Har da spilt ditta hær brorparten av helga. Jeg er helt hekta. Skal på hyttetur fra i morgen til onsdag, som burde bli innmari kos, men merker allerede at jeg trolig blir å ha det her jævla spillet i bakhodet mesteparten av tiden. Det er oppslukende på den best tenkelige måten. Det minner veldig om Dark Souls 1 i hvordan det liksom aldri slutter å overraske. Om det er ett utrolig fett designet område, en fiende som har patruljert seg inn der du trodde du hadde full kontroll eller en hemmelighet man finner tjuende gangen man utforsker et sted eller... en hel masse ting jeg ikke vil spoile. Det slutter liksom ikke å
gi. De eneste store problemene jeg har med det er tekniske. Alt for mye loading og til tider sub-optimal frame rate, men det kan svelges.
Er veldig glad for at det retter opp ca. alle feiltrinnene til Dark Souls 2. En systematisk gjennomgang er på sin plass.
Healingen i DS2 føltes lite gjennomtenkt. En blanding av systemene fra Demon's og Dark Souls? Hva er vitsen? Jeg vil si at Dark Souls sitt system var overlegent Demon's sitt. Det kutta ned på farming og sørget for at det å heale ble til et interessant valg. Skal man spare for å maxe effekten eller holde seg i optimal tilstand til en hver tid? I DS2 var det ikke et valg. Hold deg ved full helse, alltid. Ikke bare kan du farme healing items, men du har estus-flasker
i tillegg. Bloodborne gjør faktisk noe lignende, bare langt mer riktig. Fiender dropper healing items, men det er meningen å ha flust av dem til en hver tid. Healing er nemlig blandet inn i rytmen til kampssystemet. I alle Souls-spillene burde man trekke seg unna for å få tid til å heale. Det er til tider mulig her også, men det føles rett og slett mer naturlig å feilkorrigere som en del av dansen. Det skjer så kvikt at man kan gjøre det mellom angrep og dodging. Hos de mer aggressive fiendene (som det er langt fler av) er dette også eneste mulighet. :feelsgoodman:
Level-designet i DS2 var også ødelagt. Det føltes som en rekke brett limt sammen uten loading. Følelsen av at hele verdenen var sammenhengende var fullstendig borte og strukturen til Demon's Souls hadde gitt mer mening. Igjen, DS2 gikk for å være en slags hybrid av de to, uten at det virka som at designerne hadde skjønte hva styrkene til hver av strukturene var. Den enorme mengden checkpoints fjernet også lettelsen når man fant et nytt bonfire eller den fantastiske følelsen som var å låse opp en ny snarvei. Bloodborne er definitivt mer som Dark Souls 1 her. Det virker som at designerne har konkurrert med hverandre om hvem som kunne legge inn flest snarveier og det fører definitivt til mange aha-opplevelser. Det har også noen nye triks jeg ikke vil avsløre for spoiler-sensitive fælk. Gode saker, med andre ord. Og la oss ikke glemme at atmosfæren er tilbake til Blight Town / Tower of Latria-nivå. Yahrman er en by hvor det har skjedd litt faenskap, kan man si
Har mye mer jeg vil skrive, men må legge meg. Kan runde av med at dette er det første spillet på PS4 som gjør at innkjøpet føles delvis rettferdigjort. Skulle ønske fler spill var så selvsikre, gjennomtenkte og overraskende som dette.
Hvilken boss er det snakk om for deg, Klaymen? Hvis det er Cleric Beast så finnes det en snarvei som gjør at du kommer deg dit på under 5 min. Husk at man MÅ ikke drepe alt hvis man prøver å ta f.eks en boss som man vet man sliter med. Da handler det bare om å komme seg dit fort. 
.
