Tema #2: Største følelse av mestring/fullføring av
- Trådstarter Joni
- Startdato
Vel, mitt første møte med et TV-spill var da foreldrene mine leide en Genesis til meg. Da var det dønn Sonic hele tiden fra morgen til kveld. Jeg husker jeg ikke gadd å spise engang fordi jeg var så oppslukt, så det endte jo med at jeg fikk mat elegant servert fra min mor foran TV-en. Jeg fikk lånt meg en Genesis en del ganger, så det endte jo med at jeg runnet de tre første Sonic-spillene pluss Sonic Spinball. Da året ble 1995 fikk vi vår aller første PC, og siden min onkel jobbet i spillbutikk, og det på den tiden var kun å innstallere spillet for å ha det for evig og alltid, så innstallerte min onkel cirka 30 spill. Gjett om gliset mitt var stort første gangen jeg så dette. 
Det var noen spill som gikk igjen hele tiden da. Spill som Super Frog, Jazz Jackrabbit, Simon the Sorcerer, Super Karts, Doom, Duke Nukem 3D, Command & Conquer og Championship Manager Norge 98. Sistnevnte spilte jeg og en venn helt sinnsykt mye. Husker vi blant annet kom til år 2020.
Men i begynnelsen av 1999, så var PC-en ganske så utdatert. Så ... siden jeg ikke hadde 10 000 til en ny PC, endte det med at jeg kjøpte en PSOne. Da spilte jeg for det meste Gran Turismo og Tekken 2 i begynnelsen. Deretter plukket jeg opp FFVII på Forum og ble forelsket i den serien. Ellers så gikk det en del i Perfect Dark- og Goldeneye-multiplayer, men dette var dog kun én sommer før vi vi gikk lei det (!) Men det var til gjengjeld veldig mye spilling den sommeren.
Det var noen spill som gikk igjen hele tiden da. Spill som Super Frog, Jazz Jackrabbit, Simon the Sorcerer, Super Karts, Doom, Duke Nukem 3D, Command & Conquer og Championship Manager Norge 98. Sistnevnte spilte jeg og en venn helt sinnsykt mye. Husker vi blant annet kom til år 2020.Men i begynnelsen av 1999, så var PC-en ganske så utdatert. Så ... siden jeg ikke hadde 10 000 til en ny PC, endte det med at jeg kjøpte en PSOne. Da spilte jeg for det meste Gran Turismo og Tekken 2 i begynnelsen. Deretter plukket jeg opp FFVII på Forum og ble forelsket i den serien. Ellers så gikk det en del i Perfect Dark- og Goldeneye-multiplayer, men dette var dog kun én sommer før vi vi gikk lei det (!) Men det var til gjengjeld veldig mye spilling den sommeren.
LIAR!
Du var hjernevasket, du var, du så ned på Adrian og meg fordi vi spilte slikt.
Fanboyismen var forøvrig levende og i beste velgående også etter at du hadde kjøpt Gamecube(Altså slutten av åttende hvis jeg husker riktig, noe jeg gjør).
Jeg husker forresten også da Morbo fikk seg N64, det var tider, vi hadde ikke så god råd på den tiden(Såvidt jeg vet ihvertfall), så jeg kunne ikke få meg noe slikt. Så spilling hos Morbo var spennende saker, selv om vi begge oppførte oss som premenstruelle tøser fra tid til annen.
Æsj, rot.
Du var hjernevasket, du var, du så ned på Adrian og meg fordi vi spilte slikt.
Fanboyismen var forøvrig levende og i beste velgående også etter at du hadde kjøpt Gamecube(Altså slutten av åttende hvis jeg husker riktig, noe jeg gjør).
Jeg husker forresten også da Morbo fikk seg N64, det var tider, vi hadde ikke så god råd på den tiden(Såvidt jeg vet ihvertfall), så jeg kunne ikke få meg noe slikt. Så spilling hos Morbo var spennende saker, selv om vi begge oppførte oss som premenstruelle tøser fra tid til annen.
Æsj, rot.
Jeg er personlig en 1988 versjon(blir 17 neste måned) så jeg har ikke verdens eldste minner å komme med, men jeg har da vert aktiv gamer siden 92 så jeg har da litt erfaring.
I begynnelsen så hadde det seg slik at mine kjære foreldre kjøpte seg en Sega Mega Drive(Genesis i Amerika) i 91, for å se hvordan disse nye systemene var(Far har prøvd en del Amiga og Commodore før), og fikk da en del spill, hvorav et av dem var Sonic the Hedgehog 1 som var det første spillet jeg noengang prøvde. Men de bestemte seg for at de skulle gjemme den for meg, av grunner jeg ENDA ikke har funnet ut av(kanskje for at jeg ikke skulle bli Spillegal :svette: ). Men det tok bare et par måneder, tidlig i 92 da jeg kom ned til stuen en sen kveld og ferska mor og far i å spille på Segaen, jeg fikk da prøve det første brettet på Sonic før jeg måtte gå og legge meg igjen. Da jeg sto opp neste morgen så sto maskinen der foran TVen, mor og far hadde sluttet å gjemme den etter at jeg fant ut om den, og jeg(smart som jeg var) fant fort på-knappen og begynnte min livs lange odyssè innen gaming. De første spillene jeg kan huske å spille aktivt var Sonic 1 og et spill som jeg tror heter Marble Madness.
Jeg vokste opp med denne maskinen og min far, som var en aktiv selger innen film bransjen, fikk skaffet meg en del spill så min samling steg fort til vers. Men det var helt til 1994, da jeg fikk sansen for Nintendo, og lånte SNES fra den lokale video sjappa langs med Super Mario World og Super Mario All-Stars som jeg har drøssevis av minner fra.
