Hvis du skal se på ren logikk, er det umulig å forsvare et objektivt syn på en fullstendig subjektiv sak. Kunst er fullstendig subjektivt. Det er også en umulighet å avgrense hva kunst er, både i kraft av hva det er og hva det ikke er. Kunst skapes i et medium, men dette mediumet kan være hva som helst (det viser for eksempel performance-kunsten). I kunsten avleveres en følelse eller en mening fra kunstneren, men trenger ikke nødvendigvis å være ensbetydende med observatørens inntrykk. Dette er hva kunst er, men om man holder seg ukritisk til de kriteriene, er selv voldtekt et kunststykke. Den klamme fisen fra den kebabspisende fylliken ved siden av deg på trikken er et kunststykke. Dette sier seg selv at blir absurd, selv om man finner gråsoner som fotball.* Skal man så rangere kunst? Her sparker elitismen inn. Hvem sin jobb er det å si hva som er høyverdig kunst eller ei? Den enkelte bestemmer selv hva som er relevant for seg, men kan ikke utforme noe maksime eller objektivt syn på saken. Subjektivitet - det du synes er bra, det er bra, og det avhenger av det bestemte mediumets rammer, samt hva du legger i det. Så ja, man kan dypest sett se spill på samme måte som deg, og man kan omtale det som om det er et komplisert sammensatt verk som stimulerer på flere plan og utviser sterk mening. Formålet med kunsten vi opplever er stort sett det vi fortolker og danner grunnlaget for vår oppfatning av den. Jeg, derimot, ser spillmediumet rett og slett som lek. Et spill er strategisk tenkning på ulike nivåer, med omgivelser som stimulerer og underholder. Dette er selve essensen av spill (her må du gjerne arrestere meg, men det endrer ikke det faktum at dette er min oppfatning).
Nåh, ifølge min oppfatning synes jeg teksten skyter langt over hodet på essensen i spillene, og tillegger spillene attributer jeg absolutt ikke ser. Jeg er med på at man ikke kan dømme spill som ikke-kunst, men, som før nevnt, spillets formål er, i bunn og grunn, svært enkelt. At du personlig setter det i relasjon til din sinnstemning og derfra gir det et nytt meningsinnhold synes jeg er å overfortolke spillmediumet noe grasalt, og derfra synes jeg artikkelen ditt ikke er noe for den gjengse gamer. Ikke fordi han/hun ikke klarer å tenke så langt, men fordi det for dem er revnende likegyldig ettersom de setter det i den kontekst at de skal underholdes. Det er ingen skam eller innrømmelse av lavere intellektuelt nivå forbundet med denne forståelsen. Jeg sier ikke at spill i seg selv er noe for simple halv-aper (noe som tonen i enkelte deler av det du sier synes å implisere at jeg mener); men spillets formål er enkelt (noe som ikke direkte minsker dets genialitet) - nemlig å sørge for at forbrukeren blir underholdt. I den grad tenkning foregår, er den rent strategisk, selv om underholdningssettingen tvinger frem følelser av stress, frykt, frustrasjon, etc.
Jeg kan også trekke frem Fahrenheit, som gjennom å tilnærme seg filmmediet og ha en sterk historie, på mange måter "undergravde" det strategiske elementet, det ble satt i baksetet for historien, selv om mestringen er essensiell for at historien skal fortsette og hvilket utløp den får. Derimot er likevel strategien, selv om det er gitt en svakere posisjon i selve utførelsen, essensiell for grunnlaget for dette spillet. Uten det hadde det vært en ren film. Altså, i realiteten har utformingen og konteksten for strategien lite å si. Strategien er det som definerer mediumet "spill", men, selvsagt, hvilken kontekst det settes i er relevant for appell. Derfor tvinges anmeldelser til å hovedsakelig se på underholdningsverdi, men også strategi.
