin idé, sitt konsept. Det er det intet rom for i bransjen i dag.
Konklusjonen min? Det er vel egentlig ingen fullstendig konklusjon, siden jeg hverken er profet eller spesielt synsk av meg. Jeg tror det jeg har sagt over er en generell sannhet, og at resultatet jeg skisserer over er fremtiden. Når fremtiden kommer er det jo ingen som kan si, men jeg tror den er overraskende nær oss. Spill per i dag har iallfall ingen kultur utover den snevre, hardcore massen som mangler en elite og som foreløpig er blendet av mulighetene, slik mange av oss var for 15 år siden. De kommer til å bli lei, akkurat som vi er. Vi ser det skje i Japan, der spill traff mainstreamen for ganske mange år siden. Men nå har mainstreamen sett alt de kan se, alt de vil se, og de er ikke lenger interessert i fremskritt som ikke gjør noe annet enn å presentere ideer og konsepter for dem med finere farger og større teksturer. Det er ingen spill som kommer i neste generasjon som ikke ville vært mulig, rent teknisk, i den nåværende. Nintendo DS og Revolution er unntakene som bekrefter regelen, og særlig Nintendo DS-ens seier over PSP-en selv under skyen av PSP-dekning er et godt bevis for akkurat det.
Spill er først nå blitt skikkelig mainstream i vesten, og jeg tror vi vil se den samme kurven som i Japan. Folk vil være blendet av mulighetene, så blasert av mangelen på ambisjoner og virkelige ideer. Dette vil antakelig foregå over en 5-10 års periode. Så kommer kollapsen, og sannsynligvis plutselig. Et eller flere store spill flopper fullstendig, og minst én stor utgiver (sannsynligvis ikke EA, siden det er sannsynlig at de kommer til å miste markedet sitt over lenger tid, bli store heller enn altomfattende) kommer til å gå dukken. Kanskje til og med en plattformholder, og jeg spår at det blir Sony siden de allerede er i hardt vær økonomisk. Hvis PSP-en blir en liten flopp, og PS3 ikke får den markedspenetrasjonen de håper på, er de mer eller mindre ferdige. Investorene vil trekke seg ut, og spillbransjen er tilbake på null. Jeg tipper det blir Nintendo-aktige morospill og mobiltelefoner som bringer spillene tilbake. Men det kommer til å skje, og det er først da jeg tror vi vil se den virkelige kulturen som oppstår når alle midler er tilgjengelige for folk som ønsker å uttrykke en idé eller et konsept. Spill per i dag er bare for spesielt interesserte. Akkurat nå er det mange som er spesielt interesserte. Det tror jeg vil endre seg.
If we really want to beat this game, we should stop playing it. You can't change it from the inside, just stand back and watch it sink.
Dere har helt sikkert merket at jeg er veldig bitter på spillindustrien, og det er ganske fucking magnificent at jeg er klart å bli det i løpet av bare et par år. Jeg har møtt min fair share med industritryner, PR-representanter og selvsagt andre journalister, og jeg har dannet meg et inntrykk av hvor industrien går i forhold til hva den er i dag.
Hva er den i dag? Den er liten, den er amatørmessig, den er kulturelt irrelevant og den er ikke minst så barnslig og så kjedelig at jeg av og til får lyst til å grine. De japanske storutviklerne er de eneste med noen som helst form for kreativ integritet, og det er nesten litt festlig, ettersom de amerikanske storutviklerne er de som ødelegger bransjen for oss. Spillbransjen har vokst for fort, og den har vokst uten å gjøre noe annet enn å øke volumet av markedet sitt. Det er egentlig ikke blitt bredere, for det er de samme menneskene som spiller spill nå som for 15 år siden, bare at det er flere av dem. Selvsagt, det er litt forskjeller, nemlig at det for 15-20 år siden først og fremst var den intellektuelle og økonomiske eliten, samt studenter, som hadde tilgang til datamaskiner. Disse var først og fremst genuint interessert i spill og teknikken rundt spill, samt de uendelige mulighetene som lås foran oss. Spol frem 10 år til PlayStation-generasjonen, og vi er ikke lenger interessert i et nytt kulturelt medium, vi er interessert i å kjøre de raskeste bilene, drepe monstre og utforske parallelle liv som aldri helt klarer å være noe annet enn mer vanedannende enn våre egne tomme eksistenser. Kulturen? Tapt, med de som håpet at den skulle oppstå. PlayStation-generasjonen er nemlig ikke interessert i kultur, og markedet har via sin manglende ambisjoner prestert å skremme bort de som kunne klart å forvandle bransjen.
Filmindustrien, for eksempel, har så voldsomme ressurser, og så ærgjerrige og flinke mennesker i toppen at riktig dyktige og interessante filmskapere klarer å komme opp og frem. Det er kanskje flere dårlige filmer enn gode, men det må ventes. Forskjellen ligger i at det er en lojal, sofistikert elite som både kritiserer og nyter det høykulturelle som gis ut. Det er de som er "glad i film". Som sitter og sipper cognac mens de snakker om den. Det er en grunn til at de er litt uglesett, og det er fordi det ikke er alle som skjønner hva man skal med å bare smake på alkohol. Uansett, her skiller spillbransjen seg fra filmbransjen. Filmbransjen har sitt egne lille "kvalitetspoliti" i form av den intellektuelle/dedikerte eliten, som dessuten er stor nok til å bære en film om den ikke skulle treffe massemarkedet. Spillmarkedet har klart å skremme vekk sin elite, ved å henvende seg til det samme, smale markedet av 16-30 år gamle menn som egentlig bare vil ha én ting: Skyting, sex, virkelighetsflukt i det ekstreme. De få titlene som faktisk har noen kunstnerisk/kulturell meritt, selger så lite at det nesten ikke er morsomt, fordi det ikke er noen elite å henvende seg til. Hvis eliten finnes, er den kritikere, og med tanke på at de fleste spill har større markedsføringsbudsjetter enn utviklingsbudsjetter, sier det seg selv at de er rimelig sjanseløse. Reklamene selger bedre enn kritikerne. Det er dessuten en del troverdighetsproblemer inne i bildet: Hvem er det som skal stole på underbetalte liksomjournalister som får tilsendt gratis spill og av og til blir halt ut av gutterommet og tatt med på en real runkerunde med markedsføringsansvarlige for det store, tøffe nye spillet til en av de tre store? Spilljournalister har vist seg å være rimelig inkompetente i fortiden, og det later til at det bare blir verre og verre. Begynnelsen på slutten.
Spillbransjen kommer til å overleve en ny kollaps, den andre på sannsynligvis under 25 år. Jeg er ikke sikker på om det blir overgangen til neste konsollgenerasjon eller om det blir i løpet av denne, men det kommer til å skje. Den blir en naturlig konsekvens av at spill er uinteressante og kun henvender seg til et marked som faktisk begynner å bli lei. Microsoft og Sony må gjerne fortsette med blockbuster-mentaliteten sin, og tro at det får dem noen vei, men det kommer ikke til å skje. Spill er for komplekse og samtidig uinteressante til at noen andre enn de som er genuint interesserte i de underliggende systemene kan klare å engasjere seg i dem. De fleste av oss her på forumet er istand til å snakke noenlunde om spillsystemer, som for eksempel kampsystemet i Tekken eller Active Time Battle-systemet i Final Fantasy-spillene. Vi klarer å engasjere oss i de underliggende mekanikkene som drivende motivasjon i TILLEGG til en fortelling. Kanskje til og med underlagt en fortelling? Det er opplevelsen og mestringsfølelsen som driver oss, fordi vi er iherdige, har veldig god tid og kanskje ikke møter så veldig brede utfordringer i dagliglivet. Vel, vent du blir 30. Du kommer ikke til å spille Final Fantasy lenger, fordi spillet presenterer deg med trivialiteter som belønnes med banaliteter og overhodet ikke utfordrer deg på noe annet enn det tålmodige plan. Du kommer ikke til å spille Quake lenger heller, eller Battlefield, for det samme problemet gjelder her: Det er den kompetetive natur som driver oss til å spille spill, viljen til å mestre. Dermed mangler spill masseappell, gjør de ikke? Fotballspillene og racingspillene kommer selvsagt til å overleve, fordi de ikke krever noe dedikasjon og uansett er noenlunde morsomme så lenge interessen finnes for dem.
