Brist i systemet?

I

impywimpy

Gjest
#21
Meta: Nei. Ninja Gaiden (og mange andre mindre gjennomførte spill) har forøvrig det problemet at de benytter seg av avstraffelsesmetoder som er fullstendig abstrakte. Du dør, forhåpentligvis fordi du fortjener det, og du blir sendt tilbake. Boblespillet handler ikke om å mestre, det er mestring. Akkurat som Kabal er det konstruert rundt det å hele tiden oppmuntre deg til å fortsette ved å ta fra deg premissene, men gi deg all makt, til forskjell fra hva vi vanligvis ser i dagens spill. Feilene dine får konsekvenser, ja. Likevel er det såpass tilfeldig at det aldri føles som at de er et resultat av en enkel handling og dermed er det mye enklere å tilgi. På den måten reflekterer spillet vanlige folks liv i mye større grad enn for eksempel Ninja Gaiden gjør det, og regelsettet blir dermed enklere å akseptere. Som opplevelse må spillet beskrives som forholdsvis feminint (eller androgynt), og jeg tror det er grunnen til at mange her på forumet kommer drassende med xenofobe følelser som ligger og ulmer like under overflaten, og som hindrer dem å følge selv de grunneste tankerekker. ;)

Jeg sier ikke at alle trenger slike spill, men i dagens statusjag er det godt å kunne kople av med harmløse bobler som bare snakker seg imellom og som hvert øyeblikk kan vente seg øyeblikkelig utslettelse.

Nilo: Jeg ser dessverre ikke at å prøve er en formildende omstendighet når man ingen vei kommer. Men jeg hadde heller ikke forventet at dette skulle bli noen innertier.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#22
Okay... så... nå er boblespillet... bra? Fordi... det minner om det virkelige liv?

Det jeg sitter og lurer på nå, er hvorfor du ikke skreiv noe av dette i selve artikkelen.
 
I

impywimpy

Gjest
#23
Det var den originale ideen, men jeg hadde følelsen av at det ville blitt en smule pretensiøst. Som sagt: Det hele var et hastverksarbeide og mer et forsøk på å få ut noe som kunne bli til noe en gang i fremtiden. Jeg anser ikke dette for å være forsidestoff på noen som helst måte, men leter heller etter å finne en fornuftig måte å kommunisere med leserbasen på. Siden tilbakemeldingene jeg har fått er omtrent like apokryfe som jeg forventet, tror jeg det vil vise seg å ha vært et fornuftig valg om vi i det hele tatt har rett til å håpe på at den nye forsiden skal fungere.
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#24
Nå funderer jeg på om du kjenner til Kant og hans måte å skrive på. Det virker litt som om dere har litt til felles. :p
 
I

impywimpy

Gjest
#25
Jeg mener å ha lest et tisiders essay for noen år siden, men bortsett fra det kan jeg ikke si å ha noen nevneverdig erfaring. Et kjent navn, dog, så helt uten meritt kan en slik sammenligning ikke være. :)
 
#26
SITAT
eg anser ikke dette for å være forsidestoff på noen som helst måte, men leter heller etter å finne en fornuftig måte å kommunisere med leserbasen på.[/b]
Å bruke ord som "apokryfe" for å beskrive tilbakemeldingene er kanskje ikke den beste måten å kommunisere med en leserbase på? :p

Uansett, jeg forstår til en viss grad tankerekken din om Gaiden vs Bubble Shooter og parallellen til det virkelige liv, men jeg kan dessverre ikke si jeg kjenner meg igjen. Det er det derimot ingen skam i, det er da ikke et "enigforum" vi driver med her? (Å fy, den var dårlig)
 

Yetipants

Mein Gampf
Medlem av ledelsen
#27
impy: Det verserer en legende om at Immanuel Kant skrev et filosofisk verk, som nitidig dokumenterte hans oppdagelser og syn på ting. Da han var ferdig, gikk han gjennom og strøk alt som kunne være forståelig for menigmann. Han mente at filosofien skulle være vanskelig tilgjengelig, og kun for de spesielt utvalgte. ;)
 
I

impywimpy

Gjest
#28
Esoterisk, mener du? :p For å sitere Samuel Beckett:

"Every word is like an unnecessary stain on silence and nothingness."

Og som vi alle vet er og blir minus og minus pluss.
 