Hvis man skal se det hele i lys av rene dyder, så er vel en ren søken etter hedonisme og underholdning lavere enn søken etter å bli stimulert intellektuelt på et høyere plan enn ren strategi? Strategi er vel mer eller mindre enn erfaringsprosess, mens intellektuell stimuli kommer fra å debattere egne holdninger, følelser og tilegne seg kunnskap - noe god kunst skal bidra til å gjøre i mine øyne (men aha, kan vi da kalle denne diskusjonen vi har nå kunst? Og et evig et cetera). Nå begynner jeg å skli ut, så jeg tror jeg gir meg.
SITAT Her forstår jeg ikke hva du vil frem til.
*se forøvrig Monty Pythons brilliante sketsj om dette, det er også relevant til det spesifikke fotballspørsmålet ditt - "I hit the ball one time, and there it was, in the back of the net!"
Nåh, ifølge min oppfatning synes jeg teksten skyter langt over hodet på essensen i spillene, og tillegger spillene attributer jeg absolutt ikke ser. Jeg er med på at man ikke kan dømme spill som ikke-kunst, men, som før nevnt, spillets formål er, i bunn og grunn, svært enkelt. At du personlig setter det i relasjon til din sinnstemning og derfra gir det et nytt meningsinnhold synes jeg er å overfortolke spillmediumet noe grasalt, og derfra synes jeg artikkelen ditt ikke er noe for den gjengse gamer. Ikke fordi han/hun ikke klarer å tenke så langt, men fordi det for dem er revnende likegyldig ettersom de setter det i den kontekst at de skal underholdes. Det er ingen skam eller innrømmelse av lavere intellektuelt nivå forbundet med denne forståelsen. Jeg sier ikke at spill i seg selv er noe for simple halv-aper (noe som tonen i enkelte deler av det du sier synes å implisere at jeg mener); men spillets formål er enkelt (noe som ikke direkte minsker dets genialitet) - nemlig å sørge for at forbrukeren blir underholdt. I den grad tenkning foregår, er den rent strategisk, selv om underholdningssettingen tvinger frem følelser av stress, frykt, frustrasjon, etc.
Jeg kan også trekke frem Fahrenheit, som gjennom å tilnærme seg filmmediet og ha en sterk historie, på mange måter "undergravde" det strategiske elementet, det ble satt i baksetet for historien, selv om mestringen er essensiell for at historien skal fortsette og hvilket utløp den får. Derimot er likevel strategien, selv om det er gitt en svakere posisjon i selve utførelsen, essensiell for grunnlaget for dette spillet. Uten det hadde det vært en ren film. Altså, i realiteten har utformingen og konteksten for strategien lite å si. Strategien er det som definerer mediumet "spill", men, selvsagt, hvilken kontekst det settes i er relevant for appell. Derfor tvinges anmeldelser til å hovedsakelig se på underholdningsverdi, men også strategi.
Hvis man skal se det hele i lys av rene dyder, så er vel en ren søken etter hedonisme og underholdning lavere enn søken etter å bli stimulert intellektuelt på et høyere plan enn ren strategi? Strategi er vel mer eller mindre enn erfaringsprosess, mens intellektuell stimuli kommer fra å debattere egne holdninger, følelser og tilegne seg kunnskap - noe god kunst skal bidra til å gjøre i mine øyne (men aha, kan vi da kalle denne diskusjonen vi har nå kunst? Og et evig et cetera). Nå begynner jeg å skli ut, så jeg tror jeg gir meg.
SITAT Her forstår jeg ikke hva du vil frem til.
*se forøvrig Monty Pythons brilliante sketsj om dette, det er også relevant til det spesifikke fotballspørsmålet ditt - "I hit the ball one time, and there it was, in the back of the net!"
Skal vi se, vi har jo klassiske Flåklypa Grand Prix. Andre Clock Tower foregikk delvis i Oslo. I The Thing var det nordmenn med og i motsetning til filmen leide de faktisk inn norske stemmeskuespillere. Lars Umlaut fra Guitar Hero 2 er vistnok norsk, selvom navnet ikke fungerer. I Hidden and Dangerous 2 er det en del brett som foregår i Norge under krigen. Her møter man en norsk motstandskjemper som stort sett bare er en feiging. 
:
