Jeg vil heller kutte det ned til "kunsten skal tilby nye perspektiver." Provokasjonen er bare en bieffekt, og det er ganske klar trend at kunstnere som bare ønsker å provosere ikke står seg særlig godt utenfor sin samtid.
Siden det vi i bunn og grunn snakker om her er det som på fagspråket kalles kulturell kritikk, tenkte jeg å trekke frem noen sitater fra en relativt informativ artikkel om denne formen for kritikk som er innbundet i Case Studies In Contemporary Criticism: Wuthering Heights (2nd edition) av Ross C Murfin.
"Cultural critics oppose the view that culture refers exclusively to high culture, Culture with a capital C. Cultural critics want to make the term refer to popular, urban, and mass (mass-produced, -disseminated, -meditated and -consumed) culture, as well as to that culture we associate with the so-called classics. (...) Rather than approaching literature in the elitist way that academic literary critics have traditionally approached it, cultural critics view it more as an anthropologist would. (...) Cultural critics typically show how the boundary we tend to envision between high and low forms of culture - forms thought of as important on one hand and relatively trivial on the other - is trangressed in all sorts of exciting ways withing works on both sides of the putative cultural divide."
SITAT
Jeg føler at det er, fra mitt ståsted, en artikkel som tar utgangspunkt i en forståelse av spill som kunst - eller funksjonell, engasjerende og utdannende kunst, ikke bare ren estetikk. Jeg, derimot, liker underholdningen spill gir meg. Spill som kunst er en forståelse som få har, og jeg innbiller meg at de fleste ikke klarer å se det som nettopp det. Sånn sett blir utredningen litt high-brow (ikke at det i seg selv er negativt, men det når nok ikke hjem hos den gjengse gamer).[/b]
I den grad jeg forsvarer å vurdere spill som kunst, er det fordi spill som kulturelt uttrykk er svært symptomatisk for vår tid. Å ikke klare å se spill som et uttrykk for vår kultur vitner for meg om en noe sneversynt verdensanskuelse, noe også overskriften min forsøker å reflektere (i tillegg til å være et ordspill på Metal Arms: Glitch in the System, som var en av de oversette godbitene i forrige generasjon). Jeg er svært usikker på hvordan jeg skal gå frem for at dette skal kunne komme til å fungere, men tanken var at jeg med en slags splitt og hersk-metode skulle befeste min egen integritet før så å forsøke å tilpasse meg et mer tilgjengelig konsept. Når du snakker om den gjengse gamer, blir jeg svært usikker på om du vet noe jeg ikke vet. Slik jeg har forstått det vil forsiden bli lite mer enn en portal til forumet, sparsommelig oppdatert. Jeg har svært få illusjoner, grunnen til at jeg gjør dette har svært lite med å nå ut til et større publikum å gjøre; fordi man har brent seg før, ja, men først og fremst fordi jeg er fullstendig klar over at den gjennomsnittslige spiller ikke vil la seg imponere med mindre jeg klarer å presse meg inn mellom eikertene i det jævla sykkelhjulet som er moderne spilljournalistikk. At det humper og går uten tanke på stort annet enn å drive sin egen industri til nye industrielle høyder er det vel svært få som tviler på. Kort sagt: Det jeg ønsker å gjøre er å skrive noe som gjør den etablerte brukerbasen fornøyd. Siden det er enklere å moderere seg selv når du slipper å bevise at du kan, tror jeg det på denne måten er bedre å starte litt vanskelig for så å tilpasse seg, enn å strebe etter å nå alle med en gang. Mitt neste mål er dermed å begeistre Thinaran.
SITAT
I tillegg synes jeg det er en overdrivelse å knytte spill og deres funksjon opp mot din sinnstemning og verdensanskuelse. Ja, kunst skal provosere følelser hos deg basert på din virkelighetsoppfattelse, men spill rommer ikke en sånn abstrakt dimensjon, de er skapt for å underholde (999/1000, ihvertfall) - og dermed blir en kunstnerisk utredning litt uvesentlig. Jeg føler meg ikke emosjonelt provosert av spill utover sinne, frustrasjon, og mestringsglede. Det har lite med følelsen av å mestre noe, realistisk sett, men mer med å gi meg en pause fra hverdagen, å kunne leke med noe - noe boblespillet er den enkleste formen av. Simpelt konsept på linje med tripp trapp tresko.[/b]
Interessant at du nevner det. I det siste har jeg følt en stadig sterkere trang til å gjøre meg selv viktigere enn det jeg skriver om, og resultatet har blitt noen ganske merkelige kritiske tekster. Igjen må jeg nesten påpeke at selv om noe er skapt for å underholde, betyr det ikke nødvendigvis at det ikke kan snuble over noe mer. Når man ser for eksempel på Der Blaue Reiter, som må sies å være en av de mest interessante (og innflytelsesrike) kunstnergrupperingene det forrige århundre hadde å by på, og deres utrykksform stilte de seg svært bevisst til dette fenomenet ved å ikke behandle kunsten sin som noe uavhengig og forhøyet, til tross for at ekspresjonisme idag må sies å være et av de mest markante stegene mot den blindgaten mye av samtidskunsten idag befinner seg i.