Folk liker gode historier. Nå er jeg mer av en ludologist enn en narrativist, så jeg mener at spillopplevelsen skal sitte i høysetet, med fortellingen som et supplement til den sentrale opplevelsen. Men det er sannsynligvis en døende tankegang, siden folk faktisk er mest interessert i gode historier: Selv om det ikke alltid ser slik ut, er det gode historier folk er ute etter. Interessante personligheter, konflikter med subtekster de kan kjenne seg igjen i fra det virkelige liv, historier som metaforer for de små og store konfliktene vi møter hver dag. Spill gjør ikke dette så veldig bra, mye fordi fortellerteknikken i spillmediet stort sett beror på eksposisjon heller enn virkelig historiefortelling. Dette er fordi vi ikke har oppdaget den interaktive fortellerteknikken, akkurat som dramaet og komedien ikke var oppdaget for 3000 år siden. Det er noe som vil komme, om spillbransjen overlever lenge nok. Personlig tror jeg ludologi vil vinne i den overskuelige fremtiden, siden den rene spillopplevelsen er ganske grei å ha med å gjøre. Nintendo går denne veien, og selv om de ikke nødvendigvis kommer til å treffe spikeren på hodet i denne generasjonen, tror jeg de kommer til å vandre avsted med langt større masseappell enn Sony og Microsoft kommer til å gjøre, ettersom de kommer til å presentere interessant og tilgjengelig virkelighetsflukt uten all den verdiløse innpakningen som utgjør de fleste spillopplevelser i dag. Et fiskespill vil være tilgjengelig for alle, og selv om vi kanskje ikke synes det høres så jævlig spennende ut, vil antakelig morfaren min like det veldig godt. Og det er mange bestefedre der ute, og mange fedre. Og mange mødre. De har hverken tid til eller interesse av å engasjere seg i dårlig skrevne sci-fi-epos med komplekse underliggende systemer som er sin egen belønning.
I det lange løp kommer narratologi til å bli viktigere. Med en gang flertallet er interessert i rene spillopplevelser, vil det vokse frem en ny elite av sofistikerte entusiaster, som vil forstå og kreve interaktive narrativer. Ettersom spillbransjen sannsynligvis vil bli tatt tilbake til sine bare røtter, i form av rene spillopplevelser, vil vi ha carte blanche til å utvikle oss på nytt. En slags regressiv evolusjon. Vi vil være tilbake der vi var cirka 1985, uten fortellinger, med enda mer sofistikerte muligheter for interaktivitet. Etterhvert vil fortellinger og narrasjon blandes inn i dette igjen, og vi sitter tilbake med noe som minner om dagens spill, rent strukturelt, men uten all den interne og uforståelige logikken, og uten den veldig snevre tematikken som dominerer bransjen i dag. Når spillene, de rene spillene, klarer å tiltrekke seg talent som det gjorde for 20 år siden, er vi tilbake på sporet. I dag er det ikke egentlig generelt interessert talent som tiltrekkes, det er bare folk som elsker spill for hva det er i dag. Og spill i dag er som sagt uinteressant. Det har ingen kultur, og det ser ikke ut til å få noen heller. De sanne kunstnerne forlater det synkende skip, tilbake sitter bare de som elsker systemene. Ingen vanlige mennesker er interesserte i systemene med mindre de er lett tilgjengelige og umiddelbart tilfredsstillende. Ingen kunstnere er interessert i systemet deres tilskuere er nødt til å forstå for å gripe meningen i kunsten, de er interessert i å uttrykke sin idé, sitt konsept. Det er det intet rom for i bransjen i dag.
Konklusjonen min? Det er vel egentlig ingen fullstendig konklusjon, siden jeg hverken er profet eller spesielt synsk av meg. Jeg tror det jeg har sagt over er en generell sannhet, og at resultatet jeg skisserer over er fremtiden. Når fremtiden kommer er det jo ingen som kan si, men jeg tror den er overraskende nær oss. Spill per i dag har iallfall ingen kultur utover den snevre, hardcore massen som mangler en elite og som foreløpig er blendet av mulighetene, slik mange av oss var for 15 år siden. De kommer til å bli lei, akkurat som vi er. Vi ser det skje i Japan, der spill traff mainstreamen for ganske mange år siden. Men nå har mainstreamen sett alt de kan se, alt de vil se, og de er ikke lenger interessert i fremskritt som ikke gjør noe annet enn å presentere ideer og konsepter for dem med finere farger og større teksturer. Det er ingen spill som kommer i neste generasjon som ikke ville vært mulig, rent teknisk, i den nåværende. Nintendo DS og Revolution er unntakene som bekrefter regelen, og særlig Nintendo DS-ens seier over PSP-en selv under skyen av PSP-dekning er et godt bevis for akkurat det.
Spill er først nå blitt skikkelig mainstream i vesten, og jeg tror vi vil se den samme kurven som i Japan. Folk vil være blendet av mulighetene, så blasert av mangelen på ambisjoner og virkelige ideer. Dette vil antakelig foregå over en 5-10 års periode. Så kommer kollapsen, og sannsynligvis plutselig. Et eller flere store spill flopper fullstendig, og minst én stor utgiver (sannsynligvis ikke EA, siden det er sannsynlig at de kommer til å miste markedet sitt over lenger tid, bli store heller enn altomfattende) kommer til å gå dukken. Kanskje til og med en plattformholder, og jeg spår at det blir Sony siden de allerede er i hardt vær økonomisk. Hvis PSP-en blir en liten flopp, og PS3 ikke får den markedspenetrasjonen de håper på, er de mer eller mindre ferdige. Investorene vil trekke seg ut, og spillbransjen er tilbake på null. Jeg tipper det blir Nintendo-aktige morospill og mobiltelefoner som bringer spillene tilbake. Men det kommer til å skje, og det er først da jeg tror vi vil se den virkelige kulturen som oppstår når alle midler er tilgjengelige for folk som ønsker å uttrykke en idé eller et konsept. Spill per i dag er bare for spesielt interesserte. Akkurat nå er det mange som er spesielt interesserte. Det tror jeg vil endre seg.
Ok, jeg får ikke sove, så la oss kjøre litt debatt.
Japanere er kreative, men det japanske spillmarkedet er langt fra så innovativt og blomstrende som mange vil lure seg til å tro. Oppfølgere og banale spill om hesteriding, pachinko, togkjøring og en haug med titler som aldri lanseres utenfor landets grenser dominerer salgslistene. Toppselgerne hvert år viser seg å være spill med masse romertall bak tittelen og rollespill som aldri har klart å utvikle seg nevneverdig fra spillsystemene de lagde på 80-tallet. Også i østen drukner spillene som eliten liker å hylle som kunstneriske og originale i støyen fra de kommersielle stortitlene.
Vel, markedet har blitt noe bredere, godt hjulpet av titler som Buzz, Singstar og Sims. Det er fortsatt dominert av gamere som lager spill for gamere, og mangler helt klart ikke-gamere som lager spill for gamere. Men det er bredere nå enn for få år siden.
Hm, jeg vet ikke helt hva du sikter mot her. At PlayStation har tiltrukket seg nye spillere er udiskutabelt. At majoriteten av disse spillerne er såkalt "casual" er også helt sikkert. For noen uker siden snakket jeg med en fyr som mener Medal of Honor-serien på PlayStation 2 er de beste spillene som er laget. Han elsker de. Hvem er jeg som skal dømme ham nord og ned og kalle han for ignorant og tulling og tvinge ham til å lide seg gjennom Rez for å forklare ham hva spill egentlig handler om? Jeg kjenner en filmelsker som nekter å se svart/hvitt-filmer, og derfor ikke vil se Sin City. Folk er forskjellige og liker forskjellige ting.
At kulturen går tapt på grunn av disse menneskene skjønner jeg ikke. Kultur har blitt et altfor vidt begrep til at en elite skal kunne sitte og bestemme hva som er og ikke er kultur. Er det liksom kultur å gå på konsert med Yes, men ukultur å gå på konsert med D.D.E.? Og i så fall hvorfor?
Dette er en romantisering av filmbransjen. Svært få filmer tjener faktisk penger, jeg har lest at ni av ti filmer går med underskudd, og de kommersielle storsuksessene er de filmene som faktisk kan finansiere de smalere filmene for de spesielt interressert. Omtrent på samme måte som i spillmarkedet.
Jeg tror ikke spillbransjen har "skremt vekk sin elite" på noen som helst slags måte, for jeg vet ikke helt hva denne eliten innebærer, og om den noen gang har vært der. Slik jeg ser det er folk ute etter forskjellige ting, og de som er ute etter høykulturelle opplevelser, enten det er i musikkbransjen, spillbransjen eller filmbransjen, må finne seg i at 90% av markedet er for folk flest.
Aj, nå kommer du innpå dine gamle sleivspark igjen, så da får jeg svare med et: Den eneste "liksomjournalisten" jeg har sett her i landet som har blitt halt ut av et rom av en markedsføringsansvarlig er den godeste Shadar da han sovnet på en EA-fest etter å ha spist og drukket seg full på EAs regning. Om det ble noen runkerunde av det, vet jeg ikke.