SirkusMartin

σῶμα σῆμα
#29
SITAT(Yetipants @ 08.05.07, 23.09) 65042
Han mente at filosofien skulle være vanskelig tilgjengelig, og kun for de spesielt utvalgte. ;)
[/b]
Det var ikke akkurat det han gjorde da han formulerte det kategoriske imperativ, ihvertfall. Da gjorde han det så hårreisende banalt at man ikke kunne unngå å skjønne det. Så reformulerte han det litt vanskeligere. Og så en gang til. Og så en siste gang. Filosofien var én ting, men hans desperate håp for menneskets moralske utvikling var en ganske annen (selv om han hadde et lettere dystert syn på det også).



Impys artikkel: Jeg føler at det er, fra mitt ståsted, en artikkel som tar utgangspunkt i en forståelse av spill som kunst - eller funksjonell, engasjerende og utdannende kunst, ikke bare ren estetikk. Jeg, derimot, liker underholdningen spill gir meg. Spill som kunst er en forståelse som få har, og jeg innbiller meg at de fleste ikke klarer å se det som nettopp det. Sånn sett blir utredningen litt high-brow (ikke at det i seg selv er negativt, men det når nok ikke hjem hos den gjengse gamer). I tillegg synes jeg det er en overdrivelse å knytte spill og deres funksjon opp mot din sinnstemning og verdensanskuelse. Ja, kunst skal provosere følelser hos deg basert på din virkelighetsoppfattelse, men spill rommer ikke en sånn abstrakt dimensjon, de er skapt for å underholde (999/1000, ihvertfall) - og dermed blir en kunstnerisk utredning litt uvesentlig. Jeg føler meg ikke emosjonelt provosert av spill utover sinne, frustrasjon, og mestringsglede. Det har lite med følelsen av å mestre noe, realistisk sett, men mer med å gi meg en pause fra hverdagen, å kunne leke med noe - noe boblespillet er den enkleste formen av. Simpelt konsept på linje med tripp trapp tresko.

Man kan innvende at både tripp trapp tresko og sjakk krever dyp strategisk tenkning for å mestre, og at nettopp dette er utfordringen, og derfor er de likestilt - akkurat som boblespillet kontra nazistutslettelse, men jeg ville påstå at det er et element av sofistikasjon og ikke minst appell. Sjakk, Ninja Gaiden, og selv metodisk henrettelse av Schutzstaffel krever et sterkere og mer sofistikert element av strategi enn boblespillet/tripp trapp tresko. Det høyere nivået av sofistikasjon skaper en dypere appell enn den banale avhengighetsfølelsen som er knyttet til f.eks. Tetris, boblespillet o.l. Jeg vil videre driste meg til å påstå at denne appellen og strategien ikke har noe med kunst å gjøre, derimot ren underholdning.

Aha, vil enkelte si, men er ikke kunst på sett og vis underholdning? Er ikke kunst alt som provoserer følelser? Da er man inne på vanskeligheten på å avgrense kunst. Enten får man et snevert uttrykk av typen "alt jeg ikke liker og synes er stygt, er ikke kunst" eller så er selv en kjip fis på t-banen kunst. Jeg er til en viss grad tilhenger av et subjektivt syn (ettersom kunst er en sterkt subjektiv sak), og det jeg rangerer som lavere på rangsstigen kan i og for seg ikke avfeies som ikke-kunst, men jeg regner det ikke helt innunder. Som f.eks. masseprodusert IKEA-kunst til 149 kroner per innrammede plakat. Jeg er derimot åpen for andres tolkning av det som kunst, det blir bare likegyldig for meg. Ho-hum. Det jeg vil frem til er at en lek som jeg deltar i kun for underholdningsverdiens skyld, ikke faller inn under "kunst" for meg. Isåfall er gjemsel, fotball, ja sågar sex og arbeidslivet, kunst; og åpent for vurdering på et høytsvevende plan.

Nå har jeg muligens snakket meg langt utenfor temaet (og du må gjerne si ifra om jeg har misforstått alt), men det jeg forsøker å komme frem til er at så lenge spill representerer underholdningsverdi, og bare det, blir det misforstått å kommentere det som kunst, relatert til din sinnstemning; når det i realiteten hører hjemme på et lavere plan. Dissekrering og ratifisering av et spill bør følge det faktum at det er myntet på ren underholdning. Om selve konseptet å spille, er det derimot åpent for en mer abstrakt og granskende tankegang, men jeg føler denne artikkelen dro mer mot spillet i seg selv og dets innvirken på deg fremfor om spilling generelt. Du får tilgi den lite systematiske gjennomgangen av tankene mine.
 