Så kom dagen i 97, da jeg gav opp Sega spillingen, og ønsket en Nintendo 64 av min far på min 9-årsdag, da selfølgelig med spillet Super Mario 64 som det tok meg omtrent en uke å få samlet 80 stjerner til å banke Bowser for siste gang,en uke sier jeg dere :tommelopp: . Og ikke rare stunden før jeg fikk samlet alle 120 og snakke med Yoshi for å få de 99 liva(som jeg mener å huske at det var, husker utrykket i fjeset til søskenbarnet mitt da vi så livene bare rulle oppover).
Også kom dagen i 98, da jeg fikk The Legend of Zelda: Ocarnia of Time til min 10-årsdag. Dette spillet av noe jeg aldri hadde prøvd før, det slo rett og slett alle grenser, og jeg ble hekta. Etter at jeg hadde brukt en god stund på å gjøre ferdig dette spillet, som jeg aldri gav en pause eller la på hylla, så gjorde jeg det enda en gang.... Og jeg var selfølgelig Overlykkelig da jeg fikk meg The Legend of Zelda: Majoras Mask i 2000, som også er blant mine favoritter.
Men tiden gikk, og tallene rullet opp til 2001 og spill samlingen min til N64 passerte 30. Men det var en annen ting det året, for jeg og min søster fikk Gamecube den julen med selfølgelig Luigi's Mansion som første spill. Spill samlingen til GC var relativ kort den første tiden(jeg tror spider man var det første spillet jeg kjøpte selv til GC, resten fikk jeg som gaver når jeg hadde bursdag osv.) Men GCen skulle vise seg til å bli ganske så mye brukt.
I nåtiden, 8. Juni 2005, så har spill samlingen min til GC nesten nådd 30 spill, og jeg satset på at den passerer det målet før Nintendo Revolution kommer. Men dette var jo bare konsoll hisiorien, men jeg gidder ikke grave opp i PC historien min, jeg har hatt 3 forkjsellige PCer og eier sånn 20-30 originale spill, og har sikker hold på slik siden jeg var 12 år gammel.
Men jeg er fortsatt ung og har nok mange år med spilling foran meg.
I begynnelsen så hadde det seg slik at mine kjære foreldre kjøpte seg en Sega Mega Drive(Genesis i Amerika) i 91, for å se hvordan disse nye systemene var(Far har prøvd en del Amiga og Commodore før), og fikk da en del spill, hvorav et av dem var Sonic the Hedgehog 1 som var det første spillet jeg noengang prøvde. Men de bestemte seg for at de skulle gjemme den for meg, av grunner jeg ENDA ikke har funnet ut av(kanskje for at jeg ikke skulle bli Spillegal :svette: ). Men det tok bare et par måneder, tidlig i 92 da jeg kom ned til stuen en sen kveld og ferska mor og far i å spille på Segaen, jeg fikk da prøve det første brettet på Sonic før jeg måtte gå og legge meg igjen. Da jeg sto opp neste morgen så sto maskinen der foran TVen, mor og far hadde sluttet å gjemme den etter at jeg fant ut om den, og jeg(smart som jeg var) fant fort på-knappen og begynnte min livs lange odyssè innen gaming. De første spillene jeg kan huske å spille aktivt var Sonic 1 og et spill som jeg tror heter Marble Madness.
Jeg vokste opp med denne maskinen og min far, som var en aktiv selger innen film bransjen, fikk skaffet meg en del spill så min samling steg fort til vers. Men det var helt til 1994, da jeg fikk sansen for Nintendo, og lånte SNES fra den lokale video sjappa langs med Super Mario World og Super Mario All-Stars som jeg har drøssevis av minner fra.
Så kom dagen i 97, da jeg gav opp Sega spillingen, og ønsket en Nintendo 64 av min far på min 9-årsdag, da selfølgelig med spillet Super Mario 64 som det tok meg omtrent en uke å få samlet 80 stjerner til å banke Bowser for siste gang,en uke sier jeg dere :tommelopp: . Og ikke rare stunden før jeg fikk samlet alle 120 og snakke med Yoshi for å få de 99 liva(som jeg mener å huske at det var, husker utrykket i fjeset til søskenbarnet mitt da vi så livene bare rulle oppover).
Også kom dagen i 98, da jeg fikk The Legend of Zelda: Ocarnia of Time til min 10-årsdag. Dette spillet av noe jeg aldri hadde prøvd før, det slo rett og slett alle grenser, og jeg ble hekta. Etter at jeg hadde brukt en god stund på å gjøre ferdig dette spillet, som jeg aldri gav en pause eller la på hylla, så gjorde jeg det enda en gang.... Og jeg var selfølgelig Overlykkelig da jeg fikk meg The Legend of Zelda: Majoras Mask i 2000, som også er blant mine favoritter.
Men tiden gikk, og tallene rullet opp til 2001 og spill samlingen min til N64 passerte 30. Men det var en annen ting det året, for jeg og min søster fikk Gamecube den julen med selfølgelig Luigi's Mansion som første spill. Spill samlingen til GC var relativ kort den første tiden(jeg tror spider man var det første spillet jeg kjøpte selv til GC, resten fikk jeg som gaver når jeg hadde bursdag osv.) Men GCen skulle vise seg til å bli ganske så mye brukt.
I nåtiden, 8. Juni 2005, så har spill samlingen min til GC nesten nådd 30 spill, og jeg satset på at den passerer det målet før Nintendo Revolution kommer. Men dette var jo bare konsoll hisiorien, men jeg gidder ikke grave opp i PC historien min, jeg har hatt 3 forkjsellige PCer og eier sånn 20-30 originale spill, og har sikker hold på slik siden jeg var 12 år gammel.
Men jeg er fortsatt ung og har nok mange år med spilling foran meg.