Spilljournalister formidler sin mening om spill, hverken mer eller mindre. At de ikke tilhører en homogen kulturell spillelite som skal forkynne de smale, innovative og særeste titlene til lesere av dagsaviser og andre kommersielle medier er vel bare sunt? Igjen, hvorfor skal jeg tvinge ham som liker Medal of Honor på PS2 til å mislike det? Hva gjør min vurdering mer verdifull enn hans?
Jeg tror ikke at spillbransjen kommer til å kollapse i nærmeste fremtid, men jeg er enig med deg at den må bli enda bredere for å overleve. Og allerede er det mange tegn på at dette er en prosess i full gang. Det går ikke an å undervurdere spill som Singstar, Buzz og Eye Toy, som appellerer til en helt ny gruppe mennesker. Jeg har lånt ut mitt eksemplar til tre forskjellige jenter allerede som var hekta etter å ha prøvd det en gang, og som aldri spiller spill vanligvis. Revolution blir et morsomt eksperiment, om de klarer å treffe massemarkedet. Og meg personlig, som er en av disse journalistene som får kastet spill etter meg, har faktisk sjelden sett en slik bredde i sjangerne som tilbys. Det begynner for alvor å bli noe for enhver smak, men vi har bare smakt på overflaten ennå.
Men man kan selvsagt innta to posisjoner her: a) tro at ingenting vil forandre seg, spillerne blir lei og at alt vil kollapse, eller b) tro at utviklerne satser på stadig nye ting, at utgiverne tilpasser seg og at spillmarkedet til slutt blir så variert at man ikke lenger kan kalle seg spillinteressert, men interessert i underkategorier av spill. Det er ingen musikkinteresserte som hører på alle typer musikk, og jeg håper og tror at vi vil se det samme i spillmarkedet, men sikkert ikke før det har gått mange år.
Egentlig er vi vel ganske enig om at vi trenger et bredere nedslagsfelt for spillutviklere. Om vi kommer dit via din profeti om kollaps eller min tro på en stadig utvikling er egentlig et fett.
-jonC
Japanere er kreative, men det japanske spillmarkedet er langt fra så innovativt og blomstrende som mange vil lure seg til å tro. Oppfølgere og banale spill om hesteriding, pachinko, togkjøring og en haug med titler som aldri lanseres utenfor landets grenser dominerer salgslistene. Toppselgerne hvert år viser seg å være spill med masse romertall bak tittelen og rollespill som aldri har klart å utvikle seg nevneverdig fra spillsystemene de lagde på 80-tallet. Også i østen drukner spillene som eliten liker å hylle som kunstneriske og originale i støyen fra de kommersielle stortitlene.
Vel, markedet har blitt noe bredere, godt hjulpet av titler som Buzz, Singstar og Sims. Det er fortsatt dominert av gamere som lager spill for gamere, og mangler helt klart ikke-gamere som lager spill for gamere. Men det er bredere nå enn for få år siden.
Hm, jeg vet ikke helt hva du sikter mot her. At PlayStation har tiltrukket seg nye spillere er udiskutabelt. At majoriteten av disse spillerne er såkalt "casual" er også helt sikkert. For noen uker siden snakket jeg med en fyr som mener Medal of Honor-serien på PlayStation 2 er de beste spillene som er laget. Han elsker de. Hvem er jeg som skal dømme ham nord og ned og kalle han for ignorant og tulling og tvinge ham til å lide seg gjennom Rez for å forklare ham hva spill egentlig handler om? Jeg kjenner en filmelsker som nekter å se svart/hvitt-filmer, og derfor ikke vil se Sin City. Folk er forskjellige og liker forskjellige ting.
At kulturen går tapt på grunn av disse menneskene skjønner jeg ikke. Kultur har blitt et altfor vidt begrep til at en elite skal kunne sitte og bestemme hva som er og ikke er kultur. Er det liksom kultur å gå på konsert med Yes, men ukultur å gå på konsert med D.D.E.? Og i så fall hvorfor?
Dette er en romantisering av filmbransjen. Svært få filmer tjener faktisk penger, jeg har lest at ni av ti filmer går med underskudd, og de kommersielle storsuksessene er de filmene som faktisk kan finansiere de smalere filmene for de spesielt interressert. Omtrent på samme måte som i spillmarkedet.
Jeg tror ikke spillbransjen har "skremt vekk sin elite" på noen som helst slags måte, for jeg vet ikke helt hva denne eliten innebærer, og om den noen gang har vært der. Slik jeg ser det er folk ute etter forskjellige ting, og de som er ute etter høykulturelle opplevelser, enten det er i musikkbransjen, spillbransjen eller filmbransjen, må finne seg i at 90% av markedet er for folk flest.
Aj, nå kommer du innpå dine gamle sleivspark igjen, så da får jeg svare med et: Den eneste "liksomjournalisten" jeg har sett her i landet som har blitt halt ut av et rom av en markedsføringsansvarlig er den godeste Shadar da han sovnet på en EA-fest etter å ha spist og drukket seg full på EAs regning. Om det ble noen runkerunde av det, vet jeg ikke.
Spilljournalister formidler sin mening om spill, hverken mer eller mindre. At de ikke tilhører en homogen kulturell spillelite som skal forkynne de smale, innovative og særeste titlene til lesere av dagsaviser og andre kommersielle medier er vel bare sunt? Igjen, hvorfor skal jeg tvinge ham som liker Medal of Honor på PS2 til å mislike det? Hva gjør min vurdering mer verdifull enn hans?
Jeg tror ikke at spillbransjen kommer til å kollapse i nærmeste fremtid, men jeg er enig med deg at den må bli enda bredere for å overleve. Og allerede er det mange tegn på at dette er en prosess i full gang. Det går ikke an å undervurdere spill som Singstar, Buzz og Eye Toy, som appellerer til en helt ny gruppe mennesker. Jeg har lånt ut mitt eksemplar til tre forskjellige jenter allerede som var hekta etter å ha prøvd det en gang, og som aldri spiller spill vanligvis. Revolution blir et morsomt eksperiment, om de klarer å treffe massemarkedet. Og meg personlig, som er en av disse journalistene som får kastet spill etter meg, har faktisk sjelden sett en slik bredde i sjangerne som tilbys. Det begynner for alvor å bli noe for enhver smak, men vi har bare smakt på overflaten ennå.
Men man kan selvsagt innta to posisjoner her: a) tro at ingenting vil forandre seg, spillerne blir lei og at alt vil kollapse, eller b) tro at utviklerne satser på stadig nye ting, at utgiverne tilpasser seg og at spillmarkedet til slutt blir så variert at man ikke lenger kan kalle seg spillinteressert, men interessert i underkategorier av spill. Det er ingen musikkinteresserte som hører på alle typer musikk, og jeg håper og tror at vi vil se det samme i spillmarkedet, men sikkert ikke før det har gått mange år.
Egentlig er vi vel ganske enig om at vi trenger et bredere nedslagsfelt for spillutviklere. Om vi kommer dit via din profeti om kollaps eller min tro på en stadig utvikling er egentlig et fett.
-jonC
Ja, det er jeg klar over. Men jeg nekter å tro at jeg bare er blendet av "annerledesheten" i de japanske spillene, og derfor holder dem for bedre enn de vestlige. Jeg opplever den amerikanske delen av bransjen som den mest konvensjonelle og minst utfordrende delen av industrien, og det synet kommer ikke bare av bitterhet og surmagethet. Det er selvsagt mye bra derfra også. Bungie, Valve og en rekke andre gode utviklere er derfra, men jeg synes det mangler litt. Det er ingen amerikansk Capcom.
Du kan ikke dømme folks smak, men du kan vel strengt tatt gi dem litt pisk for sneversynthet. Om du nekter å se svart-hvitt-filmer fordi de er svart-hvitt, er vel som å nekte å spille Final Fantasy-spillene fordi det er XP i dem. Hvis noen nekter å godta at Fight Club er en god film fordi Brad Pitt spiller i den, er det ikke spesielt vanskelig å se bort fra synet deres. Det er deres syn, men om det er dårlig begrunnet, er det bare synsing og ikke argumentasjon. Det er en viss forskjell der. Men dette boiler ned til Britney Spears-krangelen igjen. Er Britney Spears bra ettersom hun har solgt så mange album? Jeg tror ikke du vil finne noen musikkelskere som vil vedgå noe annet enn at det er fengende og umiddelbart. Dermed er det dyktig, men ikke særlig dypt eller interessant.
Du kan ikke bruke statistikk som argumentasjon for kvalitet, uansett om noe er snevert eller mainstream. Det gjelder alle medier. Jeg vet at jeg slår beina under mitt eget argument her, rent teknisk, men jeg velger å holde på det likevel. Det er ingen tilfeldighet at folk kritiserer bransjen for å være uinteressant, og det har ikke alltid vært slik. Mye fordi spill ikke har vært en stor del av kulturbildet før, men allere på NES-ens tid var det ganske mange mennesker som spilte spill. Derfra var det bare én vei: Større, bedre, kultur.