Forøvrig har spill en forholdsvis unik evne til å file ned stengslene mellom kunstner og mottaker, og blir dermed i dennes øyne særs interessant som kulturell utrykksform. Selv om det går lenge mellom hver gang et spill forsøker å være noe mer enn en Hollywood-film eller et halvveis besnærende (men akk så avhengighetsskapende) prosjekt, viser spill på sitt beste at det er mye mer effektivt enn tidligere utrykksformer når det kommer til å formidle konsekvenser. Jeg har tidligere argumentert for at det finnes to måter å gå frem på når du skaper et spill: Du kan sette premissene eller du kan sette omstendighetene. Selv om en slik kategorisering har åpenbare svakheter, har den like fullt et viktig poeng. Fordi det sier noe om hvem som er den kreative skaperen.
Hvis vi for øyeblikket glemmer spill og hopper over til noe helt annet som også har vært offer for en del hakking fra de innavlede intellektuelle som rir våre undervisningsinstitusjoner, nemlig foppallen. Er fotball på høyt nivå kunst, og er det isåfall de personene som skapte spillet eller utøveren som er kunstneren?
La oss trekke frem et sitat i signaturen til vår alles kjære broder, Dodraugen.
Make visible what, without you, might perhaps never have been seen. - Robert Bresson
La oss være litt frekke, å redusere kunstdefinisjonen vår til disse enkle linjene. Da Ronaldinho ydmyket Seaman, kan ikke det sies å være en form for kunst? Jeg kan garantere deg at det sjokkerte flere mennesker enn noe samtidskunstverk kan håpe å gjøre. Samtidig fortsetter Dag Solstad og Jon Michelet å skrive sine VM-bøker, og som to av våre mest respekterte forfattere må de sies å ha en viss kunstnerisk ballast. Er det mulig å skrive kunstnerisk om noe som ikke har et element av kunsten i seg? Som en sidenote kan jeg nevne at dette gjør lite annet enn å bevise hvor forvirrende begrepet kunst kan være. I denne sammenhengen tror jeg skille høy/lavkultur fungerer mye bedre.
Jeg anbefaler forøvrig at du anskaffer deg Slitherlink pronto. Vakrere logikk skal du lete lenge etter. Som en rekke andre av mine favorittspill er det et spill som i sin enkelthet oppfordrer til kreativitet fra deg som spiller, og jeg vil påstå at følelsen av kreativitet er en meget kunsterisk stimulerende en.
SITAT
Aha, vil enkelte si, men er ikke kunst på sett og vis underholdning? Er ikke kunst alt som provoserer følelser? Da er man inne på vanskeligheten på å avgrense kunst. Enten får man et snevert uttrykk av typen "alt jeg ikke liker og synes er stygt, er ikke kunst" eller så er selv en kjip fis på t-banen kunst. Jeg er til en viss grad tilhenger av et subjektivt syn (ettersom kunst er en sterkt subjektiv sak), og det jeg rangerer som lavere på rangsstigen kan i og for seg ikke avfeies som ikke-kunst, men jeg regner det ikke helt innunder. Som f.eks. masseprodusert IKEA-kunst til 149 kroner per innrammede plakat. Jeg er derimot åpen for andres tolkning av det som kunst, det blir bare likegyldig for meg. Ho-hum. Det jeg vil frem til er at en lek som jeg deltar i kun for underholdningsverdiens skyld, ikke faller inn under "kunst" for meg. Isåfall er gjemsel, fotball, ja sågar sex og arbeidslivet, kunst; og åpent for vurdering på et høytsvevende plan.[/b]
Ser man det ja. Ditt umiddelbare problem er at tankerekken din ikke lar seg forsvare fra et logisk perspektiv, samtidig som du avskriver at kunst bare er følelsesrelatert. Hvis du ønsker å overbevise meg må du nok gjøre det bedre enn dette. Spesielt siden de tingene du nevner nok ikke hadde kommet i siste rekke når man snakker om hva som har inspirert kunstnerne til ulike tider. Kunst, som selve bevisstheten, er og blir en eneste stor abstraksjon. Og hvis du finner underholdning i det understreker du bare den kunstneriske verdien. Men du er kanskje av dem som tenker at kunstessensen er uangripelig? Den delen av livet ditt du her velger å banalisere er alt annet enn meningsløs, men danner din referanseramme for all tolkning. Jeg ser vitterlig ikke hva du forsøker å fortelle meg.
oerhört:
Killer 7, ja. Spillet som litt ufortjent har blitt spillkunstens posterbarn. Hvorfor? Fordi svært lite av den kulturelle dybden vi blir presentert for er avhengig av spillformatet for å fungere. Et skritt i riktig retning? Kanskje. Shadow of the Colossus og ICO er for meg mye nærmere kunst som trenger interagering for å fungere på et dypere og mer abstrakt plan. Spesielt ICO. Rez har jeg (dessverre) ikke spilt.