Det alle første jeg kan huske av spill er SNESen, som jeg fikk låne av min
onkel. Det var med en kassett, og på denne var det 8 spill, av disse 8 kan jeg huske Super Mario World, Tom and Jerry, et helikopter spill, et Langbeinspill og en blå apelignende huleboer fyr. Siden jeg ikke var er enn 7-8 da jeg spite disse spillene kan jeg ikke huske mange eksakte navn, utenom dem jeg har spilt i ettertid ved hjelp av emulator og lignende saker. Favorittspillet mitt var Super Mario World, men de andre ble også flittig brukt.
Da jeg var blitt noen år gamlere fikk pappa låne en PC fra jobben, og jeg var i ekstase da jeg fant en plastpose med noen spill, og blant disse var tetris. Dette var mitt første møte med PC. Jeg ble ikke like glad i PCen som i SNESen.
Tiden gikk, og jeg var langt ifra spill og gaming i mange år før... BANG! Jeg leste en reklame av N64 i et Donald blad. Jeg fikk så sinnsykt lyst på N64. Etter at jeg hadde mast i omtrent ett år så mamma og pappa ingen annen utvei en å kjøpe den elendige spillmaskinen som gutten maser om hele tiden. N64 med Super Mario 64 ble anskaffet, og jeg ble en nerd. Jeg husker jeg spilte fra jeg stod opp om morgenen til jeg la meg om kvelden. Jeg brukte alle pengen mine på spill, og etter omtrent et år var N64 samlingen min oppe i over 40 eksemplarer. Jeg hadde alle spillene den lokale butikken hadde. Zelda OoT kom, men det syntes jeg ikke var så stort, siden det var for vanskelig for meg.
I 1999 gikk pappa til innkjøp av en Compaq PC, og jeg var mildt sagt glad da en lastebil kom rullende opp gårdsplassen med en PC. Jeg fikk NFS 3 i julegave, og da jeg oppdaget Nintendo.no ble jeg en hardbarket Nintendo fanboy.Da forumet kom, ble det helt ekstremt. De andre syntes jeg var en barnslig unge som spilte Nintendo. GBA ble kjøpt, og GC like etter. Nå skal jeg kjøpt meg en selvbygd PC, og spiller mindre o mindre konsoll
onkel. Det var med en kassett, og på denne var det 8 spill, av disse 8 kan jeg huske Super Mario World, Tom and Jerry, et helikopter spill, et Langbeinspill og en blå apelignende huleboer fyr. Siden jeg ikke var er enn 7-8 da jeg spite disse spillene kan jeg ikke huske mange eksakte navn, utenom dem jeg har spilt i ettertid ved hjelp av emulator og lignende saker. Favorittspillet mitt var Super Mario World, men de andre ble også flittig brukt.
Da jeg var blitt noen år gamlere fikk pappa låne en PC fra jobben, og jeg var i ekstase da jeg fant en plastpose med noen spill, og blant disse var tetris. Dette var mitt første møte med PC. Jeg ble ikke like glad i PCen som i SNESen.
Tiden gikk, og jeg var langt ifra spill og gaming i mange år før... BANG! Jeg leste en reklame av N64 i et Donald blad. Jeg fikk så sinnsykt lyst på N64. Etter at jeg hadde mast i omtrent ett år så mamma og pappa ingen annen utvei en å kjøpe den elendige spillmaskinen som gutten maser om hele tiden. N64 med Super Mario 64 ble anskaffet, og jeg ble en nerd. Jeg husker jeg spilte fra jeg stod opp om morgenen til jeg la meg om kvelden. Jeg brukte alle pengen mine på spill, og etter omtrent et år var N64 samlingen min oppe i over 40 eksemplarer. Jeg hadde alle spillene den lokale butikken hadde. Zelda OoT kom, men det syntes jeg ikke var så stort, siden det var for vanskelig for meg.
I 1999 gikk pappa til innkjøp av en Compaq PC, og jeg var mildt sagt glad da en lastebil kom rullende opp gårdsplassen med en PC. Jeg fikk NFS 3 i julegave, og da jeg oppdaget Nintendo.no ble jeg en hardbarket Nintendo fanboy.Da forumet kom, ble det helt ekstremt. De andre syntes jeg var en barnslig unge som spilte Nintendo. GBA ble kjøpt, og GC like etter. Nå skal jeg kjøpt meg en selvbygd PC, og spiller mindre o mindre konsoll
Jeg husker godt at jeg hadde meget godt sansen for nabo jenta, ei som het Elise. Hun var tha shit når jeg gikk i 3-4 klasse. Vi pleide alltid å flørte over gjerdet, hvis man kan kalle det for flørting å være frekke mot hverandre 
Uansett, en dag droppa vi frekkhetene og fant ut at vi kunne være med hverandre. Hun hadde lite å gjøre på, samme hadde jeg. Så hun spurte om vi skulle opp på rommet og spille SNES. Jeg gnidde meg i øyene og ørene, det var mitt første møte med ei jente som faktisk hadde en konsoll og likte å spille. Det ble mye Super Mario, Street Fighter 2 Turbo og Donkey Kong hver dag. Det var god nok grunn i seg selv til å forelske seg i jenta
Så kom dagen der hun sa hun skulle på ferie. Grusomt tenkte jeg...
Egentlig ikke, for hu sa at jeg kunne låne SNES'en med alle spill og kontroller. Noe som var et stort wooho i seg selv.
Men den ferien varte veldig lenge etter hvert. Så en dag kom flyttebilen, moren flyttet ut pga skillesmisse viste deg seg. Elise dukka aldri opp lenger og jeg satt på en SNES med 12-13 spill, kontroller og sånn import kassett som gjorde at jeg kunne spille NTSC spill på maskinen.