Hey, jeg disset iallfall ikke EA: Play selv om jeg ble kastet ut av arrangementet! Det tyder på voldsom journalistisk integritet!
Vi kan godt være uenige, men jeg klarer ikke helt å godta at for eksempel de lisensierte Future-magasinene og de store, amerikanske spillsidene representerer verdifull spilljournalistikk. Ideen om spilljournalisten som en rævdiltende tulling som kjøpes med pizza og pils var også satt noget på spissen, som jeg ... håper var tydelig. De fleste spilljournalister er mer eller mindre fanatiske, eller tidligere fanatiske, gamere selv, og de lar seg blende av glitter og stas. I dette tilfellet er det grafikk og løfter, eller forventningspresset fra såvel lesere som utgivere som kan påvirke. Jeg sier ikke at det alltid gjør det, men at karakterskalaen går fra 7 til 10 er vel en rimelig etablert sannhet. Får en stortittel 7, betyr det at noe har gått galt. Selvsagt kan en anmelder ha likt det, men det er da påfallende hvordan det er de mindre, fullstendig eller iallfall delvis, uavhengige spillsidene/bladene som er mer kritiske? Stortitler har sjeldent et karaktersnitt under 7.5 ... se på Perfect Dark Zero og Kameo for glimrende eksempler. Det er også en tanke at de fleste spilljournalister spiller pre-release-spill, gjerne akkopagnert av smørbrødlister med problemer som visstnok skal rettes opp i før spillet treffer markedet. Ofte er det alt gått gold når reviewkoden treffer pressen, så hva skal man gjøre? Er dette bare for å "stimulere" bedre kritikk hos en usikker presse som nødig vil trå feil? Vanskelig å si.
Hva angår snevre titler: Jeg sier ikke at de bør lempes ut i rampelyset og hailet som det beste siden ostepølse, jeg sier bare at de overraskende ofte blir sett bort fra, eller misforstått. Og journalistenes rolle er kanskje også å bringe oppmerksomhet til perler uten markedsføringsbudsjett? Donnie Darko, for eksempel, er et anstendig eksempel. Ikke tidenes film, men den ble satt opp på kino igjen et par år etter at den opprinnelig ble vist på grunn av omtale i filmblader og nettsider, som sørget for at den fikk oppmerksomheten den fortjente. Hvor ofte ser vi slikt skje med spill? God of War, kanskje, men det hadde faktisk et rimelig anstendig markedsføringsprogram i ryggen. Pressens rolle er ikke bare å harke opp igjen pressemeldinger og pense meningene sine etter den populære opinion. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis har rett her, men jeg er heller ikke den eneste som tenker dette. Folk som John Walker, Stuart Campbell og Kieron Gillen er ikke akkurat lettvektere, og når de (som temmelig "offentlige" spillkritikere), våger å stikke hodene sine frem og si slikt som dette, kan det jo være at det ligger noe i det. Selvsagt kan de være arrogante, selvsagt kan de være self serving bastards, men skal man da si det om alle som ikke er enig med status quo? Høres ut som det motsatte av det du snakket om tidligere: Å avfeie folks meninger fordi de ikke passer med den populære opinion. Hvorfor er det mer godkjent enn å avfeie den populære opinion som mener at Need for Speed Underground 2 er ett av tidenes spill? Nettopp. Det er ikke det.
Du kan ikke dømme folks smak, men du kan vel strengt tatt gi dem litt pisk for sneversynthet. Om du nekter å se svart-hvitt-filmer fordi de er svart-hvitt, er vel som å nekte å spille Final Fantasy-spillene fordi det er XP i dem. Hvis noen nekter å godta at Fight Club er en god film fordi Brad Pitt spiller i den, er det ikke spesielt vanskelig å se bort fra synet deres. Det er deres syn, men om det er dårlig begrunnet, er det bare synsing og ikke argumentasjon. Det er en viss forskjell der. Men dette boiler ned til Britney Spears-krangelen igjen. Er Britney Spears bra ettersom hun har solgt så mange album? Jeg tror ikke du vil finne noen musikkelskere som vil vedgå noe annet enn at det er fengende og umiddelbart. Dermed er det dyktig, men ikke særlig dypt eller interessant.
Du kan ikke bruke statistikk som argumentasjon for kvalitet, uansett om noe er snevert eller mainstream. Det gjelder alle medier. Jeg vet at jeg slår beina under mitt eget argument her, rent teknisk, men jeg velger å holde på det likevel. Det er ingen tilfeldighet at folk kritiserer bransjen for å være uinteressant, og det har ikke alltid vært slik. Mye fordi spill ikke har vært en stor del av kulturbildet før, men allere på NES-ens tid var det ganske mange mennesker som spilte spill. Derfra var det bare én vei: Større, bedre, kultur.
Hey, jeg disset iallfall ikke EA: Play selv om jeg ble kastet ut av arrangementet! Det tyder på voldsom journalistisk integritet!
Vi kan godt være uenige, men jeg klarer ikke helt å godta at for eksempel de lisensierte Future-magasinene og de store, amerikanske spillsidene representerer verdifull spilljournalistikk. Ideen om spilljournalisten som en rævdiltende tulling som kjøpes med pizza og pils var også satt noget på spissen, som jeg ... håper var tydelig. De fleste spilljournalister er mer eller mindre fanatiske, eller tidligere fanatiske, gamere selv, og de lar seg blende av glitter og stas. I dette tilfellet er det grafikk og løfter, eller forventningspresset fra såvel lesere som utgivere som kan påvirke. Jeg sier ikke at det alltid gjør det, men at karakterskalaen går fra 7 til 10 er vel en rimelig etablert sannhet. Får en stortittel 7, betyr det at noe har gått galt. Selvsagt kan en anmelder ha likt det, men det er da påfallende hvordan det er de mindre, fullstendig eller iallfall delvis, uavhengige spillsidene/bladene som er mer kritiske? Stortitler har sjeldent et karaktersnitt under 7.5 ... se på Perfect Dark Zero og Kameo for glimrende eksempler. Det er også en tanke at de fleste spilljournalister spiller pre-release-spill, gjerne akkopagnert av smørbrødlister med problemer som visstnok skal rettes opp i før spillet treffer markedet. Ofte er det alt gått gold når reviewkoden treffer pressen, så hva skal man gjøre? Er dette bare for å "stimulere" bedre kritikk hos en usikker presse som nødig vil trå feil? Vanskelig å si.
Hva angår snevre titler: Jeg sier ikke at de bør lempes ut i rampelyset og hailet som det beste siden ostepølse, jeg sier bare at de overraskende ofte blir sett bort fra, eller misforstått. Og journalistenes rolle er kanskje også å bringe oppmerksomhet til perler uten markedsføringsbudsjett? Donnie Darko, for eksempel, er et anstendig eksempel. Ikke tidenes film, men den ble satt opp på kino igjen et par år etter at den opprinnelig ble vist på grunn av omtale i filmblader og nettsider, som sørget for at den fikk oppmerksomheten den fortjente. Hvor ofte ser vi slikt skje med spill? God of War, kanskje, men det hadde faktisk et rimelig anstendig markedsføringsprogram i ryggen. Pressens rolle er ikke bare å harke opp igjen pressemeldinger og pense meningene sine etter den populære opinion. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis har rett her, men jeg er heller ikke den eneste som tenker dette. Folk som John Walker, Stuart Campbell og Kieron Gillen er ikke akkurat lettvektere, og når de (som temmelig "offentlige" spillkritikere), våger å stikke hodene sine frem og si slikt som dette, kan det jo være at det ligger noe i det. Selvsagt kan de være arrogante, selvsagt kan de være self serving bastards, men skal man da si det om alle som ikke er enig med status quo? Høres ut som det motsatte av det du snakket om tidligere: Å avfeie folks meninger fordi de ikke passer med den populære opinion. Hvorfor er det mer godkjent enn å avfeie den populære opinion som mener at Need for Speed Underground 2 er ett av tidenes spill? Nettopp. Det er ikke det.
Jeg gidder ikke kommentere alt som er blitt sagt i denne tråden, men jeg vil bare ha sagt at jeg synes det er sørgelig at mainstream-oppfatningen av "hardcore spillkultur" er de som drar på The Gathering og de som spiller Counter-Strike og annet rask for penger. Det som føyer seg inn i denne tradisjonen er det som får mediedekning, ikke det som prøver å differensiere litt. Men gjør du noe som helst med litt originalitet i musikk- eller filmbransjen, da vanker det mengder med gratis publisitet, gitt.
Og Shadar: Send meg neste gang det er EA-kalas. Jeg tåler umenneskelige mengder alkohol før jeg sovner.
