Spill som kulturelt medium

[Emil]

Filmindustrien, for eksempel, har så voldsomme ressurser, og så ærgjerrige og flinke mennesker i toppen at riktig dyktige og interessante filmskapere klarer å komme opp og frem. Det er kanskje flere dårlige filmer enn gode, men det må ventes. Forskjellen ligger i at det er en lojal, sofistikert elite som både kritiserer og nyter det høykulturelle som gis ut. Det er de som er "glad i film". Som sitter og sipper cognac mens de snakker om den. Det er en grunn til at de er litt uglesett, og det er fordi det ikke er alle som skjønner hva man skal med å bare smake på alkohol. Uansett, her skiller spillbransjen seg fra filmbransjen. Filmbransjen har sitt egne lille "kvalitetspoliti" i form av den intellektuelle/dedikerte eliten, som dessuten er stor nok til å bære en film om den ikke skulle treffe massemarkedet.
[/b]

Dessverre er dette temmelig langt fra virkeligheten. Å være en uavhengig (uavhengig av den betydning at man lager filmene sine utenfor studiosystemet, med egne midler, for å ha en større grad artistisk kontroll enn det som er tilgjengelig i Hollywood) filmskaper i Amerika må være den jævligste situasjonen en kunstner kan være i. Amerikansk film har blitt redusert til akkurat den industrien bransjefolk kaller den. Box-office-oppskrifter, trender og formler blir dyrket; originalitet og kreativitet blir uglesett. En films suksess blir målt i hvor mange mennesker den klarer å lure 7.50 ut av.

Mens Ebert er opptatt med å skrive en Great Movies-artikkel om den ene Spielberg- eller Hitchcock-filmen som ikke har fått 'æren' allerede, sitter dusinvis av originale talenter med fiks ferdige filmer ikke engang de minste festivalene vil vise. John Cassavetes, Amerikas aller største regissør gjennom tidene, ble tvunget til å ta på seg utilfredstillende skuespilleroppdrag bare for å få penger til left-overs (d.v.s film som var til overs fra andre produksjoner), bruke amatører på dugnad til både cast & crew, distribuere filmene sine selv med penger fra sin egen lomme, kjempe for å få dem inn på kinoene, for så å bli møtt med en vegg av kritisk og kommersiell likegyldighet da filmene hans endelig var ferdige. Suksess var for ham å tjene inn igjen det han hadde puttet inn i filmen. Han arbeidet seg bokstavelig talt ihjel for å få lage filmene sine, men når det kommer til alt er det smertelig få som brydde seg da og enda mindre som bryr seg nå. Og dette regnes som en av de mest suksessfulle regissørene av sitt slag!

Om du tenker at det umulig kan være så ille, tenk deg om: Når var siste gang du leste en anmeldelse av den siste filmen til Tom Noonan, Su Friedrich eller Charles Burnett? Hørte en kritiker juble over Wanda, Ice eller The Killing of a Chinese Bookie på samme måte som Citizen Kane, Vertigo og 2001 blir omtalt? Så Robert Kramer, Elaine May eller Caveh Zahedi på Charlie Rose eller David Letterman? Den eneste store uavhengige amerikanske filmskaperen som har klart å bryte gjennom til mainstreamen er vel Jim Jarmusch. Contrary to popular belief er ikke Donnie Darko, Fight Club eller Lost In Translation the be-all and end-all av "alternativ" amerikansk film; de representerer ikke engang forbokstaven av den.

Og denne "lojale, sofistikerte eliten" du snakker om? Vel, de er for opptatte med å sperme over de siste filmene til David Lynch, Quentin Tarantino, Cohen-brødrene eller P.T Anderson eller å skrive hyllester til "gamle helter" som Welles, Kubrick og Hitchcock til å gjøre det som egentlig er jobben deres - å skape oppmerksomhet om filmer som ellers ville blitt ignorert. Dette kvalitetspolitiet du snakker om er rett og slett ikke-eksisterende, og det har det vært i flere tiår.

Det er deprimerende, men sant. Filmindustrien har kanskje voldsomme ressurser, men så lenge disse bare blir brukt på et par CGI-effekter og noen kostymer ekstra til Ringenes Herre hjelper det så lite, så lite.