Trist den gang at jeg aldri så henne igjen. Men alle de timene med Street Fighter 2 Turbo, Donkey Kong Country osv gjorde opp for det tapet
Traff faktisk på Elise for ca 1 år siden på Hansen hjørnet i Stavanger, da hadde jeg ikke sett henne på maaaaaange år. Mens vi hadde oss et par pils så kom hun på det..
- "Du, har du enda Super Nintendoen min ? "
- "Ehhmm.. nei.. *kremt*, solgt for lenge siden"
Tok selvfølgelig bare det med latter da, tross alt. Trodde hun var forsvunnet fra jordens overflate etter alle de årene. Men faen ta hun var blitt pen.. Og gamer enda. Så en eller annen heldig spillnerd der ute har fremdeles en sjangs på å få seg ei digg dame med spilling som hobby
Uansett, en dag droppa vi frekkhetene og fant ut at vi kunne være med hverandre. Hun hadde lite å gjøre på, samme hadde jeg. Så hun spurte om vi skulle opp på rommet og spille SNES. Jeg gnidde meg i øyene og ørene, det var mitt første møte med ei jente som faktisk hadde en konsoll og likte å spille. Det ble mye Super Mario, Street Fighter 2 Turbo og Donkey Kong hver dag. Det var god nok grunn i seg selv til å forelske seg i jenta
Så kom dagen der hun sa hun skulle på ferie. Grusomt tenkte jeg...
Egentlig ikke, for hu sa at jeg kunne låne SNES'en med alle spill og kontroller. Noe som var et stort wooho i seg selv.
Men den ferien varte veldig lenge etter hvert. Så en dag kom flyttebilen, moren flyttet ut pga skillesmisse viste deg seg. Elise dukka aldri opp lenger og jeg satt på en SNES med 12-13 spill, kontroller og sånn import kassett som gjorde at jeg kunne spille NTSC spill på maskinen.
Trist den gang at jeg aldri så henne igjen. Men alle de timene med Street Fighter 2 Turbo, Donkey Kong Country osv gjorde opp for det tapet
Traff faktisk på Elise for ca 1 år siden på Hansen hjørnet i Stavanger, da hadde jeg ikke sett henne på maaaaaange år. Mens vi hadde oss et par pils så kom hun på det..
- "Du, har du enda Super Nintendoen min ? "
- "Ehhmm.. nei.. *kremt*, solgt for lenge siden"
Tok selvfølgelig bare det med latter da, tross alt. Trodde hun var forsvunnet fra jordens overflate etter alle de årene. Men faen ta hun var blitt pen.. Og gamer enda. Så en eller annen heldig spillnerd der ute har fremdeles en sjangs på å få seg ei digg dame med spilling som hobby
Mye god lesning her.
Mitt første møte med spilling var på min pappas Amstrad, som han visstnok brukte til regnskap. Noe jeg tviler litt på da jeg en gang oppdaget et spill av seksuell karakter på den. Intetanende som jeg var ropte jeg ut: "Mamma og pappa, se hva jeg fant! Hoho så morsomt!" Forran meg var to dårlig animerte mennesker i full gang med sengedansen. Da ble det bråk kan dere tro. Muttern flippa helt mens fattern rev ut disketten som han brettet og kasta i bås. Senere hentet jeg selvfølgelig disketten og prøvte å "spille" videre, uten hell. Derfor måtte jeg spille et av de andre spilla på PCen. Deriblant likte jeg DigDug, Digger og Space Invaders. Siden DOS var et meget komplisert system for en seks-åring, ble jeg ofte overrasket over å finne et nytt spill på Amstraden. En dag fikk jeg en aldri så liten åpenbaring da jeg plutselig kom inn på et spill som het "Leisure Suit Larry". Det var riktignok en utfordring å spille det da man måtte svare på en rekke spørsmål først for å bevise at man var over 18 år. Spørsmåla kunne dreie seg om saker som amerikanske byer eller gamle artister alá Elvis Presley og hadde fem svaralternativer. Etter mye prøving og feiling kom jeg som regel inn. Enklere ble det da den eldre søsteren min fortalte meg at jeg kun trengte å trykke CTRL og Z samtidig eller noe i den duren, for å komme inn. Som seksåring var jeg ikke så god i engelsk, så når jeg spilte gikk jeg som oftest rundt og spurte folk om de ville "fuck me". Uavhengig av hva de svarte lo jeg som tårene trillet hver gang. Dette var underholdning i lange baner for meg. Lite visste jeg at jeg kunne komme "videre" i spillet. Når jeg endelig gjorde det var jeg nesten i himmelen. Plutselig viste det seg at vi kunne hadde en liten del av spillet og at det derfor låste seg om man gikk inn i en taxi.
Et par-tre år gikk og plutselig en dag spurte søsteren min og jeg ville spleise på en Super Nintendo. Jeg begynte straks å hoppe og skrike av glede. Til tross for at jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for den. Økonomiske problemer kunne allikevel ikke ta fra meg lykkerusen jeg var i. Det viste seg etterpå at min søster og mine to foreldre hadde konspirert i at jeg skulle betale min del av SNES med mine "lørdagsgodtpenger" i flere uker fremover. Da dette kom som en overraskelse på meg ETTER at vi hadde kjøpt SNESen, ble jeg litt gretten, men min nye bestevenn (SNESen) visste hvordan man lindrer sorg.
På denne tiden var SNES et hyppig samtale i skolegården. Et av de mest populære spilla var selvsagt Zelda. Alle pratet om "mester-sverdet", og at det kunne skyte om man hadde "mange hjerter". Jeg var blant de første som runda spillet og fikk ofte imponere folk når jeg knerta Ganon med kun fire hjerter og ingen ekstra potions (tror det var noe slikt). Jeg ble nesten litt populær i et par dager på grunn av dette, bare nesten.