Og Shadar: Send meg neste gang det er EA-kalas. Jeg tåler umenneskelige mengder alkohol før jeg sovner.
Alt jeg mente var at de fleste som hyller kreativiteten og innovasjonen som japanerne står for spiller kun de spesielle kvalitetstitlene som kommer fra Japan, og overser glatt 95% av det som kommer ut der som faktisk er like mye møl som vi får her i vesten. Det finnes kanskje ingen amerikansk Capcom, men så blir det litt feil å rose Capcom opp i skyene bare fordi de har en mann som lager spill som Viewtiful Joe og Okami. Jeg overhørte et diskusjonspanel med den godeste Atsushi Inaba under årets E3, og da han fikk spørsmål om hvordan han i det hele tatt fikk ledelsen i Capcom til å gå med på å lage et såpass originalt og sært spill som Viewtiful Joe svarte han at metoden han brukte var å få finansiering til å lage et spill og så holde spillet hemmelig og unngå å måtte vise noe av spillet til ledelsen før utviklingen hadde gått så langt at det ikke ville lønne seg å stoppe prosjektet.
Det finnes nok av folk som nekter å spille Final Fantasy fordi skjermen hvert femte sekund går i oppløsning og sier SWOOOSHH DAM-DAM-DAM-DAH! DAH! DAM-DAM-DAM-DAAAAH! Jeg synes ikke det er på min plass å gi noen pisk fordi de har andre preferanser, eller hjemmelagde sperrer mot spillelementer. Det som er på min plass som anmelder er å fortelle leseren hva jeg synes er gøy å spille og hva jeg ikke synes er gøy å spille, og hvorfor. Og håpe at noen lesere kanskje kjenner seg igjen eller tar rådene til rette.
Hm, denne objektive kvalitetsvurderingen er jeg fortsatt ikke helt med på. Om Britney Spears er "bra" eller ikke går jo på din utelukkende subjektive oppfatning av musikken hennes. Musikkbransjen har kommet dit i dag at jeg tror ikke det finnes en plate som alle i hele verden er enig om er dårlig eller alle i hele verden er enig om er bra. Det vil alltid finnes noen som mener det motsatte. Om vi skal føre tanken videre med henhold på å kunne objektivt kvalifisere musikk (og spill) som bra eller dårlig, hva er det som skal ligge til grunne for at dette stempelet skal kunne gis? Er det hva majoriteten mener om en plate, eller skal man ha denne kulturelle eliten som skal forhøye enkelte plater til kunststatus og dermed kunne gi de stempelet "bra"?
Nei, det mener ikke jeg heller. I land der spill er såpass stort som USA og England står folk i kø for å få en fot innenfor spillpressen, noe som har ført til at spilljournalister behandles som apekatter og blir avspist med peanøtter som lønn. Og kvaliteten på stoffet de leverer blir dermed deretter. Future har et uheldig monopol i England, men samtidig ser vi at leserne av Futures blader er svært unge, og i dalende antall. Dette skyldes både at stoffet de leverer er for uinteressant, og at kvaliteten på stoffet er for dårlig.
Men det er mye annen spilljournalistikk enn i England og USA, selv om det er disse to landene som er mest tilgjengelig i Norge.
Derimot ser man klart en tydelig forbedring i mainstream-pressen i både England og USA, der mer kritiske røster får slippe til. Flere amerikanske aviser har hatt svært lunkne anmeldelser av Xbox 360, blant annet. Og den store engelske avisen The Guardian har slippet til artikler av Kieron Gillen og Ollie Barder (selv om sistnevnte har til dels psykopatisk trekk, har han fått publisert et intervju med Atsushi Inaba om Okami i Englands mest seriøse avis, og det er en utrolig prestasjon).
Så for å oppsummere: det er vanskelig å ta engelske spillblader (foruten Edge) og amerikanske spillnettsteder 100% seriøst, det er mye man kan stille spørsmålstegn med, men i mine øyne er disse to mediene et slags gufs fra fortiden, skrevet av gamere for uvitende gamere. Jeg tror mainstreampressen vil bli åstedet i fremtiden der man vil finne de ærligste anmeldelsene og de beste bransjesynspunktene.
De fleste spilljournalister er tidligere gamere, og det er faktisk et problem. Rune Fjeld Olsen fra VG tok opp nettopp dette i et leserinnlegg i bladet mitt Manual (shameless plug) i forrige nummer. Jeg tror man trenger flere uavhengige spillanmeldere som ikke nødvendigvis er opptatt av det tekniske i et spill, og som ikke har spilt spill i 30 år, men som har kunnskap til å spille og bedømme spill. Forøvrig en vanskelig person å finne.
Igjen snakker vi om anmeldelser som har vært på trykk i store amerikanske nettmedier, og det kan være vanskelig å stole på disse, dessverre. Gufset fra fortida ligger over disse, og frykten for å skremme bort såvel markedsstøtte fra utgivere, samt lesere som ikke vil lese at yndlingskonsollen sin ikke leverer gode spill blir ofte for stor for redaktører og utgivere. Dette er medier som etterhvert vil falle på sin egen urimelighet, det er ikke mange oppegående mennesker som fortsatt tar en side som IGN seriøst når det gjelder anmeldelser. Kommer det nok sider som gir en motvekt, vil etterhvert Rupert Murdochs side kollapse.
Når det gjelder Perfect Dark Zero og Kameo: PDZ, Kameo
Som jeg nevner ovenfor så er bladbransjen (og til dels nettmediebransjen) for opptatt av lesertall og annonseinntekter til å beholde sin integritet, og dermed blir faktisk anmeldelsene i dagspressen mer og mer viktig og ærlig enn i spesialistpressen. Det er imponerende å se hvordan dagspressen har gått fra å blitt utskjelt av gamere som vil beskytte hobbyen sin, til å bli omtrent det eneste stedet der du faktisk kan lese en ærlig mening om et spill.
Ico blir relansert i Europa nå i forbindelse med Shadow of the Colossus fordi det er en kritikerfavoritt, og har vært etterspurt blant kunder.
Men nå må jeg jobbe, har deadline i dag. Ikke flere svar fra meg før i kveld. Vi avslutter med denne:
OBJECTION!
Det finnes nok av folk som nekter å spille Final Fantasy fordi skjermen hvert femte sekund går i oppløsning og sier SWOOOSHH DAM-DAM-DAM-DAH! DAH! DAM-DAM-DAM-DAAAAH! Jeg synes ikke det er på min plass å gi noen pisk fordi de har andre preferanser, eller hjemmelagde sperrer mot spillelementer. Det som er på min plass som anmelder er å fortelle leseren hva jeg synes er gøy å spille og hva jeg ikke synes er gøy å spille, og hvorfor. Og håpe at noen lesere kanskje kjenner seg igjen eller tar rådene til rette.
Hm, denne objektive kvalitetsvurderingen er jeg fortsatt ikke helt med på. Om Britney Spears er "bra" eller ikke går jo på din utelukkende subjektive oppfatning av musikken hennes. Musikkbransjen har kommet dit i dag at jeg tror ikke det finnes en plate som alle i hele verden er enig om er dårlig eller alle i hele verden er enig om er bra. Det vil alltid finnes noen som mener det motsatte. Om vi skal føre tanken videre med henhold på å kunne objektivt kvalifisere musikk (og spill) som bra eller dårlig, hva er det som skal ligge til grunne for at dette stempelet skal kunne gis? Er det hva majoriteten mener om en plate, eller skal man ha denne kulturelle eliten som skal forhøye enkelte plater til kunststatus og dermed kunne gi de stempelet "bra"?
Nei, det mener ikke jeg heller. I land der spill er såpass stort som USA og England står folk i kø for å få en fot innenfor spillpressen, noe som har ført til at spilljournalister behandles som apekatter og blir avspist med peanøtter som lønn. Og kvaliteten på stoffet de leverer blir dermed deretter. Future har et uheldig monopol i England, men samtidig ser vi at leserne av Futures blader er svært unge, og i dalende antall. Dette skyldes både at stoffet de leverer er for uinteressant, og at kvaliteten på stoffet er for dårlig.
Men det er mye annen spilljournalistikk enn i England og USA, selv om det er disse to landene som er mest tilgjengelig i Norge.
Derimot ser man klart en tydelig forbedring i mainstream-pressen i både England og USA, der mer kritiske røster får slippe til. Flere amerikanske aviser har hatt svært lunkne anmeldelser av Xbox 360, blant annet. Og den store engelske avisen The Guardian har slippet til artikler av Kieron Gillen og Ollie Barder (selv om sistnevnte har til dels psykopatisk trekk, har han fått publisert et intervju med Atsushi Inaba om Okami i Englands mest seriøse avis, og det er en utrolig prestasjon).
