Veldig lett å glemme noe og jeg har ikke spilt alt jeg vil spille fra forrige tiår, but here we go. Prøver meg ikke på noen "rimelig" eller "intersubjektiv" liste, men bare skriver de spillene jeg kommer på som gjorde mest inntrykk på meg.
Nier (2010) - Et dårlig spill etter normale kriterier, men det bare noe med den spesielle, såre følelsen det lager som traff meg veldig. Det er et stygt, rart spill om stygge, rare mennesker i en stygg og rar verden. Men kanskje klarer man likevel gjøre noe godt.
Detroit: Become Human - Selv om manuset kunne vært bedre, så er det veldig få ting som engasjerer meg like mye som Quantic Dream-spill. Det at jeg får påvirke historien gjør at alt som skjer føles veldig sterkt. Og synes helt klart Detroit er det beste hittil.
Vanquish - Det er en cover-shooter, men du har liksom jetpack-støvler og bullet time!!! Alle andre actionspill er kjedelige etterpå.
Deus Ex: Human Revolution - Husker ikke sånn kjempemasse av dette, annet enn at jeg hadde det skikkelig gøy. Det er et snikerollespill med en superdetaljert, stemningsfull cyberpunk-verden. Og når du tror spillet dessverre er slutt så bare fortsetter det og fortsetter.
Final Fantasy XIII: Lightning's Return - Hadde aldri gjettet at dette skulle bli mitt favoritt Final Fantasy-spill fra 2010-årene, men det ble det. Du styrer Lightning alene i en melankolsk åpen verden som minner litt om Final Fantasy VII. Er drøssevis av sidequests og et tidsbasert system i duren av Majora's Mask med et av de morsomste kampsystemene Square har laget og en fullstendig uforståelig historie. 11/10.
The Last of Us - Var ganske deppa i 2013/2014 så brukte mesteparten av min første gjennomgang på å klage. Men i lengden merker jeg at det gjorde ganske sterkt inntrykk på meg og da jeg spilte gjennom det igjen satt alt. Stiller meg bak at dette var et skikkelig stort øyeblikk for spill. Det er en sjokkerende godt skrevet fortelling, som ikke hadde blitt det samme i et annet medium, om de virkelig store spørsmålene.
Life is Strange - Et fargerikt, varmt, følelsesdrevet tenåringsdrama med et hovedsakelig kvinnelig cast i spillform. Am I dreaming? Oh, the dream is over. Håper flere utviklere prøver seg i denne retningen, det er jo oppriktig talt veldig begrenset hva det lages spill om og det var tydeligvis et stort publikum for dette. Jeg likte det i hvert fall utrolig godt og er fortsatt skuffet over at sesong 2 gikk i en helt annen retning.
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain - Tror dette for meg lett har det morsomste gameplayet ever. Du løser alt akkurat sånn som du vil og i bakgrunnen er det masse RPG-systemer å holde på med i langtidsperspektivet. Spilte det i 200 timer og ønsker meg egentlig mer. Likte også historien som jeg synes er en av de bedre Kojima har fortalt siden MGS3. Less is sometimes more. Honorable mention: Breath of the Wild.
The Witcher 3: Wild Hunt - Dette er nesten litt sånn på vippen fordi kampsystemet egentlig er glorified QTE og fordi skrivingen ikke alltid er like jevn. Men dette er helt klart det objektivt beste RPG-et dette tiåret. Helt utrolig spenn og detaljerikdom.
Deadly Premonition - Dette var da den Twin Peaks-simulatoren hvor du free roamer en amerikansk småby i realistisk størrelse med en bil som kjører rundt i realistisk fart med tidenes mest forferdelige kart. Og så bytter det f. eks. brått sjanger til survival horror. Altså etter å ha fullført spillet, så er det jo bare tull. Men det ligner virkelig ikke på noe annet og det var en skikkelig minneverdig trip å komme seg gjennom.
Dark Souls/Sekiro - Liker den mer fargerike verdenen i Sekiro og vriene det gjør på formelen best, men samtidig så var Dark Souls det første spillet som fikk dette helt til. Det var kanskje også det mest inspirerte med de mest minneverdige detaljene og øyeblikkene.
Persona 5 - Enda et spill jeg egentlig skulle ønske aldri endte selv om det er sånn 100 timer. Vanligvis når jeg spiller JRPG-er må jeg høre på podcasts og lignende. Måtte nesten aldri det med Persona 5 fordi dungeon crawlingen bare er så smidig og engasjerende. Kombinert med et utrolig pent og sjarmerende univers, fullt med egenartede minneverdige figurer, og en skikkelig sprø historie med brodd så var dette bliss.
The Last Guardian - Tiårets mest undervurderte spill imo. AI-kompanjongen din, som er et enormt kjempedyr, vil jeg påstå ligger laaaangt foran det resten av spillbransjen prøver på av teknologi og design. Og det er et skikkelig vakkert spill som rørte meg veldig.