#30
Gjemsel, fotball, sex og arbeidsliv har naturligvis alle paraleller til spillutforming, i likhet med en rekke andre systemer vi støter på i det virkelige liv, men det i seg selv er knapt noe argument for at spillutforming ikke kan være kunst.

"Hva er kunst?"-diskusjonen må imidlertid komme før man forsøker å beskrive om spill er omfattet av den eventuelle definisjonen man kommer fram til.

Det mest trivielle svaret er vel at kunst er en subjektiv opplevelse av en ytring, og at det meste således er kunst i større eller mindre grad - selv om det naturligvis fortsatt er lov å snakke om god og dårlig kunst. Det blir langt vanskeligere idét man påberoper seg noen slags eksistensiell grenseverdi mellom hva slags ytringsformer som er "godkjent" og hva slags ytringsformer som ikke er det, eksempelvis at verker som lages med pensel eller meisel er mer kunst enn verker som lages med C++ og Lightwave.

Jeg ser ikke hvorfor den kreative tilstrebelsen som inngår i et nytt spillkonsept handler noe mindre om "kunst" enn den som inngår i for eksempel en ny kunstinstallasjon. At resultatet for spillutviklere ofte først og fremst dreier seg om å underholde er sant nok, men det synes jeg også gjelder for all god kunst, med det til forskjell at underholdningen er ment å foregå på et mer (naturlig eller påklistret) "intellektuelt" plan.
 

SirkusMartin

σῶμα σῆμα
#31
Hvis kunstens fremste formål er å underholde, så har den feilet. Kunst skal provosere. Spill gjør det i svært liten grad, de skaper kun underholdning. Bevares, jeg har den ytterste respekt for den kreative prosessen som ligger bak å skape et spill, jeg sier ikke at det er noe dårligere eller mindre verdt å bruke tid og penger på; men det har et langt simplere mål enn hva tradisjonelle kunstutrykk har (her kan man selvsagt trekke frem komersiell gangstarap og high school komedier for å nedargumentere meg, men pytt). Jeg liker ikke å rangere kunst, fordi det betyr at jeg setter meg over andre, men jeg vil si at det blir perifert å snakke om spill som en dyp kunstvurdering fremfor analysering av underholdningsverdien, uavhengig om du søker en virkelighetsflukt eller sliter såpass i hverdagen at du trenger følelsen av å mestre noe. Kreativitet, ja; kunst, mjaaaa.

Det handler selvsagt ikke om hvilke verktøy du benytter deg av, men formålet. Problemet du også sliter med nå er om bare noe er kunst, eller om alt er det. Nå høres det vel ut som at jeg sier at spill er kunst, men ikke kunst. Akkurat dét kan jeg leve med i en såpass abstrakt diskusjon.
 
#32
Hvis kunst er ytringer laget med det til formål å provosere, så finnes det knapt kunst lenger. De fleste tabuene er brutt, og ytterligere ekstremiteter oppfatter jeg gjerne som poserende og strebende snarere enn naturlige og frigjørende. Derimot føler jeg at svært mye av det jeg personlig har fått med meg av kunst de siste årene (du vet, sånt som stilles ut av kunstakademistudenter og den slags folk) er intetsigende, og streber etter originalitet, svulstig tolkning og/eller estetikk langt mer enn det gjør etter å gi provokativ mening.
 

SirkusMartin

σῶμα σῆμα
#33
Det trenger ikke nødvendigvis å provosere i den grad at det sjokkerer deg, men at det vekker følelser, konotasjoner og tanke om et budskap. Kreativ energi tappet rett inn i et produkt som utelukkende skal underholde deg ... det er en vag kunstform, spør du meg. Det krever også et sterkt element av interaksjon, at du skal glede deg selv. Men får du noe mer ut av det enn at det er kult, gøy å bruke tid på, og artig å mestre? Det finnes ikke mange spill som faktisk representerer en ren kunstnerisk tilnærming til uttrykket. Rez, for eksempel, opererer vel på et dypere nivå enn boblespillet. Det er ikke bare mer sofistikert strategi knyttet opp mot rytme, men hele produktet er skapt for å provosere frem ulike føleleser og tanker hos deg. det føles mer som et helhetelig kunstuttrykk enn et festlig tidsfordriv. Ja, jo, jeg kan vel gå med på at spill er kunst, men det er en svært simpel versjon av det, med et banalt formål (igjen, mens jeg samtidig har respekt for den kreativiteten som ilegges det).

