Spillanmeldelser suger

#1
Noen av dere har nok fått det med dere, men nå har altså en eller annen intelektuell jævel gått ut og kritisert disse spillanmelderne for å være for grunne i anmeldelsene sine.

http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/riley/article3137896.ece

Snorre Bryne er på pletten og viser at den intelektuelle fyren har truffet et eller annet som kan generere klikk. Bryne ser ut til å unnskylde seg mest for at spilljournalismen er ny.

Jeg synes godt spilljournalismen kunne gått mer i dybden. Diskusjonene her på spillegal har ofte vist at slikt er mulig, og at spilljournalismen er ny holder rett og slett ikke for meg. Er det kanskje det at nettavisene trenger disse klikkene sine som også hindrer dem fra å eksperimentere med "dypere" spilljournalistikk?
 

Jante

privileged CIS shitlord
#2
Norsk journalistikk går vanligvis ikke så veldig i dybden når det gjelder anmeldelser generelt sett, så hvorfor skal de gjøre det med spill? Jeg forventer strengt tatt ikke en dyptpløyende analyse fra hverken Snorre Bryne eller Rune Fjeld Olsen når de anmelder spill i sine respektive aviser. VG-Rune innrømmer også at det han driver med først og fremst er forbrukerveiledning.

Det at det ikke finnes noen som faktisk går litt dypere er meget synd, men det blir feil å skylde på tabloid-avisene våre. Gamer.no har lenge satt standarden for en litt dypere norsk spilljournalistikk, og splitten med spillverket ser heller ikke ut til å ha skadet hverken den ene eller den andre siden nevneverdig. Men selv de mangler det lille ekstra. Spørsmålet blir heller om det finnes et marked/publikum for de dype analysene.

Jeg ønsker debatten velkommen, og håper at det kommer noe godt ut av den.
 
#3
Når spill faktisk blir sett på som et fullverdig kulturinnslag på lik linje med film, musikk og litteratur vil vi kanskje se mer dyptpløyende anmeldelser. At anmeldelsene nå er rene "bør du kjøpe dette spillet? ja/nei" er ikke så rart siden det er et knippe heltidsanmeldere i norge som har et hav av spill å gå igjennom, og målgruppen hovedsaklig ikke er interessert i å lese om noe annet enn grafikk, bom og pang og framerate.

Det er også verdt å merke seg at målgruppen som er ute etter mer dyptpløyende saker mest sannsynlig er folk som er såpass oppegående at de allerede har sine faste nettsider og lignende i utlandet som de følger med på og leser jevnlig. Og da vil kanskje de norske akademikeranmeldelsene bli overflødige?
 

Jante

privileged CIS shitlord
#4
Du vil alltid finne bedre kilder til informasjon andre steder, men bør norske spillkritikere resignere seg til minste felles multiplum av den grunn? Data/tv-spill som medium har eksistert siden begynnelsen av 80-tallet, og jeg synes det er på høy tid å ta det inn i varmen. Spillindustrien omsetter allerede mer enn filmbransjen, uten at det nødvendigvis bør ha så mye å si. Jeg mener at dagens anmeldere ikke burde forsvare seg selv, de har en veldig viktig funksjon. Men det må da finnes et market for mer enn forbrukerveiledning? Det øyeblikket vi får se lengre, bredere, og dypere artikler om spill på trykk i publikasjoner som f.eks. Magasinet.. da kan vi begynne å snakke om en fullverdig dekning av spill i Norge.

Men det blir som sagt feil å håpe på at VG og Dagbladet skal vise veien. De som er interessert kan også følge debatten på twattern.
 
#6
Det er vel i grunn inflasjon av gode terningkast og?