Så for å oppsummere: det er vanskelig å ta engelske spillblader (foruten Edge) og amerikanske spillnettsteder 100% seriøst, det er mye man kan stille spørsmålstegn med, men i mine øyne er disse to mediene et slags gufs fra fortiden, skrevet av gamere for uvitende gamere. Jeg tror mainstreampressen vil bli åstedet i fremtiden der man vil finne de ærligste anmeldelsene og de beste bransjesynspunktene.
De fleste spilljournalister er tidligere gamere, og det er faktisk et problem. Rune Fjeld Olsen fra VG tok opp nettopp dette i et leserinnlegg i bladet mitt Manual (shameless plug) i forrige nummer. Jeg tror man trenger flere uavhengige spillanmeldere som ikke nødvendigvis er opptatt av det tekniske i et spill, og som ikke har spilt spill i 30 år, men som har kunnskap til å spille og bedømme spill. Forøvrig en vanskelig person å finne.
Igjen snakker vi om anmeldelser som har vært på trykk i store amerikanske nettmedier, og det kan være vanskelig å stole på disse, dessverre. Gufset fra fortida ligger over disse, og frykten for å skremme bort såvel markedsstøtte fra utgivere, samt lesere som ikke vil lese at yndlingskonsollen sin ikke leverer gode spill blir ofte for stor for redaktører og utgivere. Dette er medier som etterhvert vil falle på sin egen urimelighet, det er ikke mange oppegående mennesker som fortsatt tar en side som IGN seriøst når det gjelder anmeldelser. Kommer det nok sider som gir en motvekt, vil etterhvert Rupert Murdochs side kollapse.
Når det gjelder Perfect Dark Zero og Kameo: PDZ, Kameo
Som jeg nevner ovenfor så er bladbransjen (og til dels nettmediebransjen) for opptatt av lesertall og annonseinntekter til å beholde sin integritet, og dermed blir faktisk anmeldelsene i dagspressen mer og mer viktig og ærlig enn i spesialistpressen. Det er imponerende å se hvordan dagspressen har gått fra å blitt utskjelt av gamere som vil beskytte hobbyen sin, til å bli omtrent det eneste stedet der du faktisk kan lese en ærlig mening om et spill.
Ico blir relansert i Europa nå i forbindelse med Shadow of the Colossus fordi det er en kritikerfavoritt, og har vært etterspurt blant kunder.
Men nå må jeg jobbe, har deadline i dag. Ikke flere svar fra meg før i kveld. Vi avslutter med denne:
OBJECTION!
Jeg er faktisk helt enig med deg der, og tenkte akkurat den samme tanken når jeg leste VG-Rune sin Perfect Dark Zero anmeldelse idag. For å være helt ærlig så var det nesten sånn at jeg fikk en tåre i øyet av å lese det fordi det var den eneste anmeldelsen som har hatt de samme synspunktene som de fleste de fleste gamere rundt om kring på nettet har skrevet, og ikke det evinnelige runkeriet som har fulgt med storspillene i årevis. Jeg husker spesielt i fjor høst, når Metal Gear Solid 3 ble gitt ut og fikk 8.8 av Gamespot og at det ble nærmest ble ramaskrik fordi scoren ikke høy nok. Dette var ikke det eneste tilfellet, og det virker som at publikum nærmest krever at de store spillene skal få gode reviews. Snodige greier.
Dette er forøvrig et veldig bra emne, og dere skriver begge to veldig interessante poster, hadde ikke vært meg imot om at selveste VG-Rune hadde kommet innom med noen synspunkter, jeg vet han snoker rundt her og ser på oss :blunk:
Dette er forøvrig et veldig bra emne, og dere skriver begge to veldig interessante poster, hadde ikke vært meg imot om at selveste VG-Rune hadde kommet innom med noen synspunkter, jeg vet han snoker rundt her og ser på oss :blunk:
Ja OK, siden du sipper sånn så 
Hyggelig du satt pris på anmeldelsen forøvrig!
Enig i at dette er et meget interessant tema, faktisk et tema jeg merker sniker seg mer og mer inn i bevisstheten min som spilljournalist og -anmelder nå som vi går over i en ny generasjon. Det går i hva jeg personlig - og journalistisk - føler er viktig å vektlegge i nestegenerasjonsspill. Og jeg begynner med trådstarterens betimelige spørsmål:
Om spill er kultur eller ikke blir uansett et definisjonsspørsmål det ikke finnes noe fasitsvar på. Men som Shadar også var inne på: Vi mangler kanskje ikke bredde i dagens spill, men vi mangler dybde. Både når det gjelder tematikk og når det gjelder følelsesregisteret det spilles på.
Vi har «Alien» i spillenes verden, men hvor er «2001»? Vi har «Die Hard», men hvor er «Fight Club»? Det er først og fremst derfor jeg mener denne debatten er viktig. Jeg savner en modning i det spillutviklerne ønsker å formidle. Men:
Dette er en høyst subjektiv overdrivelse. Du har minst 10 store (eller i det minste veldig gode) spillopplevelser i året - da bør det ha lite å si at de øvrige 690 spillene er noe du gremmes over, den typen gamer du er blir totalt sett ivaretatt. Du vet jo at Spill X er noe du kommer til å hate, og den eneste grunnen til at du trenger å hisse deg opp over det, er at du er involvert i dette som skribent/anmelder.
Jeg vet også at jeg, som gamer, har andre preferanser enn deg. Akkurat som jeg kan elske en god actionfilm (Die Hard) eller en bok som bare prøver å underholde (Matthew Reilly), kan jeg sette pris på «blockbusterspill». I tillegg til at jeg gjerne koser meg med smalere ting.
Spillindustriens tilstand er, totalt sett, ikke så ille som du vil ha det til om du tenker deg om. Går du f.eks. tilbake i tid, si fra i dag til for fem år siden, vil du sannsynligvis ende opp med minst 50 spill du setter stor pris på.
Jeg er ikke helt uenig i påstanden din, jeg mener også spillindustrien har et stykke igjen, men jeg synes altså at du overdriver.
Å Gud, som jeg hater ordet elite. Men det blir kanskje en digresjon. Det du sikter til her, har med en utvidelse av spillmarkedet å gjøre. Det er, som Fleksnes er inne på, bare en viss prosentandel som i utgangspunktet er mottakelige for den typen spill du savner, og da er den eneste muligheten spillbransjen har å vokse seg større. Jeg er også veldig enig med Fleksnes i at spillmarkedet her ikke skiller seg ut fra andre former for underholdning - forskjellen er bare størrelsen på markedet.
Ja, nettopp. Dette er argumentet som potensielt kan slå alle dommedagsprofetiene dine sønder og sammen. Gode historier er evig, uansett hvilket medie de fortelles i. Personlig mener jeg dette sannsynligvis er det største forbedringspotensialet spillutviklerne har, ikke mer rendyrket fokus på klassisk spillbarhet med røtter i 80-tallet.
Dersom spillene klarer å fortelle gode historier og har interessante roller og verdener, skal du se en annen type spillere kommer sigende. Det er de dustete historiene og rollene vi blir servert, i tillegg til spillenes iboende fremmedgjøring for nykommere, som holder det -egentlige- massemarkedet på avstand.
Jeg vil gjerne få understreke at jeg ikke nødvendigvis snakker om dype, intellektuelle historier. Jeg snakker om velskrevne og engasjerende historier - uansett om det er fjærlett action eller tungt drama.
Klarer spillutviklerne dette? Vel, noen har klart det allerede, og jeg velger å være optimist.
Også et veldig sentralt og viktig poeng. Det er kanskje denne trenden som gjør meg mest positiv - ikke fordi disse spillene nødvendigvis er «verdifulle» eller «høyverdige» i seg selv, de har i alle fall fint lite med mitt ønske om bedre historier i spill å gjøre, men fordi de bidrar til en ufarliggjøring og en aksept av hobbyen vår i manges øyne. De er med på å utvide spillmarkedet til nye målgrupper, grupper som muligens kan være interesserte i å sjekke ut hva annet spillenes verden har å by på også.
Det er endel tegn i tiden som bør gi grunn til bekymring. Det blir dyrere å lage spill, og mange utgivere ser ut til å være livredde for å ta sjanser.
Men jeg håper og tror (optimist som jeg er) at vi går inn i en periode hvor det totale spillmarkedet vokser, og hvor det derfor blir større rom for mer alternative og utfordrende titler.
Ikke minst både håper og tror jeg at den gode historien vil bli stadig mer viktig i årene fremover. Og jeg gleder meg til å se hvordan spillutviklerne vil bruke det interaktive mediet på spennende måter for å fortelle dem.