Jeg er fullstendig klar over at det blir litt meningsløst å rangere kunst sånn, men jeg føler det har relevans ovenfor poenget mitt om at denne typen skriveri om spill fremfor spilling blir, for the lack of a better analogy, som å skyte spurv med kanon. Nettopp fordi spill som uttryk i større grad søker å underholde fremfor noe annet. Da er det underholdningsverdien som er relevant, ikke nødvendigvis symbolverdi, følelser provosert frem, etc.

Og du har også rett i at det ikke finnes så mye ren kunst igjen der ute, men det har det aldri gjort. Virkelig god kunst kan provosere deg uten å måtte være et bilde av Jesus som neger, men simpelthen noe som tvinger deg til å tenke. Spill gjør ikke det i så sabla stor grad. Når det kommer til din senere tids kunstopplevelser, så er det ikke noe å rå for at enkelte skal overdrive i sin søken etter noe originalt. Litt som den store skare frijazzere som ikke skaper originalitet, bare streben etter å rokke ved din forståelse av musikk mest mulig.
 
#34
Spill som tvinger en til å tenke, som tvinger en til refleksjon? Killer 7 faller meg umiddelbart inn.

Rez på sin side vil jeg klassifisere som rimelig pur underholdning, akkurat som Lumines. For meg er de så raffinerte og briljante at jeg opplever dem som hevet over konkurransen, og dermed noe lettere å putte merkelappen "kunst" på enn for eksempel GTA. Greit nok at Rez kan tolkes, men det blir, som med mange abstrakte verk, en rimelig udefinert og ullen øvelse i å dra mening ut av det grunnleggende meningsløse.

Jeg deler din oppfatning om at det lett blir patetisk å tolke et banalt spill som Bubble Shooter som "kunst", men jeg synes for så vidt teksten var brukbar nok til at den ikke rakk bli kjedelig på den tiden det tok å lese den.
 
I

impywimpy

Gjest
#37
Jeg vil heller kutte det ned til "kunsten skal tilby nye perspektiver." Provokasjonen er bare en bieffekt, og det er ganske klar trend at kunstnere som bare ønsker å provosere ikke står seg særlig godt utenfor sin samtid.

Siden det vi i bunn og grunn snakker om her er det som på fagspråket kalles kulturell kritikk, tenkte jeg å trekke frem noen sitater fra en relativt informativ artikkel om denne formen for kritikk som er innbundet i Case Studies In Contemporary Criticism: Wuthering Heights (2nd edition) av Ross C Murfin.

"Cultural critics oppose the view that culture refers exclusively to high culture, Culture with a capital C. Cultural critics want to make the term refer to popular, urban, and mass (mass-produced, -disseminated, -meditated and -consumed) culture, as well as to that culture we associate with the so-called classics. (...) Rather than approaching literature in the elitist way that academic literary critics have traditionally approached it, cultural critics view it more as an anthropologist would. (...) Cultural critics typically show how the boundary we tend to envision between high and low forms of culture - forms thought of as important on one hand and relatively trivial on the other - is trangressed in all sorts of exciting ways withing works on both sides of the putative cultural divide."

SITAT
Jeg føler at det er, fra mitt ståsted, en artikkel som tar utgangspunkt i en forståelse av spill som kunst - eller funksjonell, engasjerende og utdannende kunst, ikke bare ren estetikk. Jeg, derimot, liker underholdningen spill gir meg. Spill som kunst er en forståelse som få har, og jeg innbiller meg at de fleste ikke klarer å se det som nettopp det. Sånn sett blir utredningen litt high-brow (ikke at det i seg selv er negativt, men det når nok ikke hjem hos den gjengse gamer).[/b]
I den grad jeg forsvarer å vurdere spill som kunst, er det fordi spill som kulturelt uttrykk er svært symptomatisk for vår tid. Å ikke klare å se spill som et uttrykk for vår kultur vitner for meg om en noe sneversynt verdensanskuelse, noe også overskriften min forsøker å reflektere (i tillegg til å være et ordspill på Metal Arms: Glitch in the System, som var en av de oversette godbitene i forrige generasjon). Jeg er svært usikker på hvordan jeg skal gå frem for at dette skal kunne komme til å fungere, men tanken var at jeg med en slags splitt og hersk-metode skulle befeste min egen integritet før så å forsøke å tilpasse meg et mer tilgjengelig konsept. Når du snakker om den gjengse gamer, blir jeg svært usikker på om du vet noe jeg ikke vet. Slik jeg har forstått det vil forsiden bli lite mer enn en portal til forumet, sparsommelig oppdatert. Jeg har svært få illusjoner, grunnen til at jeg gjør dette har svært lite med å nå ut til et større publikum å gjøre; fordi man har brent seg før, ja, men først og fremst fordi jeg er fullstendig klar over at den gjennomsnittslige spiller ikke vil la seg imponere med mindre jeg klarer å presse meg inn mellom eikertene i det jævla sykkelhjulet som er moderne spilljournalistikk. At det humper og går uten tanke på stort annet enn å drive sin egen industri til nye industrielle høyder er det vel svært få som tviler på. Kort sagt: Det jeg ønsker å gjøre er å skrive noe som gjør den etablerte brukerbasen fornøyd. Siden det er enklere å moderere seg selv når du slipper å bevise at du kan, tror jeg det på denne måten er bedre å starte litt vanskelig for så å tilpasse seg, enn å strebe etter å nå alle med en gang. Mitt neste mål er dermed å begeistre Thinaran. ;)

