80+ dager /played sier vel sitt.
Det er, by far, det spillet jeg har brukt mest tid på. Spillet har faktisk en ting ganske så mange andre spill mangler; INTERAKSJON og SJARM. Animasjonene, områdene og spiller-karakterene ser fantastiske ut, de har personlighet og farge. Jeg ble sugd inn i spillet audiovisuelt, få andre spill har klart lignende. Joda Katamari Damacy var fantastisk, i et par kvelder. Mange andre spill er fantastiske, i et par kvelder.
WoW holdt meg i et halvår. Man var jo ofte lei av selve gameplayet, men så har du noe ingen singleplayer-spill har, en sosial del. Hvis du faktisk gidder å engasjere deg i den så finner du et helt annet spill der også. Å runne en guild, et raid og lignende er faktisk krevende og utfordrende. Å organisere førti mennesker kan være pes, men det i seg selv er mer givende enn epicsene du får.
For det handler ikke bare om mindless grinding, slik mange tror og liker å påpeke. Jeg tør å si at det handler om å finne din nisje innenfor spillet. Skjønner veldig godt at det ikke appellerer til mange, men enkelte av oss liker litt menneskelige feedback, ikke bare ego-manisk; "I R KING"-feedback. Å klare en utfordring med 40 andre, når du spiller en key rolle er ganske så mye mer verdifult enn å denge sisteboss i FFVII. Å slakte ned noen elendige newbier via et pent samspill team i AB er ti ganger så givende enn å grinde den AI-scripta driten du gjør i et singleplayerspill. Det blir litt sånn som CS, taktikk, strategi og kunnskap.
Spør du meg, that is.
Skjønner ikke helt hvorfor Yeti skal hate så mye på det, virker litt som om du har mistet noen kjær til catassing.
Det er, by far, det spillet jeg har brukt mest tid på. Spillet har faktisk en ting ganske så mange andre spill mangler; INTERAKSJON og SJARM. Animasjonene, områdene og spiller-karakterene ser fantastiske ut, de har personlighet og farge. Jeg ble sugd inn i spillet audiovisuelt, få andre spill har klart lignende. Joda Katamari Damacy var fantastisk, i et par kvelder. Mange andre spill er fantastiske, i et par kvelder.
WoW holdt meg i et halvår. Man var jo ofte lei av selve gameplayet, men så har du noe ingen singleplayer-spill har, en sosial del. Hvis du faktisk gidder å engasjere deg i den så finner du et helt annet spill der også. Å runne en guild, et raid og lignende er faktisk krevende og utfordrende. Å organisere førti mennesker kan være pes, men det i seg selv er mer givende enn epicsene du får.
For det handler ikke bare om mindless grinding, slik mange tror og liker å påpeke. Jeg tør å si at det handler om å finne din nisje innenfor spillet. Skjønner veldig godt at det ikke appellerer til mange, men enkelte av oss liker litt menneskelige feedback, ikke bare ego-manisk; "I R KING"-feedback. Å klare en utfordring med 40 andre, når du spiller en key rolle er ganske så mye mer verdifult enn å denge sisteboss i FFVII. Å slakte ned noen elendige newbier via et pent samspill team i AB er ti ganger så givende enn å grinde den AI-scripta driten du gjør i et singleplayerspill. Det blir litt sånn som CS, taktikk, strategi og kunnskap.
Spør du meg, that is.
Skjønner ikke helt hvorfor Yeti skal hate så mye på det, virker litt som om du har mistet noen kjær til catassing.
/happy