Hyggelig du satt pris på anmeldelsen forøvrig!Enig i at dette er et meget interessant tema, faktisk et tema jeg merker sniker seg mer og mer inn i bevisstheten min som spilljournalist og -anmelder nå som vi går over i en ny generasjon. Det går i hva jeg personlig - og journalistisk - føler er viktig å vektlegge i nestegenerasjonsspill. Og jeg begynner med trådstarterens betimelige spørsmål:
Om spill er kultur eller ikke blir uansett et definisjonsspørsmål det ikke finnes noe fasitsvar på. Men som Shadar også var inne på: Vi mangler kanskje ikke bredde i dagens spill, men vi mangler dybde. Både når det gjelder tematikk og når det gjelder følelsesregisteret det spilles på.
Vi har «Alien» i spillenes verden, men hvor er «2001»? Vi har «Die Hard», men hvor er «Fight Club»? Det er først og fremst derfor jeg mener denne debatten er viktig. Jeg savner en modning i det spillutviklerne ønsker å formidle. Men:
Dette er en høyst subjektiv overdrivelse. Du har minst 10 store (eller i det minste veldig gode) spillopplevelser i året - da bør det ha lite å si at de øvrige 690 spillene er noe du gremmes over, den typen gamer du er blir totalt sett ivaretatt. Du vet jo at Spill X er noe du kommer til å hate, og den eneste grunnen til at du trenger å hisse deg opp over det, er at du er involvert i dette som skribent/anmelder.
Jeg vet også at jeg, som gamer, har andre preferanser enn deg. Akkurat som jeg kan elske en god actionfilm (Die Hard) eller en bok som bare prøver å underholde (Matthew Reilly), kan jeg sette pris på «blockbusterspill». I tillegg til at jeg gjerne koser meg med smalere ting.
Spillindustriens tilstand er, totalt sett, ikke så ille som du vil ha det til om du tenker deg om. Går du f.eks. tilbake i tid, si fra i dag til for fem år siden, vil du sannsynligvis ende opp med minst 50 spill du setter stor pris på.
Jeg er ikke helt uenig i påstanden din, jeg mener også spillindustrien har et stykke igjen, men jeg synes altså at du overdriver.
Å Gud, som jeg hater ordet elite. Men det blir kanskje en digresjon. Det du sikter til her, har med en utvidelse av spillmarkedet å gjøre. Det er, som Fleksnes er inne på, bare en viss prosentandel som i utgangspunktet er mottakelige for den typen spill du savner, og da er den eneste muligheten spillbransjen har å vokse seg større. Jeg er også veldig enig med Fleksnes i at spillmarkedet her ikke skiller seg ut fra andre former for underholdning - forskjellen er bare størrelsen på markedet.
Ja, nettopp. Dette er argumentet som potensielt kan slå alle dommedagsprofetiene dine sønder og sammen. Gode historier er evig, uansett hvilket medie de fortelles i. Personlig mener jeg dette sannsynligvis er det største forbedringspotensialet spillutviklerne har, ikke mer rendyrket fokus på klassisk spillbarhet med røtter i 80-tallet.
Dersom spillene klarer å fortelle gode historier og har interessante roller og verdener, skal du se en annen type spillere kommer sigende. Det er de dustete historiene og rollene vi blir servert, i tillegg til spillenes iboende fremmedgjøring for nykommere, som holder det -egentlige- massemarkedet på avstand.
Jeg vil gjerne få understreke at jeg ikke nødvendigvis snakker om dype, intellektuelle historier. Jeg snakker om velskrevne og engasjerende historier - uansett om det er fjærlett action eller tungt drama.
Klarer spillutviklerne dette? Vel, noen har klart det allerede, og jeg velger å være optimist.
Også et veldig sentralt og viktig poeng. Det er kanskje denne trenden som gjør meg mest positiv - ikke fordi disse spillene nødvendigvis er «verdifulle» eller «høyverdige» i seg selv, de har i alle fall fint lite med mitt ønske om bedre historier i spill å gjøre, men fordi de bidrar til en ufarliggjøring og en aksept av hobbyen vår i manges øyne. De er med på å utvide spillmarkedet til nye målgrupper, grupper som muligens kan være interesserte i å sjekke ut hva annet spillenes verden har å by på også.
Det er endel tegn i tiden som bør gi grunn til bekymring. Det blir dyrere å lage spill, og mange utgivere ser ut til å være livredde for å ta sjanser.
Men jeg håper og tror (optimist som jeg er) at vi går inn i en periode hvor det totale spillmarkedet vokser, og hvor det derfor blir større rom for mer alternative og utfordrende titler.
Ikke minst både håper og tror jeg at den gode historien vil bli stadig mer viktig i årene fremover. Og jeg gleder meg til å se hvordan spillutviklerne vil bruke det interaktive mediet på spennende måter for å fortelle dem.
Ja, nettopp. Dette er argumentet som potensielt kan slå alle dommedagsprofetiene dine sønder og sammen. Gode historier er evig, uansett hvilket medie de fortelles i. Personlig mener jeg dette sannsynligvis er det største forbedringspotensialet spillutviklerne har, ikke mer rendyrket fokus på klassisk spillbarhet med røtter i 80-tallet.
Dersom spillene klarer å fortelle gode historier og har interessante roller og verdener, skal du se en annen type spillere kommer sigende. Det er de dustete historiene og rollene vi blir servert, i tillegg til spillenes iboende fremmedgjøring for nykommere, som holder det -egentlige- massemarkedet på avstand.
Jeg vil gjerne få understreke at jeg ikke nødvendigvis snakker om dype, intellektuelle historier. Jeg snakker om velskrevne og engasjerende historier - uansett om det er fjærlett action eller tungt drama.
Klarer spillutviklerne dette? Vel, noen har klart det allerede, og jeg velger å være optimist.
[/b][/quote]
Akkurat her føler jeg at vi støter på et problem. For hvordan forteller man en god historie? Man må ha kontrollen over sitt publikum. Dette er det enkleste fortellergrepet, kjent helt fra den episke ursituasjon. I en film eller en roman har skaperen full kontroll over alt som skjer, og kan dermed definere historien på hans egne premisser. Men dette strider jo imot alt det som et dataspill går ut på. Det er spilleren som skal ha kontroll. Jeg ser at du understreker at det ikke nødvendigvis skal være dypt og intelektuelt. Men det å i det hele tatt få en spiller til å følge en historie vil frata han kontroll.
Eksempelvis er Fahrenheit kanskje noe av det nærmeste vi kommer en film som spill. Men nå du tenker over det, har spilleren egentlig veldig lite kontroll. Han har lite annet valg en å valge ruten utvikleren har satt for han. Jeg er klar over at Fahrenheit har flere slutter, som alle gode pek-og-klikkere, men det er alikvel en viss mangel på fri vilje, føler jeg. I MGS fortelles historien uavhengig av spillet, i evinnelige cut-scenes som jeg ser på (intelektuell snobb som jeg er), men som svært mange hopper over for å komme til "the action". Her går man glipp av historien på grunn av måten den presenteres, frikoblet fra gameplayet.
Det spillet jeg føler har best fått til dynamikken mellom historie og valgfrihet, er Half-Life 2 (Et spill som fortjente forhåndhypen og medfølgende halleluja-anmeldelser). Der er ikke historien noe man helt nødvendigvis må bivåne. Måten alle historiefremmende scener er in-game, og dermed mulig å ignorere, gir spilleren valget. Samtidig har de en helstøpt verden, som på en måte er selve historien. Det Valve da har klart som gjør dette spillet spesielt, er at nær sagt alle spillere velger historien fordi den flyter så godt sammen med actionen. Du føler på en måte at det faktisk er deg som skaper historien.
Utfordringen for alle fremtidige spillskapere er å få spillerene til å velge historien, ikke tvinge den på dem.
Dersom spillene klarer å fortelle gode historier og har interessante roller og verdener, skal du se en annen type spillere kommer sigende. Det er de dustete historiene og rollene vi blir servert, i tillegg til spillenes iboende fremmedgjøring for nykommere, som holder det -egentlige- massemarkedet på avstand.
Jeg vil gjerne få understreke at jeg ikke nødvendigvis snakker om dype, intellektuelle historier. Jeg snakker om velskrevne og engasjerende historier - uansett om det er fjærlett action eller tungt drama.
Klarer spillutviklerne dette? Vel, noen har klart det allerede, og jeg velger å være optimist.
[/b][/quote]
Akkurat her føler jeg at vi støter på et problem. For hvordan forteller man en god historie? Man må ha kontrollen over sitt publikum. Dette er det enkleste fortellergrepet, kjent helt fra den episke ursituasjon. I en film eller en roman har skaperen full kontroll over alt som skjer, og kan dermed definere historien på hans egne premisser. Men dette strider jo imot alt det som et dataspill går ut på. Det er spilleren som skal ha kontroll. Jeg ser at du understreker at det ikke nødvendigvis skal være dypt og intelektuelt. Men det å i det hele tatt få en spiller til å følge en historie vil frata han kontroll.