Historien om hvordan jeg skaffet meg Zelda er onsdagsfilm-materiale i seg selv: Jeg hadde ligget på sykehuset i nesten ei uke med kyssesyke. Iløpet av den perioden hadde slektninger og andre bekjente stukket innom med penger og godteri. Penger var svært eksotisk for meg da jeg verken hadde jobb eller ukepenger. Da jeg var blitt frisk og kjørte hjem fra sykehuset sammen med mamma og pappa, hadde jeg kun et mål for pengene mine. Jeg ville ha Zelda. Dette fortalte jeg fattern og han ringte øyeblikkelig (med en slik gedigen ryggsekk-telefon som kostet ca 30 tusen) en kompis hvis sønn hadde det spillet til salgs. Vi svingte innom dem på vei hjem og vips: Jeg var 300 kroner fattigere og Zelda A Link To The Past rikere.
Andre gleder jeg har hatt med SNESen må være perioden hvor jeg og Are (Blind Guardian her på forumet) runna Turtles In Time hver dag etter skolen. Hver dag på en ny vanskelighetsgrad. Senere samlet vi oss forran pcen som var plassert på soverommet til moren hans, hvor vi spilte Worms 2. Nesten hver gang laga vi oss et nytt lag med makker hvor vi kalte de forskjellige makkene for Lara Croft, Solid Snake eller James Bond. Herlig.
The End (jeg har hamra meg selv i tommelen i dag så å skrive er en fysisk belastning, orker ikke mer nå)
Mitt første møte med spilling var på min pappas Amstrad, som han visstnok brukte til regnskap. Noe jeg tviler litt på da jeg en gang oppdaget et spill av seksuell karakter på den. Intetanende som jeg var ropte jeg ut: "Mamma og pappa, se hva jeg fant! Hoho så morsomt!" Forran meg var to dårlig animerte mennesker i full gang med sengedansen. Da ble det bråk kan dere tro. Muttern flippa helt mens fattern rev ut disketten som han brettet og kasta i bås. Senere hentet jeg selvfølgelig disketten og prøvte å "spille" videre, uten hell. Derfor måtte jeg spille et av de andre spilla på PCen. Deriblant likte jeg DigDug, Digger og Space Invaders. Siden DOS var et meget komplisert system for en seks-åring, ble jeg ofte overrasket over å finne et nytt spill på Amstraden. En dag fikk jeg en aldri så liten åpenbaring da jeg plutselig kom inn på et spill som het "Leisure Suit Larry". Det var riktignok en utfordring å spille det da man måtte svare på en rekke spørsmål først for å bevise at man var over 18 år. Spørsmåla kunne dreie seg om saker som amerikanske byer eller gamle artister alá Elvis Presley og hadde fem svaralternativer. Etter mye prøving og feiling kom jeg som regel inn. Enklere ble det da den eldre søsteren min fortalte meg at jeg kun trengte å trykke CTRL og Z samtidig eller noe i den duren, for å komme inn. Som seksåring var jeg ikke så god i engelsk, så når jeg spilte gikk jeg som oftest rundt og spurte folk om de ville "fuck me". Uavhengig av hva de svarte lo jeg som tårene trillet hver gang. Dette var underholdning i lange baner for meg. Lite visste jeg at jeg kunne komme "videre" i spillet. Når jeg endelig gjorde det var jeg nesten i himmelen. Plutselig viste det seg at vi kunne hadde en liten del av spillet og at det derfor låste seg om man gikk inn i en taxi.
Et par-tre år gikk og plutselig en dag spurte søsteren min og jeg ville spleise på en Super Nintendo. Jeg begynte straks å hoppe og skrike av glede. Til tross for at jeg ikke ante hvordan jeg skulle betale for den. Økonomiske problemer kunne allikevel ikke ta fra meg lykkerusen jeg var i. Det viste seg etterpå at min søster og mine to foreldre hadde konspirert i at jeg skulle betale min del av SNES med mine "lørdagsgodtpenger" i flere uker fremover. Da dette kom som en overraskelse på meg ETTER at vi hadde kjøpt SNESen, ble jeg litt gretten, men min nye bestevenn (SNESen) visste hvordan man lindrer sorg.
På denne tiden var SNES et hyppig samtale i skolegården. Et av de mest populære spilla var selvsagt Zelda. Alle pratet om "mester-sverdet", og at det kunne skyte om man hadde "mange hjerter". Jeg var blant de første som runda spillet og fikk ofte imponere folk når jeg knerta Ganon med kun fire hjerter og ingen ekstra potions (tror det var noe slikt). Jeg ble nesten litt populær i et par dager på grunn av dette, bare nesten.
Historien om hvordan jeg skaffet meg Zelda er onsdagsfilm-materiale i seg selv: Jeg hadde ligget på sykehuset i nesten ei uke med kyssesyke. Iløpet av den perioden hadde slektninger og andre bekjente stukket innom med penger og godteri. Penger var svært eksotisk for meg da jeg verken hadde jobb eller ukepenger. Da jeg var blitt frisk og kjørte hjem fra sykehuset sammen med mamma og pappa, hadde jeg kun et mål for pengene mine. Jeg ville ha Zelda. Dette fortalte jeg fattern og han ringte øyeblikkelig (med en slik gedigen ryggsekk-telefon som kostet ca 30 tusen) en kompis hvis sønn hadde det spillet til salgs. Vi svingte innom dem på vei hjem og vips: Jeg var 300 kroner fattigere og Zelda A Link To The Past rikere.
Andre gleder jeg har hatt med SNESen må være perioden hvor jeg og Are (Blind Guardian her på forumet) runna Turtles In Time hver dag etter skolen. Hver dag på en ny vanskelighetsgrad. Senere samlet vi oss forran pcen som var plassert på soverommet til moren hans, hvor vi spilte Worms 2. Nesten hver gang laga vi oss et nytt lag med makker hvor vi kalte de forskjellige makkene for Lara Croft, Solid Snake eller James Bond. Herlig.