SITAT
I tillegg synes jeg det er en overdrivelse å knytte spill og deres funksjon opp mot din sinnstemning og verdensanskuelse. Ja, kunst skal provosere følelser hos deg basert på din virkelighetsoppfattelse, men spill rommer ikke en sånn abstrakt dimensjon, de er skapt for å underholde (999/1000, ihvertfall) - og dermed blir en kunstnerisk utredning litt uvesentlig. Jeg føler meg ikke emosjonelt provosert av spill utover sinne, frustrasjon, og mestringsglede. Det har lite med følelsen av å mestre noe, realistisk sett, men mer med å gi meg en pause fra hverdagen, å kunne leke med noe - noe boblespillet er den enkleste formen av. Simpelt konsept på linje med tripp trapp tresko.[/b]
Interessant at du nevner det. I det siste har jeg følt en stadig sterkere trang til å gjøre meg selv viktigere enn det jeg skriver om, og resultatet har blitt noen ganske merkelige kritiske tekster. Igjen må jeg nesten påpeke at selv om noe er skapt for å underholde, betyr det ikke nødvendigvis at det ikke kan snuble over noe mer. Når man ser for eksempel på Der Blaue Reiter, som må sies å være en av de mest interessante (og innflytelsesrike) kunstnergrupperingene det forrige århundre hadde å by på, og deres utrykksform stilte de seg svært bevisst til dette fenomenet ved å ikke behandle kunsten sin som noe uavhengig og forhøyet, til tross for at ekspresjonisme idag må sies å være et av de mest markante stegene mot den blindgaten mye av samtidskunsten idag befinner seg i.

Forøvrig har spill en forholdsvis unik evne til å file ned stengslene mellom kunstner og mottaker, og blir dermed i dennes øyne særs interessant som kulturell utrykksform. Selv om det går lenge mellom hver gang et spill forsøker å være noe mer enn en Hollywood-film eller et halvveis besnærende (men akk så avhengighetsskapende) prosjekt, viser spill på sitt beste at det er mye mer effektivt enn tidligere utrykksformer når det kommer til å formidle konsekvenser. Jeg har tidligere argumentert for at det finnes to måter å gå frem på når du skaper et spill: Du kan sette premissene eller du kan sette omstendighetene. Selv om en slik kategorisering har åpenbare svakheter, har den like fullt et viktig poeng. Fordi det sier noe om hvem som er den kreative skaperen.

Hvis vi for øyeblikket glemmer spill og hopper over til noe helt annet som også har vært offer for en del hakking fra de innavlede intellektuelle som rir våre undervisningsinstitusjoner, nemlig foppallen. Er fotball på høyt nivå kunst, og er det isåfall de personene som skapte spillet eller utøveren som er kunstneren?

La oss trekke frem et sitat i signaturen til vår alles kjære broder, Dodraugen.

Make visible what, without you, might perhaps never have been seen. - Robert Bresson

La oss være litt frekke, å redusere kunstdefinisjonen vår til disse enkle linjene. Da Ronaldinho ydmyket Seaman, kan ikke det sies å være en form for kunst? Jeg kan garantere deg at det sjokkerte flere mennesker enn noe samtidskunstverk kan håpe å gjøre. Samtidig fortsetter Dag Solstad og Jon Michelet å skrive sine VM-bøker, og som to av våre mest respekterte forfattere må de sies å ha en viss kunstnerisk ballast. Er det mulig å skrive kunstnerisk om noe som ikke har et element av kunsten i seg? Som en sidenote kan jeg nevne at dette gjør lite annet enn å bevise hvor forvirrende begrepet kunst kan være. I denne sammenhengen tror jeg skille høy/lavkultur fungerer mye bedre.

