Hva spiller du for tiden?
- Trådstarter Klaymen
- Startdato
Musing er helt greit, men valgene er satt til fire knapper så man slipper musehjulet med padde. Det og man slipper at musepekeren sklir over i andre skjermen om man har mer enn en. 
Sånn ellers skjønner jeg at det er for dramaet og historien sin del, men om jeg fikk velge hadde jeg (ikke les dette om du ikke har spilla, seriøst)
Men ja, da hadde det ikke vært no mer drama som kan overbevise oss om at mennesket er det egentlige monsteret.
Sånn ellers skjønner jeg at det er for dramaet og historien sin del, men om jeg fikk velge hadde jeg (ikke les dette om du ikke har spilla, seriøst)
avslørt at jeg drepte han senatoren. Vi vet ennå ikke historien bak det, men det høres ut som Lee avslørte kona med fyren, de begynte å slåss og han drepte kisen ved et uhell. Ved parkeringsplassen på slutten hvor gubben med hjertet kommer med trussler mener jeg at det hadde vært best for ham å stå frem for alle. "Ja jeg er han kisen som drepte han senatoren og hvis dere ikke kan deale med det tar jeg med meg Clem å stikker. Jeg er den eneste her som kan organisere en halv dritt og dere vet det." Pluss alle der stoler på ham, inkludert dattera til hjertegubben (ihvertfall i mitt game).
rofl n00b
Du bruker nummertastene for valgene.
Clementine for øvrig fortjener ros. Ikke ofte man møter på barnekarakterer som ikke irriterer rævva av deg. Den samme rosen får ikke duck.
Du bruker nummertastene for valgene.
Er ikke spesielt bekymfra for at den hemmeligheten slipper ut egentlig. Clementine og pistolbaben virket helt ok med det. Tipper etter å ha redda rasshølet med hjertefeil at datteren har en greie for meg. Litt usikker på høkkertfamilien, men med tanke på at han tilga meg i asshole-runnet mitt for at jeg dreit i å redde sønnen, i tillegg at jeg ville ha han drept på apoteket, sier meg at han er grei å ha med å gjøre. Spent på hva som egentlig skjedde
Clementine for øvrig fortjener ros. Ikke ofte man møter på barnekarakterer som ikke irriterer rævva av deg. Den samme rosen får ikke duck.
I dag har jeg spilt gjennom MGS2 to ganger i jakten på dogtags, og jeg kan bare fastslå én ting: Jeg HATER denne spillen!
La meg forklare. Alle MGS-spill lider som kjent av drastiske mengder kuttscener og codec-samtaler, men det må helt klart være verst i dette spillet. Spesielt i starten, hvor du ikke kan løpe mer enn fem meter om gangen før en viss oberst ringer og maser. Og du kan ikke bare drite i å svare. Du MÅ trykke over dritet. For å legge til RAEGen så er en ny fin funksjon i HD-kolleksjonen at det tar fem sekunder før en samtale i det hele tatt starter. Dette gjør også den idiotiske drittkorridoren hvor du møter Snake mye verre, siden du må løpe rundt og svare på telefonsamtaler helt til hun lurva ringer. Etter det kommer greia hvor du må løpe frem og tilbake helt til spillet bestemmer seg for å gå videre, og jeg har ihvertfall ikke funnet ut noe system i det.
Utenom dette er det selvsagt et bra spill, men jeg merker at jeg har blitt mye mindre tålmodig enn jeg var for ti år siden, for nå går alt dette drittet her meg så jævlig på nervene at jeg blir sint bare ved å tenke på det. KOJIMA!
Men ja, nå har jeg ihvertfall bare igjen Extreme, så er jeg ferdig med alle dogtags. Spent på å se hvor mye verre denne vanskelighetsgraden er enn i treern.
La meg forklare. Alle MGS-spill lider som kjent av drastiske mengder kuttscener og codec-samtaler, men det må helt klart være verst i dette spillet. Spesielt i starten, hvor du ikke kan løpe mer enn fem meter om gangen før en viss oberst ringer og maser. Og du kan ikke bare drite i å svare. Du MÅ trykke over dritet. For å legge til RAEGen så er en ny fin funksjon i HD-kolleksjonen at det tar fem sekunder før en samtale i det hele tatt starter. Dette gjør også den idiotiske drittkorridoren hvor du møter Snake mye verre, siden du må løpe rundt og svare på telefonsamtaler helt til hun lurva ringer. Etter det kommer greia hvor du må løpe frem og tilbake helt til spillet bestemmer seg for å gå videre, og jeg har ihvertfall ikke funnet ut noe system i det.
