Så, joda, da har man spilt med to av seks mulige jenter (tar meg litt tid for å kunne grunne litt imellom segmenter, viser seg at det er kurant). Noen gameplaymessige tanker følger.
For det første: Spillet fungerer ikke bra. Grunnen til det er at kontrollsystemet ikke leverer varene. Kontrollene er veldig enkle (piler, mustast eller stikke for å gå, hold inne en knapp for å løpe, slipp alle knapper for å utføre en handling med noe du er i nærheten av), meeeen det er så jævla tregt å gå, og clippingfeil gjør at du plutselig stopper opp selv om det ikke er noe du kan kræsje i foran deg. "Jammen så løp da hvis det går så tregt" sier du kanskje, men... vel. Hver gang du løper flytter kamerafokus seg oppover og bakover, slik at du ser ovenfra og ned på ei jente som løper vekk fra kameraet. I tillegg blir alt mørkere og mer forvrengt. Resultatet blir at man må veksle mellom å gå og løpe hele tida, for å kunne bevege seg noenlunde kjapt og å kunne se hvor man går hen. Kronglete og meningsløst.
Rundt omkring i skogen er det mange forskjellige ting og steder du kan oppdage og utføre noen handlinger med, avhengig av hvilken jente du styrer. Dette består bare stort sett av at jenta legger eller setter seg ned, eller plukker opp noe, og kommer med noen betraktninger omkring det hun akkurat har gjort. Tingene du plukker opp har ingen hensikt bortsett fra å låse opp "spesielle rom" seinere i spillet, som heller ikke har noen hensikt. Meningsløst. Dessuten finnes det til sammen 144 blomster du kan samle, og av og til dukker det opp en markør på skjermen som viser vei til et nytt sted når du plukker opp en blomst. Kjekt for å komme seg videre i spillet, men seriøst, 144? Gidder aldri samle alle de, ikke når det er så tregt å komme seg rundt.
Uansett, det blir verre. Meninga med spillet er å finne bestemors hus, og når du til slutt finner det, er det faen ikke noen bestemor der engang, bare masse tomme rom med sære visuelle effekter som iallfall sier meg null og niks. Til slutt dør jenta di og så er du tilbake til rommet hvor du kan velge ei ny jente og gå gjennom hele rælet en gang til. Nei takk!
Grafikken er bra da.
[1/10]
:gnoh:
Gidder ikke spoilermarkere resten, så ikke les hvis du ikke har spilt litt, eller hvis du bryr deg om The Path og har tenkt å teste det en gang.
Eventyret om Rødhette er gammalt som alle haugene, og definitivt en del av det felles vestlige kulturelle grunnlaget. Hvis du på en eller annen måte har klart å unngå å høre eller lese det i løpet av oppveksten (bodd i ei hule? Oppdratt av marsboere?) kan det være verdt å lese litt om bakgrunnen for de ulike versjonene før du spiller. Kort fortalt så ble eventyret tidligere brukt som advarsel for unge jenter mot faren ved å omgås fremmede menn; ulven er en klar metafor for voldtekts- eller drapsmann. Akkurat dette motivet vil jeg påstå står sentralt i The Path, iallfall så langt (har bare spilt med to jenter, som nevnt).
Uansett, spillet begynner med at jenta du velger står på stien, akkurat i skillet mellom byen og skogen. Det første motivet er av den lyseblå bysilhuetten som gradvis toner ut inntil bildet av skogen og grusveien innover står igjen. Du får to instrukser: Finn bestemors hus, og ikke gå vekk fra stien. Så klart handler spillet om å trosse den siste instruksen, og utforske skogen.