Jeg anbefaler forøvrig at du anskaffer deg Slitherlink pronto. Vakrere logikk skal du lete lenge etter. Som en rekke andre av mine favorittspill er det et spill som i sin enkelthet oppfordrer til kreativitet fra deg som spiller, og jeg vil påstå at følelsen av kreativitet er en meget kunsterisk stimulerende en.

SITAT
Aha, vil enkelte si, men er ikke kunst på sett og vis underholdning? Er ikke kunst alt som provoserer følelser? Da er man inne på vanskeligheten på å avgrense kunst. Enten får man et snevert uttrykk av typen "alt jeg ikke liker og synes er stygt, er ikke kunst" eller så er selv en kjip fis på t-banen kunst. Jeg er til en viss grad tilhenger av et subjektivt syn (ettersom kunst er en sterkt subjektiv sak), og det jeg rangerer som lavere på rangsstigen kan i og for seg ikke avfeies som ikke-kunst, men jeg regner det ikke helt innunder. Som f.eks. masseprodusert IKEA-kunst til 149 kroner per innrammede plakat. Jeg er derimot åpen for andres tolkning av det som kunst, det blir bare likegyldig for meg. Ho-hum. Det jeg vil frem til er at en lek som jeg deltar i kun for underholdningsverdiens skyld, ikke faller inn under "kunst" for meg. Isåfall er gjemsel, fotball, ja sågar sex og arbeidslivet, kunst; og åpent for vurdering på et høytsvevende plan.[/b]
Ser man det ja. Ditt umiddelbare problem er at tankerekken din ikke lar seg forsvare fra et logisk perspektiv, samtidig som du avskriver at kunst bare er følelsesrelatert. Hvis du ønsker å overbevise meg må du nok gjøre det bedre enn dette. Spesielt siden de tingene du nevner nok ikke hadde kommet i siste rekke når man snakker om hva som har inspirert kunstnerne til ulike tider. Kunst, som selve bevisstheten, er og blir en eneste stor abstraksjon. Og hvis du finner underholdning i det understreker du bare den kunstneriske verdien. Men du er kanskje av dem som tenker at kunstessensen er uangripelig? Den delen av livet ditt du her velger å banalisere er alt annet enn meningsløs, men danner din referanseramme for all tolkning. Jeg ser vitterlig ikke hva du forsøker å fortelle meg.

oerhört:

Killer 7, ja. Spillet som litt ufortjent har blitt spillkunstens posterbarn. Hvorfor? Fordi svært lite av den kulturelle dybden vi blir presentert for er avhengig av spillformatet for å fungere. Et skritt i riktig retning? Kanskje. Shadow of the Colossus og ICO er for meg mye nærmere kunst som trenger interagering for å fungere på et dypere og mer abstrakt plan. Spesielt ICO. Rez har jeg (dessverre) ikke spilt.
 
#38
Du har helt sikkert intellektuell ballast nok i massevis for å skrive på den måten du gjør, men med mindre du forsøker å tekkes "eliten", så vil jeg kanskje anbefale at du prøver å bruke litt enklere språk. Der det er mulig selvfølgelig, du skal jo få lov å uttrykke deg presist. Jeg mener bare du kanskje gir et litt vel pretensiøst inntrykk, og kanskje skremmer vek noen lesere som ellers kunne funnet temaene interessante.

My 2 cents lezm.
 
I

impywimpy

Gjest
#39
Hvis vi kan få noen flere slik diskusjoner er jeg mer enn fornøyd. Men ja, jeg skal forsøke å gjøre det hele litt enklere. Problemet er bare at redaksjonen sparker balle, og at en fornuftig form for selvsensurering aldri har vært noen på SGs sterkeste side.

Det jeg jobber med denne gangen har arbeidstittelen "Typisk norsk" og skal omhandle hvordan den (stereotype) norske kulturen reflekteres i spillmediet. Kanskje en smule ambisiøst, men jeg skal forsøke å gjøre språket enklere og mer lettfordøyelig, legge til noen bilder osv. Jeg tenker meg at artikkelen blir todelt, altså ca. 2000 ord. Hvis noen har advarsler eller protester å komme med (eller en bedre idé) er det bare å banke på.
 

CyberK

Finner ikke på noe.
#40
Jeg har ikke sett så mye bunad og Grandiosa i Anarchy Online, så jeg er litt spent på hvordan du skal takle problemstillingen.