Vanskelig å finne ut hvilket spill man skal kjøpe i den norske anmeldelsejungelen.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#7
Siden jeg har detta her som "jobb" (hehe hermetegnene viser at jeg har en kul ironisk distanse) kan jeg jo slenge et par øre på bordet og hevde at de som gidder å lese spillomtaler består av en bitteliten andel mennesker som faktisk genuint er interessert i spill som medium, og noen-og-nitti prosent idioter. Der har du egentlig den argumentasjonen som trengs for å skrive rein forbrukerjournalistikk, markedet er ikke stort nok i Norge til at det går an å drive på noe annet vis.

Eksempel: Da jeg ga Resistance: Retribution (PSP-spinoff til Resistance-serien utgitt i våres som ingen husker nå ettersom det var ytterst middelmådig) 5/10 fikk jeg kjeft fordi at kontrollsystemet - som jeg kritiserte - var hentet fra Syphon Filter og jeg måtte da forstå at det var bra. Jeg kunne isteden ha skrevet et essay hvor jeg kritiserte den grunne virkelighetsframstillingen og ikke minst problematisert at spillet påstår at for å redde menneskeheten så må man bli umenneskelig. Jeg kan love at ingen, noe sted, noensinne, hadde gitt en halv knull engang hvis jeg hadde skrevet noe sånt. Jeg humrer litt over at den kulturen Riley kritiserer - "selvforherligende og innforstått, skrevet av menigheten for menigheten" - ville blitt en veldig passende beskrivelse på det resultatet hadde blitt om man skulle analysert hvert bidige møkkaspill opp og i mente. Hvorfor? Fordi antallet spill som fortjener en gjennomtenkt analyse av historiefortelling, implikaturer, intensjoner og så videre ligger på noen forsvinnende få prosent av de spillene som utgis hvert år. Fokuser på dem, ikke gidd å engang tenke på å skulle analysere historien i Halo-serien, av alle jævla serier han kunne finne på å nevne. Det er skrevet for å virke "fyyy faaaan sååå jææævla kuuuult" for femtenårige gutter, ikke fordi Bungie hadde en historie de følte var verdt å fortelle. Slik er det med det aller meste: Spill har historier fordi det er sånn skikken er blitt. Først så mekker man et kult univers med masse damer som viser akkurat så lite pupp at Wal-Mart vil selge det, og så gir de hovedpersonen et kult sverd eller en kul rifle og så kommer det noen slemme monstre som vil ødelegge verden og så må man redde verden.

Mitt svar til John Erik Riley må bli at spillindustrien ennå ikke har klart å overbevise meg om at den er verdt å analysere på den måten han oppfordrer til. Når det er sagt kan det fort endre seg, vi har allerede sett flere spennende (og, antageligvis ikke tilfeldig, uavhengige) spillutgivelser i 2009 som bruker spillmediet på spennende måter. Og ikke glem Portal, for faen. Portal er egentlig den beste indikatoren på hvor umodent spill som medium er; her har vi en historie som må tolkes for å kunne forstås, hvor ikke alt fortelles rett fram, og hvor man må utforske for å få med seg alt. Og det er en sensasjon. Sier det meste, egentlig.
 
#8
Jeg tror jeg nevnte for min norsklærer at det var synd at underholdningsbransjen hadde tatt monopol på spillindustrien, da spill så absolutt har muligheten til å bli gjort til kunst på lik linje med bøker og film.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#9
Tøv og tant. Alle kan lage spill, bare de vil det nok.
 
#10
#11
Er enig i at en del av anmeldelsene er overfladiske og kunne gått mer i dybden, men jeg syns de er nyttige slik de er nå. Anmeldelser hjelper ihvertfall meg med å velge spill dersom jeg er i tvil om hvilke spill jeg skal kjøpe. Det fins også utenlandske anmeldelser for oss som forstår engelsk.