Utenom dette er det selvsagt et bra spill, men jeg merker at jeg har blitt mye mindre tålmodig enn jeg var for ti år siden, for nå går alt dette drittet her meg så jævlig på nervene at jeg blir sint bare ved å tenke på det. KOJIMA!
Men ja, nå har jeg ihvertfall bare igjen Extreme, så er jeg ferdig med alle dogtags. Spent på å se hvor mye verre denne vanskelighetsgraden er enn i treern.
Har spilt mer binært domene og det har nå offesielt rykka opp på "en veldig bra skytespill"-lista. I motsetning til visse andre skytespill vektlegges det veldig å faktisk spille bra, ikke bare gønne gjennom. Skillshots og killstreaks blir bemerket av lagkameratene dine og belønnet med penger og Likes (som i, folka stoler mer på deg). Det er også tett med setpieces, og her snakker vi alt fra bosskamper til små racing-avbrekk (som ikke var noe særlig å slenge gamla i veggen for, men et artig pauseinnslag) og on-rails-seksjoner (som fungerer helt greit). Det kom så klart QTEs også til slutt, men hittil har det bare vært en og den skal man være rimelig hard på valiumen for å bomme på (trykk B når en markør er innenfor en blå stripe, dætts itt). Bossene krever som regel at man scooter rundt på en arena for å finne rakettammo eller en annen greie man skal bruke til å daske bossen med, og innimellom må man skyte ned små flyvedroner for at de skal droppe ammo. Det er veldig lettspilt, og skammer seg veldig lite over å være et videospill.
Plottet har også rykka fram. Man merker fingeravtrykkene til Nagoshi over hele greia, fra den troverdige småpraten til de lengre dialogscenene som tar dette med eksposisjon i annen rekke og konsentrerer seg heller om å bygge opp interessante figurer og det er sånt jeg liker. Ja, og hvis du følger med kan du se et par øyeblikk hvor Nagoshis berømte forkjærlighet for brunt brennevin vises (han hadde en spalte i Edge for noen år siden, sprit var tema stort sett hver gang på en eller annen måte). Han løken man spiller som er en stereotyp yankee American, men takket være den ennå mer stereotype joviale negeren han har med seg, og de akkurat like stereotype britene, blir det ikke plagsomt. Ja, og spillet er heller ikke fremmed for å kødde med at folka er stereotype, så er det sagt. Har flirt høyt under et par pratesekvenser og det skjer kanskje en gang hvert tredje år.
Nå er jeg fortsatt ikke helt kompis med robotdesignene; antageligvis er jeg bare bortskjemt av Vanquish. Om ikke annet er de veldig tydelige, så får det heller være at de er jævlig lite oppfinnsomme. Det virker bare litt corny at robotene skal være såpass anonyme og generisk humanoide når man likevel befinner seg i en scifi-verden og virkelig kunne kjørt på med monsterdesign, eller til og med dratt det i mer tradisjonell mecha-retning og det ville fortsatt vært bedre. Uansett er det ikke så gæærnt som i den jævla Will Smith-filmen I, Robot, så da får jeg vel være takknemlig for det.
Men, ja. Shoot Many Robots, the cover shooter. Skaff dere dette når det blir billig (har vel allerede skjedd med konsollutgavene).
Plottet har også rykka fram. Man merker fingeravtrykkene til Nagoshi over hele greia, fra den troverdige småpraten til de lengre dialogscenene som tar dette med eksposisjon i annen rekke og konsentrerer seg heller om å bygge opp interessante figurer og det er sånt jeg liker. Ja, og hvis du følger med kan du se et par øyeblikk hvor Nagoshis berømte forkjærlighet for brunt brennevin vises (han hadde en spalte i Edge for noen år siden, sprit var tema stort sett hver gang på en eller annen måte). Han løken man spiller som er en stereotyp yankee American, men takket være den ennå mer stereotype joviale negeren han har med seg, og de akkurat like stereotype britene, blir det ikke plagsomt. Ja, og spillet er heller ikke fremmed for å kødde med at folka er stereotype, så er det sagt. Har flirt høyt under et par pratesekvenser og det skjer kanskje en gang hvert tredje år.