Det første trikset The Path dro som jeg virkelig la merke til, er at ettersom du rusler rundt i skogen blir stien borte og stedene du finner bytter plass. Det vil si, jeg kan ikke slå fast at dette skjer, men jeg har såpass god retningssans at jeg mener jeg klarer å skjønne at dette foregår. Så klart et veldig tydelig triks; du skal gå deg vill. Du har et kart, men dette dukker bare opp for hver hundrede meter du går, og viser ingenting annet enn veien du har tatt så langt og hvor du er. Det går veldig klart fram av kartet at når du går ut av den ene siden av skogen, kommer du til den andre siden. At dette er såpass tydelig peker på at skogen ikke tilhører virkeligheten, eller iallfall ikke den samme virkeligheten som spilleren kjenner. Rundt omkring finner man forskjellige steder og ting (som nevnt) som stort sett havner i en av to kategorier: Innbydende og spennende steder (jeg har funnet en blomstereng og en leirplass blant annet), eller steder som virker fremmedgjørende, illevarslende eller malplasserte (en ødelagt lenestol, et rustent badekar, en gammel bil, en kirkegård, en ruin full av tomhylser). Hver gang du interagerer med en slik ting gjør jenta di ett eller annet og kommer med en betraktning; de to jeg har spilt med var ganske unge, og kommentarene deres pekte på henholdsvis ei selvsikker og uredd, og ei veldig naiv og drømmende jente. Felles for begge var at de var veldig selvsentrerte; det var ingenting som pekte på at noe kunne være farlig eller uforståelig for dem.
Uansett, hovedgreia jeg har lagt merke til er at det later som om det ikke er noen vei fram til bestemors hus uten at man møter Ulven. "Ulven" ser ut til å være en veldig forskjellig skikkelse avhengig av hvem du spiller med; førstejenta møtte ei jente i rød kjole som viste seg å være varjen, andrejenta rodde ut på et tåkelagt tjern hvor en svevende mannsskikkelse innhyllet i tåke var utrydningstruet rovdyr. Hvert ulvemøte tok form som en kort sekvens hvor de to partene møttes, og så tonet spillet til svart før jeg hørte lyden av regn, og jenta mi våknet på en mørk, regnfull sti rett foran bestemors hus. Siste biten av første del var i begge tilfeller at jenta reiste seg opp og stabbet sakte mot porten og inn i huset. Selve huset var i begge tilfeller en lineær reise gjennom surrealistiske og disharmoniske rom, før døden inntraff.
Høm. Den første ulven var bare en lekekamerat, ei annen jente som stupte kråke i ei blomstereng sammen med hun jeg styrte; en typisk barndomsaktivitet. Den andre - litt eldre - jenta møtte en mannlig, gåtefull skikkelse; muligens et seksuelt motiv og dermed muligens noe som hører voksenlivet til. Uansett ser jeg det slik at overgangen mellom skogen og bestemors hus speiler overgangen mellom barn og voksen; dermed må reisen gjennom huset være voksenlivet man gjennomlever før man dør. Hvert tilfelle var ganske symbolmettet, men likevel vanskelig å tolke. Sier spillet at livet er en reise fra en mystisk men håndterlig barndom, via en uunngåelig overgang til et kaotisk, uhåndterlig og uforståelig voksenliv? Det... kan jo hende. Jeg vet ikke om slutten blir annerledes hvis man bare går rett framover på stien og finner huset med en gang (eller om det i det hele tatt går an), men jeg mistenker at den ikke blir det. Kanskje peker spillet på at i den store sammenhengen spiller ikke individets egne betraktninger, personlighet eller erfaringer noen rolle overhodet? Eller kanskje moralen bare er at hvis man kjøper belgiske spill så blir man deppa? Kanskje det, og kanskje ikke, uansett så er The Path noe jeg ikke angrer på at jeg kjøpte og har spilt litt. Har faktisk tenkt å spille gjennom hele smæla også, så vi får se. Så langt har iallfall The Path gitt meg mer å tenke på enn omtrent alle andre spill jeg har spilt noensinne, så det er vanskelig å la være å anbefale det. Fiiiine spillet.
Edit: Jeg er ræva på navn, men ser av bildet til Lodin at jeg spilte med Ginger første gang og Rose andre gang. Så veit dere det.
