Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Litt trekk for at singleplayeren er ekstremt kort, men det har også en endless mode, så her er det absolutt muligheter for mye underholdning for hele familien.
Joda, tok meg en runde med Blaster Master: Overkjørt, og det var ganske koselige greier. God, gammeldags pew-pew ispedd utforsking metroidvania-style, så om man ikke er mettet på den sorten etter Shadow Complex så er det bare å tute på. Dessverre går dette i samme fella som en god del andre wii-warespill, og lar være å støtte alternative kontrollopsett (les: GC-kontroll). I Mega Man 9 var det forsåvidt levelig (selv om jeg hadde investert i NES-adapter i den forbindelse, og ble rimelig butthørt), men her... Altså, dere vet B-knappen på Wiimoten? Ja, den ja. Den er ikke spesielt komfortabel å bruke mens man holder Wiimoten horisontalt, og det er en knapp som er rimelig essensiell i top-down brettene. Spesielt under bosskamper. En liten mini-raeg her som lett kunne vært unngått, for det blir bare for dumt når jeg sitter her med flere forskjellige, hel-digitale kontroller som alle hadde gjort jobben bedre.
Edit: jo, og at spillet bare plutselig hiver deg inn i en bosskamp laaangt unna nærmeste lagringspunkt er bare kjipt.
Edit: jo, og at spillet bare plutselig hiver deg inn i en bosskamp laaangt unna nærmeste lagringspunkt er bare kjipt.
Jeg har kastet bort tiden min på å utforske PS3-ens muligheter for å laste ned demoer og såntnoe. Spilte:
Aliens vs. Predator flerspiller: Jeg spilte infanterist, og det var ikke all verden. AvP er en tøff franchise for enspiller, men i flerspiller føler jeg merkevaren blir litt gjort til skamme. En alien, i følge de fire filmene jeg har et kjærlig forhold til, er en fæl, fæl, fæl sak, mens her føles de nødvendigvis som kanonføde. Arenaen var også stylet uten videre eleganse; litt Doom 3 møter Giger, bare med mindre visuell interesse. Jeg ble betraktelig mer adrenalinkåt av 1999-AvP, som er ute på Steam nå og som fortsatt er et ganske interessant stykke spilldesign.
Mini Ninjas, som jeg ikke har videre til overs for. Animasjonen er ofte artig, og konseptet svinger det av, men stereotypene er litt for enkle, grafikken litt for halvferdig, og spillet generelt ikke spesielt spennende. Barnespill antar ofte at barn er litt tjukke i huet og bare kan gå én vei. Det hadde vært OK hvis selve spillsituasjonene var litt mer spenstige, men ut fra demoen å dømme er ikke det tilfelle. Gi barna Wind Waker i stedet.
Savage Moon, et tower defense-spill uten særlig sjarm, men med tidvis brukbar grensesnittdesign. Jeg får imidlertid mye ny respekt for Plants vs. Zombies av å spille slike gjennomgeneriske alternativer.
Polar Panic, en sokoban-offshoot med utydelig grafikk og søte isbjørner. Meh.
Ting jeg kjøpte:
Trine: Jeg har vært skeptisk til dette lenge, og jeg er fortsatt skeptisk. Spillet tror tilsynealtende at fargede lyskilder = kunstregi, manuset er umorsomt og gameplayet er fysikkdrevet på den knotete måten. Jeg kan se at det går an å ha det morsomt med spillet, siden løsningsrommet er åpent og tillater deg å eksperimentere, men så langt har jeg ikke hatt det det spor moro. En ålreit ide med en utilpasset fysikkmotor og en ordentlig, ordentlig døv fantasysetting.
Linger in Shadows: Hadde ikke hørt nevneverdig om dette, men jeg har kost meg så langt. Det er ikke et spill, men en demoscene-sak med tøff visuell design og en rekke hemmeligheter man kan oppdage underveis. Veldig, veldig verdt 25 kroner eller hva det var.
Flower: Elsker dette. Et plattformspill uten plattformer, som tar Super Mario 64 sin flyvehatt mye, mye lenger og ender opp som noe jeg kunne tenke meg å spille på nytt og på nytt helt uavhengig av alle spillets mål. Avslappende og trollbindende.
Jeg spiller også Wipeout HD, som i likhet med mange av spillene i serien er en veldig kapabel framtidsracer. Vanskelighetsgraden er en tanke ujevn i den forstand at noen av elite-gullmedaljene kommer lett mens andre er slit å få tak i, men pluss for at spillet er vanskelig fra første stund hvis du vil at det skal være det, pluss for en innmari deilig kjøremodell og pluss for Zone-modusen, som fortsatt er noe av det smarteste jeg har sett i racingspill. Spillet er litt generisk stilsatt, og musikken gjør ikke noe særlig for meg, men selve kjøringen er fortsatt av et sånt kaliber at de fleste andre framtidsracere virker som intellektfornærmelser. Våpnene i spillet er fortsatt en kilde til frustrasjon, men jeg ser jo at racingen ville føltes mindre spenstig uten, så jeg vet ikke helt hvordan problemet burde vært løst. 8/10.