Nå har en god del spillanmeldere blitt anklaget for å la seg bestikke av spillselskapene for å gi spillene en så god anmeldelse som mulig. Syns egentlig ikke at jeg ser det noe særlig, ihvertfall ikke hos de "store" norske anmelderne. Er det dårlig så blir det slaktet og vise versa. Men alle anmeldelser vil uansett være preget av subjektivitet. Som sagt, så bruker jeg anmeldelsene først og fremst for å vite en annens mening om spillet samtidig som jeg får en god del informasjon. Derfor føler ikke jeg behov for noen sterkere eller dypere anmeldelser av spill.
 
#12
Før i tiden var det gjerne slik at den kunsterniske avantgarde var de som først benyttet seg av nye medier, men dette gjaldt altså ikke spillmediet. På dette tidspunkt hadde allerede kommersialismen ødelagt så mye av kunstverdenen, at kunstverdenen ikke hadde ressurser til det. Isteden klarte det private næringsliv å trenge seg inn, gjennom hånden "Underholdningsindustrien". Spillmediet ble et etermedium, og følgelig sett ned på i de intellektuelle kretser. Dette er kanskje noe av det verste som har skjedd innenfor kunstverdenen.
 

Finkelroy

(┛o‿‿o)┛彡┻━┻
#13
Den "kunsterniske avantgarde" ville ikke lagt merke til spillmediets fødsel uansett, da det ikke er så mange år siden videospill tok steget opp fra barneleke til simpel underholdning i øynene til den gemene hop.


/Edit: Og man trenger ikke gå så langt tilbake før spill ble lagd hovedsaklig med den intensjon at de var leketøy heller.
 

Tutankoopa

Ole (オーレ)
#14
Edit: Og man trenger ikke gå så langt tilbake før spill ble lagd hovedsaklig med den intensjon at de var leketøy heller.
Men, men? Min erfaring er at spill kan være et morsomt leketøy. Har derimot ikke like god erfaring med "eksprimentelle" spill...

Kort sagt: Jeg trodde spill var leketøy. D;
 

Agradula

Ridder Jonatann
Medlem av ledelsen
#15
Der tar du feil. Spill er gravalvorlige greier som alltid må inneholde masse "bra" historie og phat grafx.
 
#16
For meg er spill først og fremst en måte jeg kan slappe av på. Når man kommer hjem fra jobb/skole/trening eller hva enn det måtte være er det nydelig å sitte uforstyrret i sofaen og spille. Dette er foresten grunnen til at jeg er skeptisk til ting som natal og den nye greia til sony, men det er en annen diskusjon.
God grafikk og historie i spill er alltid hyggelig, men vanligvis langt i fra noe krav jeg har. Eneste kravet jeg har er selvfølgelig at spillet skal være underholdene. Eneste jeg bruker spillanmeldelser til er for å se om dette kan være noe som vil fenge meg. Som demon's souls for eksempel. Jeg så nesten ingen videoer, men via de anmeldelsene jeg leste fant jeg ut at dette ville være spillet for meg. Anmeldelsene var ikke særlig dype, men de funka til sitt formål. Så jeg har ikke behov for at anmeldelser blir spesielt dypere enn det de er. De får jobben gjort slik jeg ser det.

Kan også nevne at jeg ikke legger særlig vekt på karakteren spillene får.
 

Jante

privileged CIS shitlord
#17
Jeg synes det er morsomt at folk mener at spill må være kunstneriske for at de skal kunne belyses dypere.
 

Drauden

SGs kollektive lillebror
#18
Jeg tenker alltid på hva slags karakterer spill får før jeg kjøper det, men ender nesten alltid opp med å være uenig.
 

Finkelroy

(┛o‿‿o)┛彡┻━┻
#20
Jeg mente leketøy som i noe man vil bli overrasket over å se i hendene til noen over 14. En slektning av meg synes det var rart å se en tredveåring spille playstation, og det fikk meg til å tenke over hvordan spill og slikt har vært framstilt for de store delene av populasjonen som ikke har vært målgruppa for videospill før de siste åra. Nå er de omtrent likestilt underholdning med tv, og det er færre sosiale grenser for hvem som kan eie spill.