Nå er jeg fortsatt ikke helt kompis med robotdesignene; antageligvis er jeg bare bortskjemt av Vanquish. Om ikke annet er de veldig tydelige, så får det heller være at de er jævlig lite oppfinnsomme. Det virker bare litt corny at robotene skal være såpass anonyme og generisk humanoide når man likevel befinner seg i en scifi-verden og virkelig kunne kjørt på med monsterdesign, eller til og med dratt det i mer tradisjonell mecha-retning og det ville fortsatt vært bedre. Uansett er det ikke så gæærnt som i den jævla Will Smith-filmen I, Robot, så da får jeg vel være takknemlig for det.
Men, ja. Shoot Many Robots, the cover shooter. Skaff dere dette når det blir billig (har vel allerede skjedd med konsollutgavene).
Endelig fått testa ut Dragon's Dogma-demoen litt.
Første inntrykket var et jævlig streit action rpg uten så mye attåt. Synes det var altfor mye skrift og tutorial-tull overalt, men kunne faktisk fikse mye på det som irriterte meg (er jo en jævla chat log på siden. Ugh).
Første delen av demoen, en prolog, føltes mer eller mindre ut som en halvhjerta dungeon crawler uten sjel, mål og mening. Føltes ikke mer enn ok
Likte Character editoren da den virka kraftig og intuitiv. Ikke mye dill man gir faen i, og man kan velge om man vil gå grundig til verks eller bare kjøre en streit greie.
Siste delen virka lovende, men ekstremt kort. Ga seg når det blei moro, noe som er litt trist. Likte de åpne, lyse områdene mye bedre enn den første delen som skulle være klaustrofobisk og stemningsfull (yetitips: det var det ikke)
Første inntrykket var et jævlig streit action rpg uten så mye attåt. Synes det var altfor mye skrift og tutorial-tull overalt, men kunne faktisk fikse mye på det som irriterte meg (er jo en jævla chat log på siden. Ugh).
Første delen av demoen, en prolog, føltes mer eller mindre ut som en halvhjerta dungeon crawler uten sjel, mål og mening. Føltes ikke mer enn ok
Likte Character editoren da den virka kraftig og intuitiv. Ikke mye dill man gir faen i, og man kan velge om man vil gå grundig til verks eller bare kjøre en streit greie.
Siste delen virka lovende, men ekstremt kort. Ga seg når det blei moro, noe som er litt trist. Likte de åpne, lyse områdene mye bedre enn den første delen som skulle være klaustrofobisk og stemningsfull (yetitips: det var det ikke)
Jeg spiller gjennom Mass Effect-serien!
Som jeg har skrevet en del ganger i Skyrim-tråden, så har jeg holdt meg unna RPG-spill de seneste årene. Argumentet har hele veien vært tidsbruk. Dette har resultert i at jeg har bygget meg opp en aldri så liten haug med annerkjente spill(serier) som jeg ikke har prøvd.
Så spilte jeg Skyrim, og trenden ble snudd. Nå skulle det RPGes igjen!
Dette har ført meg til Mass Effect-serien. Jeg var enorm fan av Knights of the Old Republic når det kom ut, så mange av elementene i ME1 var velkjente. De har tatt med seg den quirky humoren fra kotor, måten man legger opp quests og områder på er nærmest identisk. I starten, før jeg hadde fått satt meg inn i alle nyansene, så føltes det faktisk ut som jeg spilte et reskinnet kotor (For å sette det litt på spissen). Til tross for at det var mange ting jeg likte med ME1, så er det virkelig slående å se alle forbedringene som har blitt gjort i oppfølgeren. Jeg tipper at jeg er halvveis i ME2 nå, og vekke er den forferdelige Makoen og de monotone heisturene, stedene man besøker er langt mer substansielle og dialogvalgene er i større grad nyansert, der det ofte ikke er lett å skille mellom Paragon og Renegade. En del av dette er åpenbart et spørsmål om teknologi, men også om rene designvalg. Har det noen hang vært en direkte oppfølger som har forbedret ett spillkonsept så mye som ME2? Jeg kommer ikke på noen i farta. Da også med tanke på at ME1 på mange måter var et strålende spill i seg selv. Jeg gleder meg til å se hva Bioware har gjort med nummer tre i rekken!