På DSiWare foregår det ting og tang. Jeg har Reflect Missile, som er en ordentlig tøff blanding av Breakout/Arkanoid og Peggle, og Picopict, som er en fullstendig essensiell puzzler med retrostil og ballehard vanskelighetsgrad. Hvis du har DSi kjøper du begge, men kjøp Picopict først. Ikke kjøp Asphalt 4, det er av en eller annen grunn mer råttent enn Asphalt Urban GT, som jeg anmeldte back in the day (og nok var litt for snill med).
I går rundet jeg dessuten, endelig, hold dere fast, The Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Det fikk dermed æren av å være det andre Zelda-spillet jeg faktisk har rundet (det første var Wind Waker). Jeg var svært fornøyd med både oppbygningen mot slutten, sluttkampene, og historien (!) -- alt sammen var upretensiøst, effektivt og trivelig, og i motsetning til eksempelvis Minish Cap unngikk heldigvis Phantom Hourglass å skru vanskelighetsgraden gjennom taket sånn helt plutselig på siste drott. Jeg skulle ønske at det var en PH+-modus eller noe sånt, det er jo et samlespill, men egentlig er jeg glad jeg slipper å føle på at jeg burde samle resten av krystallene. Spillet som helhet kunne godt vært kortere og strammere, det overrasket meg med å faktisk være lengre enn Wind Waker -- tror jeg brukte ca 30 timer. Dessuten er verdenen fortsatt veldig oppdelt, og man føler til en viss grad at man utforsker under Nintendos strenge taktstokk, spesielt de første fem-seks timene. Jeg ville med andre ord satt pris på litt mer Demon's Souls (eller for å være mer relevant; litt mer Adventure of Link) i neste Zelda, men bortsett fra det er det vanskelig å kritisere Phantom Hourglass for så mye. Trekk for ensformig musikk, pluss for det meste annet. Og jeg skjønner ikke helt hylekoret rundt havkongetempelet, jeg likte hvordan Nintendo bygget inn bittelittegranne speedrunkultur i et spill som ellers er svært bedagelig. 8/10.
Ja, og så spiller jeg naturligvis Demon's Souls. Det er veldig, veldig stabilt, og sammenlikningen noen gjorde med Dragon Age litt lenger opp her er bare vås. De er hverandres rake motsetning hva gjelder tydelig kommunikasjon av spillsystemer og risk/reward-strukturer.
Aliens vs. Predator flerspiller: Jeg spilte infanterist, og det var ikke all verden. AvP er en tøff franchise for enspiller, men i flerspiller føler jeg merkevaren blir litt gjort til skamme. En alien, i følge de fire filmene jeg har et kjærlig forhold til, er en fæl, fæl, fæl sak, mens her føles de nødvendigvis som kanonføde. Arenaen var også stylet uten videre eleganse; litt Doom 3 møter Giger, bare med mindre visuell interesse. Jeg ble betraktelig mer adrenalinkåt av 1999-AvP, som er ute på Steam nå og som fortsatt er et ganske interessant stykke spilldesign.
Mini Ninjas, som jeg ikke har videre til overs for. Animasjonen er ofte artig, og konseptet svinger det av, men stereotypene er litt for enkle, grafikken litt for halvferdig, og spillet generelt ikke spesielt spennende. Barnespill antar ofte at barn er litt tjukke i huet og bare kan gå én vei. Det hadde vært OK hvis selve spillsituasjonene var litt mer spenstige, men ut fra demoen å dømme er ikke det tilfelle. Gi barna Wind Waker i stedet.
Savage Moon, et tower defense-spill uten særlig sjarm, men med tidvis brukbar grensesnittdesign. Jeg får imidlertid mye ny respekt for Plants vs. Zombies av å spille slike gjennomgeneriske alternativer.
Polar Panic, en sokoban-offshoot med utydelig grafikk og søte isbjørner. Meh.
Ting jeg kjøpte:
Trine: Jeg har vært skeptisk til dette lenge, og jeg er fortsatt skeptisk. Spillet tror tilsynealtende at fargede lyskilder = kunstregi, manuset er umorsomt og gameplayet er fysikkdrevet på den knotete måten. Jeg kan se at det går an å ha det morsomt med spillet, siden løsningsrommet er åpent og tillater deg å eksperimentere, men så langt har jeg ikke hatt det det spor moro. En ålreit ide med en utilpasset fysikkmotor og en ordentlig, ordentlig døv fantasysetting.
Linger in Shadows: Hadde ikke hørt nevneverdig om dette, men jeg har kost meg så langt. Det er ikke et spill, men en demoscene-sak med tøff visuell design og en rekke hemmeligheter man kan oppdage underveis. Veldig, veldig verdt 25 kroner eller hva det var.