The End (jeg har hamra meg selv i tommelen i dag så å skrive er en fysisk belastning, orker ikke mer nå)
Haha, Amstrad. Hadde helt glemt ut den maskinen der. Det var faktisk mitt første møte med en pc selv. Hvis man tør å kalle det en PC. Jeg og søskenbarnet mitt (onkelen min sin Amstrad) pleide å spille et spill som het Beast. Grafikken var enestående Dvs, monstrene bestod av bokstaven "H" og du selv var "B" eller et eller annet i den duren, og man skulle da fange/skvise disse monstrene.
Og etter Amstrad kom da 8086'en, også kalt 286 av enkelte. Dette var en laptop som som hadde en meget avansert skjerm med fargetonene oransje og svart :ler: Jeg var bare 6 år eller no sånt da men allikevel så klarte vi å finne ut av hvordan operativsystemet DOS fungerte i grove trekk. Og gjett hva vi fant på harddisken ? Leisure Suite Larry 1, the one and only! Dette var saker, vi kunne drikke øl i baren, ha sex med en hore og få AIDS etc. Dette fant da onkelen min ut av og han prøvde da å gjemme vekk spillet. Katalogen renamet han til C
SOAP og executable filen ble da kalt for asdf.exe, vi fant ut av det allikevel og snek oss til å spille Larry som ofte som mulig. Spillet hadde da en kopibeskyttelse som man trengte orginal manualen til, noe vi selfølgelig ikke hadde (warezape :ler
. Det gikk ut på masse voksen type spørsmål som vi hadde ikke anelse om. Vi gjetta oss frem og til slutt kom vi inn. Etter hvert så huska vi da svarene.
1337 H4X0R i en alder av 6 hehe.. Den som kunne dra tilbake i en tidsmaskin sier jeg bare..
Dvs, monstrene bestod av bokstaven "H" og du selv var "B" eller et eller annet i den duren, og man skulle da fange/skvise disse monstrene.Og etter Amstrad kom da 8086'en, også kalt 286 av enkelte. Dette var en laptop som som hadde en meget avansert skjerm med fargetonene oransje og svart :ler: Jeg var bare 6 år eller no sånt da men allikevel så klarte vi å finne ut av hvordan operativsystemet DOS fungerte i grove trekk. Og gjett hva vi fant på harddisken ? Leisure Suite Larry 1, the one and only! Dette var saker, vi kunne drikke øl i baren, ha sex med en hore og få AIDS etc. Dette fant da onkelen min ut av og han prøvde da å gjemme vekk spillet. Katalogen renamet han til C
SOAP og executable filen ble da kalt for asdf.exe, vi fant ut av det allikevel og snek oss til å spille Larry som ofte som mulig. Spillet hadde da en kopibeskyttelse som man trengte orginal manualen til, noe vi selfølgelig ikke hadde (warezape :ler. Det gikk ut på masse voksen type spørsmål som vi hadde ikke anelse om. Vi gjetta oss frem og til slutt kom vi inn. Etter hvert så huska vi da svarene.1337 H4X0R i en alder av 6
hehe.. Den som kunne dra tilbake i en tidsmaskin sier jeg bare..
Hoho. Det der minner meg om da jeg og kameratene mine samlet oss for å spille Worms (det første spillet, var vel det), og oppkalte markene etter lærerne på skolen. :ler: Vi hadde tilnavn på dem som Deathbreath og Sauen, og ingenting var morsommere enn å sprenge en av dem til himmels med et velrettet bazookaskudd.
PC-spill var hete saker på den tiden i min vennegjeng. Jeg hadde stor glede av Theme Hospital, husker jeg, og andre storspilll var Red Alert og selvsagt Quake og Quake 2. Da jeg kjøpte N64 ble det sett på som et svik og begynnelsen på slutten på vennskapet. Jepp, vennskapet tok slutt og TV-spill var én av grunnene. Husker de utallige diskusjonene om hvilket spill som var best av Goldeneye og Quake 2. Forskjellen på spillbladene PC Gamer og PC Player (hvis det sier dere noe) var også nok til å skape diskusjoner og uenighet i vår vennegjeng. Jada.
Det der minner meg om da jeg og kameratene mine samlet oss for å spille Worms (det første spillet, var vel det), og oppkalte markene etter lærerne på skolen. :ler: Vi hadde tilnavn på dem som Deathbreath og Sauen, og ingenting var morsommere enn å sprenge en av dem til himmels med et velrettet bazookaskudd.PC-spill var hete saker på den tiden i min vennegjeng. Jeg hadde stor glede av Theme Hospital, husker jeg, og andre storspilll var Red Alert og selvsagt Quake og Quake 2. Da jeg kjøpte N64 ble det sett på som et svik og begynnelsen på slutten på vennskapet. Jepp, vennskapet tok slutt og TV-spill var én av grunnene. Husker de utallige diskusjonene om hvilket spill som var best av Goldeneye og Quake 2. Forskjellen på spillbladene PC Gamer og PC Player (hvis det sier dere noe) var også nok til å skape diskusjoner og uenighet i vår vennegjeng. Jada.
Mitt første spillrelaterte minne tror jeg må være en arkadeversjon av Outrun når jeg var rundt 6 år. Omtrent på samme tid hadde fetteren min en Amiga med bl.a. Lotus: Turbo Challenge. Mitt første møte med en spillkonsoll tror jeg var med nabojentas NES og Super Mario Bros. i 1991. Året etter fikk jeg en NES selv til bursdagen min. Det var store saker! Etterhvert fikk jeg også resten av Mario-serien samt Tom & Jerry og smått legendariske Duck Hunt med Zapper (pistolen). Jeg satt bare en halvmeter fra TV-skjermen for å gjøre det best mulig...