Til tross for at ME1 kom ut i 2007, så synes jeg det holdt seg overraskende godt. Skytingen var grei nok (Selv om den er uendelig mye bedre i ME2) og grafikken er okay. Historien var skuffende generisk, selv om Bioware skal ha kreditt for å skrive den veldig oversiktelig. Det er mange allianser, raser og andre aspekter som man må være obs på, men dette var aldri et problem, til og med for meg, som ikke er den som pugger codexen. Når det er sagt, så har historiedelen i ME2 imponert meg langt mer, og det tror jeg handler om at de har brukt en mørkere setting, noe som passer karakterene og spilluniverset langt bedre. Jeg følte aldri at faren og valgene i ME1 var tunge, noe som absolutt er til stede i oppfølgeren.
Som jeg har skrevet en del ganger i Skyrim-tråden, så har jeg holdt meg unna RPG-spill de seneste årene. Argumentet har hele veien vært tidsbruk. Dette har resultert i at jeg har bygget meg opp en aldri så liten haug med annerkjente spill(serier) som jeg ikke har prøvd.
Så spilte jeg Skyrim, og trenden ble snudd. Nå skulle det RPGes igjen!
Dette har ført meg til Mass Effect-serien. Jeg var enorm fan av Knights of the Old Republic når det kom ut, så mange av elementene i ME1 var velkjente. De har tatt med seg den quirky humoren fra kotor, måten man legger opp quests og områder på er nærmest identisk. I starten, før jeg hadde fått satt meg inn i alle nyansene, så føltes det faktisk ut som jeg spilte et reskinnet kotor (For å sette det litt på spissen). Til tross for at det var mange ting jeg likte med ME1, så er det virkelig slående å se alle forbedringene som har blitt gjort i oppfølgeren. Jeg tipper at jeg er halvveis i ME2 nå, og vekke er den forferdelige Makoen og de monotone heisturene, stedene man besøker er langt mer substansielle og dialogvalgene er i større grad nyansert, der det ofte ikke er lett å skille mellom Paragon og Renegade. En del av dette er åpenbart et spørsmål om teknologi, men også om rene designvalg. Har det noen hang vært en direkte oppfølger som har forbedret ett spillkonsept så mye som ME2? Jeg kommer ikke på noen i farta. Da også med tanke på at ME1 på mange måter var et strålende spill i seg selv. Jeg gleder meg til å se hva Bioware har gjort med nummer tre i rekken!
Til tross for at ME1 kom ut i 2007, så synes jeg det holdt seg overraskende godt. Skytingen var grei nok (Selv om den er uendelig mye bedre i ME2) og grafikken er okay. Historien var skuffende generisk, selv om Bioware skal ha kreditt for å skrive den veldig oversiktelig. Det er mange allianser, raser og andre aspekter som man må være obs på, men dette var aldri et problem, til og med for meg, som ikke er den som pugger codexen. Når det er sagt, så har historiedelen i ME2 imponert meg langt mer, og det tror jeg handler om at de har brukt en mørkere setting, noe som passer karakterene og spilluniverset langt bedre. Jeg følte aldri at faren og valgene i ME1 var tunge, noe som absolutt er til stede i oppfølgeren.
Fikk lyst på noe mer pek og klikk etter Walking Dead, så jeg kjøpte Alternativa på Steam.
Satt til en nær dystopisk framtid med evil corporations, kontrollerende stat og asshole-androider. Skinnejakkefyren du ser der får fratatt arbeidskortet sitt fra plassen han jobber på uten noe som helst forklaring på hvorfor, så det blir opp til han å joine en eller annen motstandsbevegelse for å finne ut hvorfor.
Er ikke helt solgt på det så langt. Klarer ikke helt å bli revet med av historien og da blir det fort kjedelig. Kan vel hende at det blir bedre.
Prøvde også demoen til Den Lengste Reisen. Båten sank rofl.
Satt til en nær dystopisk framtid med evil corporations, kontrollerende stat og asshole-androider. Skinnejakkefyren du ser der får fratatt arbeidskortet sitt fra plassen han jobber på uten noe som helst forklaring på hvorfor, så det blir opp til han å joine en eller annen motstandsbevegelse for å finne ut hvorfor.
Er ikke helt solgt på det så langt. Klarer ikke helt å bli revet med av historien og da blir det fort kjedelig. Kan vel hende at det blir bedre.
Prøvde også demoen til Den Lengste Reisen. Båten sank rofl.
Scratches er ganske fett. Riktignok førstepersonvinkel, men det har gode pussler og story. Også er det såklart rimlig dystre saker.