 

[SHDR]

Det er helt tydelig at jeg ikke kan nå opp til deg med hensyn til en filmdiskusjon. Og jeg er klar over at storfilmer som Fight Club, Lost in Translation, Adaptation og Life Aquatic with Steve Zissou knapt er smale produksjoner. Det er bare ikke summer blockbusters. Men de representerer iallfall en (muligens strømlinjeformet) kunstnerisk relevanse som viser at Hollywood faktisk er istand til å kultivere talent og relevante uttrykk, selv om det kanskje ikke er intensjonen deres. Forøvrig er vel Donnie Darko er vel faktisk et *resultat* av strømlinjeformingen, ettersom Director's Cut-en av den filmen virkelig viser at regissøren var ute på viddene.

Jeg har aldri hørt om filmene du snakker om. Eller noen av regissørene. Men jeg kan godt nevne en del obskure spilltitler som de færreste har hørt om, eller kommer til å høre om. Det er den sanne undergrunnen, independentspill som aldri blir utgitt på annet enn nettet, eventuelt trykket i ekstremt få eksemplarer. Men saken er at det ikke er så mange av dem enda, og at de sjeldent representerer kvalitet langt utover det som er tilgjengelig på det kommersielle markedet.

Problemet med spillbransjen, slik jeg ser det, er at ALLE spillene er summer blockbusters. Det er ingen virkelig smale spill, annet enn i omfang og interessefelt. Hva slags filmer lager disse menneskene du snakker om? Jeg vet ikke noe om dem, så jeg kan bare gjette. Men sannsynligheten er god for at de enten har så spesielle filmer, eller så spesiell tematikk, at de ikke blir ansett for å ha noen masseappell. I spillverdenen er spill spesielle hvis de er rollespill med fokus på kamp istedet for historie, eller skytespill med fokus på puslespillelementer istedet for skyting. Spill er ikke spesielle fordi de har en tematikk eller en fortelling som ikke passer massene, spill er spesielle fordi deres konsept ikke appellerer til mer enn en liten del av markedet.

Spillverdenen har ikke noen P.T. Anderson eller noen David Fincher. Den har knapt noen Paul W. Anderson, så laber er kvaliteten. Den har Hideo Kojima, en "legendarisk" spilldesigner som bruker mesteparten av utviklingsbudsjettet sitt på å lage CGI-runk. Han er likevel en mindre habil manusforfatter og regissør enn de mest latterliggjorte mainstream-regissørene i filmbransjen.

For selv om filmbransjen kanskje ikke representerer kreativitet og visjon, representerer den kvalitet og god underholdning. Hverken du eller jeg liker Fantastic Four, kan jeg tenke meg, men vi ville være temmelig enige om at Life Aquatic with Steve Zissou er en temmelig annerledes og underholdende film, kreativ nok og ikke minst et kvalitetsarbeide. Det er ikke banebrytende, men det er bra. Det er slike filmer som er grunnen til at vi gidder å se film, sannsynligvis. Underholdende, litt underfundige, men stadig tilgjengelige og salgbare.

Spill er ikke dét engang. Spill er møl. Spill er verre enn det verste oppgulpet Hollywood klarer å verke opp av de infiserte innvollene sine. Spillbransjen er ikke gjort av kvalitet, ikke engang av relativ kvalitet, slik Hollywood iallfall er. Spill må du ville like for å klare å like dem, fordi de ikke representerer den samme kvalitet som resten av underholdningsindustrien.

Derfor er film bedre. Og når det finnes en slags elite som gidder å runke opp kvalitetsfilmer, enda hvor kommersielle de er, slik at de overdøver braket fra den siste effektfilmen iallfall en stakket stund, så er det bra. Slik fungerer det ikke i spillbransjen. Der sitter journalistene og hyper opp møkkaspill i takt med reklamekampanjene. ELITEN finnes nesten ikke fordi publikummet ikke har interesse av å høre meningene deres, fordi de i seg selv ikke egentlig har noen noen elite som kan sette pris på det. Jada, jeg vet at elite er et slemt ord og jadda-jadda-jadda. Men dere skjønner hva jeg mener.

Filmindustrien har store ressurser, og bruker mye av det på sikre publikumssuksesser samtidig som de investerer i å holde et bredt publikum tilfredsstilt. Spillbransjen har store ressurser, og bruker alle sammen på spill og markedsføringskampanjer rettet mot guttunger. Det hjelper enda mindre.