Husker det var krangler i skolegården om hva som var best av Nintendo, Amiga og PC. Mitt første spillblad var Nintendo-Magasinet hvor man utrolig nok kunne lese om kommende spill og konsoller (Ultra 64!) og ikke minst koder og tricks til spill. Først i ettertid jeg har innsett at bladet var den reneste reklamemateriellet fra Unsaco/Nintendo...
Da jeg var 13 fikk vi endelig PC hjemme (Pentium 75!). Spill som Doom, Duke Nukem 3D, Lemmings og Worms ble raskt populære. Navnegivingen på lagspillerne i Worms var jo halve moroa...
Forslag til ukens tema:
Nå som vi har snakket om fortiden, hadde det vært interessant å tenke litt framover også. Framtidsvisjoner altså. F.eks. hvordan er spill og spillindustrien om 10-20 år? VR? Hologram-spill? AI? Sony og EA fortsatt dominerende? Hvordan blir FIFA 2018 eller Final Fantasy XXXIV? Tror det kan bli mye interessante spekulasjoner rundt det...
Husker det var krangler i skolegården om hva som var best av Nintendo, Amiga og PC. Mitt første spillblad var Nintendo-Magasinet hvor man utrolig nok kunne lese om kommende spill og konsoller (Ultra 64!) og ikke minst koder og tricks til spill. Først i ettertid jeg har innsett at bladet var den reneste reklamemateriellet fra Unsaco/Nintendo...
Da jeg var 13 fikk vi endelig PC hjemme (Pentium 75!). Spill som Doom, Duke Nukem 3D, Lemmings og Worms ble raskt populære. Navnegivingen på lagspillerne i Worms var jo halve moroa...
Forslag til ukens tema:
Nå som vi har snakket om fortiden, hadde det vært interessant å tenke litt framover også. Framtidsvisjoner altså. F.eks. hvordan er spill og spillindustrien om 10-20 år? VR? Hologram-spill? AI? Sony og EA fortsatt dominerende? Hvordan blir FIFA 2018 eller Final Fantasy XXXIV? Tror det kan bli mye interessante spekulasjoner rundt det...
Opprinnelig skrevet av WiKKiDCLOWN@13.06.2005, 00.35
Haha, Amstrad. Hadde helt glemt ut den maskinen der. Det var faktisk mitt første møte med en pc selv. Hvis man tør å kalle det en PC. Jeg og søskenbarnet mitt (onkelen min sin Amstrad) pleide å spille et spill som het Beast. Grafikken var enestående Dvs, monstrene bestod av bokstaven "H" og du selv var "B" eller et eller annet i den duren, og man skulle da fange/skvise disse monstrene.
Haha, Amstrad. Hadde helt glemt ut den maskinen der. Det var faktisk mitt første møte med en pc selv. Hvis man tør å kalle det en PC. Jeg og søskenbarnet mitt (onkelen min sin Amstrad) pleide å spille et spill som het Beast. Grafikken var enestående
Dvs, monstrene bestod av bokstaven "H" og du selv var "B" eller et eller annet i den duren, og man skulle da fange/skvise disse monstrene.232485
Ellers vil jeg legge til Tomb Raider som en klar favoritt i de tidlige PSX-dager. Husker at jeg alltid ble livredd når jeg kom til T-Rex'en og klarte såvidt å holde på kontrollen så redd jeg var. Lignende sjokk-effekt hadde krokodillene. Spesielt når jeg var nede i vannet sammen med dem. *grøss*
Haha, ja. Det stod sikkert hvordan man skulle gjøre det i manualen, men vi kjøpte spillet brukt så den fulgte ikke med. Det var noe om at man måtte løpe mot det hullet mens man holdt inn en bestemt knapp (tror det var Y-knappen) slik at duden skulle hoppe bort til en kant og klatre opp.
Jeg kjøpte etterfølgeren, Fade To Black, til PSX på Spidern for noen måneder siden. Kosta ikke mer enn femti schpenn. Det var litt stilig, og jeg kan tenke meg at det var skikkelig «WOW!»-saker med én gang det kom. Dessverre er det ikke så tøft den dag idag. Overgangen fra 2D til 3D var greit nok utført, men kontrollen var stiv og kjip. Jeg gadd bare å spille til tredje brett.
Jeg kjøpte etterfølgeren, Fade To Black, til PSX på Spidern for noen måneder siden. Kosta ikke mer enn femti schpenn. Det var litt stilig, og jeg kan tenke meg at det var skikkelig «WOW!»-saker med én gang det kom. Dessverre er det ikke så tøft den dag idag. Overgangen fra 2D til 3D var greit nok utført, men kontrollen var stiv og kjip. Jeg gadd bare å spille til tredje brett.
Ohhh!! Minnene kvikkner til når jeg leser dette emnet.
Husker godt at hydro texaco (skrives det slik?) hadde en eller annen konkurranselapp hvor man kunne vinne en SNES hvis man deltok. Men av en eller annen grunn så trodde kameraten min at man måtte betale 100kr hvis man vant SNES-en, og dermed trodde jeg det samme og deltok ikke i konkurransen (100kr = 5 uker uten godterier, noe som var svært surt å miste i den alderen).
Husker også godt at jeg spilte mye paper boy hos en venninne i barndommen, og at man måtte ha Zelda-kassetten i NES-en for å kunne spille videre på saven sin. Jeg tror at alle visste om nintendo og vet at alle vennene mine var i besittelse av en konsoll.
Tror jeg har et bilde av meg liggende her hjemme hvor jeg sitter og humrer (i en bursdag til en kamerat, var selv 6-7år) mens jeg spiller alladin og nesa renner som fy. Utallige timer har jeg kost meg forran TV-en i barndommen, og prøvd alle tenkelige spill.