Eksempelvis er Fahrenheit kanskje noe av det nærmeste vi kommer en film som spill. Men nå du tenker over det, har spilleren egentlig veldig lite kontroll. Han har lite annet valg en å valge ruten utvikleren har satt for han. Jeg er klar over at Fahrenheit har flere slutter, som alle gode pek-og-klikkere, men det er alikvel en viss mangel på fri vilje, føler jeg. I MGS fortelles historien uavhengig av spillet, i evinnelige cut-scenes som jeg ser på (intelektuell snobb som jeg er), men som svært mange hopper over for å komme til "the action". Her går man glipp av historien på grunn av måten den presenteres, frikoblet fra gameplayet.
Det spillet jeg føler har best fått til dynamikken mellom historie og valgfrihet, er Half-Life 2 (Et spill som fortjente forhåndhypen og medfølgende halleluja-anmeldelser). Der er ikke historien noe man helt nødvendigvis må bivåne. Måten alle historiefremmende scener er in-game, og dermed mulig å ignorere, gir spilleren valget. Samtidig har de en helstøpt verden, som på en måte er selve historien. Det Valve da har klart som gjør dette spillet spesielt, er at nær sagt alle spillere velger historien fordi den flyter så godt sammen med actionen. Du føler på en måte at det faktisk er deg som skaper historien.
Utfordringen for alle fremtidige spillskapere er å få spillerene til å velge historien, ikke tvinge den på dem.
Dette var veldig interessant lesestoff, må jeg si. Jeg har dog noen par ting å kommentere:
Jeg klarer ikke helt å se problemet med at blant annet Ign gir høyere karakterer enn gjennomsnittet. Stort sett begrunner de jo seg godt og peker på de samme manglene som de fleste andre mener. Selve anmeldelsene bærer jo preg av å være like med hensyn til mangler og positive deler. Da er det jo kun selve karakterne som er forskjellen, og man ser vel ikke kun på karakteren før man bestemmer seg for å kjøpe et spill, vel? Derimot hvis de skulle lyve og utelukke mangler med vilje, så er det greit å kritisere de ned i senk, men jeg har til gode å se konkrete tilfeller på det.
Slik jeg har forstått det er det en blanding mellom objektivitet og subjektivitet. Jeg kan begynne med et veldig enkelt eksempel for å forklare det: Hvis en person kun har spilt Spyro og Crash Bandicoot på PS2, og synes at Spyro er det beste spillet som noen sinne er laget, så er det for så vidt vel og greit det, men hans meninger blir basert på en del uvitenhet nettopp fordi han ikke har testet flere spill. Og det er på dette grunnlaget det blir snakk om objektivitet, fordi det er en konkret sannhet at Spyro-spillene er buggete, utdaterte og korte i forhold til spill som Ratchet & Clank, Jak-serien og Beyond Good & Evil, for å nevne noen eksempler. Så dermed blir sammenligningsgrunnnlaget et objektivitetsmål, fordi innen de bestemte sjangrene er spillene såpass like at de stort sett har de samme kriteriegrunnlaget for et underholdende produkt. Men derimot når det blant annet begynner å sprike mellom sjangrene, vil jo man ha forskjellige kriterier for hva et underholdende spill er fra person til person. Da begynner man å snakke om subjektivitet. Det er selvsagt flere ting som spiller inn i tillegg til sjangrene, som blant annet appellerende historie, karakterer og så videre. Dermed har objektivitet kun en begrenset rolle. Uansett så er vel det nærmeste man kommer objektivitet en gjennomsnittlig karakter av mange subjektive meninger, slik som gamerankings.com og imdb.com. Der funker det jo ganske godt, spesielt på sistnevnte.
Cyberkverulant: Jeg tør påstå at tilnærmet alle ønsker hundreprosent frihet og masse valg og muligheter til å velge historien selv. Men problemet er at dette er så vanvittig kostbart og ressurskrevene at man mest sannsynlig aldri vil oppnå dette. Jo da, når det blir slutt på å fokusere på grafikk og slikt, og man tar seg bedre tid til å forbedre selve spillopplevelsen, vil man nok få en økende grad av dette, men dessverre aldri en hundreprosent interaktiv opplevelse, er jeg redd for.
Jeg er for øvrig også optimistisk. Det kommer, som Rune sa, minst 10 kvalitetsspill hvert eneste år, og i dag med over 25 år med spill, så finnes det såpass mange gode spill at du har mye spillunderholdning resten av livet (unntaket er vel dere som jobber med spilljournalistikkP)), så spillstagnering tar jeg uansett ikke så ekstremt tungt, men ønsker, som tidligere sagt, flere dype opplevelser som dere andre. Jeg tror for så vidt heller ikke at en spillstagnering skjer. En veldig god sammenligning hadde en her på Spillegal i et annet emne (tror det var Kilik): Spillmediumet kan sammenlignes med malerkunsten, da malerene gikk lei av å male realisme, oppsto surrealisme og abstrakthet osv. Dette så man jo også i litteraturen med innførelsen av modernisme etter realismen. Med andre ord viser historie at mennesker går lei en ensporet kultur. Dermed blir det et spørsmål om tid før vi får nye former for spillmediet. Forhåpentligvis.
Jeg klarer ikke helt å se problemet med at blant annet Ign gir høyere karakterer enn gjennomsnittet. Stort sett begrunner de jo seg godt og peker på de samme manglene som de fleste andre mener. Selve anmeldelsene bærer jo preg av å være like med hensyn til mangler og positive deler. Da er det jo kun selve karakterne som er forskjellen, og man ser vel ikke kun på karakteren før man bestemmer seg for å kjøpe et spill, vel? Derimot hvis de skulle lyve og utelukke mangler med vilje, så er det greit å kritisere de ned i senk, men jeg har til gode å se konkrete tilfeller på det.
Slik jeg har forstått det er det en blanding mellom objektivitet og subjektivitet. Jeg kan begynne med et veldig enkelt eksempel for å forklare det: Hvis en person kun har spilt Spyro og Crash Bandicoot på PS2, og synes at Spyro er det beste spillet som noen sinne er laget, så er det for så vidt vel og greit det, men hans meninger blir basert på en del uvitenhet nettopp fordi han ikke har testet flere spill. Og det er på dette grunnlaget det blir snakk om objektivitet, fordi det er en konkret sannhet at Spyro-spillene er buggete, utdaterte og korte i forhold til spill som Ratchet & Clank, Jak-serien og Beyond Good & Evil, for å nevne noen eksempler. Så dermed blir sammenligningsgrunnnlaget et objektivitetsmål, fordi innen de bestemte sjangrene er spillene såpass like at de stort sett har de samme kriteriegrunnlaget for et underholdende produkt. Men derimot når det blant annet begynner å sprike mellom sjangrene, vil jo man ha forskjellige kriterier for hva et underholdende spill er fra person til person. Da begynner man å snakke om subjektivitet. Det er selvsagt flere ting som spiller inn i tillegg til sjangrene, som blant annet appellerende historie, karakterer og så videre. Dermed har objektivitet kun en begrenset rolle. Uansett så er vel det nærmeste man kommer objektivitet en gjennomsnittlig karakter av mange subjektive meninger, slik som gamerankings.com og imdb.com. Der funker det jo ganske godt, spesielt på sistnevnte.
Cyberkverulant: Jeg tør påstå at tilnærmet alle ønsker hundreprosent frihet og masse valg og muligheter til å velge historien selv. Men problemet er at dette er så vanvittig kostbart og ressurskrevene at man mest sannsynlig aldri vil oppnå dette. Jo da, når det blir slutt på å fokusere på grafikk og slikt, og man tar seg bedre tid til å forbedre selve spillopplevelsen, vil man nok få en økende grad av dette, men dessverre aldri en hundreprosent interaktiv opplevelse, er jeg redd for.
Jeg er for øvrig også optimistisk. Det kommer, som Rune sa, minst 10 kvalitetsspill hvert eneste år, og i dag med over 25 år med spill, så finnes det såpass mange gode spill at du har mye spillunderholdning resten av livet (unntaket er vel dere som jobber med spilljournalistikk
P)), så spillstagnering tar jeg uansett ikke så ekstremt tungt, men ønsker, som tidligere sagt, flere dype opplevelser som dere andre. Jeg tror for så vidt heller ikke at en spillstagnering skjer. En veldig god sammenligning hadde en her på Spillegal i et annet emne (tror det var Kilik): Spillmediumet kan sammenlignes med malerkunsten, da malerene gikk lei av å male realisme, oppsto surrealisme og abstrakthet osv. Dette så man jo også i litteraturen med innførelsen av modernisme etter realismen. Med andre ord viser historie at mennesker går lei en ensporet kultur. Dermed blir det et spørsmål om tid før vi får nye former for spillmediet. Forhåpentligvis.