Tanken om at spillet ikke prøver å være eller burde være gøy dukket ofte opp mens jeg spilte, men var likevel mye av det jeg likte ved det?

Den eneste forklaringen jeg har er at de gangene jeg ble frustrert, ukomfortabel, irritert, eller rett og slett sinna så førte dette bare til at jeg sympatiserte mer med figuren jeg spilte og som igjen gjorde meg mer investert i å finne ut av historien og bakgrunnen hennes. Der var det også mye å finne ut av, inkludert det at en kan tolke arkitekturen i området og implikasjonen av det som er feil i forhold til mytologiene.
Men trengte det å være et spill? Er det uærlig å selge et "opplæringsverktøy" som en artig produkt eller kunne det vært en film eller bok?
Jeg vet ikke. Jeg vet ihvertfall at det ikke nødvendigvis trengte å ikke være et spill.