Husker også Bart VS the world og det andre Bart-spillet hvor man skulle redde verden fra aliens, kom aldri lengre en til tredje bane på sistnevnte spill, mens Bart VS the world runnet jeg, tja, 100 ganger for å ta litt hardt i.
Jeg vet ikke helt om dette er en konkurranse-tråd, i tilfellet så har jeg skrevet alt for rotete (og svart 2 ganger, men det har flere her gjort, så jeg antar at det går greit). *sjekke første post*
Edit: dette var ikke en konkurranse nei. Støtter Kiliks forslag om neste ukens tema, da.
Husker godt at hydro texaco (skrives det slik?) hadde en eller annen konkurranselapp hvor man kunne vinne en SNES hvis man deltok. Men av en eller annen grunn så trodde kameraten min at man måtte betale 100kr hvis man vant SNES-en, og dermed trodde jeg det samme og deltok ikke i konkurransen (100kr = 5 uker uten godterier, noe som var svært surt å miste i den alderen).
Husker også godt at jeg spilte mye paper boy hos en venninne i barndommen, og at man måtte ha Zelda-kassetten i NES-en for å kunne spille videre på saven sin. Jeg tror at alle visste om nintendo og vet at alle vennene mine var i besittelse av en konsoll.
Tror jeg har et bilde av meg liggende her hjemme hvor jeg sitter og humrer (i en bursdag til en kamerat, var selv 6-7år) mens jeg spiller alladin og nesa renner som fy. Utallige timer har jeg kost meg forran TV-en i barndommen, og prøvd alle tenkelige spill.
Husker også Bart VS the world og det andre Bart-spillet hvor man skulle redde verden fra aliens, kom aldri lengre en til tredje bane på sistnevnte spill, mens Bart VS the world runnet jeg, tja, 100 ganger for å ta litt hardt i.
Jeg vet ikke helt om dette er en konkurranse-tråd, i tilfellet så har jeg skrevet alt for rotete (og svart 2 ganger, men det har flere her gjort, så jeg antar at det går greit). *sjekke første post*
Edit: dette var ikke en konkurranse nei. Støtter Kiliks forslag om neste ukens tema, da.
Utallige timer med Zelda på gølvet hos en kamerat av meg.
Og på "Mediazone" i bogstadveien hvor jeg og bruttern spillte Tekken i seks timer før vi ble kasta ut. (Or so the story goes). Første gang jeg så Star Craft var ganske stort. Grafikken og lyseffektene og alle unitsene på skjermen samtidig var overvelmende. Og så spillte jeg mye Game Boy.
Og på "Mediazone" i bogstadveien hvor jeg og bruttern spillte Tekken i seks timer før vi ble kasta ut. (Or so the story goes). Første gang jeg så Star Craft var ganske stort. Grafikken og lyseffektene og alle unitsene på skjermen samtidig var overvelmende. Og så spillte jeg mye Game Boy.
D
Øhm. Største følelse av fullføring av (jeg hater denne setningen) jeg kan huske akkurat nå fikk jeg når jeg fullførte Jak II en liten stund etter det kom ut. Jeg er ikke sææærlig flink i spill generelt sett (noen ganger lurer jeg faktisk på hvorfor faen jeg gjør det, siden jeg er elendig på nesten alle spill jeg prøver meg på), men etter litt under en ukes intens hardcore-badass-eplenektar-spilling så knakk jeg jævelen. Spillet hadde noen mildt sagt fantastisk frustrerende sekvenser, som f.eks oppdraget hvor man måtte skyte seg ut av sump-området mot ca. 500 politibetjenter, eller et par av bossene. Jeg husker jeg var så utrolig tilfreds når jeg endelig fullførte det.
Klart, jeg mener ikke at det var bortkastet tid - ikke på langt nær. Spillet er fortsatt et av, om ikke det beste, plattformspillene jeg har prøvd noensinne. Spillet var egentlig utrolig spennende design-messig, og plottet var temmelig kult. Syntes ihvertfall jeg.
På pallen er uansett Metal Gear Solid til PS1, og Mashed til Xbox. Makan til urettferdig men åh-så-jævla-tilfredstillende-å-slå-AI skal man lete lenge etter.
Klart, jeg mener ikke at det var bortkastet tid - ikke på langt nær. Spillet er fortsatt et av, om ikke det beste, plattformspillene jeg har prøvd noensinne. Spillet var egentlig utrolig spennende design-messig, og plottet var temmelig kult. Syntes ihvertfall jeg.
På pallen er uansett Metal Gear Solid til PS1, og Mashed til Xbox. Makan til urettferdig men åh-så-jævla-tilfredstillende-å-slå-AI skal man lete lenge etter.
Husker hvor stolt jeg følte meg den gangen jeg fullførte Spyro The Dragon 2, på Playstation. Var vel ett av de første spillene jeg faktisk spillte igjennom på svært kort tid.
Ellers var det å fullføre FFIX og FFVII store øyeblikk.
Og selvfølgelig første gang jeg sloss og faktisk vant mot en Horde i WoW, var vel kun lv. 17-18 selv, og sloss mot en undead rouge. Fikk dog litt hjelp til healing, men å slå en ud rouge som var 5-6 lv. høyere var ganske så gøy.
Ah, og selvfølgelig, litt lengre tilbake i tid, alle stundene da jeg slo Robotnik (?) i Sonice The Headghog! Herlig.
Ellers var det å fullføre FFIX og FFVII store øyeblikk.
Og selvfølgelig første gang jeg sloss og faktisk vant mot en Horde i WoW, var vel kun lv. 17-18 selv, og sloss mot en undead rouge. Fikk dog litt hjelp til healing, men å slå en ud rouge som var 5-6 lv. høyere var ganske så gøy.
Ah, og selvfølgelig, litt lengre tilbake i tid, alle stundene da jeg slo Robotnik (?) i Sonice The Headghog! Herlig.