Flower: Elsker dette. Et plattformspill uten plattformer, som tar Super Mario 64 sin flyvehatt mye, mye lenger og ender opp som noe jeg kunne tenke meg å spille på nytt og på nytt helt uavhengig av alle spillets mål. Avslappende og trollbindende.
Jeg spiller også Wipeout HD, som i likhet med mange av spillene i serien er en veldig kapabel framtidsracer. Vanskelighetsgraden er en tanke ujevn i den forstand at noen av elite-gullmedaljene kommer lett mens andre er slit å få tak i, men pluss for at spillet er vanskelig fra første stund hvis du vil at det skal være det, pluss for en innmari deilig kjøremodell og pluss for Zone-modusen, som fortsatt er noe av det smarteste jeg har sett i racingspill. Spillet er litt generisk stilsatt, og musikken gjør ikke noe særlig for meg, men selve kjøringen er fortsatt av et sånt kaliber at de fleste andre framtidsracere virker som intellektfornærmelser. Våpnene i spillet er fortsatt en kilde til frustrasjon, men jeg ser jo at racingen ville føltes mindre spenstig uten, så jeg vet ikke helt hvordan problemet burde vært løst. 8/10.
På DSiWare foregår det ting og tang. Jeg har Reflect Missile, som er en ordentlig tøff blanding av Breakout/Arkanoid og Peggle, og Picopict, som er en fullstendig essensiell puzzler med retrostil og ballehard vanskelighetsgrad. Hvis du har DSi kjøper du begge, men kjøp Picopict først. Ikke kjøp Asphalt 4, det er av en eller annen grunn mer råttent enn Asphalt Urban GT, som jeg anmeldte back in the day (og nok var litt for snill med).
I går rundet jeg dessuten, endelig, hold dere fast, The Legend of Zelda: Phantom Hourglass. Det fikk dermed æren av å være det andre Zelda-spillet jeg faktisk har rundet (det første var Wind Waker). Jeg var svært fornøyd med både oppbygningen mot slutten, sluttkampene, og historien (!) -- alt sammen var upretensiøst, effektivt og trivelig, og i motsetning til eksempelvis Minish Cap unngikk heldigvis Phantom Hourglass å skru vanskelighetsgraden gjennom taket sånn helt plutselig på siste drott. Jeg skulle ønske at det var en PH+-modus eller noe sånt, det er jo et samlespill, men egentlig er jeg glad jeg slipper å føle på at jeg burde samle resten av krystallene. Spillet som helhet kunne godt vært kortere og strammere, det overrasket meg med å faktisk være lengre enn Wind Waker -- tror jeg brukte ca 30 timer. Dessuten er verdenen fortsatt veldig oppdelt, og man føler til en viss grad at man utforsker under Nintendos strenge taktstokk, spesielt de første fem-seks timene. Jeg ville med andre ord satt pris på litt mer Demon's Souls (eller for å være mer relevant; litt mer Adventure of Link) i neste Zelda, men bortsett fra det er det vanskelig å kritisere Phantom Hourglass for så mye. Trekk for ensformig musikk, pluss for det meste annet. Og jeg skjønner ikke helt hylekoret rundt havkongetempelet, jeg likte hvordan Nintendo bygget inn bittelittegranne speedrunkultur i et spill som ellers er svært bedagelig. 8/10.
Ja, og så spiller jeg naturligvis Demon's Souls. Det er veldig, veldig stabilt, og sammenlikningen noen gjorde med Dragon Age litt lenger opp her er bare vås. De er hverandres rake motsetning hva gjelder tydelig kommunikasjon av spillsystemer og risk/reward-strukturer.
Heh, klart det. Om ikke annet, så for din skyld.
Glemte forresten at jeg også spilte demoen til Wet, og det var ganske fornøyelig. Morsom attityd og tøff innpakning (Tarantino/Grindhouse/KillBill, bare dårligere skrevet), og alt i alt en slags forbedret, og mer eggstokkete versjon av Stranglehold. Spillet skal visstnok ikke inneholde tradisjonelle bosskamper, og det kan fort være ganske smart, siden slike litt halvpresise skytespill ofte blir veldig frustrerende så fort de begynner å tro at de faktisk fungerer godt nok spillteknisk til at de kan utfordre sine egne systemer. Igjen tenker jeg på Stranglehold, men Tomb Raider Legend og Anniversary gjør også gode forsøk på å demonstrere problemet.
Glemte forresten at jeg også spilte demoen til Wet, og det var ganske fornøyelig. Morsom attityd og tøff innpakning (Tarantino/Grindhouse/KillBill, bare dårligere skrevet), og alt i alt en slags forbedret, og mer eggstokkete versjon av Stranglehold. Spillet skal visstnok ikke inneholde tradisjonelle bosskamper, og det kan fort være ganske smart, siden slike litt halvpresise skytespill ofte blir veldig frustrerende så fort de begynner å tro at de faktisk fungerer godt nok spillteknisk til at de kan utfordre sine egne systemer. Igjen tenker jeg på Stranglehold, men Tomb Raider Legend og Anniversary gjør også gode forsøk på å demonstrere problemet.