Siden jeg har detta her som "jobb" (hehe hermetegnene viser at jeg har en kul ironisk distanse) kan jeg jo slenge et par øre på bordet og hevde at de som gidder å lese spillomtaler består av en bitteliten andel mennesker som faktisk genuint er interessert i spill som medium, og noen-og-nitti prosent idioter. Der har du egentlig den argumentasjonen som trengs for å skrive rein forbrukerjournalistikk, markedet er ikke stort nok i Norge til at det går an å drive på noe annet vis.
Eksempel: Da jeg ga Resistance: Retribution (PSP-spinoff til Resistance-serien utgitt i våres som ingen husker nå ettersom det var ytterst middelmådig) 5/10 fikk jeg kjeft fordi at kontrollsystemet - som jeg kritiserte - var hentet fra Syphon Filter og jeg måtte da forstå at det var bra. Jeg kunne isteden ha skrevet et essay hvor jeg kritiserte den grunne virkelighetsframstillingen og ikke minst problematisert at spillet påstår at for å redde menneskeheten så må man bli umenneskelig. Jeg kan love at ingen, noe sted, noensinne, hadde gitt en halv knull engang hvis jeg hadde skrevet noe sånt. Jeg humrer litt over at den kulturen Riley kritiserer - "selvforherligende og innforstått, skrevet av menigheten for menigheten" - ville blitt en veldig passende beskrivelse på det resultatet hadde blitt om man skulle analysert hvert bidige møkkaspill opp og i mente. Hvorfor? Fordi antallet spill som fortjener en gjennomtenkt analyse av historiefortelling, implikaturer, intensjoner og så videre ligger på noen forsvinnende få prosent av de spillene som utgis hvert år. Fokuser på dem, ikke gidd å engang tenke på å skulle analysere historien i Halo-serien, av alle jævla serier han kunne finne på å nevne. Det er skrevet for å virke "fyyy faaaan sååå jææævla kuuuult" for femtenårige gutter, ikke fordi Bungie hadde en historie de følte var verdt å fortelle. Slik er det med det aller meste: Spill har historier fordi det er sånn skikken er blitt. Først så mekker man et kult univers med masse damer som viser akkurat så lite pupp at Wal-Mart vil selge det, og så gir de hovedpersonen et kult sverd eller en kul rifle og så kommer det noen slemme monstre som vil ødelegge verden og så må man redde verden.
Mitt svar til John Erik Riley må bli at spillindustrien ennå ikke har klart å overbevise meg om at den er verdt å analysere på den måten han oppfordrer til. Når det er sagt kan det fort endre seg, vi har allerede sett flere spennende (og, antageligvis ikke tilfeldig, uavhengige) spillutgivelser i 2009 som bruker spillmediet på spennende måter. Og ikke glem Portal, for faen. Portal er egentlig den beste indikatoren på hvor umodent spill som medium er; her har vi en historie som må tolkes for å kunne forstås, hvor ikke alt fortelles rett fram, og hvor man må utforske for å få med seg alt. Og det er en sensasjon. Sier det meste, egentlig.
